Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer lansert

I går (23.9.2020) la regjeringen frem den nye handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer. Regjeringen var representert ved statsminister Erna Solberg, kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja, barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby, og statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, Thor Kleppen Sættem.

Statsminister Erna Solberg innledet lanseringen ved å forklare hvorfor en slik handlingsplan var nødvendig.

– Vi vet at muslimer er særlig utsatt for diskriminering. De møter det på bussen. På skolen. På jobben. På fotballbanen. Hat og ekstremisme tar livet av mennesker. Trusler og hets gjør det vanskeligere å delta i debatter. Diskriminering frarøver mennesker muligheten til å leve frie og gode liv. Fiendtlighet, fordommer og negative holdninger til muslimer er et reelt og økende problem i Norge.

–  Etter angrep mot jødiske institusjoner i Paris og København i 2015, tok muslimske ungdommer initiativ til å slå ring om synagogen i Oslo. Etter angrepet på Al Noor-moskeen i fjor, slo folk ring om moskeene. Ateister, troende og tvilere sto i ring rundt moskeene. Disse markeringene viste at det som binder oss sammen er mye sterkere enn de som forsøker å skape splittelse.

Statsministeren viste til #tryggibønn-aksjonene. Det bør også nevnes at norske muslimer deltok, sammen med andre tros- og livssynssamfunn, på #tryggibønn-aksjoner da kirker ble angrepet på Sri Lanka.

Kulturminister Abid Raja påpekte at alle typer diskriminering fratar mennesker frihet og trygghet.

– Handlingsplanen vi legger frem nå er nært knyttet til handlingsplanen mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, som ble lagt frem i desember i fjor.

Vi trenger samarbeid

Etter at regjeringens representanter hadde sagt sitt ble det avholdt en paneldiskusjon med representanter fra det islamske miljøet i Norge. Blant deltakerne var Senaid Kobilica fra Muslimsk Dialognettverk.

Kobilica har tidligere påpekt at Norge har et unikt klima for samarbeid og dialog tros- og livssynssamfunn imellom, samt mellom tros- og livssynssamfunn og myndighetene. Også denne handlingsplanen effektivt samarbeid om den skal fungere:

– Man trenger en allianse av aktører i samfunnet. De som virkelig har vilje til å bidra til at planer som dette blir gjennomført.

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, sier hun er glad for at denne handlingsplanen endelig er på plass:

– STL har vært opptatt av det er storsamfunnets ansvar å bekjempe diskriminering av muslimer, og ikke muslimene selv. I denne handlingsplanen kommer dette tydelig frem gjennom de mange tiltakene det legges opp til. Det er også positivt å se at trygghet og sikkerhet har blitt ett av innsatsområdene. Ikke minst har terroranslaget mot Al Noor-moskeen i 2019 vist at det er nødvendig.

Se første del av lanseringen her.

Kan STL-modellen eksporteres?

Av spesialrådgiver Anne Sender og generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys

I de ti bud, det moralske hjerte i Det gamle testamente, er første bud «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Senere i tekstene står det at Gud beskriver seg selv som en sjalu gud som vil straffe dem som hater ham, men i tusen generasjoner elske dem som elsker ham og følger hans bud.

Sjalusi, hat og straff er nyttige ord når vi vil forstå økningen av både den voksende statsbaserte religionsdiskrimineringen og folkelig hat og undertrykking som finner sted i dag, skriver forskeren Jonathan Fox i sin nyeste bok Thou Shalt Have No Other Gods Before Me: Why Governments Discriminate against Religious Minorities.

Angriper tilhengere og gudshus

Hverken undertrykkelsen av religioner eller bruken av religioner til undertrykkelse er nytt. Likevel står det verre til i 2020 enn i 1990, ifølge Fox. Ekstreme buddhistiske, hinduistiske, muslimske og kristne grupperinger har de siste årene angrepet hverandres tilhengere og gudshus.

Det som overrasker, er at bølgen av intoleranse nå treffer vidt og bredt i ulike typer samfunn.

Selv vestlige, liberale samfunn har sine utfordringer, eksempelvis gjennom favorisering av de tradisjonelt dominerende trossamfunnene i kombinasjon med lover og regler som særlig rammer minoritetene. Fox mener dataene tyder på at dette over tid vil hemme vår toleranse for hverandre.

Det finnes likevel lyspunkter. Norge er kanskje det fremste av dem.

Se til Norge

Første januar 2021 trer den nye loven om tros- og livssynssamfunn i kraft. Fem hundre år med statskirke er over og Den norske kirke er nå ett av mange ulike tros- og livssynssamfunn i landet vårt.

