22. juli, ti år etter

«Å hedre deres minne er å stå videre i kampen for et åpnere, varmere og mer inkluderende Norge. Det må vi gjøre.»

STL/norske tros- og livssynssamfunn ønsker å ta Trond Blattmanns oppfordring på alvor når vi i år markerer at det er ti år siden Norge ble rammet av terroren mot regjeringskvartalet og Utøya.

22. juli 2011 har satt dype spor i landet og forandret manges liv for alltid. 8 mennesker ble drept da en kraftig bombe ble utløst i regjeringskvartalet.

69 mennesker, de aller fleste unge AUF-ere på sommerleir på Utøya ble brutalt tatt av dage.

Ti år etter minnes vi i dyp respekt ofrene og våre tanker går til deres pårørende og alle dem som fortsatt er merket på kropp og sinn etter den grusomme terroren.

AUF-ungdommene engasjerte seg for at Norge skal være et samfunn bygd på likeverd og mangfold.

De som benyttet sin frihet til å ytre seg, mene og arbeide for det de trodde på gjennom demokratiske virkemidler, ble brutalt drept av en voldsmann som brukte terror for å stoppe dem.

Angrepet var også rettet mot det åpne, demokratiske samfunn basert på menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper.

Vårt svar skulle være mer demokrati, mer åpenhet.

Et samfunn der ytring møtes med ytring, der vi har respekt for den andres rett til å tenke, mene, tro og leve annerledes enn jeg gjør.

I dagene etterpå gikk vi ut i gatene og lovet: Aldri mer.

Vårt svar skulle være mer demokrati, mer åpenhet. Vi stod sammen, på tvers av alle skillelinjer med roser i hendene i sorg og sjokk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som tros- og livssynssamfunn er vi grunnleggende uenige om store viktige spørsmål, og samtidig grunnleggende enige i at det skal være rom for oss alle og at vi alle er like mye verdt:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi vil stå sammen og heve stemmen når menneskeverd og medmenneskelighet trues. Vi kjenner et særlig ansvar for å motarbeide alle former for diskriminering, hat og vold som er motivert ut fra misbruk av religion og livssyn.

Vi vil løfte fram respekten for ulike tros- og livssyn og bidra til et levende mangfold basert på likeverd.

Vi vil fremme et ekte uenighetsfellesskap der meninger og tanker kan brytes i trygg forvisning om at vi stiller opp for hverandre i et åpent samfunn bygget på tillit og respekt for forskjellighet.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn dekker bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge, og består av:

Ahmadiyya Muslim Jamaat Norge

Bahá’í-samfunnet i Norge

Buddhistforbundet

Den katolske kirke v/ Oslo katolske bispedømme

Den norske kirke v/ Mellomkirkelig råd

Det Mosaiske Trossamfund

Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji (Sikhisme)

Holistisk Forbund

Human-Etisk Forbund

Jesu Kristi Kirke

Kristensamfunnet

Muslimsk Dialognettverk

Norges Hindu Kultur Senter

Norges Kristne Råd

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sanatan Mandir Sabha (Hinduisme)

Ingrid Rosendorf Joys er generalsekretær og Trond Enger er styreleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Kronikken ble først publisert i avisen Dagen 06.07.2021

I dialog med politidirektøren

Politidirektoratet skal utvikle en ny plan for å styrke politiets arbeid med mangfold, dialog og tillitsbygging. I den anledning var STL, sammen med en rekke andre organisasjoner som er engasjert for etniske og religiøse minoriteter, rasisme, diskriminering og hatkriminalitet, invitert til et presentasjons- og dialogmøte.

Politiet ga først et bilde av deres prioriteringer når det gjelder beskyttelse av demokrati og ytringsfrihet. Dette er ikke minst viktig i et valgår! De presiserte at hatefulle ytringer skal tas på alvor, men politiet skal ikke drive forhåndssensur. Også holdninger og verdier flertallet ikke støtter, og som heller ikke politiet som sådan støtter, skal få ytres i det offentlige rom. Når politiet for eksempel beskytter SIAN under en demonstrasjon er det ikke et uttrykk for støtte til SIANs sak, men en ivaretakelse av en sentral, demokratisk rettighet.

