saker som må vurderes. Likevel skulle vi ønske at statens forhold til området tro og livssyn ble underlagt en grundigere utredning først. Dernest kunne de enkelte etater, med dette som grunnlag, drøftet sin religions- og livssynspolitikk. Uten en felles gjennomreflektert politikk på dette, kan vi fort få etablerte praksiser og begrunnelser for dette som spriker på en rekke ulike felt.

Det vil særlig være i de tilfeller der en borger i kraft av sin stilling har et offentlig mandat til å forvalte statens maktmidler, eller skal yte tjenester til allmennheten, at utfordringer knyttet til regulering av religiøs symbolbruk ligger. STLs medlemmer vil mene ulikt både om hvor streng denne reguleringen skal være, eller hva som er saklige grunner for eventuelt å nekte religiøs symbolbruk. Vi ser også at kravet til nøytralitet kan ha en slagside ved at det særlig er minoritetsrepresentanter som rammes av reguleringer knyttet til bruk av synlige religiøse eller kulturelt betingede symboler og plagg.

Å begrense eller forby religiøst betingede plagg og symboler for å ivareta institusjonenes objektivitet/nøytralitet er en relativt ny utfordring i norsk sammenheng. Problemstillingen har også i liten grad vært diskutert i STL. Dette gjør Domstoladministrasjonens anliggende til et viktig tema for STL og andre, men gir også Domstoladministrasjonen et betydelig ansvar i forhold til å utrede saken på en måte som belyser alle sider ved de utfordringene som notatet belyser. Dette ansvaret kan vi ikke se at Domstoladministrasjonen ivaretar på en god nok måte. Utredningen mangler for eksempel bidrag fra faglige ekspertise (religionsvitere, menneskerettjurister mv.) som kunne vurdert utfordringene bredere. Når utfordringene med hensyn til bruk av religiøst eller politisk betingede plagg i domstolene ikke kan anses å være veldig påtrengende bør man ta seg tid til dette. Selv om STLs medlemmer er uenige med hensyn til regulering av dette i domstolene, er vi derimot enig i at utfordringene knyttet til regulering er underkommunisert og at deler av argumentasjonen for dette er problematisk. Dette tilsier at domstoladministrasjonen bør bruke mer tid på å utrede dette tema. Som nevnt innledningsvis bør en vurdering av bruken av religiøse eller politiske plagg i domstolen sees i sammenheng med en bredere utredning av tros- og livssynspolitikken i Norge, en utredning som STL har bedt regjeringen om å sette i gang, og som det er gitt lovnader om i Soria Moria II

Majoritet vs minoritet og domstolens nøytralitet
Domstoladministrasjonen viser til at bakgrunnen for å løfte opp denne saken var debatten omkring bruk av hijab i politiet. Denne debatten viste med all tydelighet at spørsmålene knyttet til religionenes plass i det offentlige rom er viktig, men vanskelig og utfordrende. Debatten viste også at tema ofte forskyver seg mot konfliktfokusert identitetspolitikk der oppfatningen lett noe ureflektert blir at ”de andre” eller ”fremmede” truer det ”vi” oppfatter som nøytralt og objektivt. Dette gjøres uten å se at ”vår” form for objektivitet både historisk og dels i dag innebærer en kobling mellom sivil offentlighet og majoritetsreligionen. Dette ser vi blant annet i symbolbruk, seremoniell og utsmykking av rettssaler, som for eksempel korset på førstvoterendes stol i Høyesterett.

 Slik sett er det interessant at Domstoladministrasjonen ene og alene vektlegger utfordringene knyttet til de synlige religiøse symbolene (kippa, hijab og turban) hos dem som innehar stillinger i domstolene. Det slås rett nok fast at ikke statsreligionen skal ha noe fortrinn, men noen grundigere vurdering av om dagens situasjon svarer til kravet om nøytralitet gjennomføres ikke. Domstol-administrasjonen er dessuten tydelig på at nettopp de synlige (i domstolsadministrasjonens øyne) symbolene kan skape mistanke om bestemte religiøse eller politiske holdninger. Men det er ingenting som tilsier at holdninger til ulike politiske eller sosiale spørsmål ikke kan være like variert hos de som bruker hijab, kippa eller turban, som hos en dommer som tilhører majoritetskirken eller vektlegger sin kristne kulturelle identitet.

Religion gjøres i notatet til en relevant forskjell som utfordrer nøytraliteten til domstolene. Heller enn å isolere problemkomplekset til å handle om den enkelte dommers religiøse plagg, kan domstolens nøytralitet og objektivitet også kobles til om man mener domstolen speiler befolkningen på en god nok måte, slik det gjøres vurderinger i forhold til for eksempel alder, etnisitet og kjønn. Særlig i forhold til at domstolen skal virke i et stadig mer mangfoldig og sammensatt samfunn er det en utfordring i å sikre en bredere rekruttering av dommere. Dette er i liten grad problematisert i notatet og bør også være med i en vurdering av ulike hensyn som skal balanseres når man diskuterer bruk av religiøst betingede symboler og plagg og domstolens nøytralitet. Svaret på utfordringen er ikke gitt, men temaet bør drøftes før man konkluderer.

