Ytringsfriheten gjelder alle – også religiøse

Onsdag 6.2.2019 kunne avisen Vårt Land berette at Arendalsuka-rådet hadde vedtektsfestet et forbud mot misjonering under arrangementet.

Generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys, reagerte på at Arendalsuka begrenser så vel trosfriheten som ytringsfriheten til religiøse aktører. I lørdagens Vårt Land hadde hun følgende å si om Arendalsuka-rådets beslutning:

– De lager et demokratisk dansegulv for at ulike stemmer skal få komme frem. At de så velger å kneble trosfriheten, er merkelig og uheldig.

Rosendorf Joys mener forbudet er illiberalt og i strid med prinsippet om et livssynsåpent samfunn, hvor det skal være aksept for både å være religiøs, men også å være ikke-religiøs. Hun stiller seg også tvilende til om et slikt forbud i det hele tatt vil la seg håndheve ettersom det vil innebære å forby misjonering i en hel by i perioden arrangementet pågår.

Fremfor alt skaper det et uheldig inntrykk av at ikke alle grupper er like velkomne på arrangementet:

– Det er et uheldig signal å sende til religiøse mennesker at de ikke er ønsket på like vilkår som andre grupper og sammenslutninger i det sivile samfunn, sier Rosendorf Joys til Vårt Land.

Rådsmedlem i Arendalsuka, Siri Mathiesen, har til Agderposten forsikret om at de vil komme frem til et annet ord enn misjonering for å beskrive den oppsøkende rekrutteringsvirksomheten de vil til livs.

– Det er ikke meningen at Arendalsuka, som nettopp skal fremme den frie ytring og tale, skal fremme begrensning slik at en gruppe føler seg krenket, understreker hun til Agderposten.

Lenker:

Konstruktivt møte med Ropstad og Sanner

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) hadde mandag 4.2.2019 sitt årlige møte med ministeren med ansvar for tros- og livssynsfeltet. I år ligger feltet under Barne- og familiedepartementet, etter tidligere å ha ligget under Kulturdepartementet. Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (Krf) hadde selskap av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (Høyre) på STLs årlige møte.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Ropstad ble utfordret til ikke å somle med ny lov

Den nye loven om tros- og livssynssamfunn er naturlig nok viktig, både for STL og de enkelte medlemssamfunnene. Den nye ministeren med ansvar for feltet, Kjell Ingolf Ropstad ble utfordret av både av STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, og av styreleder i STL, Britt Strandlie Thoresen.

Strandlie Thoresen siterte fra regjeringens plattform, den såkalte Granavolden-erklæringen:

«Regjeringen vil føre en helhetlig og aktivt støttende tros og livssynspolitikk, som anerkjenner tros- og livssamfunnenes rolle og betydning for enkeltmennesker og som samfunnsskapende kraft.

Regjeringen vil hegne om og beskytte den enkelte borgers tros- og livssynsfrihet og respektere de ulike tros- og livssynssamfunnenes egenart og rett til selvbestemmelse i lære- og ordningsspørsmål.

Lovgivning og finansiering skal sikre likebehandling mellom alle tros- og livssynssamfunn.»

Rosendorf Joys informerte om STLs arbeid på feltet og prioritering fremover. Hun var også svært tydelig på at regjeringen ikke burde drøye med å få den nye loven på plass (les hele innlegget til STLs generalsekretær her.)

«I dag vil vi utfordre deg, Ropstad til ikke å trekke ut arbeidet med ny lov og melding. Da arbeidet for alvor ble igangsatt under denne regjeringen, ble STL og andre aktører invitert inn i ulike konsultative prosesser. Vi har opplevd å bli sett, hørt og verdsatt. Hvis denne prosessen skal forlenges, bør den sikre at det er nye reelle konsultasjoner. Hvis ikke er det vårt råd at lov og melding oversendes Stortinget.»

Ropstad anerkjente det gode arbeidet som er lagt ned med forslag til lov og stortingsmelding om tros- og livssynssamfunn, inkludert innspill og konsultasjoner med STL. Ropstad informerte om regjeringens mål om å sende melding til stortinget senest i juni 2019, sammen med stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond (OVF).

Ropstad var åpen for innspill fra STL og ser frem til godt samarbeid med STL videre. I videoen nedenfor kan du høre Ropstad fortelle om hvorfor han mener samarbeidet med STL er viktig.

Sanner om negativ sosial kontroll

Årsaken til at kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner deltok på STLs årlige møte er handlingsplanen mot negativ sosial kontroll. Sanner innledet med å poengtere viktigheten av tros- og livssynssamfunnenes rolle i arbeidet mot negativ sosial kontroll, spesielt ettersom de er tett på hverdagslivet til innvandrere. Sanner utfordret tros- og livssynsrepresentantene på møtet med spørsmålet:

 Hvilken rolle spiller tros- og livssynssamfunn i arbeidet med negativ sosial kontroll?

Flere av rådsrepresentantene hadde forslag til statsråden, og kom med eksempler fra deres respektive samfunn.

Spesialrådgiver i STL, Anne Sender, etterlyste kursing internt i trossamfunnene, som kan krediteres, og som man kan vise til utad. Det nye masterprogrammet for religiøse ledere ved Det Teologiske Fakultet er et eksempel på et godt tiltak, men Sender mente at man også burde kunne gjøre flere ting internt i samfunnene.

