Vår neste regjering avgjør Norges bidrag til Parisavtalen

Regjeringen vi får etter valget, avgjør hvordan Norge skal bidra i kampen for å holde temperaturøkningen ned mot 1,5 grader. Verden har bare fire år på seg. Det bør oppta både politikere og velgere.

 

Publisert på Verdidebatten 2. september 2017: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11696610-var-neste-regjering-avgjor-norges-bidrag-til-parisavtalen

 

Mennesker, dyr, ja, hele skaperverket er uløselig knyttet sammen. Uten helheten, blir vi alle stående alene. Naturen må være i balanse. Menneskeskapte klimaendringer er allerede i gang med å forrykke denne balansen, og det truer vår sikkerhet og livsgrunnlag. Klimaendringene forverrer noen av våre største globale problemer: Fattigdom, sult, ufrivillig migrasjon, krig og konflikter blir alle forsterket. I ulike deler av verden øker stadig omfanget av tørke, flom og naturkatastrofer. Og en ting går igjen: Det er nesten alltid de fattige og mest marginaliserte i verden som blir hardest rammet. De som har gjort absolutt minst for å skape problemet. Den urettferdigheten er ikke til å leve med.

 

I dag går vi, ledere og representanter for ulike religioner og livssyn i Norge, i klimamarsj i Oslos gater. Det gjør vi fordi vi er opptatt av den store etiske utfordringen klimaendringene utgjør. Vi begrunner vårt engasjement for naturen og miljøet på ulikt vis, men forenes i et felles etisk ansvar, og i et tydelig rop til våre politikere om å ta modige og nødvendige avgjørelser.

 

Vi har alle et ansvar for å forvalte jordens ressurser på vegne av generasjonene som kommer og vår felles framtid. Valgene vi nå tar blir avgjørende. Vi har ikke råd til avventende politikk. Vi trenger desperat politisk mot og langsiktig tenking. Vi trenger et vendepunkt.

Håp

Donald Trump sin beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen var svært skuffende. Det som derimot gir håp er den massive internasjonale støtten som i etterkant er gitt til avtalen, der verdens nasjoner har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader.

 

Vissheten om at det fortsatt ikke er for sent å nå målet om 1,5 grader, gir også håp. Men ser vi på det resterende karbonbudsjettet verden har for å nå dette målet, har vi skremmende dårlig tid på oss – kun fire år. Om verden fortsetter som nå, vil det være for sent allerede i 2021. Dette er nøyaktig det samme tidsrommet som Norges neste regjering skal sitte. De valgene som den regjeringen kommer til å ta, vil derfor definere Norges bidrag i kampen mot global oppvarming.

Moralsk ansvar

Norges ansvar er stort. Vi har sluppet ut klimagasser som tilsvarer mange ganger det folketallet vårt skulle tilsi. I tillegg er vi et av landene i verden med størst økonomisk kapasitet til å bidra – en rikdom som i stor grad baserer seg på oljeinntekter. Vår moralske plikt er ufravikelig. Det må Norges neste regjering ta innover seg med et langt større alvor enn noen regjering har gjort til nå. Da kreves det politisk vilje til å løsrive samfunnet vårt fra de fossile energikildene. I tillegg må Norge ta sin rettmessige del av den globale innsatsen som trengs, ved å bevilge mer penger til klimatiltak i fattige land.

 

Norges neste regjering må ta situasjonen på alvor. Vi er alle avhengig av en natur i balanse. Vi trenger ansvarlige politikere som kan tenke langsiktig og ta kloke valg for vår felles framtid. Det er en del av politikkens rolle. Dette burde derfor oppta alle politikere. Vi håper det også opptar alle velgere. Det er nå det gjelder.

 

Bernt Eidsvig, biskop, Den katolske kirke

Ibrahim Saidy, imam, Daru Salaam Islamic Centre og Islamsk Råd Norge

Joav Melchior, rabbiner, Det mosaiske trossamfund

Egil Lothe, leder, Buddhistforbundet

Gurkaran Singh, styremedlem, Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji

Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet, Den norske kirke

Gunnar Stålsett, biskop em. og ærespresident Religioner for Fred

Knut Refsdal, generalsekretær, Norges kristne råd

Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Kristin Mile, generalsekretær, Human-Etisk Forbund

Anne-Marie Helland, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Lovsang til skaperverket

Pavens klimabrev er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Denne kombinasjonen er også brevets styrke.

 

Innlegget ble publisert på Verdidebatten 19. juni 2017: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688666-lovsang-til-skaperverket

 

Lovsang til skaperverket

Av: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær STL

 

Søndag fylte Pavens klimabrev – Laudato Si’ – to år. Samtidig samler norske myndigheter religiøse ledere fra hele verden til etableringen av et internasjonalt regnskogsinitiativ. Det er betimelig at alle gode krefter samler seg om vår felles klimautfordring mens president Trump har trukket USA fra Paris-avtalen.

