Innlegg fagseminar «En livssynslov til besvær?»

Fikk du ikke med deg fagseminaret «En livssynslov til besvær: Lar særstilling og likebehandling seg kombinere?». Eller vil du gjenta noen av de gode argumentene du hørte på seminaret? Her er en samling av innleggene fra forrige ukes fagseminar. Seminaret som gikk av stabelen 28. februar handlet om religion, livssyn og menneskerettigheter i en helhetlig stortingsmelding og ny felles trossamfunnslov. Heiner Bielefeldt, tidligere FNs spesialrapportør for Freedom of Religion or Belief, var hovedinnleder.

 

Innlegg

STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys ønsket velkommen på seminaret. Hun sa bla. «Why equal treatment? The easy answer is that the Norwegian Constitution says so. In addition to this, equal treatment is wise, it is according to human rights and it is sustainable

Se samlingen fra fagseminaret her.

 

Heiner Bielefeldt var hovedinnleder og kommentere forslaget til ny finansiering av tros- og livssynssamfunn i Norge med et menneskerettsblikk. Bielefeldt var inntil høsten 2016 FNs spesialrapportør for Freedom of Religion or Belief, og er for tiden professor II ved Norsk senter for menneskerettigheter.

 

Seminaret ble arrangert av:

  • Oslokoalisjonen, Norsk senter for menneskerettigheter
  • Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter
  • Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

 

Last ned samlingen av innleggene fra fagseminaret her.

 

STLs årlige møte med kulturministeren 2018

STLs råd møter kulturministeren årlig for å fremme sine saker og drøfte ulike problemstillinger med ministeren og departementet. 15. februar 2018 hadde STL sitt årlige møte med kulturminister Trine Skei Grande.

 

STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys sa blant annet: «Vi samler tros- og livssynsamfunnene rundt bordet for nettopp å finne fellesinteressene og de rimelige særinteressene. Det gjør at vi demokratisk oppdrar hverandre. Vi utfordrer og ansvarliggjør hverandre med innestemme

 

Les hele Joys sin innledning her:

 

Innledning på STLs årlige møtet med kulturministeren

Av: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tro og livssyn er tema som blir stadig viktigere i samfunnet, på godt og vondt. Vi ser de problematiske sidene ved religion og vi ser de positive sidene. Vi må styrke det positive, det åpne, dialogiske, det moderate.

 

STL samler bredden av tros- og livssynsorganisasjoner i Norge. Vi er et sekulært prosjekt som jobber med religion. Vi driver ikke med vurdering av teologi, men konsekvensene av trosutøvelse i Norge.

 

Vi samler tros- og livssynsamfunnene rundt bordet for nettopp å finne fellesinteressene og de rimelige særinteressene. Det gjør at vi demokratisk oppdrar hverandre. Vi utfordrer og ansvarliggjør hverandre med innestemme.

 

Vi er den aktøren som samler alle overfor det offentlig. På den måten er vi unike. Vi kan forhandling, alle får ikke alt, vi skal ha vår naturlige plass rundt bordet, ikke mer-ikke mindre. STL jobber for å styrke likebehandlingen – referere til Jeløya erklæringen. Det er det vi er menneskerettslig forpliktet på, det er det som er riktig og det som er bærekraftig.

 

Vårt arbeid bygger på menneskerettighetene og retten til å kunne følge sin tro, skifte tro, eller slutte å tro. Å legge til rette for at trossamfunnene kan møtes slik som i STL er klokt, det gir tillit og tilhørighet til det norske samfunnet, det myndiggjør både kvinner og menn i trossamfunnene, bidrar med sosial kapital, det bygger en bro mellom det offentlige og trossamfunnet og gjør veien inn i det norske samfunnet enklere. Det er dermed samfunnsøkonomisk smart.

 

I 2018 har vi selvsagt fokus på ny lov og stortingsmelding om tros- og livssynssamfunn.

 

La meg ta utdanning av religiøse ledere først.

Alle mediene har snakket om imamutdanningen den siste tiden, og de fleste politiske partier har en mening om det. Nå har heldigvis Teologisk Fakultet (TF) fått 5 millioner til å bygge opp et program for utdanning av religiøse ledere av alle valører. Det er veldig bra, og har vært etterspurt i ymse varianter av blant annet STL. Vi har et etablert samarbeid med TF på dette, vi har vært med i tenkingen og er tiltenkt en rolle i utarbeidelsen og fortsettelsen. TF er opptatt av at det må lages to (minst) alternative løp. Et løp med islamsk teologi og et løp der man tar sikte på en praktisk master for religiøse ledere. I denne kan man blant annet inkludere proff samtalekompetanse om åndelige og eksistensielle spørsmål til bruk i våre ulike institusjoner som helse, forvar og kriminalomsorgen og som er etterspurt i dag. En master er viktig og nødvending, og det vil komplementere godt med det «religiøse ledere-kurset» TF allerede har. Men både vi og TF er opptatt av lavterskeltilbud på kommunalt/lokalt plan på ulike tema som nøkkelpersoner i tros- og livssynssamfunnene kan trenge. Dette må også komme og blir ikke overflødig fordi om vi får til master og de andre tingene.

 

De syv temaene vi har identifisert som fokus i STLs arbeid eksternt og internt for perioden 2018-2020 (forskutterer litt – årsmøtet vårt er 27/2) er:

  • tro- og livssyn i samfunnsutviklingen (nasjonale og internasjonale)
  • legitime og illegitime maktstrukturer i tros- og livssynssamfunn
  • religionsfriheten (ansvar og grenser)
  • religion, nasjonalisme og identitet
  • likeverd og kjønn
  • hellige skrifter, grunnlagstekster og tekstutlegning
  • tros- og livssynsengasjement for klima.

 

Dette er tema vi vil jobbe med både overfor våre egne medlemsorganisasjoner, overfor offentlige instanser og institusjoner og storsamfunnet. Vi tror vi kan bidra – også i det offentlige ordskiftet – til disse temaene med den legitimiteten det har å i over 20 år samle tros- og livssynsbredden i Norge.

 

Måten vi jobber på er at:

Vi har våre fem rådsmøter i året, der vi samler alle de 14 medlemssamfunnene, driver dialog, forhandler om fellesinteresser og rimelige særinteresser og bygger kjennskap og vennskap. Vi arrangerer møter for våre egne medlemssamfunn og deres medlemmer, kollokvier, åpne møter og konferanse, gjerne i samarbeider med andre. Vi skriver kronikker og lar oss intervjue i media. Vi besøker hverandres steder.

 

Vi er svært glad for støtten vi får fra og gjennom Kulturdepartementet (KUD). Vi håper at det gjennom arbeidet med stortingsmeldingen om en helhetlig tros- og livssynspolitikk blir tydelig for andre departementer at de også har ansvar på dette feltet og at tro og livssyn må få innpass i alle samfunnssektorer.