STL har jobbet målrettet med integrering siden 2015 gjennom utvikling av og workshop i guiden «Å leve med tro og livssynssamfunn i Norge».

Vil du høre mer om hva STL-ledelsen synes om den nye ministeren kan du trykke på videoen nedenfor.

Lenker:

 

Generalsekretærens innledning til møtet med Kjell Ingolf Ropstad

Mandag 4.2.2019 var STL i møte med den nye statsråden for tros- og livssynsfeltet, barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. Her kan du lese innledningen STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, holdt på møtet.

 

Innledning på møtet med barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner, 04.02.2019

Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær i STL

 

Tros- og livssyn er tema som blir stadig viktigere i samfunnet, på godt og vondt. STL ser de problematiske sidene ved religion og vi ser de positive sidene. Vi må styrke det positive, det åpne, dialogiske, det moderate.

 

Vi er den aktøren som samler alle tros- og livssynssamfunn. På den måten er vi unike. Vi kan forhandling, alle får ikke alt, vi skal ha vår naturlige plass rundt bordet, ikke mer-ikke mindre. STL jobber for å styrke likebehandlingen – og i den anledning er vi svært tilfreds med at Granavollerklæringen nettopp peker på likebehandling som et bærende prinsipp i tros- og livssynspolitikken og -lovgivningen.

 

STLs arbeid bygger på menneskerettighetene og retten til å kunne følge sin tro, skifte tro, eller slutte å tro. Å legge til rette for at tros- og livssynssamfunnene kan møtes slik som i STL er klokt, det gir tillit og tilhørighet til det norske samfunnet, det myndiggjør både kvinner og menn i trossamfunnene, bidrar med sosial kapital, det bygger en bro mellom det offentlige og trossamfunnet og gjør veien inn i det norske samfunnet enklere. Det er dermed samfunnsøkonomisk smart. Vi utfordrer og ansvarliggjør hverandre med innestemme. Nest etter familien er trossamfunnet den viktigste rammen for mange av våre nye landsmenn.

 

La meg si noe om lov og melding først, før jeg sier noe om våre prioriteringer, for deretter å si noe om Mangfold, integrering og bekjempelse av fattigdom til slutt. Etter det vil HEF ved GS Trond Enger si noe om Nasjonal veileder for skolegudstjenester.

 

Vi i STL ser fram til å se det endelige lovutkastet. Da loven var på høring for et drøyt år siden, svarte vi selvsagt på høringen. Vårt utgangspunkt var at vi er enig i at vi trenger en ny lov fordi Dnk er blitt eget rettssubjekt og vi har fått en tros- og livssynsmangfoldig befolkning. I tillegg ble det vektlagt at loven skulle sikre større likebehandling – det synes vi var bra. I STL konkluderte vi for øvrig med at bestemmelsene i den nye loven, ikke økte likebehandlingen. Vi har jobbet med lovutkastet i mange omganger, og det har vært spennende. Vi endte opp med et ganske omforent høringssvar med noen dissenser fra Dnk.

 

Det er delte meninger internt i STL om Dnk skal ha en normativ særstilling i loven. Det er enighet om at oppgaver Dnk utfører på vegne av det offentlige skal holdes utenfor beregningen, men det er noe uenighet om hvilke oppgaver det skal være. Det er også enighet om at de evnt. må defineres og tydeliggjøres.

 

Jeg har likevel lyst å understreke at det er ingen hos oss som er uenig i at Dnk har en særstilling i landet; historisk, størrelsesmessig og kulturelt. Vi er mange bevegelser og trossamfunn som har bidratt til «den norske kulturarven» ikke bare Dnk, noen til en høy pris underveis, og sammen skal vi videreutvikle den med plass til alles bidrag. Langt på vei handler usikkerheten om hvor sær særstillingen til Dnk skal være, og vi ber om tydelighet på hva den rommer og hva det koster.

Når det faktisk har skjedd et skille mellom stat og kirke kan det være sunt også å skifte ansvarshavende departement.

 

Tros- og livssynsfeltet hører godt inn under barne- og familiedepartementet. Vi har sagt at vi er glad for å være ønsket, for det opplever vi at vi er under deg, Ropstad. Samtidig er det viktig at alle sektorer har et blikk på tro og livssyn, det er et sektorovergripende tema. Når det gjelder integreringen er det helt klare overlapp. Trossamfunnene er brobyggere mellom gammelt og nytt samfunn, og kan gi nye borgere en trygg ramme i et nytt land. Likevel er det avgjørende for oss at man ikke instrumentaliser tros- og livssynspolitikken på en slik måte at den skal tjene et annet formål enn seg selv.

 

Vi ser at tros- og livssynsfriheten er under press globalt. Mye går feil vei for minoriteter, kvinner og andre sårbare grupper. I Norge har vi muligheten til å få med alle på samfunnsprosjektet og integreringsdugnaden. Da må vi bruke tid på betente tema som religion jo er for noen. Vår erfaring er at tid sliper bort de mest polariserte holdningene og vi ser hva som er klokt, smart og bærekraftig. Debatter der alle slipper til orde og som handler om hvilket samfunn vi skal ha, er noe alle tros- og livssynssamfunnene ønsker å delta i.