Likeverdig behandling
I høringsnotatet understrekes det at siden den foreslåtte lovreguleringen er konsekvent, dvs alle religiøse plagg blir likestilt, blir alle stilt i samme posisjon. Dette er en problematisk påstand av ulike grunner. Vi viser til at Likestillingsombudet i flere saker har konkludert med at argumentet kan føre til indirekte diskriminering.  Nettopp fordi bruken av religiøse symboler er påkrevet på forskjellig vis kan lik behandling innebære ulikeverdig behandling og i realitet innebære diskriminering på religiøst grunnlag.

 I Forsvaret tillates synlige religiøse symboler som er så betydningsfulle at de må bæres, så fremt de ikke bryter med uniformens hensiktsmessighet. Symbolets betydningsfullhet må selvfølgelig her vurderes av den enkelte og det vil variere, dvs om bruken av turban er påkrevet eller ikke vil være opp til den enkelte å vurdere. At det nettopp er den individuelle siden ved religionsfriheten som settes på spill her er viktig. Dette understreker også at symbolene ikke kan avleses direkte som tilkjennegivelse av bestemte religiøse eller politiske standpunkter eller som tegn på medlemskap i et religiøst trossamfunn. Igjen minner vi om at det er adgang til saklig begrunnede begrensninger når det gjelder retten til å manifestere sin religion eller sin livssynsmessige overbevisning. Det avgjørende er at man har gått grundig inn i alle aspekter ved saken og etter en nøye overveiing kan godtgjøre at kravet til en begrensning er tungtveiende og saklig.

Ringvirkninger
Som del av en grundigere vurdering ber vi også Domstoladministrasjonen vurdere signaleffekten av et forbud mot religiøse symboler og plagg. Både private og offentlige arbeidsplasser er avhengige av tillit, og vil kunne henvise til deler av argumentasjonen fra Domstoladministrasjonen for å begrunne egne forbud. Slike reguleringer vil som regel være brudd på diskrimineringsloven, og forhåpentligvis påtales. Å reise sak om at man er forbigått i ansettelser fordi man bærer hijab, kippa eller turban, vil ofte være krevende, og arbeidstaker kan også lett kamuflere ved å vise til andre mer skjønnsmessige hensyn som ikke lar seg måle eller veie. Effektene av en slik regulering i domstolen kan derfor både skape tvil om det vil nytte å gå til sak, og kan komme til å innebære en økt diskriminering på arbeidsmarkedet for enkelte grupper der påbud om å bære religiøse symboler står sterkere enn andre. Dessuten, hvis en symboltung institusjon som domstolen innfører forbud mot bruk av turban eller kippa, kan en borger som opplever seg diskriminert i arbeidslivet pga ønsket om å bruke turban spørre seg om han vil få en rettferdig behandling i en rettssal i neste omgang? 

Det er ingen menneskerett å jobbe i norske domstoler. Det viktigste argumentet for Domstoladministrasjonen er å beskytte institusjonens objektivitet og nøytralitet, og da særlig tillit til at dommere utøver sitt embete uten å markere sitt politiske eller religiøse standpunkt. Det kan som tidligere påpekt finnes aktverdige grunnlag for å kreve begrensinger i adgang til å tilkjennegi ståsted, men da må det godtgjøres at dette hensynet er så tungtveiende at det må gis forrang framfor andre hensyn.

Slik STL har vurdert denne saken ber vi derfor om at problemkomplekset knyttet til regulering utredes nærmere før man kommer til en konklusjon om hvordan politiske eller religiøse plagg skal reguleres i domstolen. En slik utredning kan gjerne skje i samtale med STL.

Med vennlig hilsen

Bente Sandvig, leder                                                                                                          Anders Huuse Kartzow, koordinator

ANDRE UTTALELSER:
Brev til Justis- og politidepartementet 14.01.10
Arbeids og oppholdstillatelse for religiøse ledere

De fleste trossamfunn og menigheter i Norge er del av globale trosfellesskap, både gjennom relasjoner til andre land og ved at trossamfunnet her i Norge er flerkulturelt. Behovet for religiøse ledere i trossamfunnene gjenspeiler en slik virkelighet. På den ene siden er det viktig at ledelsen i trossamfunnet gjenspeiler medlemsmassen, og mange ønsker derfor å hente inn kompetanse med samme etniske og kulturelle bakgrunn som denne. Den andre siden er tilgangen på religiøse ledere. Noen trossamfunn mangler kompetente religiøse ledere i Norge, fordi det ikke finnes relevant utdanning eller opplæring i Norge, eller fordi trossamfunnet er nytt eller lite.