 

De fleste av våre medlemsorganisasjoner drives frivillig. STL har et lite, men kompetent sekretariat med 3 stillinger. De fleste av våre medlemssamfunn drives på frivillig basis. Med alt det som foregår på vårt felt, burde vi ha styrket vårt arbeid ytterligere. Det ville gjøre oss bedre rustet til å bistå de mindre samfunnene, så de også får en stemme rundt bordet og i samfunnet og blir myndiggjort som enda bedre brobyggere inn i sine sammenhenger.

 

Ny lov om tros- og livssynssamfunn 

Når det gjelder ny lov på tros- og livssynsfeltet, har STL svart på høringen. Vårt utgangspunkt var at vi er ening i at vi trenger en ny lov fordi Den norske kirke (Dnk) er blitt eget rettssubjekt og vi har fått en tros- og livssynsmangfoldig befolkning. I tillegg ble det vektlagt at loven skulle sikre større likebehandling – det synes vi var bra. I STL konkluderte vi for øvrig med at de enkelte paragrafene i den nye loven, ikke økte likebehandlingen. Vi har jobbet med lovutkastet i mange omganger, og det har vært spennende. Vi endte opp med et ganske omforent høringssvar med noen dissenser fra Dnk.

 

Det er delte meninger internt i STL om Dnk skal ha en normativ særstilling i loven. Det er for øvrig enighet om at oppgaver Dnk utfører på vegne av det offentlige skal holdes utenfor beregningen, men det er noe uenighet på om hvilke oppgaver det skal være. Det er for øvrig enighet om at de eventuelt må defineres og tydeliggjøres. Det er enighet om at 1 person i et trossamfunn er i minste laget, og at det også av forenklingsgrunner bør settes et høyere antall. Vi synes for øvrig at 500 er for høyt og peker på 100. Vi mener også at personer under 15 år skal med i grunnlaget, altså vi er uenig i lovforslaget. STL mener at også alle tros- og livssynssamfunn skal telle medlemmer som utgangspunkt for støtte, inkludert Dnk. Her valgte Dnk å ta dissens. Når det gelder statlig og kommunal finansiering av tros- og livssynssamfunnene mener STL (her har Dnk henvist til egen høringssvar) at man skal statliggjøre for alle. Noen mener at om man fortsetter med delt finansiering som i dag må den gjelde for alle, mens andre mener at finansieringen uansett bør statliggjøres for tros- og livssynssamfunnene utenfor Dnk. Det er også pekt på ulikheten i Dnk og de andre tros- og livssynssamfunnenes mulighet for momsrefusjon, fra ingenting, til en viss kompensasjon til full refusjon for menigheter i Dnk.

 

Jeg har likevel lyst å understreke at det er ingen hos oss som er uenig i at Dnk har en særstilling i landet; historisk, størrelsesmessig og kulturelt. Likevel er det viktig for oss å si at det ikke utfordrer prinsippet om likebehandling. Langt på vei handler usikkerheten om hvor sær særstillingen til Dnk skal være, og vi ber om tydelighet på hva den rommer og hva det koster.

 

Vi ser at tros- og livssynsfriheten er under press globalt sett. Mye går feil vei for minoriteter, kvinner og andre sårbare grupper. I Norge har vi muligheten til å få med alle – minoritet og majoritet på samfunnsprosjektet og integreringsdugnaden. Da må vi bruke tid på betente tema som religion jo er for noen, og vår erfaring er at tid sliper bort de mest polariserte holdningene og vi ser hva som er klokt, smart og bærekraftig. Debatter der alle slipper til orde og som handler om hvilket samfunn vi skal ha, er mer samlende enn diskusjonen om kroner og øre.

 

Og med enighet i det sentrale, tåler vi bedre den doble kommunikasjonen i grunnloven om at Den norske kirke har særstilling og at alle skal likebehandles.

 

Som vi skrev i høringssvaret vårt er rekkefølgen på lov og stortingsmelding like uheldig som den er uvanlig. Lov-diskusjonen bør komme som en følge av politikken og stortingsmeldingen, og ikke omvendt. Vi ber om at Kulturministeren setter loven på vent til meldingen er presentert og behandlet.

Chaplaincy på norsk 2018

«Chaplaincy på norsk»-konferansen ble arrangert på nytt 1. februar 2018, som en oppfølging av Chaplaincy konferansenotat 2016.

Deltagerne på konferansen var ansatte i helsetjenesten, forsvaret, kriminalomsorgen og flere tros- og livssynssamfunn. Dialogverksted og samtaler ble gjennomført. Dagen ble avsluttet med diskusjon om veien videre med et politisk panel.

 

Arrangører:

  • Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL)
  • Oslo universitetssykehus
  • Feltprestkorpset
  • Universitetet i Oslo
  • Det teologiske fakultet og Human-Etisk Forbund

 

Konferansen ble arrangert med støtte fra Kulturdepartementet.

 

Se hele programmet her: www.deltager.no/chaplaincy2018.

 

Les STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys avsluttende innlegg her:

 

Avsluttende kommentar på Chaplaincy-konferansen, 1. februar 2018

Av: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL)

 

Da nærmer vi oss slutten på en spennende og ganske så tettpakket konferansedag. Dette er andre gang vi arrangerer en slik Chaplaincy på norsk-dag. Jeg tror vi kan slå fast at vi er kommet et godt stykke lengre enn vi var i 2016 da vi hadde den forrige konferansen, men at det enda er et godt stykke igjen.

 

Jeg skal – heldigvis – ikke fullstendig oppsummere dagen, men vil konsentrere meg om 3 punkter:

 

For det første:

Det handler om folk. Å legge til rette for at mennesker skal kunne leve ut også tros- og livssynssidene ved livet, fra vugge til grav, handler om å ta folk på alvor, og det handler om å anerkjenne at tro og livssyn er viktig for mennesker. Alle mennesker har de samme rettighetene og pliktene uavhengig av hva de tror på og ikke tror på. Vi hørte Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm slå fast at når det gjelder tro og livssyn er det likebehandling som er det bærende prinsippet. Hun sa at tilbudet et menneske skal få ikke kan være avhengig av hvilken tro eller ikke-tro personen har.

 

I dag har vi spesielt snakket om helsesektoren, Forsvaret og kriminalomsorgen. Mennesker i disse sammenhengene er i sårbare, kritiske og livsendrende situasjoner. De fleste av disse tilhører et tros- eller livssynssamfunn, og om vi for en generasjon siden, var mest norske og lutherske, er ikke det lengre tilfelle. Vi hører om den muslimske eldrebølgen, jeg besøkte i fjor et fengsel – der var det klar overvekt av kristne katolske, og kristne ortodokse innsatte. Mennesker fra alle tros- og livssynssamfunn sender sine ungdommer i Forsvaret. Vi hørte overlege Vegar Bruun Wyller slå fast at det er en berøringsansgt for tro og livssyn i helsevesenet. Han sa at det er et behov for å få styrket dette aspektet i helsevesenet. Han pekte på lederansvar og et behov for å dyrke fram denne viktige delen av helsevesenets kultur. Wyller pekte også på at tro og livssyn har innvirkning på helsen. Det siste punktet ble også understreket av psykiater og professor Sverre Varvin.