 

I dag vil vi utfordre deg, Ropstad til ikke å trekke ut arbeidet med ny lov og melding. Da arbeidet for alvor ble igangsatt under denne regjeringen, ble STL og andre aktører invitert inn i ulike konsultative prosesser. Vi har opplevd å bli sett, hørt og verdsatt. Hvis denne prosessen skal forlenges, bør den sikre at det er nye reelle konsultasjoner. Hvis ikke er det vårt råd at lov og melding oversendes Stortinget.

 

STLs fokus framover kan oppsummeres i de syv temaene vi har identifisert for perioden 2018-2020: Tro- og livssyn i samfunnsutviklingen (nasjonalt og internasjonalt), legitime og illegitime maktstrukturer i tros- og livssynssamfunn, religionsfriheten (ansvar og grenser), religion, nasjonalisme og identitet, likeverd og kjønn, hellige skrifter, grunnlagstekster og tekstutlegning, og tros- og livssynsengasjement for klima. Dette er tema vi vil jobbe med både overfor medlemsorganisasjonene, offentlige instanser og institusjoner og storsamfunnet.

 

Vi har fem rådsmøter i året, der vi samler alle de 15 medlemssamfunnene, driver dialog, forhandler om fellesinteresser og rimelige særinteresser og bygger kjennskap og vennskap. Vi arrangerer møter for våre egne medlemssamfunn og deres medlemmer, kollokvier, åpne møter og konferanse. Vi skriver kronikker og lar oss intervjue i media. Vi besøker hverandres steder. Vi har et forum for «topplederne» i STLs medlemssamfunn. De møtes to ganger i året til samtale om tema de er opptatt av. De bygger tillit og nå etter 10 år melder de at de er klar for å henvende seg ut i offentligheten ved behov.

 

Vi er svært glad for støtten vi får over statsbudsjettet. Vi håper at det gjennom arbeidet med stortingsmeldingen om en helhetlig tros- og livssynspolitikk blir tydelig for andre departementer at de også har ansvar på dette feltet og at tro og livssyn må få innpass i alle samfunnssektorer.

 

De fleste av våre medlemsorganisasjoner drives på frivillig basis. STL har et lite, men kompetent sekretariat med 4 stillinger. Med alt det som foregår på vårt felt, burde vi ha styrket vårt arbeid ytterligere. Det ville gjøre oss bedre rustet til å bistå de mindre samfunnene, så de også får en stemme rundt bordet og i samfunnet og blir myndiggjort som enda bedre brobyggere inn i sine sammenhenger.

 

Og da passer det godt å si noe om ekstrabevilgingen vi har fått for 2019 under overskriften Mangfold, inkludering og bekjempelse av fattigdom. Marsj-ordren fra Kulturdepartementet var «mer av det dere gjør», og det er vi glad for. Vi har siden 2015 jobbet målrettet opp mot innvandrere. Det begynte med at et større antall flyktninger og asylsøkere kom – eller var ventet – til landet, og vi, som mange, stilte oss spørsmålet: hva kan vi bidra med? Vi reiste ut i mottak og spurte dem som var der: hva lurer dere på om tros- og livssynsfeltet? Svaret ga seg raskt: hvordan er det å leve med tro i Norge? I et sekulært samfunn? Tema som forskjell på juss og moral, offentlig og privat, hvordan man kan legge til rette for religiøs praksis i skole og arbeidsliv, svømmeundervisning og barnevern, for å nevne noen. Dette ble sammenstillet i en guide vi har kalt «Å leve med tro og livssyn» Fafo-rapporten om negativ sosial kontroll viser oss noe av det samme, og peker på at religion spiller en rolle. Noen ganger positivt andre ganger negativt. Vår erfaring er i alle fall at vi innenfor våre sammenhenger kan snakke om betente tema med senkede skuldre nettopp med utgangspunkt i den guide vi laget da og som alle våre medlemssamfunn står bak. Dette er et særdeles spennende prosjekt som vi håper kan fortsette også utover 2019-bevillingen. I januar var vi i Bergen og snakket med vietnamesiske katolikker. Vietnameserne scorer som dere vet i topp sammen med tamilene når det gjelder arbeidsdeltakelse, utdanning og inntekt. Selv om de er superintegrert, holder de seg for seg selv. Det finnes mange tema som er sensitive og knytter seg til ærereskultur som er viktig å snakke om for dem. I Tromsø hadde vi workshops med somaliske muslimer. Der er historien annerledes, og de har tema de er opptatt av å få snakket om, for eksempel barnevern.

 

Så for å avslutte.

 

Når vi tar inn over oss HL-senterets undersøkelse om negative holdninger til jøder og muslimer som viser at de negative holdningene lever i beste velgående, samt framveksten av høyreorienterte politiske bevegelser med sin uttalte rasisme, og ikke minst ytringsfriheten og religionsfrihetens som svekkes globalt, understrekes betydningen av at vi i Norge har valgt den nære relasjonen mellom stat og tros- og livssynssamfunn. I det ligger muligheter og løsninger for at vi fortsatt kan leve det gode liv i landet vårt.