I tiden fremover skal politiet styrke sin mangfoldskompetanse og tilliten i befolkningen. Det gjøres gjennom kursopplegget Rettferdig politi, som blir obligatorisk i alle politidistrikt. I tillegg vil et nasjonalt kompetansemiljø mot hatkriminalitet komme på plass. Hittil har man hatt en slik gruppe i Oslo, men nå får alle landets politidistrikt nyte godt av senterets kunnskap.

Alle de representerte organisasjonene fikk tre minutter hver til å gi innspill, utfordringer og stille spørsmål. STL vektla tre elementer i vårt innlegg:

  1. STL har god erfaring fra samarbeid med politiets mangfoldskontakter i Groruddalen og ser at den langsiktige innsatsen har gitt resultater i form av økt tillit, bedre kommunikasjon og tettere samarbeid med flere grupper i befolkningen. Når politiet inviterer til lokale samarbeidsmøter stiller «alle». Slike tiltak som bygger tillit bør utvides og etableres over hele landet.
  2. Politiets kompetanse på tro og livssyn må styrkes. Ikke fordi politiet skal være spesialister i enhver religion, men de må være trygge på å adressere religion når det er relevant og også kunne kjenne igjen religiøse symboler og andre uttrykk. Samtidig er det viktig å vite at ingen er sin religion, det er stor variasjon i livsstil, verdier, holdninger og atferd også innenfor en religion. Tro- og livssynskompetanse er nødvendig i et livssynsåpent samfunn og det bør bli en del av undervisningen både på politihøyskolen og i etterutdanningstilbud. STL tilbyr dette på barnevernsfeltet i dag og er klare til å bidra for politiet også.
  3. Det er bra å få på plass et nasjonalt ressursmiljø mot hatkriminalitet. Vi trenger mer kunnskap og hendelser må registreres, kategoriseres og kalles med sitt rette navn. STLs prosjekt Samhold i mangfold, som gjennomføres høsten 2021, tar opp i seg noe av dette. Som samfunn må vi reagere tydelig og umiddelbart på hatkriminalitet – og også ta på alvor at enkelte tradisjoner har måter å omtale «den andre» på som bidrar til avstand og konflikt fremfor fredelig sameksistens. Vårt prosjekt skal blant annet ende i en sjekkliste for konstruktiv dialog. Denne vil vi gjerne tilby politiet også, når den foreligger.

Det er åpenbart at vi i Norge har et godt politi som jevnt over har god kontakt med, og nyter tillit fra folk flest. Samtidig er det rom for å styrke dette, noe politiet selv anerkjenner ved å invitere til et møte av denne typen. STL bidrar gjerne som samarbeidspartner også i fremtiden.

Hovedstaden er i ferd med å få en egen lokal dialoggruppe

Arbeidet med å etablere en lokal dialoggruppe tilknyttet STL er i full gang i Oslo. Her får du en situasjonsrapport.

I 2021 har STL vært i full gang med å etablere en lokaldialoggruppe i Oslo. Foreløpig har STL Oslo prioritert å opprette kontakt med tros- og livssynssamfunn lokalt, med bydelsadministrasjoner, samt å formelt stifte den lokale foreningen. 

STL Oslo vil være en demokratisk forening med tros- og livssynssamfunn i Oslo som medlemsorganisasjoner. Deres representanter vil utgjøre et råd og et årsmøte, som velger styre. Medlemskap i STL Oslo er åpent for alle registrerte tros- og livssynssamfunn eller Oslo-avdelinger av disse.

Målet er at STL Oslo skal være fullt operativt med ansatte 1. januar 2022. Det er etablert et interimstyre, som møttes for første gang 18. mars i år. Interimstyret ledes av Anne Anita Lillebø fra Den norske kirke og består for øvrig av Arshad Jamil fra Islamic Cultural Centre og Muslimsk Dialognettverk, Baard Thalberg fra Human-Etisk Forbund, Anne Mari Schiager Topland fra Frikirken og Kuddithamby Vamatevan fra Norges Hindu Kultur Senter. Arbeidet med registrering og utforming av vedtekter er også godt i gang, samt planlegging av stiftelsesmøtet som går av stabelen 21. oktober 2021.

STL Oslo har allerede hatt møter med politiet, bydelene Grünerløkka, St. Hanshaugen, Søndre Nordstrand, Gamle Oslo og Alna og diverse tros- og livssynssamfunn i bydelene. Vi har også vært med på et stormøte med politiet og trossamfunnene på Ekebergsletta. Målet er å få til et varig samarbeid mellom bydelsadministrasjonene, STL Oslo og de lokale tros- og livssynssamfunnene, og å skape en arena for lokal dialog, prosjekter og satsninger. Bydelsadministrasjonene har alle gitt uttrykk for at et ønske om tettere samarbeid med tros- og livssynssamfunn i deres bydeler, og i denne sammenheng vil STL Oslo spille en viktig rolle.