 

For det andre:

Det handler om å lage gode samfunn for dagens befolking, med framtiden som horisont. Norge er et flerreligiøst samfunn. Da regjeringen la fram sitt forslag til ny tros- og livssynslov før jul, understreket den nettopp at ny lov kommer fordi den norske kirke er blitt et eget rettssubjekt, og skiller lag fra staten og fordi den norske befolkning er blitt tros- og livssynsmangfodig. 70 prosent står fremdeles i DnK, 15 prosent tilhører et tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk (er katolikker, muslimer, buddhister, humanetikere og hva vet jeg) og 15 prosent tilhører ikke noe tros- eller livssynssamfunn i det hele tatt, såkalte nons. Dnk er i en særstilling i Norge – det er det ingen som betviler. Historisk, kulturelt og størrelsesmessig er den i en særstilling. Dette utfordrer ikke likebehandlingsprinsippet, eller gir grunn til diskriminering. Vi må tilpasse oss den nye virkeligheten – og det er absolutt på tide. Norge blir mer flerreligiøst, ikke mindre. Tiden er moden for å utvide, og vi har hørt mange eksempler på akkurat det, vi må åpne opp. Vi må bygge ut, men det betyr å bygge på det som fungerer, det som har eksistert med hell. Institusjonsprestene har over 100 års erfaring. Det er denne erfaringen og denne kompetansen det må bygges på og utvides og deles. Den eksisterende tjenesten må suppleres med mangfoldet, og da passer det godt med en parafrase fra en av sykehusprestene fra forrige chaplaincy-konferanse: Jeg trodde jeg kunne snakke med alle mennesker, men opplevde at ikke alle ville snakke med meg. Og det passer godt å huske Nora som vi hørte på tidligere i dag, innsatt på Bretvedt kvinnefengsel, som sa at hun fikk støtte også på tvers av egen religiøs tilhørighet. Det er altså et sammensatt bilde.

 

For det tredje:

Det handler om lederskap. Tros- og livssyn er sektorovergripende tema. Det betyr at man trenger mange lederskap, men også et samlet lederskap. Det betyr at samarbeid på kryss og tvers er svaret, og vi har hørt mange eksempler på godt arbeid. Hvilke andre konfesjoner må på banen? Hvilke andre profesjoner må inkluderes? Hvem er innlagt, ansatt, innsatt og utsatt? Hva er behovene, hva krever samtale- og lyttekompetanse og hva krever en legitimitet som bærer av en tro, en religion eller tradisjon? Når kreves en tros- og livssynsmessig forankring og kompetanse og en sendeorganisasjon? Og vi må tilføye – det er ikke gitt at religionen bare spiller en positiv rolle. Selvutnevnte religiøse ledere i institusjonene – kanskje særlig i fengslene – kan være utfordrende. Det viser oss at om en har berøringsansgst og ikke «håndterer» religion, er det ikke slik at det ikke blir en faktor, og det viser oss at kompetanse, evaluering og tilsyn er viktig.

 

Vi trenger et politisk lederskap som for det første lar tro og livssyn spille en rolle. Som er tydelig på det og som legger til rette for at det er mulig å la tro og livssyn spille en rolle, ved rutiner og opplæring. Vi trenger utdanning og opplæring av tros- og livssynspersonell. Vi trenger flere erfaringer om hva som fungerer og ikke fungerer.

 

Dessverre er det slik med sektorovergripende tema at det er lett å slippe dem, tenke at noen andre får ta ansvar. Jeg har lyst å trekke fram Kulturdepartementet som et eksempel på godt lederskap. De har tatt lederskap, men trenger at Helsedepartementet, Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet må komme tydeligere på banen og ta sitt lederansvar. De ulike sektorene er på ballen, men det trengs ressurser, politisk vilje og lederskap.

 

Helt til slutt:

Det er riktig å legge til rette for et likeverdig tilbud i norske institusjoner, akkurat som det er riktig å legge til rette for et livssynsåpent samfunn der tro og livssyn kan finne sin naturlige plass i samfunnsveven, og der tro og livssyn blir anerkjent som et sektorovergriepnde tema. Det er riktig, men det er også lurt, smart og klokt. Det gir helsegevinster, har vi hørt, det skaper tilhørighet til samfunnet og motvirker utenforskap, det skaper tillit og trygghet, og er dermed samfunnsøkonomisk smart.

 

Mens religionsfriheten innskrenkes over hele kloden, får vi det tross alt ganske godt til her i Norge, selv om vi selvsagt har utfordringer som må adresseres. Vi står foran en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Det er avgjørende at den blir så helhetlig som den bør, og inkluderer helsesektoren, utdanningssektoren, justissektoren, forsvarssektoren og kultursektoren, for å nevne noen. Og det er avgjørende at sektorene, hver for seg, og samlet ved regjeringen og statsministeren i spissen, tar ansvar for at vi kan få til et samfunn der vi kan leve ut vår forskjellighet med enighet om det sentrale og forskjellighet i mye. Det er jo det integrering handler om: hva må vi være enig om og hva kan vi være forskjellig i.

 

Chaplaincy-konferansene har etablert et nytt referansepunkt i den viktige samtalen om tro og livssyn i norske institusjoner. Og jeg tror det er riktig å si at dette er en pågående samtale som ikke på langt nær er ved veis ende. Staten har ved sine menneskerettslige forpliktelser pålagt seg selv å sørge for likebehandling og helhetlig tilbud i institusjonene. Vi trenger rammene og forutsigbarheten (top down) ikke minst så vi kan sikre tilstedeværelse, tilstedeværelse, tilstedeværelse, og vi trenger selv – innen tros- og livssynssamfunnene å ta vårt eget ansvar: bidra i utviklingen av dette feltet og stille ressurspersoner til rådighet (bottom up) – det er tross alt våre folk det handler om.

 

Takk for oppmerksomheten.

Politisk plattform 2018

«Regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk med respekt for de ulike livssynssamfunns egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling.». Slik lyder første setning av regjeringens behandling av tro og livssyn på s. 55 i den politiske plattformen, vedtatt 14. januar 2018 på Jeløya.

 

Samarbeidsrådets generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys snakket om den politiske plattformen på Verdibørsen.  STL har vært en premissleverandør i utviklingen av tros- og livssynspolitikken som i de siste årene har gått fra å være en «kirke- og religionspolitikk» til nå å sette fokus på en helhetlig tros- og livssynspolitikk basert på likebehandling. Joys kommenterte målsetningene som regjeringsplattformen legger frem, slik som utdanning av religiøse ledere og livssynsnøytrale gravferdsseremonier.

 

Hør klippet fra Verdibørsen her.