STL har fått ny kommunikasjonskonsulent

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn  (STL) har fått en ny kommunikasjonskonsulent for kalenderåret 2019. Det er  flere år siden STL har hatt en egen kommunikasjonskonsulent, men mange av oppgavene som hører til denne stillingen har blitt utført av STLs administrasjonskonsulent.

 

Religioner.no-redaktør blir kommunikasjonskonsulent i STL

Den nye kommunikasjonskonsulentens navn er Hans Olav Arnesen. Han har religionsfaglig utdanningsbakgrunn, og har vært ansvarlig redaktør i Religioner.no siden denne nettsidens grunnleggelse i 2012.

 

«Jeg ser veldig frem til denne vikarperioden,» sier Arnesen. «STL er en meget viktig organisasjon som jeg har svært stor respekt for. Dessuten har jeg alt hyggelige erfaringer med STL gjennom samarbeidet om Uenighetens felleskap-prosjektet.»

 

Uenighetens fellesskap er et pågående formidlingsprosjekt hvor STL er en hovedpartner. 36 ulike tros- og livssynssamfunn deltar i prosjektet, inkludert flere av STLs medlemmer, og STL selv. Prosjektet ble lansert på Kirkens hus den 20. november 2018.

 

Arnesen vil jobbe med kommunikasjonsarbeidet i STL. Både utad, mot samfunnet, og innad, blant medlemmene.

 

Lenker:

 

 

 

Innlegg i Aftenposten om finansiering av tros- og livssynssamfunn

Tros- og livssynssamfunn finansierer seg selv

Ingunn Økland skriver i Aftenposten 7. januar at søknaden fra Helge Lurås og Ytringsfrihetsforbundet (YFO) om å få statsstøtte til sitt nystiftede livssynssamfunn kan undergrave det hun kaller «den dumsnille ordningen». YFO fyller ikke kravene til innhold som gjelder i dagens lovverk: «Et livssynssamfunn tar opp «de mer sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet» og «en felles etisk grunnholdning».

 

Dessuten skal ny lov om tros- og livssynssamfunn etter planen behandles i år. Mange av de 826 trossamfunnene Økland refererer til, blir ikke godkjent fordi de har for få medlemmer. Regjeringen ønsker nemlig å innføre en minimumsgrense for å få støtte.

Tros- og livssynssamfunnene fremmer integrering, de gir medlemmene en ramme for identiteten sin og skaper tillit og tilhørighet. Hvorfor skal barnekor, eldretreff og besøkstjenester legges ned? Offentlige midler brukes til å støtte et mangfold av kultur, sport, politiske partier og medier, selvsagt også tros- og livssynssamfunn.

 

I dag regnes støtten ut pr. hode. I Norge er over 80 prosent registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Medlemmenes egne skattepenger kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få». Medlemmene finansierer den selv.

 

Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. Søknad, organisasjon og rapportering skal sikre at det er reelle tros- og livssynssamfunn som nyter godt av ordningen. YFO er ikke et slikt samfunn.

 

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge, STL

 

Teksten som sto i Aftenposten er en forkortet utgave av innlegget.

Her kan du lese hele teksten:

 

Finansieringen av tros- og livssynssamfunn kommer fra medlemmene selv

 

Ingunn Økland skriver i Aftenposten 7.januar 2019 at søknaden fra Helge Lurås og Ytringsfrihetsfornbundet (YFO) kan undergrave «den dumsnille ordningen» med offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn, enten Lurås’ «stunt» er alvorlig ment eller ikke. Det tror jeg ikke den gjør.

 

For det første: Lurås’ YFO kommer neppe til å bli godkjent som et livssynssamfunn. YFO er en organisasjon og vil være velkommen til å søke støtte som det, men ikke under ordningen for finansiering av tros- og livssynssamfunn. Et livssynssamfunn tar opp «de mer sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet», «tar standpunkt til sentrale etiske spørsmål» og «har en felles etisk grunnholdning» kan vi lese fra arbeidet (Stortingsmeldingen) som ledet opp mot Lov om tilskudd til livssynssamfunn fra 1981.

 

For det andre: Ny lov om tros- og livssynssamfunn er under utarbeidelse og skal etter planen nå Stortinget i inneværende sesjon. Det er god grunn til å tro at mange av de 826 trossamfunnene Økland refererer til ikke blir godkjent. Ikke fordi de er «et flygende spagettimonster», «magnetismen», «YFO» eller et annet aparte samfunn som prøver å komme inn under ordningen, men rett og slett fordi de har for få medlemmer. Etter gjeldende trossamfunnslov er det ikke antallskrav for trossamfunn, og man kan i teorien være bare to personer som går sammen. I regjeringens forslag til ny lov som var på høring i desember 2017 foreslås å innføre minimumsantall som vil medføre at et stort flertall trossamfunnene ikke blir godkjent, rett og slett fordi de er for små. Dette er i hovedsak små norske frikirker som har vært her i flere hundre år.

 

For det tredje: Å finansiere tros- og livssynssamfunn er slett ikke «dumsnilt» som Økland hevder. Det er fornuftig og klokt. Tros- og livssynssamfunnene er ofte bærebjelkene i sine lokalsamfunn. Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. De skaper tillit og tilhørighet til storsamfunnet. De fremmer integrering og styrker samfunnveven. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode og er ikke forbeholdt medlemmene. Hvorfor skal barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp og besøkstjenester legges ned? Det blir følgene dersom overføringene til tros- og livssynssamfunn tas bort. I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

 

I dag er ordningen basert på medlemmene, ved at støtten regnes ut per hode. Flere enn åtte av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få». Medlemmene finansierer den selv.