Etter sommerferien skal vi prøve å få til et møte med Statsforvalteren for å diskutere spørsmål som har oppstått i forbindelse med rapportering av statstilskudd, og informasjon om situasjonen rundt STL Oslo.

Stiftelsesmøtet for STL Oslo blir den 21. oktober 2021. Dokumenter sendes ut i slutten av august, slik at de ulike organisasjoner får tid til å gjennomgå dem internt før stiftelsesmøtet.

Foto av Oslo rådhus krediteres Ralf Roletschek.

Pandemien nærmer seg slutten – det er på tide å gjøre opp regnskap

14. april i år leverte koronakommisjonen sin første rapport til statsministeren. STL responderte raskt da det viste seg at tros- og livssynsfeltet i svært liten grad var omtalt i rapporten. På medias direkte spørsmål om hvorfor, svarte kommisjonens leder: «Nå tar du meg litt på senga».

Den reaksjonen kan tolkes dithen at tros- og livssynssamfunnenes opplevelse av å ha vært litt usynlige for myndighetene under pandemien ikke var ubegrunnet – i hvert fall de første månedene.

STL har, i samarbeid Den norske kirke, Norges Kristne Råd og Muslimsk Dialognettverk Norge, respondert på rapporten. Dels i et åpent brev, der vi invitere oss selv til et møte med komiteen. Og dels ved å ta initiativ til en utredning av i hvilken grad menneskerettslige avveininger var med i betraktningen ved vurdering av ulike smitteverntiltak.

Alt tyder på at myndighetene gjorde rett i å sette inn sterke tiltak, og tros- og livssynssamfunnene har støttet dette. Nå er det imidlertid på tide å evaluere både kommisjonens og myndighetenes arbeid, STLs rolle og tros- og livssynsmiljøenes innsats under covid-19-pandemien.

I vårt rådsmøte 19. mai gjennomførte vi digitale gruppesamtaler, der alle deltakere fikk komme til orde og gi sin vurdering av: 1) Hva myndighetenes respons på pandemien fikk å si for vårt felt, 2) Hvordan tros- og livssynssektoren responderte på krisen og begrensningene og 3) STLs rolle.

Vi har kommet et stykke med systematisering av tilbakemeldingene. De er relativt samstemte. Mange opplevde at tros- og livssynsfeltet i stor grad som en blind flekk for myndighetene de første månedene. Vi var sjelden nevnt eksplisitt og det var tilsynelatende lite bevissthet om hva tro og livssyn kan bety i en krisetid.

Gjennomgående tok tros- og livssynssamfunnene stort ansvar fra begynnelsen av. Begrensninger i driften ble iverksatt umiddelbart og de fleste stengte ned sin virksomhet helt i en periode. Noen har til og med holdt stengt helt til nå, noe som for enkelte begrunnes med en uro for en krevende stigmatisering dersom det skulle bryte ut smitte i tilknytning til deres arrangement. Dette er verdt å diskutere videre i lys av visjonen om det livssynsåpne samfunn.

Rådsrepresentantene er tydelige på at STL som organisasjon har spilt en viktig rolle i pandemien. Først ved å formidle informasjon og nyheter til alle livssynsmiljøer, også gjennom produksjon av informasjonsvideoer med forskjellige religiøse ledere på en rekke ulike språk.

Senere kom et tettere samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter i stand, både de som har ansvar for tro og livssyn og de som har med helse og sikkerhet å gjøre.

STL har kommunisert tydelig til myndighetene om tros- og livssynsmiljøenes natur og kultur, deres virksomhet, betydning og behov. Et tydelig eksempel er at regelen om fastmonterte seter ble forkastet til fordel for en ordning med faste tilviste sitteplasser.

Gjennomgangen av materialet er ikke ferdigstilt, og vi regner med å få flere innspill og erfaringer etter hvert. Ikke minst nå når de fleste skal gjenoppta sin virksomhet og mange uttrykker bekymring for hvordan oppslutningen vil bli og hvordan den lange, ufrivillige pausen har påvirket forsamlingen.