 

Se utsnitt fra den politiske plattformen s. 55-56 som behandler regjeringens målsetninger og politikk på tros- og livssynfeltet her:

 

Tros- og livssyn

Regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk med respekt for de ulike livssynssamfunns egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling. Regjeringen legger til grunn at den enkeltes livssyn er et personlig anliggende og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn.

 

Regjeringen vil:

  • Ha en bred gjennomgang av offentlig tros- og livssynspolitikk og vurdere nye finansieringsmodeller for tros- og livssynssamfunn.
  • Sikre likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn gjennom lovgivning og finansiering. Den norske Kirke har en historisk og størrelsesmessig særstilling, som anerkjennes uten at prinsippet om likebehandling skal rokkes ved.
  • Fullføre skillet mellom stat og kirke, og sikre vedlikehold av verneverdige kirkebygg.
  • Oppheve lovreguleringen av barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn (tilhørighetsordningen).
  • Utrede måter å sikre åpenhet om utenlandske donasjoner til trossamfunn og religiøse foreninger som mottar offentlig støtte.
  • Følge opp etableringen av en offisiell, norsk utdanning av religiøse ledere fra relevante trossamfunn.
  • Gi religiøse ledere kunnskap om den religiøse lederrollen, demokrati, likestilling, negativ sosial kontroll, vold og overgrep, radikalisering og voldelig ekstremisme med videre.
  • Kreve skriftlig bekreftelse fra tros- og livssynssamfunn som fremmer krav om tilskudd om at de er kjent med og vil overholde vilkårene for tilskudd.
  • Gi kommunene anledning til å overta gravferdsforvaltningen der kommunene ønsker det og det ligger til rette for dette.
  • Legge til rette for mer livssynsnøytrale gravferdsseremonier.

 

Last ned hele den politiske plattformen her.

Likebehandling må til

Publisert på Verdidebatten 23. desember 2017: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709558-likebehandling-ma-til

 

Likebehandling må til

Av: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær STL

 

Ingvill Plesner, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, peker i mandagens Aftenposten på at ny trossamfunnslov gir økt forskjellsbehandling. I 2012 ble likebehandlingsprinsippet mellom tros- og livssynssamfunn skrevet inn i Grunnloven: Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) samler bredden av tros- og livssyn i Norge. Blant våre medlemmer er Den norske kirke, andre kristne kirker, Human-Etisk Forbund, jøder, muslimer, buddhister, hinduer og sikher. STL har i sine tjue års eksistens insistert på likebehandling, med støtte i FNs konvensjon om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. At prinsippet fra 2012 er nedskrevet i Grunnloven og reflekteres i regjeringsplattformen og politiske partiers program, understreker at likebehandling er delt tankegods.

 

STL har i flere år etterspurt en stortingsmelding om en helhetlig politikk med fokus på tros- og livssynssamfunnenes roller i samfunnsveven, gjennom plass i helse, utdanning, forskning og kultur. Lovforslaget kom nå i høst, mens meldingen er ventet i 2018. At loven kommer før meldingen er like uheldig som det er uvanlig. I stedet for å diskutere hvilket samfunn vi vil ha, og hvordan vi kan sikre det livssynsåpne samfunnet med plass til mangfoldet, fokuserer den nye loven på kroner og øre uten den innholdsmessige forankringen, og vi vektlegger ensidig fellesskapets utgifter uten at gevinsten er medregnet.

 

Den norske kirke er i en særstilling i landet, både historisk, kulturelt og størrelsesmessig. Ingen av STLs medlemssamfunn bestrider dette, og det utfordrer ikke prinsippet om likebehandling; en muslim, en sikh og en lutheraner er like mye verdt.

 

En ny lov om tros- og livssynssamfunn må være både økonomisk og politisk bærekraftig. Det er prinsippet om likebehandling som sikrer den politiske bærekraften.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn

STL har svart på Kulturdepartementets høring om ny tros- og livssynslov. – Det har vært et spennende og krevende arbeid og samle de ulike stemmene i STL i denne saken. Mens vi er enig om mange punkter i lovforslaget, er det på noen felt det er ulike synspunkter innenfor STL-paraplyen. Det har vært givende å utforske disse, sier generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys.

 

STLs høringssvar

Til Kulturdepartementet                                                                                                                                       21. desember 2017

 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) takker for muligheten til å avgi sitt svar på regjeringens forslag til: Ny lov om tros- og livssynssamfunn.

 

STL har i sin 21-årige eksistens jobbet for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene i Norge, basert på FNs konvensjoner om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Vi ser derfor svært positivt på at høringsforslaget har som mål å øke likebehandling: «I tillegg er det et mål å sørge for at regelverket i større grad likebehandler samfunnene», side 19 i Høringsnotatet. Som dere vil se i drøftelsene under mener vi at forlaget ikke treffer like godt i konkrete forslag som intensjonen bærer bud om. Faktisk er det slik at flere av de konkrete forslagene legger opp til ulikebehandling.

 

Det er antakelig flere grunner til at det er blitt slik, og STL ønsker å framheve det vi ser på som en viktig årsak i dette: Rekkefølgen i ny lov og stortingsmelding (om samme tema). Rekkefølgen er like uheldig som den er uvanlig. Hvis vi hadde kunnet fått en debatt og en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk først, kunne vi lettere fått diskutert de prinsipielle sidene ved et tros- og livssynsåpent samfunn med en sekulær stat. Vi kunne tatt utgangspunkt i hvordan vi ønsker å legge til rette for at alle borgere i Norge skal kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn fra vugge til grav, og hvordan samfunnet og staten best skal kunne legge til rette for det.

Isteden har vi fått en debatt som handler om lov, penger og detaljer. Dette er uheldig både fordi vi får et uforholdsmessig stort fokus på finansiering både internt i tros- og livssynssamfunnene og eksternt i samfunnet, og det er uheldig fordi vi ikke har den prinsipielle rammen som burde ligge som utgangspunkt når en konkret lov skal formuleres. Når stortingsmeldingen i 2018 skal behandles er det for mange praktiske konsekvenser som allerede er lagt i loven, at den risikerer å i stor grad bli formuleringer med lite reelt innhold.

 

Ett av prinsippene vi har å forholde oss til er likebehandling, grunnfestet i Grunnloven, menneskerettighetene og regjeringsplattformen, og selv dette prinsippet vannes tidvis ut i lovforslaget. Forslaget ser ut til å gi Den norske kirkes særlige rolle som folkekirke forrang framfor likebehandlingsprinsippet. Den norske kirke tar dissens på den siste setningen i dette avsnittet, og det henvises til Kirkerådets eget høringssvar.

 

I den grad det har vært mulig, har vi krysset av på skjema og kommentert direkte til punktet.