 

Ny finansiering må bygge på en annerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. Kriteriene krever søknad, organisasjon og rapportering. Det er i seg selv demokratiserende. Samtidig må det selvsagt være kriterier som sikrer at det er reelle tros- og livssynssamfunn som nyter godt av den ordningen. YFO er ikke et slikt samfunn.

 

 

 

 

 

Ledig stilling som prosjektkoordinator i STL i 2019 (engasjement)

Et landsdekkende prosjekt finansiert gjennom Kulturdepartementets satsing på integrering, mangfold og fattigdomsreduksjon skal gjennomføres i 2019. Vi ser etter en organisert og selvdreven person som har erfaring fra undervisning og kursopplegg.

 

Arbeidsoppgaver:

  • utvikle og følge opp lokale kurs/arrangementer i samarbeid med lokale dialoggrupper   basert på STLs guide «Å leve med tro og livssyn i Norge»
  • identifisere og inkludere lokale aktører som arbeider med integrering
  • utvikle brukervennlig materiell fra guiden for ulike områder innen helse, utdanning, barnevern ol.
  • arrangere en nasjonal «training for trainers»-samling innen utgangen av året
  • tilliggende administrative oppgaver

 

Ønskede kvalifikasjoner:

  • høyere utdanning
  • erfaring fra undervisning
  • kunnskap om tros- og livssynsmangfoldet i Norge
  • kjennskap til menneskerettigheter rundt tros- og livssynsfrihet

 

Vi tilbyr:

  • et meningsfylt arbeid på et felt som har økende offentlig oppmerksomhet
  • et dynamisk og mangfoldig miljø
  • fleksibel arbeidstid
  • et godt arbeidssted, sentralt plassert i Oslo sentrum

 

Prosjektkoordinatoren inngår i et sekretariat på fem personer med kontorer i Rådhusgt 1-3, Oslo. Lønn etter avtale. Oppstart så snart som mulig, frem til 31.12.2019.

 

Vi oppfordrer særlig personer med minoritetsbakgrunn om å søke stillingen. Søknaden med CV sendes innen 1. februar 2019 til stl@trooglivssyn.no. For mer informasjon kontakt STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys: ingrid@trooglivssyn.no, 40215132.

 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en dialog- og interesseorganisasjon som samler bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge. STL feiret sitt 20års jubileum i 2016 og har 15 medlemssamfunn. STL jobber politisk for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene og dialogisk for mer kunnskap om og kjennskap til de ulike tros- og livssynssamfunnene.

 

Last ned stillingsutlysningen her: Prosjektkoordinator i STL i 2019 (engasjement)

 

Vikariat som kommunikasjonskonsulent i STL

STL søker etter en vikar i 2019 for ansatt som går ut barselpermisjon. Stillingen består hovedsakelig av kommunikasjonsarbeid og andre oppgaver i sekretariatet. Vi ser etter en organisert og selvdreven person, som er teknisk anlagt og har erfaring fra kommunikasjonsarbeid.

 

Arbeidsoppgaver:

  • følge mediebildet med oppdateringer, nyheter, profileringsarbeid og kommunikasjon på e-post, STLs nettside og sosiale medier
  • kommunikasjonsoppgaver rundt STLs arrangementer og høytider i STLs medlemssamfunn
  • oppdatere STLs nettside, sosiale medier, og produsere nyhetsbrev
  • produsere informasjonsmateriell, plakater og invitasjoner
  • bistå medlemssamfunn med kommunikasjonsoppgaver
  • administrere data- og e-post tilgang

 

Ønskede kvalifikasjoner:

  • høyere utdanning
  • erfaring fra kommunikasjonsarbeid
  • kunne WordPress
  • erfaring med sosiale medier
  • erfaring med MailChimp og å skrive nyhetsbrev er positivt
  • erfaring med å ta bilder, fotoredigering og designprogram er positivt
  • teknisk anlagt

 

Vi tilbyr:

  • et meningsfylt arbeid på et felt som har økende offentlig oppmerksomhet
  • et dynamisk og mangfoldig miljø
  • fleksibel arbeidstid

 

Kommunikasjonskonsulenten inngår i et sekretariat på fire personer med kontorer i Rådhusgt 1-3, Oslo. Lønn etter avtale. Oppstart 1. februar, eller så snart som mulig, frem til 31.12.2019.

 

Vi oppfordrer særlig personer med minoritetsbakgrunn om å søke stillingen. Søknaden med CV sendes innen 20. januar 2019 til stl@trooglivssyn.no. For mer informasjon kontakt STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys: ingrid@trooglivssyn.no, 40 21 51 32.

 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en dialog- og interesseorganisasjon som samler bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge. STL feiret sitt 20års jubileum i 2016 og har 15 medlemssamfunn. STL jobber politisk for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene og dialogisk for mer kunnskap om og kjennskap til de ulike tros- og livssynssamfunnene.

 

Last ned stillingsutlysutlysninger her.