Under Arendalsuka i august adresserer vi nettopp dette i arrangementet «Hyrde uten flokk?».

Lenge leve dialogen

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og Den norske kirke (DNK) deltar ukentlig, månedlig og årlig i en rekke sammenhenger i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). De deltar sammen med andre kristne, muslimer, buddhister, hinduer, sikher, bahaier og livssynshumanister i å bygge det livssynsåpne samfunnet.

Noen ganger er de helt enige, andre ganger er de helt uenige, og noen ganger er det midt imellom. Slik er det med de andre medlemssamfunnene også. Når dette er sagt, erkjenner vi selvfølgelig at den krevende relasjonen mellom DMT og DNK har historiske og teologiske elementer som strekker seg ut over STL.

Dialog i presens

Da en gjeng framoverlente tros- og livssynssamfunn samlet seg og etablerte STL for 25 år siden, var det med flere viktige premiss. Dialogen dem imellom skulle foregå i presens, med framtiden som horisont.

Det skulle ikke være en konkurranse om hvem som hadde lidd mest. Alle minoriteter bærer på historier om diskriminering, tvang og ufrihet. At de fleste minoritetene er majoritet et annet sted, bekrefter og forsterker behovet for å ha fokus på nåtiden og framover.

Det gjorde også at det raskt ble klart at det var det norske samfunnet vi skulle konsentrere oss om.Hvordan skulle vi få til mangfoldssamfunnet på best mulig måte? Og etter hvert; hvordan skulle det livssynsåpne samfunnet bygges, med en tidligere statskirke som majoritetskirke og som er tredve ganger større enn det nest største trossamfunnet, Den katolske kirke, og fem tusen ganger større enn de miste, som Det mosaiske trossamfund.

Mer enn å «holde hånd og synge fredssanger»

Et annet viktig premiss var å definere formålet med dialogen. Vi skulle ikke, og skal ikke, møtes utelukkende for å «holde hånd og synge fredssanger», selv om det kan være hyggelig nok. Å definere et klart mål som deltakerne i dialogen kan enes om og opplever fornuftig, gir dialogen retning og rydder unna støy.

Målene med dialogen i STL har vært flere. Noen ganger har det handlet om å bli bedre kjent med den andres tradisjon og tro/livssyn, andre ganger har det vært ulike sosialetiske tema som bioteknologi og klima.

Ofte har det vært konkrete politiske og samfunnsmessige problemstillinger som har dreiet seg om materialiseringen av et samfunn der man skal kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn fra vugge til grav.

Hvordan skal gravplassforvaltingen organiseres slik at den tar høyde for de ulike – og relativt nye og økende – behovene? Hvordan skal vi tilrettelegge for mangfoldet på universitetene, på sykehjemmene og i kriminalomsorgen? Hvordan sikrer vi at alle elever lærer seg å svømme, at nyankomne borgere blir inkludert og at sensitive spørsmål blir belyst og besvart?

Skal ikke løse Midtøsten-konflikten

Med dette utgangspunktet synes det klart at STL ikke har som formål å løse Midtøsten-konflikten, eller andre konflikter under fjerne eller nære himmelstrøk. Likevel vil det være naivt å mene at denne konflikten – og andre – ikke har en påvirkning på dialogen her hjemme.

Da eskaleringen i konflikten og krigen mellom Israel og Hamas igjen ble øredøvende, ble situasjonen og konsekvensen den har for dialogen her hjemme tema. Rådet i STL – som samler representanter fra alle de femten medlemssamfunnene og er organisasjonens øverste organ mellom årsmøtene – luftet bekymring for nettopp påvirkningen krigen og konflikten har for dialogklima i STL. Også styret i STL har debattert dette, og samlet seg om denne uttalelsen på sitt møte 26. mai:

«De siste ukene har vist oss farene ved at konflikter utenfra utfordrer dialogen her hjemme. Krig og konflikt preger naturlig våre personlige holdninger, og STL er tydelige på at ytringsfriheten og religions- og livssynsfriheten må beskyttes. Der det har vært voldelige angrep på gudshus har STLs kampanje #tryggibønn tydelig markert vårt standpunkt. Dette prinsippet gjelder selvsagt like mye ute som hjemme.