 

Utover skjema ønsker vi særlig å kommentere at vi ser forslagets dilemmaer knyttet til kriterier for tros- og livssynssamfunn. Vi er glad for at lovforslaget ikke inneholder mange kriterier. Når det er sagt er det en større aksept blant våre medlemssamfunn å understreke barns særlige beskyttelsesbehov og utfordringer knyttet til likestilling mellom kjønnene. Siden straffeloven primært gjelder individer, kan tros- og livssynssamfunnene ansvarliggjøres som –samfunn i tilfeller som omhandler kvinner og barn. Dette bør uansett fokuseres på i dialogen mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene. Det er ulike synspunkter i STL på dette punktet og det henvises til de ulike medlemssamfunnenes høringssvar.

 

(Dette er kommentarer til de enkelte punktene i skjema)

Kommentar til pkt 1:

STL ser det som nødvendig og positivt at det kommer en felles lov på tros- og livssynsfeltet. Dette bygger på at Den norske kirke nå er et selvstendig rettssubjekt, og at vi har et tros- og livssynsmangfoldig samfunn der både minoritet og majoritet skal finne sin plass. En felles lov legger til rette for at mest mulig av lovreguleringen gjelder for både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene.

 

Kommentar til pkt 2:

*STL ønsker at lovens formål endres til: «Lovens formål skal være å understøtte tros- og livssynssamfunnene på lik linje.» Dette vil være mer i tråd med premisset om likebehandling som står i Grunnlovens paragraf 16.

*Den norske kirke tar dissens på dette, og det henvises til Kirkerådets eget høringssvar.

 

Kommentar til pkt 4:

STL* støtter at den gjeldende lovregulerte ordningen om barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn oppheves for alle tros- og livssynssamfunn inkludert Den norske kirke.

*Den norske kirke ønsker en videreføring av tilhørighetsordningen, men ønsker at forrangsbestemmelsen for Den norske kirke opphører jfr Høringssvaret fra Kirkerådet.

 

Kommentar til pkt 5:

a) STL har forståelse for at man ønsker en forenkling, men vil peke på at man ved å sette et så vidt høyt tall som 500 for å kunne bli registrert, tar et stort skritt vekk fra likbehandling. Av dagens mer enn 700 tros- og livssynssamfunn, vil den store majoriteten falle utenom ordningen. NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn går inn for å øke antallsgrensen fra dagens 1 til 100. STL tar til orde for at det er en riktigere grense enn forslagets 500.

 

b) STL går også imot at bare medlemmer over 15 år skal regnes med. Dette handler om en anerkjennelse av barns tros- og livssynsfrihet, anerkjennelsen av barn som potensielt troende subjekter og det handler om at mange trossamfunn har barneaktiviteter som en naturlig del av sitt arbeid. De fleste kristne samfunn, for eksempel, har barnedåp, og døpte barn har en naturlig plass blant medlemmene. STL kan ikke se noen prinsipiell grunn for at barns medlemskap ikke skal kunne utløse statstilskudd. At foreldre velger trostilhørighet på vegne av barna faller inn under foreldreretten.

 

Kommentar til pkt 9:

Hvis statliggjøringen av tilskudd utelukkende gjøres for tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke må det legges opp til en justering i forhold til den kommunale finansieringen (faktiske utgifter) som Den norske kirke mottar. Dette bør ideelt sett skje hvert år.

 

Kommentar til pkt 10:

STL støtter at tilskudd skal beregnes utfra medlemmer, men er uenig i at det skal settes en aldersgrense jfr kommentarene til pkt 5b.

 

Kommentar til pkt 11:

STL* mener at også Den norske kirke skal få støtte per medlem. Dette vil ivareta prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunnene som det framgår av Grunnlovens paragraf 16 og som er mål med ny lov. Buddhistforbundet understreker at man primært ønsker en videreføring av dagens telling av medlemmer Bevilgninger til lovpålagte oppgaver Den norske kirke er alene om (kirkebygg og evnt også gravplassdrift) kommer som i dag i tillegg til støtten per medlem.

*Den norske kirke er av en annen oppfatning, og det vises til Kirkerådets høringssvar.

Dersom departementets modell vedtas, bør satsen ikke reguleres utfra prosentvis vekst, men regnes per medlem, for å unngå at minoritetene sponser driften av majoritetens trossamfunn.

 

Kommentar til pkt 12:

Forutsetningen for å støtte at dette holdes utenfor beregningsgrunnlaget er at også andre trossamfunns «gudshus» fra før 1900 (eller når den endelige loven angir) mottar støtte i en separat tilskuddsordning. Det finnes bl.a. bedehus, forsamlingshus og katolske kirker som er bygget før 1900. Disse må finansieres på lik linje med Den norske kirkes gamle kirker.

 

Kommentar til pkt 13:

STL ønsker at det i lovteksten skal klargjøres og konkretiseres hvilke oppgaver Den norske kirke utfører på vegne av det offentlige. Det er viktig at en slik finansiering organiseres i et eget løp og ikke blandes sammen med den øvrige finansieringen. Prinsipielt må det være slik at dette også skal gjelde for eventuelle andre tros- og livssynssamfunn som utfører oppgaver på vegne av det offentlige.

 

Kommentar til pkt 14:

Det er delte meninger i STL om Den norske kirke skal ha en normativ særstilling i loven. Uansett er dette et punkt STL ønsker skal presiseres: Hva rommer og koster en slik særstilling? Og er det landsdekkende som menes? STL ønsker å minne om at også andre tros- og livssynssamfunn er landsdekkende – i det de har medlemmer boende over hele landet. De har ingen stordriftsfordeler når et medlem skal betjenes langt unna. For å sikre Den norske kirke mulighet til å forbli landsdekkende uavhengig av medlemstall, kan man i loven legge inn en forsikring om at finansieringen (per medlem) må være på et slikt nivå at «den særlige stillingen» ivaretas. Da muliggjøres også likebehandlingen.

Når det gjelder konkrete tilskudd/lovendringer knyttet til «særlig stilling» viser vi til tidligere STL-uttalelser: I 2015 gjennom «Høringsuttalelse om endring i lovgivningen om tilskudd til tros- og livssynsamfunn utenom Den norske kirke som følge av avviklingen av boplikten for prestene i Den norske kirke» og i 2016 gjennom «Høringsuttalelse om tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke (Dnk) – om pensjonspremie og egenkapital i Dnk».

Den norske kirke deler departementets vurderinger om Den norske kirkes særstilling, og det vises til Kirkerådets høringssvar.

 

Kommentar til pkt 15:

STL* er enig i intensjonen med dette forslaget, men er spørrende til hvordan dette praktisk skal reguleres. Den norske staten driver dessuten utstrakt handel med noen av de statene som dette vil gjelde. Vi stiller også spørsmål med hvilke andre følger et slikt forslag vil få. For eksempel er det medlemssamfunn hos oss som samarbeider med organisasjoner i land med myndigheter som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet. Ved tilfeller kan disse motta en form for prosjektstøtte fra egne myndigheter. Vil det kunne føre til problemer med norske finansiering?