STLs Dialogpris 2018

STLs Dialogpris ble delt ut for fjerde gang på STLs gjestebud 4. desember 2018. I år ble prisen gitt til Yousef Bartho Al Nahi, Tor Itai Keilen, Siri Marie Seim Sønstelie og Faten Mahdi Al-Husseini. De fire forteller sine historier i teaterstykket «Utafor» på Det norske teateret. Utenforskap er et dagsaktuelt tema og gjennom teaterstykket peker de fire ungdommene på en økende problem i vår samtid.

 

Du kan lese styreleder Britt Strandlie Thoresens tale og juryens begrunnelse her:

 

Det er en glede for meg å kunne overrekke STLs Dialogpris som er en pris tilegnet den eller de som har gjort/gjør seg bemerket i arbeidet med å sette fokus på å bygge ned fordommer og bygge opp kunnskap om betydningen av samarbeid i vårt uenighetens fellesskap.

 

I år går denne prisen til de fire ungdommene som forteller sin historie i forestillingen «Utafor» på Det norske teateret.

 

Jeg vil be om at de fire kommer frem: Yousef Bartho Al Nahi, Tor Itai Keilen, Siri Marie Seim Sønstelie og Faten Mahdi Al-Husseini.

 

Fire ungdommer står på scenen og forteller sin historie. Alle fire har opplevd utenforskap. To er muslimer, én er jødisk og én overlevde terroren på Utøya i 2011. Terror, ekstremisme og fordommer er del av deres historie. Teaterstykket viser ungdommenes prosess for å komme videre og begynne den viktige dialogen, med seg selv, med sitt miljø og med omverdenen. Det framstår som teater, men er virkeligheten tatt inn på scenen. Utenforskap er et dagsaktuelt tema for samfunnet, og gjennom teaterstykket peker de fire ungdommene på en viktig del av vår samtid.

Ensomhet og utenforskap oppleves av mange, og kampen mot ekstremisme og fordommer er også en kamp for inkludering. Ungdommene i forestillingen viser oss at vi alle har et ansvar, både for oss selv og for våre omgivelser. Vi må både kunne stå for våre valg, og eventuelt endre retningen i livet.

 

For STL er det viktig å oppmuntre til nettopp denne dialogen, og spesielt viktig er det at de fire ungdommene når landets ungdommer med dette budskapet. STL er et uenighetens fellesskap, hvor vi gjennom dialog og respekt for hverandres forskjeller ønsker oss et samfunn som rommer både troende og ikke-troende som likeverdige borgere. For STL er de fire stemmene deltakere i denne dialogen, og vi håper mange kan lytte til deres budskap og legge merke til deres felles opptreden på samme scene.

 

Bak stykket «Utafor» står regissør Svein Tindberg – som er her i salen. Han fortjener en stor takk for sitt inkluderende arbeid med disse modige ungdommene!

Lansering av Uenighetens fellesskap

Tirsdag 20. november lanserte Religioner.no og STL det nye prosjektet Uenighetens fellesskap. Det ble et flott arrangement med mange gjester, gode taler og presentasjon av en viktig kunnskapsressurs.

 

STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys sier dette om prosjektet: «Uenighetens fellesskap er en unik ressurs som presenterer en hel rekke religioner og livssyn. Jeg håper dette innenfra-perspektivet vil bli brukt både i skolesektoren og av andre som ønsker seg kunnskap om de ulike tros- og livssynssamfunnene i landet vårt.»

 

STLs styreleder Britt Strandli Thoresen holdt tale ved åpningen av lanseringsfesten. Hennes tale kan du lese her:

 

Imagine there’s no religion!

Tale ved STLs styreleder Britt Strandlie Thoresen

Så heldige vi er som kan synge dette høyt – vi vet at religion finnes, og vi har frihet til å tro på det vi vil, eventuelt ikke tro. I dag sang vi Imagine med et glimt i øyet og med hjelp av operasanger og kommunikasjonssjef i Norsk Lektorlag Bjørgulf Vinje Borgundvaag, akkompagnert av Kirkerådets Hans Arne Akerø ved flygelet! Takk til dere! Og som et lite tegn på vår takknemlighet, fremdeles med et glimt i øyet, gir vi dere hver sin marsipangris. Og da tenker jeg at vi har trampet inn i mye på tros- og livssynsfeltet, og spørsmålet er om grisen er rituelt slaktet, halal eller kosher – og om det er greit med julemarsipan eller ei. Mitt navn er Britt Strandlie Thoresen og jeg er styreleder i Samarbeidsrådet for tros – livssynssamfunn.

 

På vegne av våre 15 medlemssamfunn og nettforumet religioner.no ønskes dere hjertelig velkommen til å dele lanseringen av tros- og livsynsbeskrivelser i dagens Norge. Spesielt velkommen til byrådsleder Rina Mariann Hansen som har bidratt til økonomien i dette prosjektet, og til alle dere andre som skal bidra, og dere som har deltatt i å fylle ut i prosjektet Uenighetens Fellesskap!

 

Det er på sin plass med en liten refleksjon rundt den friheten vi har til å begynne lanseringen med det mange ennå mener er en provokasjon «Imagine there is no religion». Mange har kjempet bitre kamper for at vi kan både tenke det, si det, tro det og tøyse med det. I følge forsker Maja Løvland, som holder på med en studie av humor og religion, så har religiøse ledere hevdet at mennesket ikke ble skapt for å ha det morsomt, men skulle hele tiden testes gjennom hardt arbeid og bønn- så humor skulle man ha seg frabedt, men uten å lykkes.