Mangelen på kompetente religiøse ledere i Norge gjør at mange trossamfunn ikke får utført sentrale religiøse handlinger og dette er en alvorlig begrensning av religionsutøvelsen. Myndighetene bør derfor strekke seg langt for å legge til rette for ”import” av religiøse ledere for å sikre religionsfriheten. Det er knyttet særlige hensyn til arbeids- og oppholdstillatelse for religiøse ledere, og slik forvaltningsmyndigheten (UDI) praktiserer disse hensynene mener STL det kan være grunn til å vurdere om slike særlige hensyn bør tas, og evt. om forvaltningsmyndigheten (her UDI) instrueres om å vise større fleksibilitet knyttet til særlige hensyn når søknader om dette er oppe til behandling.

Søknad om opphold og arbeidstillatelse for religiøse ledere er regulert av utlendingsforskriftens § 3 andre ledd bokstav a. Her stilles det som krav at søkeren er ”fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner”. Videre står det at ”dersom særlige hensyn tilsier det, kreves det fagutdanning på høyere nivå” Etter direktoratets rundskriv 2007-026 (faglært/spesialist) foreligger særlige hensyn for religiøse ledere, og utdanning på masternivå eller tilsvarende. I forbindelse med endringen i utlendingsforskriftens §3 andre ledd, bokstav a, gav departementet som retningslinje (G-38/2000) at søkeren må ha utdanning på høyere nivå.

Tilbakemeldingene fra våre medlemssamfunn gjør at vi mener at særlig hensyn her begrenser religionsfriheten, men også at UDI tolker dette kravet veldig strengt/bokstavelig. Kravet om utdanning på masternivå eller tilsvarende samsvarer ikke med den virkelighet som gjelder for utdanning av religiøse ledere, verken her i Norge eller i utlandet. For eksempel ble arbeidstillatelsen for hindupresten Sanatan Mandir Sabhas, Norway (et hinduistisk trossamfunn og medlem i STL) avslått i november i fjor fordi trossamfunnet ikke kunne dokumentere kvalifikasjoner på masternivå eller tilsvarende. Et slikt krav er vanskelig å oppfylle all den tid en hinduprests utdannelse best kan sammenlignes med en yrkesutdannelse, der man utdannes gjennom å delta i religiøs praksis og ikke nødvendigvis går på høyskole eller universitet

Et annet eksempel er Det norske baptistsamfunn, et trossamfunn som de siste årene har opplevd en sterk vekst i andel medlemmer med innvandrerbakgrunn. De har ønsket å hente ledere for enkelte menigheter også fra andre land enn Norge for å kunne ivareta det mangfoldet kirkesamfunnet nå viser. Dette har de ikke lykkes med fordi de ønskede personene ikke har hatt utdanning på masternivå, og fordi menigheten ikke har kunnet gi lønn etter de krav forskriften stiller.  For øvrig  oppfylles heller ikke nødvendigvis tilsvarende lønnskrav for norske pastorer og ledere i Baptistsamfunnet. Vi er kjent med at Kirkelig nettverk for integrering av flyktninger og innvandrere (Norges Kristne Råd) har vært opptatt av disse spørsmålene, og som ett av våre medlemmer understreker de viktigheten av endret praksis på dette området. Vi tillater oss også å minne om Norsk kirke i utlandet ,”Sjømannsmisjonen”, der både norske prester, miljøarbeidere, ”husmødre” og andre er finansiert av den norske stat for å betjene nordmenn bosatt i utlandet. Mange vil være enige i at disse har en viktig funksjon for nordmenn bosatt i utlandet. Ønsket om å ansette personer med samme kulturelle bakgrunn som medlemmer i trossamfunnet er derfor noe nordmenn kan kjenne seg igjen i.

Vi ser at det er behov for å regulere dette feltet, men det må i mye sterkere grad utøves fleksibilitet i forhold til den religiøse tradisjon trossamfunnet står i.

En annen utfordring er knyttet til de økonomiske betingelsene som stilles. I noen trossamfunn er det sterk tradisjon for, og også krav om, at enkelte religiøse ledere lever et svært asketisk liv, og ikke skal motta lønn. F.eks gjelder dette munker og nonner innenfor buddhismen og kristendommen. De samme personene fungerer i noen tilfeller som religiøse ledere i sitt trossamfunn. Dette kravet er ikke forenelig med kravet om lønnsnivå for religiøse ledere for å få oppholdstillatelse. Vi mener derfor det er en uholdbar begrensning av religionsutøvelsen og trosfriheten til de trossamfunn dette gjelder. Vi snakker her ikke om personer som vil ligge det norske samfunnet til byrde, men som utøver sin tros normer og forpliktelser på en måte som er forskjellig fra samfunnets ”normalstandard”.

Vi ber med dette om at forskriften gjennomgås og at det utarbeides et nytt rundskriv med tanke på trossamfunnenes behov. Det må være rom for fleksibilitet og ta hensyn til det aktuelle trossamfunns normer og den realitet trossamfunnet står i for å sikre trosfrihet og lik rett til religionsutøvelse for alle trossamfunn i Norge.

Med vennlig hilsen