Norge har dermed valgt å gå mot den internasjonale trenden ved å slå fast at Norge er et tros- og livssynsåpent samfunn, der det skal legges til rette for at borgerne skal kunne velge å tro eller ikke tro, uten at staten griper inn eller sanksjonerer tro og tanker den selv ikke liker.

Norge har funnet en modell for dialog og samarbeid som påviselig fungerer, hvor Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn spiller en sentral rolle. Det viser sin nytte i rolige tider, så vel som når konfliktnivået stiger.

Bruk rådets erfaringer!

Kan Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns modell eksporteres?

Internasjonale konflikter og spenninger berører også oss, og gitt at så mange av verdens konflikter har en religiøs komponent, vil gevinsten være formidabel om det lykkes å gjøre nettopp det. Vi oppfordrer bistandsorganisasjoner og den norske utenrikstjenesten om å bruke Samarbeidsrådets erfaringer i sitt arbeid. Vi står til disposisjon.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten 7. september 2020

Trossamfunn tar tak i negativ sosial kontroll

Av generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys og prosjektkoordinator Niels Fredrik Skarre

Å få barna ut i skisporet er en kamp mange norske foreldre har vært igjennom. Hvorfor skal man på død og liv tvinge barna til å legge fra seg spillkonsollen og snøre på seg skiskoene?

Svarene vil være like varierte som foreldrene, men trolig vil de inkludere ønsket om å gi barna gleden av å være ute i naturen, etablere vaner man anser som sunne for både kropp og sjel, lære barna ferdigheter som kan tjene dem godt gjennom livet og pleie fellesskap med så vel familie som andre turgjengere.

Kanskje minnes man at man selv måtte utsettes for et visst press for å komme seg ut i skiløypen da man var ung.

Ikke all sosial kontroll er negativ

Begrepet sosial kontroll klinger dårlig i manges ører. Det er derfor nødvendig å minne om at sosial kontroll i seg selv ikke er noe negativt. Snarere tvert imot. Mennesket er et flokkdyr og det å leve sammen er umulig uten ulike former for sosial kontroll. Studier har vist at Norge er ett av de landene i verden som har de strengeste sosiale normene, uskrevne regler for adferd. Det kan nok ha sine ulemper, men også klare fordeler. Det høye tillitsnivået vi nyter godt av her til lands er ett eksempel på det.

Negativ sosial kontroll er noe annet. Dette begrepet betegner situasjoner hvor den sosiale kontrollen blir skadelig og bryter med den enkeltes rettigheter. Negativ sosial kontroll kan forekomme i familien, eller større fellesskap, eksempelvis en menighet. Tvangsekteskap er et mye omtalt eksempel på det første, forbud mot å benytte seg av stemmeretten sin på det andre.

Negativ sosial kontroll kan forekomme i alle typer fellesskap. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er vi naturligvis særlig opptatt av å bekjempe fenomenet slik det manifesterer seg i tros- og livssynsmiljøer. Det er her vi har vår spisskompetanse og troverdighet og en unik grad av tillitsbasert innpass.

Trossamfunn er selv opptatt av negativ sosial kontroll

Alle miljøer må i varierende grad forholde seg til grenseoppgangen mellom konstruktiv- og negativ sosial kontroll. Ofte er dette likevel mer krevende for minoriteter, særlig de som har bakgrunn fra andre land. Det skyldes simpelthen at de har flere sett med normer å forholde seg til, iblant i gjensidig konflikt med hverandre. Det er derfor ikke overraskende at minoritetsmiljøene står i første rekke med hensyn til å etterspørre kursene og ressursene STL siden 2016 har utviklet med støtte fra IMDi og Oslo kommune (OXLO).

STLs tilnærming er ikke aksjonistisk, men prosessorientert. Å endre en praksis tar tid og må gi rom for å reflektere over egne valg og handlinger. Stemmene til dem som rammes av negativ sosial kontroll må løftes frem. For å fullt ut forstå utfordringene og få til varige løsninger må likevel også foreldre- og menighetsperspektiver bli belyst.

Det er legitimt å ønske at ens egne barn skal få ta del i det fellesskapet og den praksisen man selv har opplevd som verdifull i sitt eget liv. Det er også naturlig å ønske å skjerme sine barn fra innflytelser og aktiviteter som oppleves som uheldige eller skadelige.

Best når endringen kommer innenfra

Dersom kritikk utenfra oppfattes som kunnskapsløs og dømmende, framfor informert og konstruktiv, kan det resultere i at grupper lukker seg. Det er svært uheldig. Reelle, varige endringer oppnår man best ved at de involverte partene selv tar grep for å motvirke usunt press og virkemidler som kan betegnes som negativ sosial kontroll. En slik mentalitetsendring er vanskelig å oppnå med makt.

En pakistansk far, i FAFOs studie «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll», har skjønt det:

«Hvis jeg er interessert i gode valg fra dem (barna), så må jeg tune opp dømmekraften deres – det nytter ikke bare å fortelle dem hva som er rett og galt. Det funker ikke i Norge».

Denne erkjennelsen av at tvang og formaninger i beste fall gir kortvarig gevinst er ikke bare nyttig for foreldre som vil at barna skal treffe riktige valg. Trossamfunnene bør ha samme holdning overfor sine tilhengere, og myndighetene gjør klokt i å prioritere positive virkemidler med langvarig effekt i bekjempelsen av negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøene.

Mange foreldre kommer heldigvis til den samme konklusjonen som den pakistanske faren om at den lange, holdningsendrende veien lønner seg. I hvert fall om man ønsker at barna skal fortsette å velge skisporet framfor skjermen også når de fritt kan velge selv.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land 5.9.2020

Opprop fra Religions- og livssynslederforumuet i STL: La hatet stå alene

Religions- og livssynslederforumet i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har for andre gang i historien samlet seg om et felles opprop. Denne gang under parolen la hatet stå alene.

Opprop

Religions- og livssynslederforumet i STL støtter Muslimsk Dialognettverk (MDN) og Islamsk Råd Norge (IRN) i deres oppfordringer om å ikke styrke ytterliggående grupper som sprer hat mot muslimer ved å møte opp på deres demonstrasjoner.

Religions- og livssynlederforumet i STL tar avstand fra all voldsbruk som svar på hatytringer og fordømmer all vold mot politiet. Vi må bryte den negative spiralen vi er inne i hvor en ytterliggående muslimfiendtlig gruppe får stadig mer oppmerksomhet i både inn- og utland. La oss stå sammen og la hatet stå alene. Ikke møt opp på demonstrasjonene.

Signert: Olav Fykse Tveit (Den norske kirke), Bernt Eidsvig (Oslo katolske bispedømme), Senaid Kobilica (Muslimsk Dialognettverk), Manirathana Thero (Buddhistforbundet), Joav Melchior (Det mosaiske trossamfunn), Tom Hedalen (Human-Etisk Forbund), Gurmail Singh Bains (Sikhsamfunnet i Norge), Zahoor Ahmad (Ahmadiyya muslim jama´at), Surinder Nath Joshi (Sanatan Mandir Sabha), Berit Hagen Agøy (Norges Kristne Råd), Tarjej Pedersen (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige), Kristine Høiland (Kristensamfunnet i Norge), Kari Bansal (Holistisk Forbund).

#lahatetståalene

Studentpraksis i STL

STL har to nye praktikanter fra Det teologiske fakultet ved UiO. I de neste tolv ukene skal de tilbringe to av fem arbeidsdager i STLs lokaler i Kirkens hus.

En av de nye praktikantene er Hanna Karin Fossberg som tar Bachelor i Religion og Samfunn ved TF.

Fossberg har skrevet bacheloroppgave om fremmedfrykt og religiøs vold. Tidligere har hun jobbet i alt fra servicebransjen til mindre internasjonale frivillige organisasjoner.

Hos STL vil Fossberg bidra til pågående prosjekter samt sekretariatarbeid og ulike oppgaver.

– Jeg gleder meg masse til å tilegne meg kunnskap relevant til mitt studium fra STL som jobber aktivt for en understøttende tros- og livssynsynpolitikk i Norge, forteller Hanna Karin.

Praktikant nummer to er Ask Seiff Berge, som også går på Religion og Samfunn ved TF. Han begynner nå i sitt tredje år på programmet. Ask har søkt praksisplass hos STL for å:

– Teste ut mine akademiske kunnskaper på en mer levd og praktisk måte.

Han håper også erfaringen han får fra STL kommer til å hjelpe videre i hans fremtidige karriere.

– Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å være her hos STL, forteller Ask.

– Jeg håper jeg kan bidra med nye synspunkter og ideer på noen av de ulike prosjektene STL jobber med.

Når dialog blir propaganda

Av Ingrid Rosendorf Joys

Kan forsøk på dialog i visse tilfeller virke mot sin hensikt – altså fremme polarisering og hat fremfor toleranse og gjensidig forståelse?

Drammen-politiker Yousuf Gilani, har tatt initiativ til et dialogmøte mellom seg selv og den antiislamske organisasjonen SIAN. 

I seg selv er det prisverdig. Invitasjonen til dialog bør være åpen. Om man skal møte ytterliggående grupper til dialog er det imidlertid fallgruver man bør være seg bevisst, og det er aspekter ved dette arrangementet som fremstår som betenkelige.

Hvem representerer partene?

Det fremstår som noe uklart hvem Gilani snakker for i dette tilfellet. SIAN er en liten og marginal gruppe, men mener nok selv at de snakker for langt flere. Er det ønskelig å gi en slik påstand kredibilitet ved å behandle dem som om de faktisk er talerør for et betydelig antall tause, antiislamske nordmenn?

Rammene

Det er avgjort at det skal bli et åpent møte. Det vil si at publikum, og dermed også media, vil være tilstede.

Det fremstår som uklokt ut ifra vår erfaring. Selv når det gjelder parter som ikke har et like konfliktfylt utgangspunkt, er det god grunn til å ta seg tid til å lære hverandre bedre å kjenne før man opptrer sammen i offentlighetens flomlys.

I hvert fall om man mener alvor med å innlede en dialog. En debatt er en annen sak, men da bør forventningene til hva man kan oppnå av tilnærming mellom partene være beskjedne. Man kan da også stille spørsmål ved motivene.

Motivene

Hva ønsker partene å oppnå? En dialog behøver ikke nødvendigvis ha et konkret mål, i motsetning til en debatt. Gitt at partene er enige om at arrangementet skal være offentlig er det likevel naturlig å tenke seg at de har satt seg noen mål, men at disse ikke inkluderer å gradvis bygge seg en relasjon preget av tillit og evnen til å lytte til hverandre. I SIANs tilfelle faller det seg naturlig å tro at de vil bruke møtet til å fremme sin antiislamske agenda.

Premissene

Man kan vanskelig utforme én endelig oppskrift på dialog uavhengig av hvilke parter som møtes og hvilken kontekst dialogen finner sted i. Ikke desto mindre er det noen premisser som bør være til stede for at en dialog skal ha håp om å oppnå resultater. Blant annet en innstilling om at man skal være åpne og ærlige, og gå inn i dialogen uten en skjult agenda. At kritikk av den andre bør være konstruktiv. At samtalen må være dialogisk – det vil si at man må lytte så vel som å snakke. Og ideelt sett bør man være innstilt på å oppnå noe sammen, ikke kun hver for seg, gjennom dialogen.

Det er grunn til å tvile på at disse forutsetningene er på plass i dette tilfellet. Med publikum og presse tilstede er det mer sannsynlig at møtet i Drammen vil føye seg inn i en rekke av kyniske PR-stunt fra SIANs side, som inkluderer offentlig ødeleggelse av Koranen.

STL har snart et kvart århundres erfaring med dialogarbeid. Vi har få forhåpninger til at dette møtet vil oppnå annet enn å gi en marginal gruppe muligheten til å nå bredere ut med sine konspirasjonsteorier og fordommer.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen Fremtiden 25.8.2020.

Foto: Evelyn Pecori.

Jubileumshilsen fra STL til Vårt Land

Vårt Land fyller 75 år i år. Slik lød STLs hilsen til landets største kristne avis.

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Jeg opplever Vårt Land som en svært god og seriøs avis på tros- og livssynsfeltet. Jeg opplever journalistene som solide; gode på betraktninger og kommentarer, redelige på sitat og nysgjerrige og kunnskapsrike.

Vårt Land er særlig gode på protestantisk kristendom. Å bli like gode på det bredere tros- og livssynsfeltet vil være nødvendig. Ikke bare fordi avisen har som mål å være ledende innen religionsjournalistikken, men også fordi utviklingen går i retning av stadig større mangfold på tros- og livssynsfeltet. Det blir også viktig å utvide arbeidet med å dekke nasjonal- og internasjonal politikk og makt der religionsperspektiver brukes og misbrukes, og der lovverk innskrenker og diskriminerer minoriteter og ikke-troende. Å få styrket religionsmangfoldskompetansen er også nødvendig, ikke minst knyttet til ulike verdispørsmål. En konkret utfordring er å følge opp den nye loven om trossamfunn i implementering og relevans.

Publisert i Vårt Land (papiravisen) 28.8.2020.

Sjelesorg er ikke bare for prester

Vårt Lands leder 26. juni fremsnakket kompetansen om tros- og livssynsutfoldelse blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene, men som av ulike grunner ikke kommer brukere som ønsker det til gode. Fremdeles er det bare den ene etablerte prestetjenesten som har denne oppgaven.

Prestetjenesten, som de senere årene har beveget seg noe i retning av en mer pluralistisk tjeneste, beskrives nå oftere som chaplaincy. En chaplain er tettest på enkeltmennesker i deres mest sårbare og livsendrende situasjoner; under kort- eller langtidssykdom, funksjonsnedsettelse, i militæret og i kriminalomsorgens mer eller mindre lukkede rom. Det er et viktig tilbud vi må ivareta og utvide.

Erfaring fra korona

Erfaringer i koronatiden synliggjør at vi må få fart på en prosess som sørger for at disse tjenestene blir gjort tilgjengelig for en mangfoldig befolkning. Så langt ser det ut til at manglende ledelse, uklare beslutningslinjer og ujevn tilgang til de ulike avdelingene på sykehus og sykehjem, har ført til at prestene og samtalepartnerne blir mindre brukt enn før koronakrisen. Det har vært en merkbar mangel på beredskapsplaner og ansvarsfordeling i hele kjeden rundt tilkalling til samtaler, ritualer, stellerom, syninger, bruk av begravelsesbyråene og nøytrale seremonirom.

Skille mellom stat og kirke, voksende livssynsmangfold, ny lov om tros- og livssyn, mer forskning og flere utdanningsveier gjør at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), sammen med utdannings- og helseinstitusjonene, bør sette søkelyset på hva som er dagens og fremtidens behov. Hvem skal være med å definere behovene, og hvem skal sette kriteriene for kompetansen som kreves av en chaplain? I dag spriker organiseringen av rekruttering, utdanning og praktisk utføring av oppgaver. I tillegg er oppfølging, og forskning på effekt og kontrollmekanismer bare i startfasen.

Vanskelig innpass

Den katolske kirkens arbeid for å «trøste og lindre» de svakeste kan sies å være den historiske forløperen for det som mye senere ble sykehusprestetjenesten. Etter reformasjonen tok den lutherske kirken over rollen som åndelig støtte for syke og svake. For eksempel ble Rikshospitalet bygget av private i samarbeid med Den norske kirke i 1826, og sykehusprestene ble betalt av kirken frem til 1952. Kun prester fra Den norske kirke kunne være institusjonsprester. På 1950-tallet ble klinisk sjelesorg (PKU) et tilleggskrav til teologiutdannelsen. Sykehusprestene er imidlertid fremdeles ikke definert som helsepersonell med behandlende funksjon.

STL har erfart at det å få innpass i en gammel etablert kirkelig tjeneste innenfor helse- og omsorgssektoren er en tung prosess. Tjenesten har en lang historie med fast plass i strukturene, prestene bestemmer selv den formelle kompetansen de vil ha i teamene sine, og de har tunge kirkelige ressurser i ryggen. Dette har de fleste andre tros-og-livssynssamfunnene lite av.

Ikke en del av staben

Samtalepartnertjenesten ved Oslo Universitetssykehus Ullevål, (OUS) avdeling for likeverdige helsetjenester, ble først opprettet i 2011, etter påvirkningsarbeid fra bl.a. STL. Ressurspersoner med ulike kulturer, språk og livssyn ble rekruttert gjennom STL og gjennomførte et kurs i samtalepraksis/sjelesorg ved Teologisk Fakultet (TF).

De er ikke en del av prestetjenestens stab, men blir tilkalt direkte av helsepersonell i institusjonen. Samtalepartnerne mottar et lite honorar som varierer fra sykehus til sykehus. Ordningen fungerer på sykehus når det er etterspørsel, men fordi den er lite kjent og består av personer utenfor helseinstitusjonene, er det påvist et underforbruk i forhold til reelt behov.

Da mange sykehjem ble bygget i Norge på 1980-tallet, bevilget kommunene midler til bispedømmene for ansettelse av prester til sykehjemmene. Noen kommuner tilbyr i dag dekning av utgifter til innkalte samtalepartnere fra ikke-kristne miljøer. Dette er en ordning de fleste sykehjemsbestyrere ikke er klar over, og derfor er den minimalt i bruk. I tillegg har langt fra alle lokale menigheter kapasitet eller kompetanse til å bidra i en slik tjeneste pr. i dag.

Hva er chaplaincy i dag?

På den ene siden er sjelesorg/chaplaincy det minst dokumenterte området i praktisk teologisk arbeid. Kanskje skyldes det strenge krav til konfidensialitet, den uklare rollen det er å være brobygger mellom pasienter, helsepersonell og pårørende, og/eller mangel på rapporteringskrav både til de faktiske brukerne og tilbyderne. Det er altså i hovedsak prestene selv som definerer hva de gjør, hvorfor de gjør det og hva de mener er resultatet av det de gjør. Tilsyn føres utenfra av soknets biskop.

På den andre siden har økt spesialisering i helsetjenestene styrket tverrfaglig kompetanse. Fag som sosialpsykologi, filosofi, ledelse, terapi, sosiologi, religionshistorie, dialog og konfliktløsning er nå delvis inkludert i de ulike, tradisjonelle helseutdanningene. Dette åpner opp for at tro, livssyn og åndelighet kan få større plass fremover, selv om helsepersonell påpeker at det fremdeles er mye berøringsangst rundt religion og eksistensielle spørsmål.

Den individuelle søken etter mening, som menneskene henter fra mange ulike livssyn, ved livsforstyrrende erfaringer som fengsel, flukt, sykdom og død, bidrar positivt til helse og livsmestring. Dette bekreftes av ny forskning. PROM (Patient Reported Outcome Measure) har særlig vært brukt i psykisk helsevern med godt resultat, og vi ser endelig at brukernes perspektiver og referanser vektlegges i økende grad.

Det er en bevegelse på feltet nå med Teologisk Fakultet i spissen, tett fulgt av vitenskapelig høgskole (VID) og andre som søker å forske på ulike sider av chaplaincy. Vi, STL, gjør som Vårt Land – ønsker det varmt velkommen!

Kronikken ble publisert i Vårt Land 14. juli 2020.

Trenger vi religionsdialog?

Av Ingrid Rosendorf Joys

«Hvor viktig synes du det er at det finnes frivillige organisasjoner som jobber spesielt for dialog mellom religiøse miljøer?»

Spørsmålet ble stilt til nesten to tusen deltakere i befolkningsundersøkelsen Frivillighetsbarometeret. 44 prosent svarte at det er viktig eller svært viktig. 17 prosent mente det er lite viktig eller svært lite viktig.

Det er oppløftende tall. Følgende ord ble hyppigst brukt til å beskrive hvorfor religionsdialog var viktig: toleranse, tillit, integrering, kunnskap, dialog, forståelse, brobygging, samarbeid, respekt, kommunikasjon. Det er ord medlemssamfunnene i STL, som har bedrevet religionsdialog i snart et kvart århundre, kan nikke gjenkjennende til.

Tros- og livssynsdialog er ikke å sitte i sirkel og synge Kumbaya

De som var negative til religionsdialog valgte disse ordene: ateist, krangel, privat, bortkastet, unødvendig, utdatert, splid. Dette, sammen med det faktum at 33 prosent av respondentene ikke har tatt stilling til betydningen av religionsdialog, tyder på at vi har et godt stykke opplysningsarbeid foran oss.

Ord som «ateist» og «utdatert» kan nok vise til forestillingen om at religioner snart vil forsvinne. Det har man hevdet i et par århundrer nå, men verden er fremdeles overveldende religiøs. Selv i vårt sekulariserte hjørne av kloden er godt over åtte av ti av nordmenn medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Videre er det verdt å nevne at også verdens største organisasjon for livssynshumanister, Human-Etisk Forbund, deltar i dialogen.

At religionsdialog er «bortkastet» eller «unødvendig» er en oppfatning vi er takknemlig for at ikke mange deler. Tros- og livssynsdialogen i Norge handler ikke om religiøse ledere som sitter i en sirkel og synger Kumbaya My Lord. Konkrete spørsmål diskuteres, ofte med betydning for en stor andel av befolkningen og storsamfunnet generelt. Den nye trossamfunnsloven er ett eksempel.

Uvurderlig i krisesituasjoner

Å bygge tette relasjoner over tid har også vist seg å være uvurderlig når uforutsette vanskeligheter oppstår. Da H.K.H. Kronprinsen møtte et knippe tros- og livssynsledere i forrige måned spurte han imam Senaid Kobilica om han trodde koronapandemien hadde brakt oss nærmere sammen, eller ført til større utfordringer.

Kobilica svarte at det nettopp er i krisetider man høster gevinsten av mangeårig dialogarbeid. Eksempler på det er 22. juli-angrepene, fjorårets angrep på al-Noor moskeen, eller nå i koronakrisen, hvor tros- og livssynssamfunnene kunne bistå myndighetene i arbeidet med å få livsviktig informasjon raskt ut til ulike miljøer på en rekke språk.

Nytteverdien av dialogarbeidet må altså også vurderes ut fra de krisene man unngår fordi man, som Kobilica sa til kronprinsen, «alltid kan ta en telefon til andre religiøse ledere når et problem oppstår».

Å kunne ta en telefon til tros- og livssyns-Norge

Det er nyttig også for myndighetene. Et apokryft, men ofte brukt sitat av Henry Kissinger lyder: «Who do I call if I want to speak to Europe?» Det kunne vært like håpløst å komme i rask kontakt med tros- og livssyns-Norge, men slik er det faktisk ikke. Takket være at det gjennom mange år med dialogarbeid er bygd opp en infrastruktur i form av STL og et klima av tillit og samarbeidsvilje i tros- og livssynssektoren, kan våre myndigheter faktisk ta en telefon til tros- og livssyns-Norge.

Likeverd og aksept

Dialogarbeidet er altså av praktisk nytte for myndighetene og allmennheten, det er konfliktdempende og man kan mobilisere tros- og livssynssamfunnenes ressurser i krisetider. Dialogarbeid har imidlertid en verdi langt utover det praktiske.

Religionsdialogen handler også om verdier som likeverd og toleranse. En betydelig del av religionsdialogen kretser rundt spørsmålet om likebehandling. Norge har beveget seg fra å være et relativt homogent samfunn, også på livssynsfronten, til et samfunn preget av stort mangfold. En slik utvikling har sine utfordringer, men arbeidet med å sikre likebehandling også på tros- og livssynsfeltet er kommet langt. Blant annet fordi majoritetstrossamfunnet, Den norske kirke, har deltatt i dialogprosessen helt fra starten av.

Likeverd og likebehandling er ikke rent etiske eller juridiske spørsmål. Det handler også om å føle seg verdsatt og akseptert på lik linje med majoriteten. Et menneskes tros- eller livssynstilhørighet er en viktig del av ens identitet. De siste ukene har vi hørt mange vitnesbyrd fra mennesker som opplever å ikke bli ansett som likeverdige borgere fordi de skiller seg ut fra majoriteten gjennom sitt utseende. Ens tros- eller livssynstilhørighet er ikke alltid like synlig, men det er like fullt vondt å oppleve at ens religiøse praksis eller tro ikke anses som likeverdig majoritetens.

Denne montasjen gir et bilde av hvordan et Dialogens hus i Oslo kan se ut dersom ideen blir realisert. Bildene i montasjen er tatt av STL og våre medlemssamfunn.

Dialogens hus i Oslo

Likebehandling kommer ikke over natten, og det kommer ikke av seg selv, men vi er på vei. Gjennom dialogarbeidet har vi unngått mange potensielle konflikter underveis. Snarere befinner vi oss i en positiv spiral hvor dialogarbeidet på ulike nivåer fører til et ønske om stadig mer samarbeid. Det er et stort gode. Både for tros- og livssynssamfunnene selv, men også for samfunnet i sin helhet.

Dialogarbeid er imidlertid en kontinuerlig prosess uten ende og det er alltid mulig å bli enda bedre. Tros- og livssynsutvalget utnevnt av Oslo kommune foreslo å gjøre gamle Deichman hovedbibliotek til et Dialogens hus. Foruten å være et dialogsenter kunne det løst de lokale tros- og livssynssamfunnenes praktiske behov for seremonilokaler. Her kunne turbandagen avholdes, human-etiske velkomstseremonier arrangeres, frikirkelig dåp, holistisk konfirmasjon og mye mer.

Et slikt bygg kan bli en fysisk manifestasjon av det nære og unike samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn i Norge. Et symbol på at det er fullt mulig å ha et fruktbart og konstruktivt samarbeid selv om man har ulike referanser og verdensbilder.

Vi kan være stolte av å ha valgt dialogens vei i Norge. På tros- og livssynsfeltet kan vi slå fast at det er typisk norsk å velge samarbeid, respekt og likeverd. Det nyter vi alle godt av. Selv dem som ikke mener religionsdialog er viktig.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land (21.7.2020). Foto: Evelyn Pecori.

Ikke Kardemomme by

Eg har hatt mange hyggelige stunder i Kardemommeby. Saman med barna, vel og merke. Det er likevel ikkje ein stad eg ville ynskja å bu, sjølv om kollektivtilbodet er ganske ok, og som Eivor Oftestad skriv, «sola skin». Og det er vel om lag der likskapen med Kardemommeby slutter å vera treffande. Oftestad skriv vidare at «Bastian er trygg» og at loven «fungerer riktig så bra». Det stemmer jo ikkje. Bastian er ein naiv, vandrande katastrofe. Heldigvis har vi politi som gjer jobben sin i Oslo, og ikkje nøyer seg med «å skrive det ned i boken og tenke på saken».

Kardemommeby er langt frå det livssynsopne Oslo. I Kardemommeby finst ikkje Gud. I alle fall er det ingen kyrkjer, moskear, tempel eller synagogar. Det er derimot ein slapp laissez faire-ideologi – som de fleste religionar vil ta avstand frå – om at «man skal ikkje plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil». I ein livssynsopen by som Oslo skal ein følga fellesreglane, kunne vera religiøs, eller ikkje-religiøs, ein skal kunne kritisere religion og ein skal kunne utøve han. I tillegg skal innbyggarane få oppfylt retten til å kunne leva ut si tru eller sitt livssyn «fra vugge til grav». Dette baserer seg på eit likeverdsprinsipp om at alle borgarane har dei same rettane uavhengig av religiøs forankring. Ein slik rett har neppe innbyggarane i Kardemommeby. Dei står fram som nærast religiøse analfabetar, den einaste som har et snev av autoritet, er tante Sofie.

Oslo har ein tusenårig kristen historie. Og som Oftestad skriv, endrar religionen seg gjennom historia. Fra vikingekongane si tru på Kvitekrist, til middelalderens munke- og nonnevesen, til reformasjonen og Hans Nielsen Hauge. Nå er vi i ei tid utan statskyrke, men likevel er Den norske kyrka ein majoritet blant ei rekke minoriteter. Også frå verda der ute – der dei kristne utgjer ca halvparten. Historia blir ikkje omskrive av at Norge er blitt mangfaldig. Og det truar ikkje fellesskapet at «ikke alle er som meg», som tante Sofie nokså bastant synger. På slutten av førre årtusen, tenkte mange at religionen kom til å døy ut, at mennesket var blitt så utvikla at religion ville bli overflødig. Det er det ikkje like mange som tenker lenger. Det var kanskje derfor Oslo kommune bad eit bredt samansett utval om å komme med tilråding til politikk på dette feltet.

Likevel er det verdt å merka seg at ulik tru, ulik kultur, ulikt språk gjer at dialogen oss imellom er viktig og nødvendig. Religion har i seg å tilby ei ramme for folks samkjensle og refleksjon. Trussamfunn kan vera gode landingsplasser for nykommarar og kan på sitt beste bidra til å bygge gode lokalsamfunn nedanifrå. Religion kan også brukast til å setta «oss» opp mot «dei», til å framandgjera og undertrykka. All bruk av religion er ikkje likeverdig, men det skal ikkje vera opp til verken tante Sofie eller Oslo kommune å definera kva som er god teologi. Å likebehandla trussamfunna er verna i Grunnloven. Oslo kommune legg til rette for mykje. Det er slik den norske modellen er bygd opp: sivilsamfunnet, kulturen, idretten og så vidare, får støtte og rammer. Den same tenkinga har vi når det gjeld religion. Gamle Deichman på Hammersborg kunne vera ein stad for religion og livssyn: Staden for dei store feiringane innan trus- eller livssynssamfunnet, eller dei vanskelige – og lette – samtalane mellom religionane. Ikkje eit Tobias-tårn der ein ropar ut i øst og vest, men et ueinigheitens hus der det vert snakka saman om korleis vi i fellesskap skal løysa dei utfordringane pluralismen byr på – om vi likar dei eller ei.

Eg vil elles gi Oftestad rett i at ein enkelt kan henfalle til abstraheringa. Det er eit godt poeng og blir ikkje mindre gyldig av at ein forklarer kvifor. Vegen til helvete er brulagt med gode intensjonar, er det noko som heiter, og intensjonane er nok i denne samanhengen, for utvalet, og for fleire av oss, at i staden for å ramse opp alle gudshusa: kyrke, tempel, synagoge, moské, gurduara, bedehus og så bortetter, er det enklare å bruka sameininga gudshus. Den same «økonomiske» ordbruken kan ligga til grunn for bruken av religiøs leiar i staden for til dømes prest, rabbinar, imam, mufti, sheiyk, pastor, forstandar, munk, pater og så bortetter.

I motsetnad til Oftestad eg trur ikkje siktemålet med det livssynsopne samfunnet er integrering. Det er kanskje ein effekt. Ein gunstig ein. Siktemålet er det livssynsopne samfunnet, som har ein verdi i seg sjølv. Eit samfunn der folk skal kunna leve ut sin religion. På skule, arbeidsplass, på sjukeheim osb – ikkje abstrakt, men heilt konkret. Det kan dei nok ikkje i Kardemommeby, men det er målet for Oslo.

Denne kronikken ble først publisert i Dag og tid. Den er ikke tilgjengelig på nett.

Foto Evely Pecori