STLs rådsrepresentanter og religions- og livssynslederforum har forpliktet seg på å bidra til at debatt, diskusjon og dialog om også sensitive temaer skjer på en måte som ikke eskalerer ordskiftet. Vi skal bruke ord som bygger broer og åpner for empati og forståelse, selv når vi er helt uenige om politikk og sak. Vi har dialog i presens med framtiden som horisont. Dialog og tillit er ferskvare og vi er åpne for at det noen ganger butter, og at dialogen justeres. Situasjonen i Midtøsten må likevel ikke få lov til å ødelegge det vi møysommelig har bygget opp til beste for hele det norske felleskapet.»

Vi bygger uenigshetsfellesskap

Det er hevet over enhver tvil at det er ulike meninger internt i STL om konflikten i Midtøsten. De seneste ukenes spalter i herværende avis vitner om det. De har sine meningers mot og de beskyttes av retten til ytre seg.

Det er verdier vi står sammen om. Det er en viktig del av bildet at de samme aktørene deltar i STL-fellesskapet, at de deltar i den multilaterale dialogen. Det har DMT og DNK gjort hele denne tiden den bilaterale dialogen mellom dem stoppet opp.

STL søker å bygge et uenighetsfellesskap. Der er det som ordet antyder uenighet. Det er ikke anarki. Det finnes regler om dialogen, og det finnes tid og sted for uenighet. Globalt vet vi at dialogen mellom kristne og jøder har vært vanskelig pga den samme konflikten.

Forskjellen er at de ikke nødvendigvis har en større dialog å delta sammen i. Det gjør at disse gruppene – og deres ledere blir fremmed for hverandre. Det er ikke tilfelle i Norge, og det gir grunn til optimisme.

Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land 9. juni 2021. Foto: Erlend Berge.

Veiledning for omvisere i tros- og livssynshus

Praktisk talt alle STLs medlemssamfunn driver i dag informasjonsarbeid og tar imot besøk fra skoleklasser til sine gudshus. Torsdag 3. juni arrangerte STL for første gang kurs for alle de frivillige som utfører denne tjenesten.

Mange menigheter bruker store ressurser på å forberede og gjennomføre disse omvisningene, og vi vet at dette bidrar til å alminneliggjøre religiøs praksis og å dempe fordommer. Det vi ikke vet nok om er hvordan det kan gjøres mer målrettet mot ulike aldersgrupper og kan møte skolens behov for alternative kunnskaper til KRLE faget.

De 36 omviserne som deltok på dette kurset kom fra hele landet, fra nesten alle trosretninger, fra ledelsen i menighetene, religiøse ledere og frivillige ungdommer. Læreren Celine Brynsett, som har skrevet masteroppgave på MF om nettopp erfaringer fra ekskursjoner til gudshus, gjennomgikk funnene som både bekrefter at å bruke gode pedagogiske verktøy øker elevenes læring og at slike besøk er viktige. I tillegg fikk deltakerne et innlegg fra faglig leder ved Rafto-stiftelsen Julie Ødegaard Borge om hvordan man som omviser kan håndtere betente spørsmål og elever med fordomsfulle holdninger.

Anne Sender, spesialrådgiver i STL, mener gode omvisninger i guds- og forsamlingshus er av svært stor betydning. Å arbeide for å gjøre dette tilbudet enda bedre er derfor fornuftig bruk av ressurser.

– Å styrke formidlingskompetansen til omviserne er viktig. Til dels fordi det gir en bedre opplevelse for både omviserne og publikum, men også fordi det bidrar til å øke forståelsen av og gleden over mangfoldet, forklarer Sender.

STL vil fortsette kursene til vinteren for å bygge opp kompetanse og gi omviserne tilpassede pedagogiske verktøy til ulike nivåer, bevisstgjøre menighetens ledelse om hvor viktig denne oppgaven er og heve statusen og strukturen rundt mottak av besøksgrupper til våre gudshus.

Økt mangfold trenger ikke bety mindre samhold

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Kan en ateist bli leder for en organisasjon som samler bredden av et lands trossamfunn? I de fleste land ville dette vært utenkelig. I Norge er det ikke bare mulig, det er hverdagslig.

Riktignok vakte det en del medieoppmerksomhet da Trond Enger, generalsekretær i Human-Etisk Forbund, ble valgt som ny styreleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), men innad i tros- og livssynssektoren var det ingenting oppsiktsvekkende ved dette. Han er da heller ikke den første humanetikeren som blir valgt til dette vervet – den æren tilfaller Bente Sandvig.