*Buddhistforbundet støtter departementets forsalg, og det henvises til Buddhistforbundet eget høringssvar.

 

Kommentar til pkt 17:

Det vil være en fordel både for staten og tros- og livssynsamfunnene at myndighetene samler forvaltningen på ett sted – i ett fagmiljø. Da blir det dessuten mulig å ansette både juridisk, økonomisk og religionsvitenskapelig kompetanse til å arbeide med dette.

 

Kommentar til pkt 18:

STL* ønsker å understreke at det er et mål at Den norske kirke skal ha frihet som eget rettssubjekt og trossamfunn på linje med oss andre. Punktene 18-23 bør forenkles og forkortes. Der det er mulig bør de ulike elementene tas ut av loven og overlates til Den norske kirke. For eksempel er det ikke nødvendig at det i lovsform reguleres at Kirkemøtet kan fastsette evnt medlemskontingent. Den retten har Kirkemøtet som øverste organ.

*Når det gjelder Den norske kirkes svar på spørsmålene som gjelder Den norske kirke vises det til Kirkerådets høringssvar.

 

Kommentar til pkt 24:

STL* ønsker primært alternativ B. Mens noen av våre medlemssamfunn mener at om man ender opp med alternativ A (videreføring av dagens ordning), bør man videreføre den for alle tros- og livssynssamfunnene, mener andre at det uansett er hensiktsmessig at tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke finansieres statlig.  For øvrig viser vi til de enkelte medlemssamfunns egne høringssvar.

*Når det gjelder Den norske kirkes svar på spørsmålene som gjelder Den norske kirke vises det til Kirkerådets høringssvar.

 

Kommentar til pkt 25:

Det er uenighet blant medlemssamfunnene i STL om tros- og livssynssamfunnene fortsatt skal ha vigselsrett. Det henvises derfor til det enkelte medlemssamfunns høringssvar.

 

Kommentar til pkt 26:

STL* mener det er prinsipielt riktig at gravplassdrift og -forvaltning skal være en kommunal oppgave.

*Den norske kirke støtter at den lokale kirke fortsatt skal ha ansvar for dette, jfr. Kirkerådets høringssvar.

 

Kommentar til pkt 27:

STL* støtter forslaget.

*Den norske kirke har en annen oppfatning, og det vises til Kirkerådets høringssvar.

 

Kommentar til pkt 28:

STL* støtter forslaget.

*Den norske kirke har en annen oppfatning, og det vises til Kirkerådets høringssvar.

 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn samler bredden av tros- og livssynssamfunn til dialog og politisk påvirkning. Vi har følgende medlemmer:

  • Bahá’í-samfunnet i Norge
  • Buddhistforbundet
  • Den norske kirke v/ Mellomkirkelig råd
  • Det Mosaiske Trossamfund i Oslo
  • Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji
  • Holistisk Forbund
  • Human-Etisk Forbund
  • Islamsk Råd Norge, har pause fra STL og er dermed ikke bundet av dette høringssvaret
  • Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
  • Kristensamfunnet i Norge
  • Norges Hindu Kultursenter
  • Norges Kristne Råd
  • Oslo Katolske Bispedømme
  • Sanatan Mandir Sabha, Norway

Address seminar Madina Institute

Address, Madina Institute

By: Ingrid Rosendorf Joys, General Secretary STL

 

First and foremost; thank you for the invitation to this exiting seminar about the road to community, also focusing on polarisation and division in society.

 

My name is Ingrid Rosendorf Joys, and I am the General Secretary of The Council of Religious and Life Stance communities in Norway – in short STL.

 

It is indeed a pleasure and honour to talk after Professor Al-Ninowy. We have met before. Professor Al-Ninowy was here to speak on a Conference STL co-organised with the University of Oslo a few years back. There is a funny story there, that I trust Professor Al-Ninowy remembers: When Al-Ninowy was here at the time we were invited to an audience at the Royal Castle, to meet with the Crown Prince. The Crown Prince had seen a poster about the conference and was interested in the topic that was similar to the topic of today’s conference. Since he – the Crown Prince – was not able to attend the seminar, he invited us to come and see him the day before. We did – this was right before the National Day – 17 May/17. mai and the Royal Band was rehearsing by playing the national anthem on the Castle Square, it was pump and circumstances but we had a very good conversation with the Crown Prince about the opportunities and challenges in a pluralistic society.

 

Anyway – STL has for 21 years brought together religious and life stance communities (life stance is the humanists, the non-believers) for dialogue and political impact. This was important twenty years back and is probably even more important today: securing platforms for interreligious dialogue.

 

The common aims for The Council`s work are:

  • To promote mutual understanding and respect between different religious and life stance communities through dialogue.
  • To work towards equality between various religious and life stance communities in Norway based on the UN`s covenants on Human Rights and the European Convention on Human Rights.
  • To work internally and externally with social and ethical issues from the perspective of religions and life stances.

 

The two main areas in which we work are dialogue and political work.

 

The situation in Norway – both present and past – has been blessed with good relations and high level of trust between the religious communities. This is probably also because of the cooperation that has been going in for more than 20 years. It is also reasons to believe that the current cooperation builds and rebuilds the trust between the religious communities. As we realise that we are currently moving into more challenging phases in Norway, Europe and beyond, we believe – we even count on – that this advantage will be constructive in our efforts, enabling us to live together in diversity.

 

So what are the factors that can lead to divide?

Socio-economical factors are important. This is perhaps the single most important factor. The growing distance between rich and poor. The experience of lack of opportunities, the experience of racism, inequality and limited life chances. The experience of exclusion. The lack of recognition when it comes to religion and culture heritage and practices can also be important.

 

So how do we prevent this gap within the society from happening? What are the measures and countermeasures?

First and foremost we need to recognise that Norway has been a country with few differences between the inhabitants. We were all farmers and fishermen back in the days, everybody was members of the same Church, the State Church. This is eventually changing. To become a diverse society is a process. Jonas Gahr Støre said one time when we were discussing the minority religions position in Norway: We use to be clever dealing with similarities but we need to be better dealing with differences.

 

In STL we promote building a society open to religious and life stance believes and practices. We believe that it is vital that people can live their religious life in the society with as few obstacles at possible.

 

We believe that people should be able to observe and be religious from cradle to grave and that the society should allow and support it.

 

We realize that not all things happening in the name of religion are positive, but we believe that a society open to religion, to discussion about religion and even open to criticism of religion is better suited to deal with both the positive and the negative elements within or in the outer limits of religion.

 

We experience that the religious communities contribute quite a lot in the society. Religion offers a frame for ethical reflection and a base for identity. Often religious communities can be a bridge between the society of origin and the new country. They offer after school activities for children, women’s groups, choir exercise and lunch for the elders to mention but a few activities.