 

Pavens klimabrev ble lansert i god tid før det store klimatoppmøtet i Paris i 2015, og med dette greide han det ingen andre aktører har fått til: Å løfte klimakampen opp som et universelt tema og et moralsk anliggende. Han kobler klimakampen med den sosioøkonomiske utviklingen i verden, og setter den inn i et rettighetsperspektiv.

 

Lovsang til skaperen

Dette er første gang et brev av denne typen – en encyklika, et høytidelig uttrykk for pavens universelle læreembede – i sin helhet dedikeres til klimaspørsmål. Navnet Laudato Si’ er hentet fra den kjente Solsangen skrevet av Frans av Assisi i 1224, en lovsang til skaperen, skapningene, naturen og universet. Laudato Si betyr priset være eller lovet være, og undertittelen på pavens brev er nettopp: omsorgen for vårt felles hjem.

 

Encyklikaen Laudato Si’ har både bibelsk og moderne vitenskapelig begrunnelse, og lager derved en bro mellom det religiøse og den moderne verden. Frans er selv kjemiker, og har brukt mange vitenskapsmenn og -kvinner i arbeidet med å skrive encyklikaen. Paven støtter forskernes rolle, men det er pavens dokument. Mange bidrag er anerkjent i fotnoter, men den større visjonen i dokumentet ble formulert av paven selv.

 

Syntese

Da encyklikaen ble presentert for FN i 2015, responderte Christiana Figueres, som da ledet FNs arbeid med konvensjonen om klimaendringer, med å si at encyklikaen var en sterk kombinasjon av moral, vitenskap og politikk, og la til: «Denne kombinasjonen er like kraftfull som den er sjelden». Og det er her styrken til klimabevet ligger: Det er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Den krisen paven så tydelig ser har både teologiske, sosiale, politiske og vitenskapelige elementer. Paven bekrefter forståelsen av syntesen mellom vitenskapen og troen, og han inviterer alle mennesker – troende som ikke-troende – med i den felles dugnaden han mener må til.

 

Det er de fattige som i størst grad lider under klimaendringene: tørke, flom og orkan. Alle mennesker blir berørt, men det rammer de fattige først og hardest. Tatt i betraktning at de rike landene har blitt rike med en ødelagt klode som resultat, er dette urettferdig.

 

Sosialt perspektiv

Likeledes må fellesskapet strekke seg også til kommende generasjoner. De internasjonale økonomiske krisene har på brutalt vis vist oss de skadelige virkningene ved ikke å ha et felles mål med dem som lever i dag og dem som kommer etter oss. Vi kan ikke snakke om en bærekraftig utvikling uten en praktisk politikk som tar hensyn til de neste generasjonene.

 

Paven sier: «Enten vi er troende eller ikke-troende er vi enige om at jorden i sin essens er en felles arv, hvis frukter er ment for alle. For troende blir det et spørsmål om trofasthet mot Skaperen siden Gud skapte verden for alle. Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket.»

 

Fundamentale relasjoner

Paven refererer til det bredere sosioøkonomiske og sosialetiske feltet. Med utgangspunkt i skapelsesberetningen i Genesis, peker han på relasjonen mellom gud, skaperen og skaperverket, og understreker forståelsen av at all tings væren knytter seg til disse tre fundamentale relasjonene, som igjen er knyttet til hverandre; relasjonen til Gud, relasjonen til ens neste og relasjonen til jorden.

 

Paven understreker at det økologiske forfallet henger sammen med det etiske og kulturelle forfallet. Det postmoderne mennesket blir stadig mer individualistisk, og består av en økende selvsentrert kultur med kravet/behovet for en umiddelbar behovstilfredsstillelse.

 

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket, er tre tema som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.

 

Den økologiske balansen

Mens han trekker fram det positive i at økonomisk og teknologisk framgang reduserer fattigdommen, og forlenger levealderen, peker han på at denne utviklingen ikke kan gå på bekostning av den økologiske balansen vi alle er prisgitt. Overforbruk av fossile ressurser, fører til økt tørke, flom og ekstremvær og truer blant annet matvaresikkerheten til mange mennesker, Hvis ikke mennesket slutter å ødelegge naturen, vil naturen ødelegge mennesket.

 

Han sier klima kaller oss, jorden kaller oss, og han kaller oss til å endre livsstil, produksjon og forbruk. Vi står ikke foran én økologisk krise og én sosial, vi står overfor en sosio-økologisk krise. Løsningen krever en helhetlig tilnærming.

 

Paven henvender seg til alle mennesker i klimabrevet. Han ønsker dialog med alle mennesker om vårt felles hjem, uavhengig av nasjon og religion. Alle religioner og livssyn må samarbeide, sammen med det bredere sivile samfunn, politikere og næringsliv. Alle har et ansvar, men presiserer han, det er myndighetene som bærer det største ansvaret:

 

«Hva skal de med makt, hvis det eneste de blir husket for er at de ikke brukte den da det var som mest avgjørende, uttalte han i forbindelse med utgivelsen. Dette er sterke ord, og det bør utfordre oss. Det er derfor gledelig at Norge tar ansvar og samler religiøse aktører til felles klimainnsats.