Symbol Nyheter

Profilbilde


Kontakt STL

Besøks-/ postadresse:
Rådhusgata 1-3
0151 Oslo
23 08 13 39
stl@trooglivssyn.no

Powered by i-tools
Design: Message

STLs innspill til lovendringene som gjør Den norske kirke til eget rettssubjekt 11.03.16 - Torsdag 10. mars deltok Samarbeidsrådet på høring om endringer i kirkeloven, som handler om at Den norske kirke skal bli eget rettssubjekt. Vi trakk fram fire prinsipper som vi mener er viktige i denne prosessen:

1) Prinsippet om at endringer i Den norske kirkes forhold til staten har innvirkning på også de andre tros- og livssynssamfunnene

2) Prinsippet om at Den norske kirke skal være herre i eget hus

3) Prinsippet om likebehandling

4) Prinsippet om en aktiv og understøttende politikk på tros- og livssynsfeltet

Under kan du lese innlegget fra Samarbeidsrådet.


  

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Human-Etisk Forbund (HEF) bidro med innspill under høringen 10. mars. Fra venstre: Lars-Petter Helgestad (HEF), Kristine Mile (HEF), styrelder Ingrid R. Joys (STL) og sekretariatsleder Anne Sender (STL).

Ærede komite,

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, som samler bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge, takker for muligheten til å peke på noen viktige prinsipper i denne saken. Vi går ikke tilbake til verken år 1517, ei heller til år 1030 da kristendommen ble innført i landet, eller år 1537 da statskirken ble opprettet, men vi velger i all beskjedenhet å gå tilbake 20 år, til det året Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble opprettet.

Vi har siden begynnelsen jobbet med tros- og livssynsmangfoldet i samfunnet vårt, og vil i denne sammenhengen konsentrere oss om fire prinsipper.

Prinsipp 1:

Endringer i forholdet mellom staten og Den norske kirke angår oss alle, ikke minst har det innvirkning på forholdet mellom staten og de andre tros- og livssynssamfunnene. Endringer i forholdet mellom staten og Den norske kirke gjør at en kan stille seg spørsmålet: Hvilken stat vil vi ha, og hvordan blir Den norske kirke seende ut? For de andre tros- og livssynssamfunnene er spørsmålet om hvilken stat vi får minst like viktig som spørsmålet om hvordan Den norske kirke blir seende ut.

Dette fører meg over på det neste prinsippet, prinsipp 2:

Den norske kirke må så langt det er mulig, og i tråd med religionsfriheten, få definere sine indre anliggender selv. Skillet må altså være reelt, slik at Den norske kirke blir et selvstendig trossamfunn og ikke et semi-statlig organ. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn mener det derfor er svært gledelig at Den norske kirke blir et eget rettssubjekt, og at den således blir herre i eget hus. Våre andre tros- og livssynssamfunn har denne selvstendigheten, med de rettigheter og plikter det medfører i et demokrati. Tros- og livssynsfriheten sikrer at man langt på vei kan bestemme i indre anliggender som handler om samfunnets egenart, mens offentlige regler og lover regulerer forholdet til staten og mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene, basert på menneskerettighetene.

Dette fører meg over på det neste prinsippet som er viktig for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, prinsipp 3:

Det skal være likebehandling mellom tros- og livssynssamfunnene i Norge. Dette betyr selvsagt ikke at de ulike tros- og livssynssamfunnene er like, verken i egenart eller størrelse. Men staten kan ikke lengre bruke Den norske kirke som ene-representant i et mangfoldig Norge, for eksempel i seremonier i glede og sorg. Det er klart det er stor forskjell på Den norske kirke med sine 3,8 millioner medlemmer og som er til stede over hele landet og Det Mosaiske Trossamfund med sine ca. 1000 medlemmer og som har tilstedeværelse bare i Oslo og Trondheim. Det er stor forskjell mellom Den norske kirke som har lang historisk tilstedeværelse i landet og sikhismen som i norsk virkelighet er langt nyere. Det er stor forskjell mellom Den norske kirke med overveldende flertall av nordmenn i sine rekker og Den katolske kirke der det store flertall er innvandrere. Det er derimot ikke forskjell på menneskene i de ulike samfunnenes behov for å kunne tro, og kunne praktisere sin tro eller sitt livssyn, og det er ikke noen prinsipiell forskjell på de ulike samfunnenes rettigheter og plikter. Likebehandlingen er tydelig nedfelt i Grunnloven, og i andre lover, ikke minst ble den løftet fram i Stålsett-rapporten om et livssynsåpent samfunn fra 2013, og vi regner med at den videreføres både i ny religions- og livssynslov og i Stortingsmeldingen om en helhetlig tros- og livssynspolitikk.

