Symbol Nyheter

Profilbilde


Kontakt STL

Besøks-/ postadresse:
Rådhusgata 1-3
0151 Oslo
23 08 13 39
stl@trooglivssyn.no

Powered by i-tools
Design: Message

Fra anerkjennelse av mangfold til forventninger om en helhetlig politikk 20.09.16 - Kulturdepartementet arrangerte seminar om stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk 12. september, og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) var invitert til å holde innlegg. Her er STL-leder Ingrid R. Joys sitt bidrag.

Kjære kulturminister, kjære ekspedisjonssjef, kjære alle sammen. La meg begynne med å berømme ministeren og departementet for dette initiativet.

Når man sparker i gang arbeidet med en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk ved å invitere til en åpen og bred samtale om feltet, sier det noe om tenkningen i kulturdepartementet, det sier noe om det gode samarbeidsklima som finnes på tros- og livssynsfeltet, og det sier noe om viktigheten av dette feltet.

Når vi nå står ved et skille – og jeg vil si en dyptgripende endring for staten ved at de gir opp en statskirke – er det i en tid vi allerede har lang erfaring med å være et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.


Selv om det fremdeles er mange usikkerhetsmomenter og spørsmål knyttet til skille stat og kirke fra 1. januar 2017, er det et velkomment skille. Det passer best med en sekulær stat hvis vi skal få til visjonen om et tros- og livssynsåpent samfunn. Desto viktigere og riktigere er det å få på plass denne helhetlige stortingsmeldingen, og etter hvert en ny lov på tros- og livssynsfeltet.

Stålsettrapporten berører mange av temaene godt, ikke minst med utgangspunkt i de åtte prinsippene. Det er likevel viktig å merke seg at også etter Stålsettrapporten har det tilkommet nye og tydelige utfordringer.

Tittelen jeg har fått til dette innlegget er: Fra annerkjennelse av mangfold til forventinger om en helhetlig politikk. Og det er nettopp en helhetlig politikk som er målet. Tros- og livssynsfeltet er ikke en lite området man bare kan lage noen bestemmelser på, og så går det greit, det er et felt som strekker seg over mange sektorer og hele livet. Tros- og livssynsperspektiver hører hjemme og er på vei til å finne sin naturlige plass i samfunnsveven. Når man bygger en svømmehall i dag, er det nødvendig å tenke på mangfoldet, når man arbeider med skole og utdanning – fra barnehage til universitet og høyskole må tros- og livssynsperspektiver inkluderes, i sykehjemssektoren, forsvaret, helseinstitusjoner og fengsel likeså.

Det er et stort felt, og jeg skal ikke inn på alle fasettene i dette, men vil konsentrere meg om tre prinsipper eller tre råd til politikkutformingen på dette feltet.

Det første dreier seg om nødvendighetsdialogen. Det fines ulike syn på mangfoldsnorge. Noen – jeg håper mange – ønsker det velkommen og synes det beriker. Andre kan være mer skeptiske, synes det fremmede er utrykt. Selv om jeg vil påstå at berøringsangsten mot religion er på retrett, er frykten for religion tilstede i samfunnet vårt. Det er verdiforskjeller – reelle dyptgripende forskjeller – mellom oss, og noen av disse kan følge religiøse grenser. Nødvendighetsdialogen handler om å ta inn over seg at mangfoldet er her, og at vi må få til måter å leve sammen på. Det er mange måter å leve et godt liv på, og det noen framhever som betydningsfullt, kan andre mene er ubetydelig. Det betyr selvsagt ikke at vi skal tillate alle praksiser som kan foregå i religionens navn. Samfunnskontrakten gjelder for oss alle, det er det liberale demokratiet med aktivt medborgerskap som sikrer rettighetene. Likevel er det ikke slik at vi bare kan forby alt vi ikke liker. Det er når vi misliker noe at toleransen får prøvd seg. Dette er et krevende felt for oss alle å manøvrere i, men kjennskap til hverandre og kunnskap om hverandre, hjelper oss. Det klargjør forskjellene og grensene. Våre nye landsmenn kan spørre om hva det vil si å leve i et tros- og livssynsåpent samfunn med en sekulær stat. Hva betyr menneskerettighetene i praksis? Hva betyr det at det er forskjell på offentlig og privat, juss og moral. Når verdier krasjer, når menneskerettigheter kolliderer – hva da? Hvor stor frihet har jeg? Dette er konkrete spørsmål vi får. Vi har ikke alle svarene, men vet at hvis jeg kan praktisere min religion, betyr det at alle kan praktisere sin, eller la være.

Det gode samfunnet er ikke avhengig av at alle er like. Lenge var vi like i Norge, og det er vel riktig å si at vi er ganske god på likhet her i landet. Kanskje litt for god? Ulikheten og mangfoldet sliter vi litt mer med. Det skremmer litt. Det utfordrer oss. Det vi trenger er strukturer for å kunne leve sammen i uenighet, vi trenger ikke være like, men likeverdige med like rettigheter og plikter.

