Ikke Kardemomme by

Eg har hatt mange hyggelige stunder i Kardemommeby. Saman med barna, vel og merke. Det er likevel ikkje ein stad eg ville ynskja å bu, sjølv om kollektivtilbodet er ganske ok, og som Eivor Oftestad skriv, «sola skin». Og det er vel om lag der likskapen med Kardemommeby slutter å vera treffande. Oftestad skriv vidare at «Bastian er trygg» og at loven «fungerer riktig så bra». Det stemmer jo ikkje. Bastian er ein naiv, vandrande katastrofe. Heldigvis har vi politi som gjer jobben sin i Oslo, og ikkje nøyer seg med «å skrive det ned i boken og tenke på saken».

Kardemommeby er langt frå det livssynsopne Oslo. I Kardemommeby finst ikkje Gud. I alle fall er det ingen kyrkjer, moskear, tempel eller synagogar. Det er derimot ein slapp laissez faire-ideologi – som de fleste religionar vil ta avstand frå – om at «man skal ikkje plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil». I ein livssynsopen by som Oslo skal ein følga fellesreglane, kunne vera religiøs, eller ikkje-religiøs, ein skal kunne kritisere religion og ein skal kunne utøve han. I tillegg skal innbyggarane få oppfylt retten til å kunne leva ut si tru eller sitt livssyn «fra vugge til grav». Dette baserer seg på eit likeverdsprinsipp om at alle borgarane har dei same rettane uavhengig av religiøs forankring. Ein slik rett har neppe innbyggarane i Kardemommeby. Dei står fram som nærast religiøse analfabetar, den einaste som har et snev av autoritet, er tante Sofie.

Oslo har ein tusenårig kristen historie. Og som Oftestad skriv, endrar religionen seg gjennom historia. Fra vikingekongane si tru på Kvitekrist, til middelalderens munke- og nonnevesen, til reformasjonen og Hans Nielsen Hauge. Nå er vi i ei tid utan statskyrke, men likevel er Den norske kyrka ein majoritet blant ei rekke minoriteter. Også frå verda der ute – der dei kristne utgjer ca halvparten. Historia blir ikkje omskrive av at Norge er blitt mangfaldig. Og det truar ikkje fellesskapet at «ikke alle er som meg», som tante Sofie nokså bastant synger. På slutten av førre årtusen, tenkte mange at religionen kom til å døy ut, at mennesket var blitt så utvikla at religion ville bli overflødig. Det er det ikkje like mange som tenker lenger. Det var kanskje derfor Oslo kommune bad eit bredt samansett utval om å komme med tilråding til politikk på dette feltet.

Likevel er det verdt å merka seg at ulik tru, ulik kultur, ulikt språk gjer at dialogen oss imellom er viktig og nødvendig. Religion har i seg å tilby ei ramme for folks samkjensle og refleksjon. Trussamfunn kan vera gode landingsplasser for nykommarar og kan på sitt beste bidra til å bygge gode lokalsamfunn nedanifrå. Religion kan også brukast til å setta «oss» opp mot «dei», til å framandgjera og undertrykka. All bruk av religion er ikkje likeverdig, men det skal ikkje vera opp til verken tante Sofie eller Oslo kommune å definera kva som er god teologi. Å likebehandla trussamfunna er verna i Grunnloven. Oslo kommune legg til rette for mykje. Det er slik den norske modellen er bygd opp: sivilsamfunnet, kulturen, idretten og så vidare, får støtte og rammer. Den same tenkinga har vi når det gjeld religion. Gamle Deichman på Hammersborg kunne vera ein stad for religion og livssyn: Staden for dei store feiringane innan trus- eller livssynssamfunnet, eller dei vanskelige – og lette – samtalane mellom religionane. Ikkje eit Tobias-tårn der ein ropar ut i øst og vest, men et ueinigheitens hus der det vert snakka saman om korleis vi i fellesskap skal løysa dei utfordringane pluralismen byr på – om vi likar dei eller ei.

Eg vil elles gi Oftestad rett i at ein enkelt kan henfalle til abstraheringa. Det er eit godt poeng og blir ikkje mindre gyldig av at ein forklarer kvifor. Vegen til helvete er brulagt med gode intensjonar, er det noko som heiter, og intensjonane er nok i denne samanhengen, for utvalet, og for fleire av oss, at i staden for å ramse opp alle gudshusa: kyrke, tempel, synagoge, moské, gurduara, bedehus og så bortetter, er det enklare å bruka sameininga gudshus. Den same «økonomiske» ordbruken kan ligga til grunn for bruken av religiøs leiar i staden for til dømes prest, rabbinar, imam, mufti, sheiyk, pastor, forstandar, munk, pater og så bortetter.