I nyhetsbildet blir religion ofte knyttet til konflikter. Det er naturligvis ikke uten grunn. Det blir begått grusomheter i religioners navn, og enda mer utbredt er det å utnytte religioners mobiliseringspotensial til politiske formål.

Det er imidlertid bare én side av mynten, og langt fra den fremste, men alt det gode som utrettes i religionenes navn er tilsynelatende mindre nyhetsverdig.

Det er heller ikke slik at religioner og livssyn behøver å være i konflikt med hverandre. Over store deler av verden foregår det dialog og samarbeid på tvers av tradisjoner og konfesjonsskiller. Ingen har imidlertid kommet fullt så langt som Norge på dette feltet.

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Alt da skilte denne organisasjonen seg ut ved at både minoritetene og majoriteten, Den norske kirke, ble medlemmer. Det gjorde det mulig for minoritetssamfunnene og det historisk privilegerte majoritetssamfunnet å diskutere løsninger og møtepunkter innenfor trygge rammer. Det har kommet godt med, ikke minst da man skulle skille stat og kirke.

Viktig var det også at samarbeidsrådet ikke bare omfattet trossamfunn, men også livssynssamfunn, som Holistisk Forbund og Human-Etisk Forbund. Ved å inkludere hele bredden av tros- og livssynssektoren, inkludert tradisjoner som i andre deler av verden er i åpen konflikt med hverandre, har STL fått større tyngde og troverdighet.

Dette nære og velfungerende samarbeidet er av stor nytte for tros- og livssynssamfunnene, som kan stå sammen i spørsmål av felles interesse, men også støtte såkalte «rimelige særinteresser» som angår enkeltsamfunn. Det er imidlertid i høyeste grad også nyttig for myndighetene, som kan ta i bruk trossamfunnenes autoritet og infrastruktur når deres behov samsvarer med trossamfunnenes, som nå under pandemien hvor religions- og livssynsledere har delt informasjon om smittevern og advart mot konspirasjonsteorier på 18 ulike språk.

Vi er stolte av den norske tros- og livssynsmodellen preget av løsningsorientert samarbeid, pragmatisme, solidaritet og tillit. Det kan norske politikere og det norske folk som helhet også være (mer enn 80 % av befolkningen er medlem i et av STLs femten medlemssamfunn).

Denne suksessen, som så mange opp igjennom årene har bidratt til, gir også grunn til å glede seg over fremtiden. Fremfor å frykte det økende tros- og livssynsmangfoldet i landet vårt kan man trygt slå fast at det er mulig å oppnå samhold i mangfold. Det har STL demonstrert i praksis i et kvart århundre enten lederen har vært pinsevenn, buddhist, jøde, livssynshumanist, mormoner, katolikk eller bahai.

Denne kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad den 30.5.2021 (kun papirutgaven).

Sesong for å fikse ting som ikke er ødelagt

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Å ikke fikse ting som fungerer er en god tommelfingerregel. I år er det valgår. Det betyr at det igjen er høysesong for å bryte denne regelen.  

Det skal sies at det riktig mange ting ved samfunnet vårt som fungerer utmerket. Det har mange forklaringer, og det er naturlig å peke på den norske modellen, med et tett og godt samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten og sivilsamfunnet, som en vesentlig faktor i suksessoppskriften. Det kommer alt fra idrettslag til ulike interesseorganisasjoner til gode. Politiske partier er ett eksempel, de mottar støtte på sentralt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, i tillegg til andre indirekte tilskudd, som å få dekket reisekostnader.

Hvert eneste år, men særlig når det er valg, kommer det forslag om å helt eller delvis utelukke en hel samfunnssektor fra den norske finansieringsmodellen. Det er norske tros- og livssynssamfunn som skal ut av varmen. De skal og bør finansiere driften sin på egen hånd, sies det. Sist ut var Venstre, som på sitt landsmøte vedtok å gå inn for såkalt brukerfinansiering av norske tros- og livssynssamfunn.

Hvilke konsekvenser vil det få? Det er ikke godt å si. Om man over natten skulle behandle tros- og livssynssektoren på en helt annen måte enn frivilligheten og sivilsamfunnet forøvrig, alt fra politiske partier til skolekorps, vil det utvilsomt bli et interessant eksperiment. Ikke nødvendigvis på noen god måte.

Noe av det første folk flest vil merke er at en rekke tilbud man har tatt for gitt vil bli borte, eller mindre tilgjengelig. Det gjelder naturligvis overgangsritualer, som bryllup og begravelser, som med ett vil bli mer kostbare. Naturligvis er det slik at kostnaden betales uansett, men når prisen betales av direkte av brukeren fremfor over skatteseddelen, vil det naturligvis bli dem med lavest inntekt som mest vil merke det.

Videre vil bli overrasket over hvor mange andre tilbud som blir påvirket. Alt fra kor, babysang, eldretreff og språkkurs og mye mer. Det er ikke bare private individer som vil kunne merke dette. Det offentlige etterspør tjenester fra trossamfunnene til forsvaret, helsesektoren og gravferdstjenesten som det kan bli mer krevende å møte når en viktig del av grunnfinansieringen blir borte.  

Det må sies at det å fjerne tilskuddet vil påvirke tros- og livssynssamfunnene svært ulikt. For noen, som Den norske kirke, vil det bli katastrofalt. For andre vil det være av langt mindre betydning. Eksempelvis vil det ikke påvirke Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige overhodet, gitt at de likevel ikke tar imot tilskudd de per i dag har rett på.

Det man nokså sikkert kan slå fast er at de såkalt liberale tros- og livssynssamfunnene jevnt over vil bli hardere rammet enn de mer konservative. Sistnevnte vil faktisk kunne få en oppblomstring dersom tilskuddsordningen bortfaller. I et land som USA, som kun gir indirekte støtte til trossamfunn gjennom skattefritak, styrker de «strengere» menighetene seg på bekostning av de mer liberale.

Man vil altså kunne få mer av det mange politikere hevder at de misliker. Viktigere, etter min mening, er at vi risikerer å miste noe det er vanskelig å måle verdien av, men som er unikt i verden: Det eksepsjonelt gode og harmoniske samarbeidet norske tros- og livssynssamfunn imellom, så vel som mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) feirer 25 år den 30. mai. Når vi ser tilbake på denne tiden er vi naturlig nok opptatt av alt de femten medlemsorganisasjonene, som dekker bredden av tros- og livssyns-Norge, og til sammen har over 80 % av den norske befolkningen som medlemmer, har oppnådd i fellesskap. Triumfer, som like fullt er svært viktige for de enkelte minoritetene de gjelder, som den såkalte ørekravsaken, og mer generelle, som angår alle tros- og livssynssamfunn, som det å sette sitt preg på den nye trossamfunnsloven.

Vel så viktig er de hendelsene ingen kjenner til. Potensielle konflikter som ble løst raskt og på lavt nivå, før de rakk å eskalere. Alt fordi lederne i norske tros- og livssynssamfunn har hverandres telefonnumre lagret på mobiltelefonen, og ringer hverandre når vanskeligheter oppstår.

Tilskuddene til tros- og livssynssamfunnene bidrar til dette. Dels rent økonomisk, ved at de gir en trygghet og stabilitet, men ikke minst også fordi tros- og livssynssamfunnene, gjennom tilskuddet, er inkludert i den større norske modellen. Det virker integrerende og tillitsbyggende og gjør at norske tros- og livssynssamfunn føler et ekstra ansvar for å stille opp når myndighetene ber om det, som da behovet oppstod for å spre smitteverninformasjon til minoritetsmiljøer under koronapandemien.

I likhet med mange andre land har vi et økende tros- og livssynsmangfold i Norge, men ingen andre land i verden kan vise til en tros- og livssynsektor med samme grad av samarbeid og samhold. Ikke desto mindre forventer vi at det kommer stadig nye forslag om «fikse» på denne suksessmodellen etter hvert som valget nærmer seg.

En kortere versjon av denne kronikken ble publisert i Aftenposten den 20.5.2021. Foto krediteres Erlend Berge.

En lang vei mot likebehandling

Av Ingrid Rosendorf Joys

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Målet var likebehandling mellom norske tros- og livssynssamfunn. I år trådte den nye trossamfunnsloven i kraft, som langt på vei sikrer dette. Er det da lenger behov for STL?

Veien til et livssynsåpent samfunn, fra et samfunn med kun ett anerkjent trossamfunn, har vært lang. Blant milepælene er dissenterloven fra 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å utøve sin religion. I 1851 ble den såkalte jødeparagrafen fjernet fra grunnloven og i 1892 ble Det Mosaiske Trossamfund opprettet som det første ikke-kristne dissentersamfunn i landet. Da jesuittene omsider ble gitt adgang til riket i 1956 kan man argumentere for at Norge hadde oppnådd full religionsfrihet.