Likevel er det ikke alltid at dette likebehandlingsprinsippet har blitt fulgt, tross at det er konsensus både i stortinget, og at prinsippet er nedfelt i grunnloven og andre lover. I dette endringsarbeidet som nå skjer ved at Den norske kirke løsrives fra staten og blir et eget rettssubjekt, ber vi dere være ekstra påpasselig med at dette prinsippet opprettholdes. I fjor opplevde vi at da prestene i Den norske kirkes boplikt skulle oppheves, ble deres ekstra lønnskompensasjon holdt utenfor den generelle støtten til Den norske kirke og da utenfor den summen som støtten til de andre tros- og livssynssamfunnene beregnes utfra. For å få til dette, som vi opplever som en uheldig forskjellsbehandling, måtte sågar en lovendring til. Dette beklager vi, og vi påpekte det da, i to omganger sammen med et unisont tros- og livssyns-Norge, inkludert Den norske kirkes organer, uten at våre innspill ble tatt til følge. Vi ber i dag KUF-komiteen om å være årvåkne slik at en sånn urettferdig forskjellsbehandling ikke skjer i fortsettelsen.  

Dette fører meg til det siste prinsippet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vil løfte fram i dag, prinsipp 4:

Vi ønsker oss en aktiv og understøttende tros- og livssynspolitikk. Dette handler selvsagt om mer enn penger. Det handler om at staten – selv om den er sekulær og tros- og livssynsnøytral – fører en politikk som sikrer et tros- og livssynsåpent samfunn. Det handler om at det i offentlig struktur, i kommunene, i skoleverket, i institusjonene skjer en tilpasning som handler om at vi er et mangfoldig samfunn med ulike behov på tros- og livssynsfeltet, og at tro og livssyn kan være avgjørende viktig for folk fra vugge til grav. Man har allerede begynt å snakke om den muslimske eldrebølgen, våre skoler og vårt helsevesen må legge til rette for at folk skal kunne leve sine liv, og at de livene er annerledes og mer mangfoldig enn for en generasjon tilbake. Tilrettelegging, lovgivning og finansiering må endres i tråd med endringen i befolkningen. Pensum, forskning og undervisningsmateriell innen mange fagområder må tilpasses vår nye virkelighet. Den norske kirke har blitt aktivt understøttet av staten, og de andre tros- og livssynssamfunnene har fått støtte på om lag samme nivå. Dette ønsker vi videreført, men vi ønsker også en klarere registreringsmekanisme og tydeligere retningslinjer, og vi har satt ned en gruppe i Samarbeidsrådet som nå jobber med disse sidene ved en ny lov. Vi håper å kunne spille inn konkrete forslag etter hvert som dette arbeidet utvikler seg, både hos oss og i dette hus, og vi deltar gjerne i en samtale om nivået på statlig finansiering av tros- og livssynssamfunnene.

Med disse fire prinsippene – prinsippet om at endringer i Den norske kirkes forhold til staten har innvirkning på også de andre tros- og livssynssamfunnene, prinsippet om at Den norske kirke skal være herre i eget hus, prinsippet om likebehandling, og prinsippet om en aktiv og understøttende politikk på tros- og livssynsfeltet – ønsker Samarbeidsrådet KUF-komiteen lykke til med et viktig arbeid.

Takk for oppmerksomheten.

 

Innlegget ble framført av styreleder Ingrid R. Joys.