 

Religion can be an integration tool but it can also nurture a «us» and «them» rhetoric or paradigm. We need to build on the positive aspects and make our voices heard when we experience the latter. The interreligious platforms as STL are important in such processes. By being representative and wishing each other well, we can be a platform for common concern and best practices. We need to remind ourselves that my freedom is dependent on your freedom.

 

This autumn STL is very much involved in the work going on regarding the new proposed law on religion and life stance communities. Norway is increasingly more diverse when it comes to cultural and religious belonging. We believe in – and work for – a society open to different religions and life stances. We believe that people should be allowed to live their full life including their spiritual sides open in the society. We believe in an active and supported politics on this field and we believe that the politics should be built on equality between the religious communities. We argue for a liberal society where people can believe what they wish, change their believes and choose not to believe. We aim to build a society of disagreement. We acknowledge the common solutions and the reasonable special interests.

 

So all is fine then, one might ask? And much is in fact working just fine. But there is of course work in process and there are challenges ahead. Let me end by mentioning a few of them. Two of them addressing the religious communities and four addressing the society at large:

 

  • That religious communities are fulfilled by being on their own and not contributing to the larger society.
  • The moderate within the different religions avoid confronting their extremists? (I think that all moderate have a responsibility to fight extremism within their tradition, respond to voices and groups that highjacks their religion.)
  • That all politics are identity politics thus reducing all of us “to become our religion”. I believe all of us have multiple identities. To quote the famous Muslim thinker, Tariq Ramadan: – It is possible to be both a poet and a vegetarian.
  • That we are so afraid for pluralism and diversity that we fear religion because religions are diverse.
  • That we say we wish to integrate our newcomers but instead assimilate them.
  • That we nurture false agreement instead of building a society of disagreement where we can focus on what people contribute with instead of who they are.

 

I leave it with this and look forward to the discussion.

Bærer ikke seg selv

Fremskrittspartiets forslag om å kutte støtten til tros- og livssynssektoren strider mot Grunnloven.

 

Publisert på Verdidebatten 11. september 2017: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11697654-baerer-ikke-seg-selv

 

Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbehold medlemmene.

 

I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

 

I debatten om finansiering er det gjerne to poeng som går igjen. Det ene er at «de rause ordningene» må opphøre, og det andre er at medlemmene selv må betale for troen sin. Fire-fem milliarder kroner er selvsagt mye penger. Det tilsvarer cirka halvparten av pressestøtten og en brøkdel av det som overføres til idrett og kultur. Det er langt flere som oppsøker sitt gudshus i løpet av helgen enn som går på en eliteseriekamp, og det er langt flere som går i kirken enn i operaen.

 

Egne skattepenger

I dag regnes støtten ut per hode. Cirka sju av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få».

 

Manglende demokratisk oppbygging, manglende likestilling og utøvelse av sosial kontroll er noen av kriteriene som kan føre til at støtten holdes tilbake. STL vil advare mot for mange og for snevre kriterier.

 

Vi må som samfunn passe på at vi ikke blir autoritære i vårt ønske om å være liberale. Vi må tåle forskjeller og ikke forby ting vi ikke liker, bare fordi vi ikke liker det. Norsk lov gjelder, men det er mulig med et mangfold av meninger og praksis innenfor den.

 

Aktiv og understøttende

STL vektlegger at prinsippet om en aktiv og understøttende politikk basert på likebehandling må ligge til grunn for politikken på tros- og livssynsfeltet. Dette må også gjelde finansiering.

 

I 2012 ble «Likebehandlingsprinsippet» skrevet inn i Grunnloven. Det har gått fra å være et krav til å bli et prinsipp og en god indikator på om vi følger menneskerettighetene, og om vi bygger på den norske modellen der finansiering skjer uten «likes» og «dislikes».

 

Grunnlovens § 16 lyder: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

 

Fremskrittspartiets forlag bryter grunnloven når den ikke lenger «understøtter» Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. Alternativt bryter det likebehandlingsprinsippet om de indirekte støtter Den norske kirke gjennom finansiering av kirkene.

 

Ymist anna

Den nye loven vil antakelig ikke videreføre finansieringsordningen som gjelder i dag. Loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) ble etablert i en tid da knappe 4 prosent stod utenfor Den norske kirke. Det bildet har nå endret seg. I dag er det nesten 30 prosent av befolkningen som ikke er medlem av Dnk, og andelen er økende. Den gamle ordningen bygget på at Dnk fikk en sum penger som så ble delt på antall medlemmer i kirken.

 

Denne stykk-prisen ble så lagt til grunn for de andre tros- og livssynssamfunnene. Man har de siste årene sett absurde utslag av dette prinsippet ved at når medlemstallet i statskirken synker, så får de andre tros- og livssynssamfunnene mer penger per hode, nettopp fordi stykkprisen på kirkens medlemmer øker. Mange vil nok mene at en slik ordning verken er økonomisk eller politisk bærekraftig, spesielt i en tid der mangfoldet øker og andelen nordmenn som er medlem i Dnk synker.

 

Ny ordning

For å svare på Stortingets ønske om en ny finansieringslov på tros- og livssynsfeltet, har Kulturdepartementet utarbeidet fem modeller. Disse strekker seg fra tilnærmet lik ordningen vi har i dag til en ordning der tros- og livssynssamfunn finansieres med medlemsavgift. Kulturdepartementet skal ha ros for å ha en svært åpen prosess rundt dette arbeidet: Aktørene på feltet har blitt informert og har kunnet komme med innspill underveis.

 

Noen avklaringer i arbeidet med ny lov knytter seg til Dnks særstilling som «Norges folkekirke». Dnk er historisk og størrelsesmessig i en særstilling. Den er tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet og fem tusen ganger større enn de minste. De har pålagte oppgaver på vegne av fellesskapet, og de skal være landsdekkende.

 

Det er fornuftig at fellesoppgaver holdes utenfor beregningsgrunnlaget – som det har vært gjort til nå – men poenget med å være landsdekkende treffer ikke helt. De andre tros- og livssynssamfunnene er også landsdekkende i det at medlemmer som trenger betjening, bor over hele landet. Disse har heller ikke stordriftsfordelene som Dnk har.

 

Framtiden som horisont

Ny finansiering må bygge på en anerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

 

Hvis nåløyet for finansiell støtte blir for lite for de ulike trossamfunnene, ender vi opp med en situasjon der minoritetene finansierer majoritetens trosutøvelse, og må hente finanser fra utlandet. Det er verken klokt, liberalt eller inkluderende.

Gjestebud 2017

Velkommen til STLs årlige Gjestebud 9. oktober

500 years of State-Church relations in Norway are coming to an end. The Government of Norway has just presented its proposal for a new law regulating relations between the State, the Church of Norway and Religious and Life-Stance communities, particularly looking at State financing.

When: 9th October 9 am – 1 pm

Where: Litteraturhuset, The House of Literature in Oslo

 

The Council for Religions and Life Stance Communities (STL) would like to invite to a seminar to address issues related to the new law. 