Frihet til å praktisere sin religion er imidlertid noe annet enn frihet fra diskriminering. I det nittende århundret var dissenterstatusen knyttet til betydelige restriksjoner. Man kunne ikke arbeide som lærere eller inneha statlige embeter.

Et historisk skritt på veien mot likebehandling kom i 1969, da det ble avgjort at staten skulle støtte alle som var medlem av et trossamfunn på en likeverdig måte.

Det har også vært tilbakeskritt. I 1995 ble det bestemt at det gamle kristendomsfaget i skolen skulle kombineres med livssynsfaget til et nytt fellesfag – uten fritaksrett. Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd Norge, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbundet og Alternativt nettverk slo seg sammen i protest mot faget. Etter at motstanderne fikk støtte i både FNs menneskerettighetskomité og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble staten tvunget til å endre faget.

Aksjon livssynsfrihet i skolen (ALIS), demonstrerte nytten av å stå sammen i enkeltsaker på tross av store ulikheter og var en del av bakteppet for etableringen av STL i 1996.

Alt ved stiftelsen ble det tatt et valg som skulle bli avgjørende for STLs slagkraft i fremtiden. ALIS hadde vært en protest mot majoritetsreligionens privilegier. Var det da naturlig at «opponenten», Den norske kirke, ble invitert med i det nye samarbeidsrådet?

Svaret ble ja, og det resulterte i en organisasjon hvor minoriteter og majoritet møtes, og alle har én stemme uansett størrelse. At livssynssamfunn, som HEF og Holistisk Forbund, også er med i samarbeidet gjør STL mer inkluderende og mangfoldig enn tilsvarende organisasjoner i andre land.

Det at STL er en sekulær organisasjon, som ikke tar stilling til teologiske «sannheter», har gjort det mulig å inkludere Jesu Kristi Kirke og Kristensamfunnet, som ikke anerkjennes av den øvrige kristne familien, og ahmadiyyaene, som ikke anerkjennes av andre muslimer. Det gjør STL unikt.

Siden opprettelsen av STL har utviklingen i retning likebehandling skutt fart. Sannsynligvis ville dette tvunget seg frem uansett, men denne prosessen kunne blitt adskillig mer konfliktfylt uten et organ hvor majoritet og minoriteter kan bryne seg mot hverandre, og peke på gode fellesløsninger.

Denne kronikken ble først publisert i Dagen den 25.5.2021. Foto krediteres Evelyn Pecori.

Presten, rabbineren og imamen gikk inn i en bar

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

«Presten, rabbineren og imamen gikk inn i en bar.» Slik begynner mang en amerikansk vits.

Skulle vi avslutte vitsen på norsk vis, ville den kan hende blitt litt tørr. Den vil kunne lyde noe i denne retning:

«Så fant den kristne, jøden og muslimen sammen med buddhisten, hinduisten, sikhen livssynshumanisten, holisten, siste dagers hellige, ahmadiyyaen og bahaien. De diskuterte blant annet likeverdige tjenester til borgerne i sykehjem, plass på gravlunder, tilbud i utdanningssektoren, likestilling og mye mer. I et kvart århundre har de nå arbeidet møysommelig og respektfullt sammen om felles interesser og rimelige særinteresser.»

Dersom man setter likhetstegn mellom konflikt og spenning er nok det norske tros- og livssynslandskapet temmelig kjedelig. Heldigvis. Selv om Norge blir stadig mer mangfoldig samarbeider de vidt ulike tros- og livssynsretningene både godt og nært. Det er samhold i mangfoldet.

Sånn er det ikke overalt, og det var ikke skjebnebestemt at det skulle bli slik i Norge heller. Mye av grunnen til at det er så lite gnisninger på dette feltet her til lands er at en håndfull tros- og livssynsledere fant sammen, om enn ikke i en bar, for 25 år siden og stiftet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Jubileer pleier ofte å brukes til å se tilbake på hva man har utrettet. STL har mye å vise til. Kanskje er det like viktig å benytte anledningen til å peke på alt som ikke har skjedd takket være samarbeidsrådet. Konflikter som er unngått fordi presten, rabbineren og alle de andre snakker sammen og løser utfordringer etter hvert som de oppstår, fremfor å la dem vokse og bli uhåndterlige.

Dette innlegget ble først publisert i Nettavisen den 25.5.2021. Foto krediteres Erlend Berge.