I motsetnad til Oftestad eg trur ikkje siktemålet med det livssynsopne samfunnet er integrering. Det er kanskje ein effekt. Ein gunstig ein. Siktemålet er det livssynsopne samfunnet, som har ein verdi i seg sjølv. Eit samfunn der folk skal kunna leve ut sin religion. På skule, arbeidsplass, på sjukeheim osb – ikkje abstrakt, men heilt konkret. Det kan dei nok ikkje i Kardemommeby, men det er målet for Oslo.

Denne kronikken ble først publisert i Dag og tid. Den er ikke tilgjengelig på nett.

Foto Evely Pecori

Gradvis gjenåpning av tros- og livssyns-Norge

Gjenåpningen av tros- og livssynssektoren er nå i gang. Den syvende mai ble det tillatt med forsamlinger på opp til 50 personer, gitt at man overholder reglene om minst en meter avstand mellom hver familie.

Gjenopptagelsen av tros- og livssynssamfunnenes forsamlingsvirksomhet var ett av hovedtemaene på møtet mellom statsråd Kjell Ingolf Ropstad og lederne i STLs medlemssamfunn som fant sted 5. mai.

Flere av tros- og livssynsrepresentantene uttrykte glede over at det nå åpnes opp, men også bekymring for at det kunne gå for fort. Senaid Kobilica fortalte at Muslimsk dialognettverk Norge har valgt en varsom tilnærming:

– Selv om vi forventer større utfordringer rundt id, er vi innstilt på at hensynet til smittevern veier tyngst. Vi må bare finne andre måter å feire på enn de tradisjonelle.

Også Joav Melchior fra Det mosaiske trossamfunn etterlyste en klargjøring fra statsråden om hvorvidt man nå ønsket at trossamfunnene skulle åpne opp for fullt, innenfor rammene gitt, eller om det hadde seg slik at man han helst så at de samfunnene som hadde anledning til det fremdeles holdt stengt?

– Dere sitter med ansvaret for at dere følger rådene, svarte Ropstad. – Men jeg som statsråd har jo et ønske om at trossamfunnene skal åpne opp fordi dere er så viktige for samfunnet.

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, er imponert over ansvarligheten tros- og livssynssamfunnene har utvist og fortsetter å demonstrere:

– Alle tros- og livssynssamfunnene er selvsagt glad for å kunne åpne igjen. Samtidig er de klar over risikoen og ansvaret som medfølger. Det har vært lagt ned mye arbeid med smittevern og en trygg åpning av gudshus og forsamlingslokaler. Det er gode påmeldingsrutiner på plass Alle vi som ivrer etter å oppsøke vårt gudshus for gudstjeneste eller lignende må utvise tålmodighet – alle kan ikke slippe til med en gang. Antallsbegrensningen på 50 gjelder fram til 15.juni.

Smittevernveilederen

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har vært engasjert i utarbeidelsen av en bransjestandard for åpning av tros- og livssynssamfunn. Det har resultert i en smittevernveileder som er å finne her.

På våre koronasider finner du også mange andre lenker og nyttig informasjon tros- og livssynssamfunn kan ha nytte av under pandemiutbruddet.

Sankta Coronas hjørne – videocast om religiøs praksis under koronautbruddet

Koronautbruddet, og de medfølgende restriksjonene på forsamlinger, har fått store konsekvenser for utøvelsen av tro og livssyn i Norge.

Da koronapandemien brøt ut, og det ble klart at smitteverntiltakene kom til å bli langvarige, kompenserte tros- og livssynssamfunnene raskt for dette ved å flytte mye av sin praksis over på digitale flater. Store feiringer som kristen påske og buddhistisk vesak er nå gjennomført online, og muslimer bryter nå fasten sammen til tross for at de ikke er fysisk nær hverandre.

I et innlegg i Vårt Land har STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, stilt spørsmålet om hvorvidt koronautbruddet har avdekket et tidligere ukjent behov for digitale tros- og livssynstjenester:

– Digitale tilbud vil aldri kunne erstatte fysiske ritualer og samlinger, men de kan komplettere dem, skriver hun.

Professor Vebjørn Horsfjord ved Universitetet i Innlandet har fulgt norske tros- og livssynssamfunns migrasjon over til den virtuelle verden med stor interesse. Han har endog kastet seg på den digitale bølgen selv og opprettet YouTube-kanalen med det passende navnet Sankta Coronas hjørne.

Her utforsker han norske tros- og livssynssamfunns håndtering av koronautbruddet, og deres vei inn i ukjent digitalt farvann, gjennom intervjuer med tros- og livssynsrepresentanter fra STLs medlemssamfunn.