 

Homo Ludens- det lekende menneske – er like naturlig- som tro er det for mennesket. Religioner har også blitt forsøkt utryddet og fornektet gjennom historien uten å lykkes. Vi må rett og slett forholde oss til begge deler som best vi kan. Akkurat her og nå skal vi vise frem det vi tror på med uhøytidelighet og senkede skuldre.

 

I STL falt vi for det lekende og faglige engasjementet som gutta med et varmt hjerte presenterte for oss halv annet år tilbake; nettstedet religioner.no med redaktør Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergård. Prosjektet Uenighetens Fellesskap passet vårt formål og arbeidsform; vi kjenner oss selv best, vi har skoene på, og vi må selv formidle vårt budskap om hvem og hva vi står for med respekt for oss selv og for hverandres så ulike som vi er. Med likeverd som ideal.

 

Den neste timen skal vi se resultatet av hundrevis av timer med videofilming om temaer som er viktige for både individet og storsamfunnet – med andre ord dette livet vi skal leve i felleskap.

 

Ha en fornøyelig time med vesentlig innhold! Med det gir jeg ordet videre til byråden som skal klippe snoren, deretter vil STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys geleide oss videre gjennom programmet.

 

Byråd Rina Mariann Hansen holdt tale og klippet snoren. Hennes tale kan du lese her:

 

Hilsen ved lansering av Uenighetens fellesskap

v/Byråd i Oslo, Rina Mariann Hansen

 

«La oss være enige om å være uenige» er ofte en slags resignasjon i debatter eller krangler. Eller en fallitterklæring når man ikke har klart å overbevise den andre. Men hvorfor er det egentlig det? Er det så dumt å være uenige? Uenighet er jo kjempebra!

 

Vi snakker ofte om det flotte ved et mangfoldig samfunn. Og det betyr jo ikke bare forskjellige hudfarger, språk, trosretninger eller opprinnelser. Det er noe så grunnleggende som forskjellige meninger også. Og tenk så lite interessant det ville vært om alle var enige. Ikke hadde verden gått noe særlig fremover heller.

 

Samtidig vet vi at det er en del mennesker i byen vår som er skeptiske til andre, og gjerne skeptiske til hva andre mener. Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre de ulike meningene vi har, og de ulike perspektivene vi har på livet.

 

Nettopp derfor er dette prosjektet både spennende og viktig: det kan bidra til å oppklare misforståelser og minske fordommer. Og kanskje kan vi lære noe nytt? Det er også veldig gøy at temaene er så forskjellige. Jeg tror mange av oss kan bli klokere og mer kunnskapsrike av dette.

 

Tro og livssyn er viktig for mange av oss. Det påvirker oss, og det påvirker hvordan vi lever livene våre: alene, og sammen.

 

Vi vil at tro og livssyn skal være en selvsagt del av Oslo. Derfor har vi stadfestet at Oslo skal være en livssynsåpen by. For oss handler det om at vi skal alle leve sammen, side om side, med den troen, ikke-troen eller livssynet vi har. Og at det er greit å tro på det samme, og greit om vi ikke gjør det. Vi skal ikke være redde for det andre tror, eller mener. Det skal ikke forties, gjemmes vekk, eller gjøres til helt og holdent en privatsak.

 

Vi skal ikke være nøytrale, men åpne. Vi skal ikke alltid være enige, men åpne for andres syn, tanker og meninger. Kanskje kan vi bli overrasket over hvor forskjellige vi er, og kanskje kan vi bli overrasket over hvor lite forskjellige vi er også?

 

Det er i hvert fall ikke farlig å være uenig, og i uenighet og forskjellighet kan vi finne mange slags fellesskap.

Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer med et spennende og viktig prosjekt!

 

Et skråblikk fra Åshild Mathisen,

tidligere sjefsredaktør i Vårt Land, nå kommentator i Morgenbladet

 

Kjære alle sammen,

først må jeg si at jeg umiddelbart ble begeistret for dette prosjektet. Det viser en vilje, mener jeg – til å formidle eget trossamfunn til storsamfunnet. Da bidrar dere til å fordype den offentlige samtalen om religion, og den blir bare viktigere. Men – jeg er også invitert hit for å gi et skråblikk, så etter den verbale blomsten, skal jeg utfordre dere litt også.

 

Jeg skal ta dere med til Filadelfia-kirken for et drøyt år siden. Jeg var invitert dit for å snakke om hvordan det er å stå frem som kristen i den offentlige debatten. Som daværende redaktør i Vårt Land, fremhevet jeg naturligvis avisen som en plattform for å vise frem egen trospraksis og holdninger. «Hva skal vi med aviser», spurte en da. «Vi har jo Youtube!» Han oppfordret alle i salen til å bruke sosiale medier for å få frem sitt budskap. Som redaktør var jeg forberedt på kritikk, men jeg opplevde noe verre: likegyldighet. Den unge, urbane gjengen opplevde seg stigmatiserte og marginaliserte som kristne. Og de følte ikke at de trengte de tradisjonelle mediene. Gjennom sosiale medier kunne de få frem et positivt budskap når de tradisjonelle ­mediene ikke ville.