The key-note speech will be delivered by Professor Jonathan Fox. The theme of the speech is “Religious tolerance and intolerance in a global perspective”.

Professor Jonathan Fox

Jonathan Fox is a world-renowned scholar in the area of Religion and Politics. Fox examines the impact of religion on politics in relation to international interventions, ethnicity and nationalism, terrorism and national security. In his numerous publications, Jonathan Fox also focuses on issues of State, religion and secularism, particularly concerning discrimination against religious minorities. 

Professor Jonathan Fox’s address will be followed by the input of Torkel Brekke, Research Professor at The Peace Research Institute of Oslo (PRIO)/Civita, sharing his perspectives on the Norwegian context. A second response on the Norwegian context will be given by Asle Toje, foreign policy researcher and commentator.

A panel debate will follow, introduced by Ingrid Rosendorf Joys, General Secretary of the Council of Religious and Life Stance Communities (STL) and moderated by Dr. Vebjørn Horsfjord, Postdoctoral Fellow at The Faculty of Theology.

Program

08:30: Coffee and croissants

09:00: Welcome by Britt Strandlie Thoresen, Chair of the Council of Religious and Life Stance Communities (STL)

09:05: Opening by Bård Folke Fredriksen, State Secretary to the Minister of Culture

09:15: Keynote speech by Prof. Jonathan Fox

10:00: Liberal perspectives on the Norwegian context by Prof. Torkel Brekke

10:15: Conservative perspectives on the Norwegian context Asle Toje

10:30: Break and refreshments

10:50: Intro to panel discussion focusing on the suggested new Law on Religious and Life-Stance Communities by Ingrid Rosendorf Joys

11:15: Panel discussion and Q&A with speakers moderated by Dr. Vebjørn Horsfjord

12:30:  Closing

The seminar will be conducted in English.

No entrance fee.

Register for the seminar here.

 

 

Foto BY: Steinar Mathiesen/Scandinavian Stockphoto, Bar-Ilan University, Bård Bøe, Evelyn Pecori, Ilja C. Hendel, Mikaela Berg, Siri Øverland, UiO

 

For more information see STLs facebook event.

 

Recent books by Fox:

Jonathan Fox. The Unfree Exercise of Religion: A World Survey of Religious Discrimination against Religious Minorities, (New York: Cambridge University Press, 2016).

Jonathan Fox. Political Secularism, Religion, and the State: A Time Series Analysis of Worldwide Data, (New York: Cambridge University Press, 2015).

Jonathan Fox. An Introduction to Religion and Politics: Theory and Practice, (London, UK: Routledge, 2013).

Jonathan Fox, ed. Religion, Politics, Society, and the State, (New York: Oxford University Press, 2012).

Vår neste regjering avgjør Norges bidrag til Parisavtalen

Regjeringen vi får etter valget, avgjør hvordan Norge skal bidra i kampen for å holde temperaturøkningen ned mot 1,5 grader. Verden har bare fire år på seg. Det bør oppta både politikere og velgere.

 

Publisert på Verdidebatten 2. september 2017: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11696610-var-neste-regjering-avgjor-norges-bidrag-til-parisavtalen

 

Mennesker, dyr, ja, hele skaperverket er uløselig knyttet sammen. Uten helheten, blir vi alle stående alene. Naturen må være i balanse. Menneskeskapte klimaendringer er allerede i gang med å forrykke denne balansen, og det truer vår sikkerhet og livsgrunnlag. Klimaendringene forverrer noen av våre største globale problemer: Fattigdom, sult, ufrivillig migrasjon, krig og konflikter blir alle forsterket. I ulike deler av verden øker stadig omfanget av tørke, flom og naturkatastrofer. Og en ting går igjen: Det er nesten alltid de fattige og mest marginaliserte i verden som blir hardest rammet. De som har gjort absolutt minst for å skape problemet. Den urettferdigheten er ikke til å leve med.

 

I dag går vi, ledere og representanter for ulike religioner og livssyn i Norge, i klimamarsj i Oslos gater. Det gjør vi fordi vi er opptatt av den store etiske utfordringen klimaendringene utgjør. Vi begrunner vårt engasjement for naturen og miljøet på ulikt vis, men forenes i et felles etisk ansvar, og i et tydelig rop til våre politikere om å ta modige og nødvendige avgjørelser.

 

Vi har alle et ansvar for å forvalte jordens ressurser på vegne av generasjonene som kommer og vår felles framtid. Valgene vi nå tar blir avgjørende. Vi har ikke råd til avventende politikk. Vi trenger desperat politisk mot og langsiktig tenking. Vi trenger et vendepunkt.

Håp

Donald Trump sin beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen var svært skuffende. Det som derimot gir håp er den massive internasjonale støtten som i etterkant er gitt til avtalen, der verdens nasjoner har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader.

 

Vissheten om at det fortsatt ikke er for sent å nå målet om 1,5 grader, gir også håp. Men ser vi på det resterende karbonbudsjettet verden har for å nå dette målet, har vi skremmende dårlig tid på oss – kun fire år. Om verden fortsetter som nå, vil det være for sent allerede i 2021. Dette er nøyaktig det samme tidsrommet som Norges neste regjering skal sitte. De valgene som den regjeringen kommer til å ta, vil derfor definere Norges bidrag i kampen mot global oppvarming.

Moralsk ansvar

Norges ansvar er stort. Vi har sluppet ut klimagasser som tilsvarer mange ganger det folketallet vårt skulle tilsi. I tillegg er vi et av landene i verden med størst økonomisk kapasitet til å bidra – en rikdom som i stor grad baserer seg på oljeinntekter. Vår moralske plikt er ufravikelig. Det må Norges neste regjering ta innover seg med et langt større alvor enn noen regjering har gjort til nå. Da kreves det politisk vilje til å løsrive samfunnet vårt fra de fossile energikildene. I tillegg må Norge ta sin rettmessige del av den globale innsatsen som trengs, ved å bevilge mer penger til klimatiltak i fattige land.

 

Norges neste regjering må ta situasjonen på alvor. Vi er alle avhengig av en natur i balanse. Vi trenger ansvarlige politikere som kan tenke langsiktig og ta kloke valg for vår felles framtid. Det er en del av politikkens rolle. Dette burde derfor oppta alle politikere. Vi håper det også opptar alle velgere. Det er nå det gjelder.

 

Bernt Eidsvig, biskop, Den katolske kirke

Ibrahim Saidy, imam, Daru Salaam Islamic Centre og Islamsk Råd Norge

Joav Melchior, rabbiner, Det mosaiske trossamfund

Egil Lothe, leder, Buddhistforbundet

Gurkaran Singh, styremedlem, Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji

Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet, Den norske kirke

Gunnar Stålsett, biskop em. og ærespresident Religioner for Fred

Knut Refsdal, generalsekretær, Norges kristne råd

Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Kristin Mile, generalsekretær, Human-Etisk Forbund

Anne-Marie Helland, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp