Et bilde sier mer enn tusen ord

Dette innlegget ble skrevet før lettelsene i smittevernrestriksjonene ble annonsert fredag 19. februar. Det er mao. et uttrykk for hvordan situasjonen var før disse lettelsene.

Av Religions- og livssynslederforumet i STL

Et bilde kan si mer enn tusen ord. Mange religiøse nordmenn kjenner på et dypt åndelig savn i disse dager. Ingenting kan formidle det mer effektivt enn bildet av en kvinne som i vintermørket kneler foran de lukkede dørene til St Olav katolske domkirke i Oslo.

Om man ikke selv er aktiv i et tros- eller livssynssamfunn kan det være vanskelig å forstå hvor viktig det er å kunne ta del i ens tradisjons mest sentrale ritualer, så vel som i fellesskapet som utøver dem.

Det snakkes mye om behovet for å holde ulike treningstilbud åpne av helsemessige årsaker. Det er naturligvis svært viktig. Mennesker har imidlertid andre behov enn de fysiske. Deltagelse i jevnlige ritualer er viktig for medlemmenes åndelige velferd. Det å bli nektet muligheten til å ta del i ritualer, som i noen tilfeller er en plikt så vel som et gode, er en stor belastning.

Denne åndelige deprivasjonen har vart så lenge at mange troende nå befinner seg på bristepunktet. Tros- og livssynssamfunnene har lojalt fulgt helsemyndighetenes smittevernråd. De har bidratt til koronadugnaden på en rekke måter. Ved å dele ut mat, å spre informasjon til minoritetsspråklige miljøer, motvirke konspirasjonsteorier, oppfordre sine medlemmer til å teste- og vaksinere seg, og ved å hjelpe folk til å holde ut.

Oppfinnsomheten har vært stor. Mange ritualer har blitt flyttet over til den digitale sfæren, flere nye tilbud har kommet til. I det lange løp er imidlertid slike erstatningstilbud utilstrekkelige. Religioner og livssyn praktiseres i fysiske fellesskap. Det kommer man ikke utenom.

De siste signalene fra myndighetene er oppløftende. Det snakkes om oppmykninger og mer logiske regler. Det er positivt. Norske guds- og forsamlingshus er ofte romslige og mulighetene for god kontroll av de besøkende er tilstede i minst like stor grad som i andre kulturinstitusjoner som har kunnet motta flere ganger så mange gjester.

Tros- og livssynssamfunnene er ansvarlige og vil sørge for at smittevernet kommer først. Nå er det likevel på tide å slippe kvinnen på bildet, så vel som våre mange andre troende, inn i sine kjære guds- og forsamlingshus igjen. 

Signert av: Ola Fykse Tveit (preses i Den norske kirke), Bernt Eidsvig (biskop i Oslo katolske bispedømme), Manirathana Thero (Buddhistforbundet), Senaid Kobilica (Muslimsk Dialognettverk), Joav Melchior (Det mosaiske trossamfunn), Zahoor Ahmad (Ahmadiyya muslimsk trossamfunn Norge, Berit Hagen Agøy (Norges Kristne Råd), Gurmail Singh Bains (Sikhsamfunnet), Kari Bansal (Holistisk forbund) Tarjei Pedersen (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige), Kristine Høiland (Kristensamfunnet), Surinder Nath Joshi (Sanatan Mandir Sabha).

Bildet av kvinnen som kneler utenfor kirken er tatt av Josef Ottersen.

Kravet om fastmonterte seter erstattes av krav om tilviste plasser

I morgen (23.2.2021) vil mange tros- og livssynssamfunn i Norge kunne ta imot flere deltakere. I Oslo opprettholdes foreløpig forbudet mot gudstjenester og tilsvarende arrangementer.

Tros- og livssyns-Norge har lenge vært underlagt strenge smittevernregler. Strengere enn andre kulturinstitusjoner. Nå mykes det noe opp.
 
Kravet om fastmonterte seter blir erstattet med et krav om faste tilviste plasser. Dette har arbeidsgruppen bestående av representanter fra STL, Den norske kirke, Norges Kristne Råd og Muslimsks Dialognettverk arbeidet for siden november, i tett dialog med Barne- og familiedepartementet og helsemyndighetene. 

Når de nye reglene trer i kraft, natt til tirsdag 23. februar, vil opp til 100 deltakere kunne delta i gudstjenester og tilsvarende samlinger i guds- og forsamlingshus.

Forutsetningen er at tros- og livssynssamfunnet kan sørge for at smittevernreglene blir overholdt. Det gjelder ikke minst 1-metersregelen og kravet om tilviste plasser på gulv eller seter. Det er arrangøren som har ansvaret for at smittevernreglene overholdes. 

Generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys, er lettet over oppmykningen:

– Dette er svært gledelig, og noe vi har arbeidet lenge for i samarbeid med flere andre tros- og livssynsorganisasjoner. Nå ser vi frem til dagen hvor det blir mulig å feire gudstjenester i hele landet!

Rosendorf Joys legger til: 

– Vi har lenge arbeidet for å få endret kravet om fastmonterte seter. Nå som vi har lykkes er det viktig at vi i tros- og livssynssektoren viser oss tilliten verdig og gjør vårt ytterste for å hindre smitteutbrudd i våre guds- og forsamlingshus. 

Les mer om dette i Vårt Land. 

Kommunale unntak
I noen kommuner er smittetrykket høyt, og her gjelder andre regler. Noen kommuner kan også ha innført egne regler. Dersom det er forskjell på nasjonale og lokale smitteverntiltak, skal tros- og livssynssamfunnene følge de strengeste reglene.
 
Det gjelder for tiden i Oslo, som i hvert fall de nærmeste to ukene vil opprettholde forbudet mot arrangement i tros- og livssynslokaler. Gudshusene kan for øvrig være åpne for besøk utenom gudstjenester.
 
STLs smittevernveileder
STL utarbeidet sin bransjestandard for smittevern i forbindelse med åpning for aktivitet i tros- og livssynslokaler i mai 2020, basert på arbeidet gjort av Den norske kirke. En oppdatert versjon av smittevernveilederen er å finne på våre nettsider

Ta et stikk for fellesskapet

Norske tros- og livssynssamfunn har bidratt med mye gjennom pandemien så langt. Blant mye annet har de laget flere titalls informasjonsvideoer på 18 ulike språk, som har gjort viktig informasjon tilgjengelig for minoritetsmiljøer.

De har også advart mot å lytte til konspirasjonsteorier knyttet til viruset. Skal vi overvinne viruset må så mange som mulig vaksinere seg. Norske religions- og livssynsledere ønsker å bidra til det ved å demonstrere at de skal la seg vaksinere, og formidle at dette er viktig, ikke bare for den enkelte, men også for fellesskapet.

Kampanjen bruker emneknaggen #etstikkforfellesskapet. Budskapet er at norske tros- og livssynsrepresentanter tester seg ved behov, og vaksinerer seg når det blir deres tur i køen.

Alle kan delta

Du trenger ikke være leder i et tros- og livssynssamfunn for å delta i kampanjen. Alle kan bidra. Alt du trenger å gjøre er å la deg avbilde med enmeknaggen #etstikkforfellesskapet. Du kan holde en plakat med denne emneknaggen, eller legge teksten direkte på bildet ditt. Det er fint om du kan informere om hvilket tros- eller livssynssamfunn du tilhører.

Legger du bildet ut på Facebook er det viktig at du også skriver emneknaggen i tekstfeltet i statusoppdateringen. Videre må du «tagge» STL for at vi skal kunne se og dele statusoppdateringen din. Det gjør du ved å skrive krøllalfa foran Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, slik: @Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Legger du bildet ut på Instagram er det fint om du i tillegg til å bruke emneknaggen #etstikkforfellesskapet også bruker emneknaggene #stl og #gudogymistanna, slik at vi blir oppmerksom på det.

Du kan også sende bildet til STLs kommunikasjonsrådgiver på følgende epostadresse: hans.olav.arnesen@trooglivssyn.no, så legger han ut bildet for deg.

Unge er mest positive til tros- og livssynssamfunn

En spørreundersøkelse viser at færre mener tros- og livssynssamfunn bidrar til positive verdier i samfunnet, men yngre mennesker er mer positive.

I en undersøkelse utført av Kantar på vegne av Human-Etisk Forbund, fremgår det at flere er skeptiske til tros- og livssynssamfunns bidrag til samfunnets verdier.

På spørsmålet: «Mener du de forskjellige tros- og livssynssamfunn vi har i Norge bidrar til positive verdier for det norske samfunn?», svarte 52 % «ja» i 2016. I undersøkelsen fra 2020 har denne andelen falt til 49 %.

30 % av respondentene svarte «nei». 21 % svarte «vet ikke».

Yngre mennesker er derimot mer positive. I gruppen under 45 år svarer 52 % av respondentene «ja».

Vi har en jobb å gjøre

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, mener at tros- og livssynssamfunnene selv må ta tak i dette.

– Ut ifra denne undersøkelsen er det åpenbart at vi har et arbeid å gjøre med hensyn til å formidle de bidragene norske tros- og livssynssamfunn yter til befolkningen. Først og fremst for medlemmene, naturligvis, men også for samfunnet for øvrig. Ellers er det oppløftende å se at ungdommen er mest positive. Det lover godt for det livssynåpne samfunnet i fremtiden.

Også Senaid Kobilica, fra Muslimsk Dialognettverk, mener det er oppløftende å se at ungdommen er positive.

– Ungdommen er jo fremtiden, så det er godt å se at de er positive.

Ifølge Kobilica må norske tros- og livssynssamfunn fortsette å ta godt vare på sine medlemmer, så vel som å være konstruktive og verdifulle bidragsytere til samfunnet forøvrig, så kan man håpe at det gjenspeiles i befolkningens holdninger i fremtidige undersøkelser.

Trond Enger er generalsekretær i Human-Etisk Forbund, som står bak undersøkelsen. Til Aftenposten sier han at det er hans oppfatning at den positive holdningen blant de unge skyldes større «mangfoldskompetanse»:

– Min forståelse er at unge er mer åpne for at dette feltet skal ha et mangfold. I Osloundersøkelsen så vi for eksempel at de unge er mer positive til å tilrettelegge for bønn, eller det å bære religiøse symboler, enn eldre.

Tros- og livssynssamfunnene støtter trofast opp om smitteverntiltakene – på tross av tretthet og en viss forvirring

Covid-19 tærer på noen og enhver og tros- og livssynssamfunnene er ingen unntak. Likevel slutter de aller fleste lojalt opp om de smitteverntiltak som gjelder på hvert sted. Det er likevel ikke alltid så lett å navigere i forskrifter, regler og anbefalinger.

Mange kan praktisere troen privat, men ikke alle, og for de aller fleste har trosutøvelse også en kollektiv side som er av stor betydning. Det et sterkt savn både etter fellesskapet og etter å besøke sitt gudshus.

– Vi registrerer en stadig økende slitasje etter mange uker med stengte lokaler og begrensede muligheter til å samles for å utøve sitt livssyn i fellesskap, sier generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys.

Hun koordinerer arbeidsgruppen bestående av representanter fra Norges Kristne Råd, Den norske kirke, Muslimsk Dialognettverk og STL som i går hadde et nytt møte med Barne- og familiedepartementet. God dialog med myndighetene er av stor betydning og vi opplever å bli lyttet til. Samtidig oppfordres tros- og livssynssamfunnene nå til å skriftliggjøre sine konkrete behov og oversende departementet.

STL ser det fortsatt som en viktig oppgave å være en tydelig stemme for tros- og livssynssamfunnene overfor nasjonale myndigheter i pandemien.  Spørsmål, forslag og konkrete behov og bekymringer kan meldes sekretariatet.

Bufdir og STL – sammen for barnas beste

I oktober var representanter for alle medlemssamfunn i STL samlet da Barne- og familiedepartementet sammen med Bufdir, lanserte sin ambassadørkampanje for fosterhjemsrekruttering. Siden da har fire medlemssamfunn signert ambassadøravtale og i den 27. januar holdt vi digitalt møte med Bufdir.

Direktør Mari Trommald presenterte Bufdir og barne- og familievern og forklarte både mandat, metoder og struktur tydelig. Det var også god anledning til spørsmål og kommentarer og det er tydelig at temaet engasjerer. Særlig ble det lagt vekt på betydningen av å bygge tillit mellom representanter for tros- og livssynssamfunnene og barnevernet. Det er også sentralt i STLs prosjekt BRO; barnevern-religion-oppdragelse, som vi presenterte i møtet.

Møtet tydeliggjorde at vi, tros- og livssynssamfunn i Norge, og Bufdir er ute i samme ærend og har god nytte av å samarbeide fremover. Det viser seg også i at Bufdir har innvilget økonomisk støtte til STLs prosjekt som skal gå over tre år. Vi gleder oss over muligheten til å engasjere oss enda mer på feltet, og over at barneverns- og fosterhjemstjenesten ønsker vårt perspektiv velkommen.

– Åpenhet bidrar til å nyansere bildet og god informasjon styrker tilliten i befolkningen, sier direktør i Bufdir Mari Trommald. Samarbeid og samlinger muliggjør dette.

Takk til Bufdir for tid og engasjement, for god orientering og for oppmerksomhet på vårt felt. Og takk til representanter for så godt som alle våre medlemssamfunn for engasjement og vilje til å ta dette videre i sine organisasjoner.

Vi gleder oss til det videre samarbeidet!

Samarbeid om tiltak på tros- og livssynsfeltet

Koordineringsgruppe sørger for best mulig samarbeid mellom tros- og livssynssektoren og helsemyndighetene

I november-desember var STL sammen med Muslimsk Dialognettverk, Norges Kristne Råd og Den norske kirke, i dialog med Barne- og familiedepartementet om mulige løsninger for gjennomføring av religiøse arrangement i julen. Fredag 15.01.21 var det et nytt møte der arbeidet ble tatt opp igjen. Fordi det alltid er høytidssesong i et livssynsåpent samfunn skal vi nå jobbe bredere utover våren.

Tros- og livssynssamfunnene har støttet lojalt opp om alle smittevernanbefalinger fra myndighetene. Mange har til og med lagt seg på en strengere linje enn pålagt og holdt sine forsamlingslokaler stengt for andre enn en åndelig leder og noen få assistenter siden våren 2020, for å være på den sikre siden.

Nå er det et økende behov for å kunne invitere til gudstjeneste og bønn igjen, men selvsagt inne trygge rammer. Stengte gudshus medfører ensomhet og har negativ innvirkning på psykisk helse, i tillegg til at det begrenser religionsutøvelsen og troslivet for mange.

STL har påtatt seg å koordinere arbeidet i en hurtigarbeidende gruppe som skal gi konkrete innspill til departement og helsemyndigheter om hvordan tros- og livssynssamfunnene kan tilpasse sin virksomhet for å kunne begynne en forsiktig åpning.

– Vi skal gi detaljerte beskrivelser av hvordan samlinger gjennomføres i ulike trossamfunn og hvordan godt smittevern kan opprettholdes og styrkes, sier generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys. Noe av dette er allerede omtalt i smittevernveiledere alle de involverte organisasjonene har utarbeidet, men vil nå bli sterkere fremhevet.

Joys legger til at det er naturlig at STL koordinere et slikt arbeid for å sikre at minoritetenes perspektiv får plass.

Vi gleder oss til å ta fatt på dette viktige arbeidet og til å videreføre den gode dialogen med myndighetene.

Bidra til innsamling og bevaring av minnner fra koronatiden

Norske museer samarbeider nå om å samle inn befolkningen sine minner fra livet under koronapandemien.

KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) har tidligere samarbeidet med museer om innsamling av minnemateriale. I den nye innsamlingen har de sørget for at minner knyttet til deltagelse i tros- og livssynssamfunn vil bli tatt vare på. Det er spørsmål om hva man gjorde i jule- og nyttårsfeiringen, trossamfunnenes rolle i dette, og om erfaringer fra gravferder i «koronaåret».

Når vi i ettertid skal forstå hvordan denne pandemien endret vårt dagligliv, våre ritualer og religiøse fellesskap, vil en slik dokumentasjon være av stor betydning. Vi ber derfor alle som har tid og lyst om å bidra i denne minnedugnaden ved å klikke seg inn på lenken nedenfor og fortelle om sine minner fra «koronahøsten» og «koronajulen» 2020.

Her er lenken som man kan benytte for å sende inn minner: https://minner.no/tema/korona-2

En ny og historisk lov (men vil den overleve?)

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Den første januar 2021 trer den nye trossamfunnsloven i kraft. Det er et historisk øyeblikk. Det har tatt mange år å få loven på plass, men hvor lenge får vi beholde den?

Hvorfor trenger vi en ny lov?

Norge er et land i endring. Om noen skulle være i tvil kan de ta en kikk på tros- og livssynslandskapet vårt. Da lov om trudomssamfunn og ymist anna kom i 1969 var det kun 3-4 % av befolkningen som ikke var medlemmer av Den norske kirke. I dag gjelder det mer enn 30 % av befolkningen. Om lag halvparten er medlem av andre tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk, den andre halvparten er tilhørighetsløse. Denne utviklingen vil fortsette, kan hende vil den skyte fart.

Den nye loven er en konsekvens av, og et svar på, disse endringene. Den forholder seg til et Norge, med mer mangfold og økende sekularisering, best illustrert ved skillet mellom stat og kirke. For første gang er prinsippet om et livssynsåpent samfunn, hvor alle skal ha rett til å praktisere sin tro eller livssyn også i det offentlige rom, fra vugge til grav, nedfelt i lov.

Selv om loven rommer mye nytt bygger den på den norske tradisjonen med et nært samarbeid mellom det norske sivilsamfunnet og det offentlige. Det er fornuftig, etter vår mening. Å anerkjenne tros- og livssynssamfunnenes bidrag til det norske samfunnsprosjektet virker inkluderende og integrerende, og er dessuten til praktisk nytte på måter man vanskelig kan forutse før behovet melder seg. Et ferskt eksempel på det er måten norske tros- og livssynssamfunn øyeblikkelig stilte opp da regjeringen ba om hjelp til å spre kritisk informasjon om covid 19 til minoritetsmiljøer som myndighetene hadde vanskeligheter med å nå.

Norge er et globalt forbilde

Norge fremstår som et forbilde på tros- og livssynsfeltet. Visjonen om det livssynsåpne samfunnet, som den nye loven skal være med å realisere, er ikke noen svulstig floskel, eller uoppnåelig drøm. Vi vet at det er mulig. Vi har demonstrert at man kan ha et funksjonelt uenighetsfellesskap. Vi vet at det er mulig å oppnå samhold i mangfold. Det vet vi fordi vi har erfart det, blant annet gjennom et kvart århundre med samarbeid på tvers av tros- og livssynsskiller, minoriteter og majoritet, i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Vi vet også at det lar seg gjøre å ha et godt samarbeid mellom myndighetene og tros- og livssynssektoren, til tross for det økende mangfoldet. Dette er imidlertid en pågående prosess man aldri blir ferdig med, men som må arbeides videre med hver dag.

Det tette samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn og myndighetene er en særegen vei Norge tråkker opp. Globalt ser det annerledes ut. I mange land er religionsfrihet en fjern drøm. Ofte blir én religion favorisert, mens andre blir undertrykket. I de mest ekstreme tilfellene er vi vitne til kulturelle folkemord.

En langt mindre uhyggelig tilnærming er en laissez faire-holdning til tros- og livssynsfeltet. Ved å betrakte tros- og livssynsfeltet som en privatsak som myndighetene ikke skal befatte seg med. Det er naturligvis å foretrekke fremfor statlig undertrykkelse, men det synes åpenbart at faren for parallellsamfunn, som ofte blir trukket frem også her hjemme, øker med en slik modell. Det gjør det dessuten vanskeligere å løse ulike utfordringer som oppstår, eksempelvis med utenlandsk finansiering av trossamfunn. I Norge, hvor forholdet mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er preget av partnerskap og samarbeid, er dette langt lettere og faren for konflikter liten.

Tros- og livssynsfeltet – en symbolpolitisk slagmark?

Vi har stor tro på den norske modellens fortrinn, og vi mener den nye trossamfunnsloven gir oss gode rammer for å videreutvikle suksessformelen i flere år fremover. Det er det likevel ikke gitt at vi noen gang får svar på.

Tros- og livssynsfeltet er et yndet sted for politikere å markere handlekraft på. Noen politikere vil vise styrke ovenfor sine velgere ved å ta oppgjør med tradisjoner og verdier som anses som gammeldagse og bakstreverske. Andre ser seg tjent med å mistenkeliggjøre trossamfunnene for deretter å foreslå tiltak mot «truslene».

Det nylige Frp-forslaget om å kreve at alle prekener som holdes i norske trossamfunn skal oversettes til norsk, er et eksempel på det.  Et slikt krav vil neppe gi noen som helst sikkerhetsgevinst. Det vil derimot være enormt kostbart, byråkratiserende og mistenkeliggjørende for en hel sektor, men utspillet resulterte i rikelig med nyhetsoppslag.  2021 er et valgår. Dersom fristelsen til å forsøke å sanke stemmer ved å markere seg i denne typen symbolsaker trumfer ønsket om å bygge videre på den norske suksessmodellen, preget av tros- og livssynsfrihet, samarbeid og tillit, kan den nye loven få et riktig kort liv.

Kronikken ble publisert i VG 30. desember 2020 (kun på papir). Foto: Evelyn Pecori.

Naivt og autoritært Frp-forslag

Forrige uke foreslo regjeringen i Danmark at prekener i danske gudshus må oversettes til dansk. Begrunnelsen var at man ønsket å motvirke ekstremisme. Norske Fremskrittspartiet hoppet på, og tok til orde for at vi også i Norge skulle kunne gjøre tilsvarende. I STL – som samler bredden av tros- og livssynsamfunnene i dette landet – synes vi at det er en dårlig ide.

Autoritært fra Frp

Dette er et autoritært forslag. Norge er ikke Kina. I vårt frie, demokratiske land trenger ikke religiøse ledere å få sitt budskap godkjent av myndighetene – heldigvis.Vi har ikke et meningspoliti. Tvert imot ser vi det som positivt at det finnes ulike meninger om mangt og meget. Vi er klar over at det finnes uenighet også om verdispørsmål, hva som er det gode liv og andre grunnleggende spørsmål, uten at det betyr at det norske samfunnet blir truet.

Trossamfunn må, i likhet med alle andre virksomheter holde seg innenfor norsk lov. Det er ingenting ulovlig ved å kommunisere på andre språk enn norsk. Det gjøres i mange andre sektorer, eksempelvis oljesektoren og universitetssektoren, uten at dette oppleves særlig truende.

Mistenkeliggjør en hel sektor

For oss som kjenner sektoren godt fremstår det som underlig å la seg skremme av minoritetsspråklige prekenholdere. Det er en urimelig mistenkeliggjøring av en viktig del av det norske sivilsamfunnet og vitner om en nokså sjokkerende mangel på forståelse av den virksomheten som finner sted her.

Mange trossamfunn har gudstjenester på andre språk. For eksempel har Den katolske kirke en rekke messer på ulike språk, den ortodokse kirke og en rekke migrantmenigheter likeså. Det er det ulike praktiske grunner til. At det prekes på mange ulike språk i Norge i løpet av en helg, handler om at vi er et mangfoldig samfunn med mennesker fra over 200 nasjoner og ulike språk. Noen har nettopp ankommet og noen er her på kortere oppdrag. At de har mulighet til å oppsøke et religiøst fellesskap som preker på deres morsmål, er en flott gode. De som blir i landet over tid, og permanent bosetter seg, får etter hvert sin religiøse betjening på norsk. Folk preker – eller snakker gjerne på det språket de behersker best fordi det er lettere, ikke fordi det er noe som skal holdes hemmelig.

Hinduer, sikher, buddhister, muslimer og andre som har sin opprinnelse utenfor Norge bruker i større og større grad norsk som språk i for eksempel administrasjon og styrearbeid. Også i liturgien brukes norsk stadig oftere. Det er en helt naturlig prosess som ikke trenger å påskyndes ved tvang.

Dyrt, byråkratisk og ødeleggende

Svært mye av arbeidet som legges ned i tros- og livssynssektoren er frivillig og ulønnet. Et slikt krav om oversettelse av prekener vil være en stor påkjenning med minimal – om noen – sikkerhetsgevinst. Å pålegge en ortodoks prest, som jobber som bussjåfør uken igjennom, å oversette søndagsprekenen sin – fordi noen politikere har fått for seg at den kan inneholde et hatbudskap – er en urimelig belastning.

Det er flere enn 800 tros- og livssynssamfunn i Norge. De har til sammen flere tusen menigheter som igjen holder tusenvis av gudstjenester. Hver uke. Hvem skal organisere oversettelsen fra tusenvis av gudshus hver uke? Hvem skal betale dette? Et slikt byråkrati oppleves overveldende og kostnaden svimlende.

I overkant naivt forslag

Ekstremisme er PSTs område. Finnes det mistanke om trossamfunn som dyrker ekstreme holdninger gir det mer mening å sende noen dit, eventuelt med tolk, for å lytte til prekenen. Det er i overkant naivt å tro at noen pliktskyldig vil oversette og sende et inkriminerende hatbudskap inn til myndighetene.

Ellers er det slik at vi fra og med nyttår får en ny lov om tros- og livssynssamfunn som vil gjøre det enklere for myndighetene å føre tilsyn med menighetene. Det har tros- og livssynssamfunnene selv ønsket velkommen. Tros- og livssynssamfunnene tåler tilsyn, ønsker innsyn og trenger utsyn. Det de ikke trenger er mistenkeliggjørende forslag som overhodet ikke treffer.

Trossamfunn er allierte, ikke fiender

Trossamfunn i Norge er ikke foretrukne arnesteder for ekstremisme. Tvert imot er trossamfunnene viktig i arbeidet mot ekstremisme. Eksempelvis er de viktige integreringsarenaer. Ekstremistene er ikke først og fremst å finne i organiserte trossamfunn, de opptrer utenfor åpen organisert aktivitet. De henter ikke sine impulser fra åpne prekestoler, men fra lukkede rom og fra internett.

Når det er sagt er det mye som kan gjøres i trossamfunn før folk blir radikalisert og ekstreme. Trossamfunnene gjør et godt stykke arbeid med å gjenkjenne hemmere og fremmere i utviklingen av gode og trygge menigheter som både skal være et positivt sted for medlemmene, og være en del av sitt lokalsamfunn. Dette er et viktig arbeid som motvirker radikalisering.

Et annet viktig redskap i arbeidet mot radikalisering er å legge til rette for fellesarenaer, som STL. Å bli eksponert for andre verdisyn og holdninger i et uenighetsfelleskap er positivt. Det blir man gjennom STL og flere av de gode kursoppleggene vi har eller deltar i. Her er ikke minst Teologisk Fakultets «kurs for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn» et viktig tiltak. Politiet gjør også en viktig jobb med å ha god kontakt med trossamfunn, og er fullt kapable til å plukke opp eventuelle varsler fra eller om menigheter.

Norge er i tet på inkludering

Et siste argument som har vært framført for dette dårlige forslaget er at Danmark er langt foran Norge når det kommer til «håndtering» av minoriteter. Dette er å snu det hele på hodet. Norge er helt i teten i arbeidet med å inkludere både minoritet og majoritet i «det store norske vi». Det bygger samfunn. Det gir trygghet.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land den 18. desember 2020. Foto: Evelyn Pecori.