 

Det utviklet seg derfor til noe mer enn en samtale om fremstillingen av kristne – det ble en samtale om demokratiet vårt. For dersom neste generasjon ikke anerkjenner redaktørinstituttet og den frie, mangfoldige pressen vår, har vi et demokratiproblem. Vi er alle, også religiøse mennesker, tjent med at mediene avdekker kritikkverdige forhold. Ingen av oss ønsker at fundamentalisme og ekstremisme skal vokse frem i lukkede rom uten at noen avslører, eksponerer og debatterer det. Og det kan være en tidkrevende kamp for mediene å komme inn i lukkede menigheter som ikke vil snakke. Men vi trenger å gjøre det.

 

Samtidig må mediene bære et med­ansvar for at mange føler seg apatiske i møte med mediene og lukker seg vekk fra storsamfunnet. Det gjør noe med deg når journalister bare banker på døren når de lukter noe ­negativt å skrive om. Jeg tror dette ikke nødvendigvis er så bevisst fra mediene, men at det kritiske perspektivet ofte er det letteste å gripe til. Jeg mener likevel at mediene har blitt flinkere til å vise frem nyanser, lange linjer og bruke det nysgjerrige – ikke bare det kritiske blikket i møte med religion. Det kan komme av at vi ikke lenger bare har en statskirke, en mektig majoritetsreligion som mediene skal kritisere. De møter et mangfold av trosretninger, og mange er diskriminerte og minoriteter – selv konservative kristne har gått fra å være maktfaktor til å bli minoritet.

 

Når flere kan ytre seg, blir kanskje også mediene mer ydmyke, de må legge øret til bakken for å finne ut hvordan de kan stille de riktige spørsmålene i en komplisert tid. Både nasjonalt og internasjonalt har den siste tiden blitt preget av kampen om og for sannheten. Det har handlet om informasjonskrig, fake news og konspirasjonsteorier. Mediene er ikke lenger en maktinstitusjon som alene definerer virkeligheten. Vi må innse at fortellingen om samfunnet vårt er en kamp vi alle må delta i.

 

Det kan være grunn til bekymring at mens mediene svekkes, blir vi alle våre egne redaktører. Dette prosjektet er jo nettopp noe annet enn en helhetlig fortelling om de ulike trossamfunnene, med kritiske perspektiver og motstemmer. Likevel er det en viktig fortelling, for vi trenger også innenfra-perspektivene. Så lenge vi leser dem som nettopp det – subjektive perspektiver. Og jeg tror også at det skjer noe med dere. Å fortelle om sitt livssyn, er å åpne seg mer mot verden. Det må være av det gode. En mulighet for å bygge ned fordommer og øke den gjensidige respekten – det kan føre til et mer forsonlig møte mellom dere og storsamfunnet. Kanskje får journalisten mer kunnskap for å stille sine spørsmål? Kanskje har dere øvd dere i å overvinne frykten for mediene og formidle hvem dere er?

 

Vi kan lett lures til å tro at polarisering, konflikt og splittelse dominerer samfunnet. Men vi er et mangfoldig samfunn der vi tross alt lever med og mestrer forskjellighet hver eneste dag, i mange store og små fellesskap. Det viser dere i dette prosjektet. En mangfoldig mosaikk av stemmer som inviterer inn. Det er ikke journalistikk, og utgir seg heller ikke for å være det. Det er informasjon – og det er informasjon på et område der vi trenger å vite mer.

 

For demokratiseringen av den offentlige debatten betyr også at kampen for en opplyst samtale ikke lenger bare er et ansvar for noen få.Når dere i dag lanserer dette prosjektet, ber jeg om at dere er ansvaret bevisst. For når alle har blitt sin egen redaktør, har kampen mot fordommer og polarisering blitt et grasrotprosjekt.

 

Dette er et slikt grasrotprosjekt, og jeg ønsker dere lykke til!

 

Uenighetens fellesskap finner du her:
www.religioner.no/uenighetens-fellesskap-2/

 

 

STLs Gjestebud 2018

When: 4th December 9 am – 1 pm

Where: Litteraturhuset, The House of Literature in Oslo

 

The Council for Religious and Life Stance Communities (STL) invites you to the STL Annual Seminar 2018.

 

Professor Karima Bennoune, UN Special Rapporteur in the field of cultural rights will give the keynote speech. Bennoune will address the cultural rights approach to the universality of human rights and the close interrelationship between universality and cultural diversity.

 

The Norwegian Minister of Culture, Trine Skei Grande and Dr. Srirak Plipat, Executive Director of the international NGO Freemuse for artistic freedom will join Professor Karima Bennoune in a conversation. Moderator: Researcher and Network Coordinator, Ingvill Thorson Plesner, The Norwegian Center for Holocaust and Minority Studies.

  • What can we do about restrictions on freedom and participation for women within religions?
  • How can contribution of artistic and cultural initiatives create and develop right-respecting societies?

 

The seminar is conducted in English before the break and in Norwegian after the break. No entrance fee.

 

Registration here: https://goo.gl/forms/OZKTryvKcBlKhUi22

See more in the Facebook event here: https://www.facebook.com/events/336249960500975/

 

Invitation STLs Annual Seminar 2018