Symbol Nyheter

Profilbilde


Kontakt STL

Besøks-/ postadresse:
Rådhusgata 1-3
0151 Oslo
23 08 13 39
stl@trooglivssyn.no

Powered by i-tools
Design: Message

- Vi må dyrke uenighetsfellesskapet 06.04.16 - Borgerne i vårt multikulturelle Norge må behandles likeverdig fra vugge til grav, uavhengig av hva de tror på. Vi må kvittes oss med berøringsangsten for religion. Tros- og livssynsperspektiver må inn i samfunnsveven.

Statskirken har hatt en suveren posisjon i Norge, samtidig som utviklingen mot et mer mulitireligiøst samfunn har gått gradvis.

Den første lovlige aksepten av annerledes troende kom i 1845, for frikirkene. Skammens paragraf fra 1814 – jødeparagrafen – ble opphevet for jødene i 1851 og for katolske jesuitter så sent som i 1956. «Loven om trudomssamfunn og ymist anna» kom i 1969 og skulle sikre likebehandling av trossamfunnene, og noe senere ble livssynssamfunn inkludert i gruppen av «ymist anna».

Noen ti-år etter kom diskusjonen om et skille mellom stat og kirke for alvor på banen. Fra 1. januar 2017 skal Den norske kirke bli selvstendig.


En forkortet versjon av denne teksten ble publisert i Aftenposten 5. april 2016.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for 14 ulike tros- og livssynssamfunn. STL har siden 1996 jobbet for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene. Endringer i lovverk – spesielt Grunnlovens paragraf 16 – gjør jobben enklere, og vårt stadig mer pluralistiske samfunn gjør jobben viktigere. Endringer i forholdet mellom staten og Den norske kirke angår også de andre tros- og livssynsamfunnene, og hovedspørsmålet blir da: Hvordan skal staten forholde seg til mangfoldet av tros- og livssynssamfunn?

Den norske kirke må så langt det er mulig, og i tråd med religionsfriheten, få definere sine indre anliggender selv. Skillet må være reelt, slik at Den norske kirke blir et selvstendig trossamfunn og ikke et semi-statlig organ. Både stat og kirke må våge å slippe. Våre andre tros- og livssynssamfunn har denne selvstendigheten, med de rettigheter og plikter det medfører i et demokrati.

 

Likebehandling

Det skal være likebehandling mellom tros- og livssynssamfunnene i Norge. Dette betyr selvsagt ikke at de ulike tros- og livssynssamfunnene er like, verken i egenart eller størrelse, men det betyr at staten ikke lengre kan bruke Den norske kirke som ene-representant i et mangfoldig Norge, for eksempel til seremonier i glede og sorg. Det er stor forskjell på Den norske kirke med sine 3,8 millioner medlemmer og som er tilstede over hele landet og Det mosaiske trossamfund med sine ca. 800 medlemmer som finnes bare i Oslo og Trondheim. Det er stor forskjell på Den norske kirke som har lang historisk og kulturell tilstedeværelse i landet og sikhismen som i norsk virkelighet er yngre enn 50 år. Det er stor forskjell på Den norske kirke med overveldende flertall av etnisk nordmenn i sine rekker og Den katolske kirke der det store flertallet er innvandrere. Det er derimot ikke forskjell på behovene for å kunne tro, og kunne praktisere sin tros- eller sitt livssyn, og det er ikke noen prinsipiell forskjell på de ulike samfunnenes rettigheter og plikter.  

Det er ikke vanskelig å se den viktige posisjonen Den norske kirke har hatt og har i det norske samfunnet. Den norske kirke og kristendommen er bærende elementer i den norske kulturen. Den er også så mye større enn alle de andre tros- og livssynsamfunnene i landet, 30 ganger større enn det neststørste og hele 5000 ganger større enn de minste samfunnene. Dette gir Den norske kirke en posisjon som er helt annerledes enn de andre. Likevel er det utfordrende at det skal lovfestes at Den norske kirke skal være landsdekkende og til stede i hver eneste kommune, uavhengig av oppslutning og medlemstall. På lang og mellomlang sikt vil dette kunne true likebehandlingsprinsippet, selv om det antakelig oppleves som naturlig og trygt på kort sikt. Likebehandlingen er tydelig nedfelt i Grunnloven, og i andre lover, ikke minst ble den løftet fram i Stålsett-rapporten om et livssynsåpent samfunn fra 2013, og vi regner med at den videreføres både i ny tro- og livssynslov og i Stortingsmeldingen om en helhetlig tros- og livssynspolitikk.

 

Aktiv politikk

En aktiv og understøttende tros- og livssynspolitikkhandler handler om mer enn penger. Det handler om at staten – selv om den er sekulær og tros- og livssynsnøytral – fører en politikk som sikrer et tros- og livssynsåpent samfunn. Det handler om at det i samfunnsveven, i kommunene, i skoleverket og i institusjonene skjer en tilpasning som handler om at vi er et mangfoldig samfunn med ulike behov på tros- og livssynsfeltet. Man har allerede begynt å snakke om den muslimske eldrebølgen. Våre skoler og vårt helsevesen må legge til rette for at folk skal kunne leve sine liv, og at de livene er annerledes og mer mangfoldig enn for en generasjon tilbake. Pensum, forsking og undervisningsmateriell innen mange fagområder må tilpasses vår nye virkelighet. Strukturell tilrettelegging, lovgivning og finansiering må endres i tråd med endringen i befolkningen.

 

Ny politikk

Vi må lage en helhetlig tros- og livssynspolitikk for framtiden som ikke er basert på kirkelig nostalgi, frykt for de andre eller uro for endring. Norge kommer til å se ganske annerledes ut om en generasjon. Økt kamp om knappere velferdsgoder er et sannsynlig scenarium. Norge kommer i framtiden til å være helt avhengig av frivilligheten for å opprettholde vår levemåte. Frivilligheten i tros- og livssynssamfunnene er en nøkkel i dette. I tros- og livssynssamfunnene kan nye og gamle landsmenn høre til, og finne sin naturlige plass i et sekulært, men tros- og livssynsåpent samfunn. De kan integreres, de kan lære seg demokratiske spilleregler, de kan bidra for sine og for samfunnet. Tro og livssyn er et fellesgode, og bør understøttes av det offentlige.

Uenighetsfellesskapet er et faktum med en befolkning med mange ulike identiteter. Vi må utvikle og styrke forståelsen for at det er lov å være uenige, at det er lov å være forskjellige, gi frihet og samtidig tydeliggjøre grensene i samfunnskontrakten. Økte forskjeller blant oss handler ikke bare om overfladiske forskjeller, men om verdiforskjeller. Det er nytt, men det er ikke så skummelt.

 

- Ingrid Rosendorf Joys, styreleder