Det andre jeg ønsker å trekke fram er en advarsel mot enkle prinsipp-løsninger som vedtas adhoc når noe brenner. Det hadde vært så bekvemt hvis vi kunne finne enkle prinsipper for ulike utfordringer, og så kunne prinsippene overføres til lignende tilfeller. Dette går ikke. Mange spørsmål lar seg ikke avgjøre med utgangspunkt i en enkeltsak, og prinsipper ender opp med å stå imot hverandre. Ofte kommer vi lengre med å snakke sammen, ta opp den konkrete situasjonen med de berørte parter. La meg kort nevne et konkret eksempel her. Har norske elever krav på bønnerom på skolen? Det enkle og prinsipielle svaret er: Nei! Samtidig oppfordres skolen – spesielt på videregående skole – til å legge til rette for at elever som ønsker det kan utøve sin religion også i skoletiden. Dette kan ikke gå på bekostning av det som er skolens viktigste oppgave, nemlig å være et læringssted. Skolen er opptatt av kunnskap, og er ikke en religiøs institusjon. På Ulsrud videregående skole her i Oslo sa skoleledelsen nei til at de muslimske ungdommene som ønsket å få etablert et eget bønnerom. Skoleledelsen var bl.a. redd for at et eget bønnerom ville virke splittende, og at det skulle legge press på de muslimske elevene som ikke ønsket å be i skoletiden. Samtidig var skoleledelsen åpen for at et mangfold av aktiviteter skulle kunne finne sin plass på skolen, og man åpnet en dialog med elevene som ønsket et bønnerom. Løsningen ble at elvene fikk bruke et rom som ble brukt til mange andre aktiviteter også. Det ble altså lagt til rette for utøvelsen for dem som ønsket, uten at et spesielt religiøst syn fikk sitt eget eksklusive sted. Et annet eksempel vil være diskusjonen som gikk for noen uker siden om sykepleiestudenten som ikke ville servere svin i en helseinstitusjon. Dette er nok et problem som lettest finner sin lokale løsning uten den helt dyptgripende prinsippdiskusjonen. Servering av svin er ikke et problem med stort omfang – det finnes tusener som serverer svin, og prinsipp-diskusjoner om dette er med på å lage konfliktlinjer. Vi må unngå å bli et forbuds-samfunn. Et vesentlig poeng må her være å snakke med dem det gjelder, ikke snakke om, og dermed stå i fare for å skrive ut resepter som slett ikke trenger å fungere. I slike situasjoner kan det være viktig å få med tros- og livssynssamfunnene, og ikke minst lederskapet innen disse.

Det siste poenget jeg vil trekke fram er finansieringen av tros- og livssynssamfunn. Det er fornuftig å finansiere tros- og livssynssamfunn. Vi hører i det offentlige ordskifte et tros- og livssynssamfunnene har så enormt rause ordninger, og at de har sugerør i statskassen. Det er helt riktig at det overføres mye penger til tros- og livssynssamfunnene, som det også gjøres til kultur og idrett, landbruk, politikk og presse, for å nevne noe. Mitt trossamfunn får støtte for meg, det er ikke sånn at «alle de andre» finansierer tros- og livssynssamfunnene for oss få som er med. Faktisk er over åtte av ti nordmenn medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn. Tros- og livssynsamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. De er viktig for dem som er medlemmer, helt klart. De gir folk en ramme og skaper tilhørighet, formidler positive verdier og perspektiver. Men de gjør jo også mye mer. De driver ungdomsklubber, barnekor, besøksgrupper, kvinnegrupper, sykehjem, barnehager, leksehjelp, norskkurs. Noe er rettet mot befolkningen som helhet, og noe er rettet mot våre nye landsmenn. For dem kan de være viktige integreringsarenaer og kan være en bro mellom det gamle og det nye samfunnet. Å finansiere disse samfunnsinstitusjonene er fornuftig, og finansieringen må være basert på likebehandling mellom tros- og livssynssamfunnene. Dette betyr ikke at vi tror at alt som skjer i et tros- eller livssynssamfunn er strålende og positivt, men det finnes faktisk hjemmel i trossamfunnsloven for å frata samfunn støtten om de ikke følger rett og sømd. Og til dem som er redd for utenlands innblanding i våre tros- eller livssynssamfunn, er det det å si at hvis man straffer utenlandsk finansiering av tros- eller livssynssamfunn med å ta vekk norsk finansiering, er det kanskje å kaste barnet ut med badevannet. 

STL er 20 år i år. Vi var med fra før det ble «in» å snakke om tro og livssyn, og vi er glad for at samtalen om tro og livssyn opptar langt flere enn pionerene fra 20 + år tilbake. Norge er et helt annet sted på dette feltet enn vi var for 20 år siden, og vi kommer definitivt til å være et helt annet sted om 20 år. Mens krig og konflikt også med religiøse undertoner er blitt stadig vanligere, og de religiøse stereotypiene florerer både i Europa og utenfor, søker vi i Norge sammen til dialog. Og det er ikke bare de enkle spørsmålene som det her er dialog om. Tema som ekstremisme, innvandring, mangfoldspåvirkning på velferdsstaten, religion og de sensitive spørsmålene som seksuell helse og rettigheter, familiespørsmål, likestilling, bioetikkm og konverteringsproblematikk, er eksempler på tema som vi tar opp i våre sammenhenger. I høst arrangerer vi tre frokostseminarer med tema som ungdom og utdanning, likestilling og religion og religion i offentligheten. Samtalene er ikke nødvendigvis for å bli enig, men det øker kunnskapen og vår egen bevissthet. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har gått fra å søke annerkjennelse for mangfoldet til å nå spille inn til politikkutformingen på feltet. Vi står fast ved at vi ønsker en aktiv tilretteleggelse slik at mennesker i landet vårt skal kunne leve med sin tro eller sitt livssyn og utøve den fra vugge til grav, og vi er opptatt av at tros- og livssynssamfunnene blir likebehandlet av det offentlige. Den politikken vi lager nå skal sikre strukturer for at vi skal kunne leve sammen i enighet og uenighet. Det er noen friheter som står på spill her. Jeg kan bare utøve min tro, så lenge jeg innrømmer andre retten til å utøve sin. Vi må tåle annerledeshet og uenighet. I 20 år har dialogen i Norge vært ønskelig og nødvendig, de neste 20 årene blir den uunnværlig.