Det kommer stadig nytt innhold på kanalen som du finner her: Sankta Coronas hjørne

Tros- og livssynssamfunn bidrar til koronadugnaden

Norske tros- og livssynssamfunn bidrar til den nasjonale koronadugnaden på mange ulike vis. For enkelte samfunn er det å gi mat til de som trenger det en naturlig måte å bidra på. Det vekker oppsikt i mediene.

Frivillige fra hindusamfunnet Sanatan Mandir Sabha samles to ganger i måneden for å lage hundrevis av middagsporsjoner. Disse leveres til veldedige organisasjoner som så deler dem ut til de som trenger det. Rajeev Mohan forklarer denne denne gavmilde praksisen til NRK Nyheter:

– Det ligger i hinduismens filosofi at man skal gi til de trengende. Det er en veldig viktig del av kulturen vår og hinduismen.

Digitalfaksimile fra NRK Østlandssendinga

At muslimene i Islamic Cultural Senter i Oslo selv faster er ikke til hinder for at de kan dele ut mat til andre. NRK Østlandssendingen var med da store mengder mat ble delt ut til Fattighuset på Grønland.

Iqlak Ahmad, daglig leder i ICC, forklarer at det slett ikke er unaturlig å dele ut mat i den islamske fastemåneden:

– Ramadan er jo den aller viktigste måneden når det gjelder veldedighet.

Digitalfaksimile fra VG

For sikhene i Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji er det å dele ut mat en svært naturlig ting. En sentral del av sikhistisk praksis er det store fellesmåltidet, langar. Å dele ut mat til de trengende på Fattighuset i Oslo blir bare en naturlig forlengelse av denne praksisen, forteller Balraj Singh til Verdens Gang:

– Vi bidrar på vår måte. Dette er en selvfølge for oss, sier han og legger til at han håper maten smaker.

Det gjør den ifølge styremedlem ved Fattighuset, Karianne Stangeland:

– Det er et eventyr for oss å få dele ut så god mat.

Lenker:

Liv foran ritualer

Av Ingrid Rosendorf Joys

Koronaviruset har satt hele Norge i unntakstilstand. I både sosiale- og tradisjonelle medier får man høre eksempler på religiøse miljøer som ikke tar tilstrekkelig hensyn til smittevern. Det er derfor verdt å minne om hvor kontant tros- og livssynssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) reagerte da utbruddet ble kjent, samtidig som de på oppfinnsomt vis har klart å opprettholde en rekke tilbud på tross av isolasjonstiltakene, og dessuten har innført en rekke helt nye, digitale tjenester.  

Tosidig samfunnsoppdrag

Allerede dagen før myndighetene varslet strenge tiltak valgte en rekke moskeer å stenge, og da de offisielle tiltakene var et faktum kom umiddelbart beskjeder om avlyste gudstjenester og annet. Mens puber og restauranter fremdeles holdt åpent, ble det slutt på samlinger i kirkene, moskéene, templene og synagogen.

Mange av tros- og livssynssamfunnene samler medlemmer av ulike nasjonaliteter. De har spilt en vesentlig rolle i å få ut offisiell informasjon til grupper det er utfordrende for myndighetene å nå. Dels på egen hånd, og dels gjennom blant annet informasjonsvideoer laget av STL.

De fleste tros- og livssynsmiljøene har en diakonal side, et omsorgsarbeid som både omfatter egne medlemmer og andre. Menigheter og forsamlinger over hele landet har mobilisert, og utvidet, sitt apparat for alle som trenger praktisk hjelp, ekstra omsorg og kontakt i disse dager. Et eksempel er sikher og hinduer som lager mat til de trengende.

Oppfinnsomhet og nye tilbud

Tro og livssyn tilbyr retning, håp og trøst, særlig når krisen rammer med dødelig sykdom, arbeidsledighet, og økonomisk utrygghet. Dessuten er miljøene viktige sosiale arenaer som bidrar til fellesskap, samhold, praktisk hjelp, samtale og læring. Mange tilbyr også fritidsaktiviteter som speider, kor, babysang, kvinnegrupper, samtalegrupper, ungdomsgrupper og lignende. Det merkes godt når slike tilbud innstilles.

Tros- og livssynssamfunnene har vist imponerende kreativitet og vilje til nytenkning. Som de fleste andre virksomheter, har de tatt i bruk sosiale medier, nettsider og andre tekniske løsninger for å nå sine medlemmer. Strømming av gudstjenester på Facebook, eller Tora-lesning på Zoom, var utenkelig for noen uker siden, Nå er det helt vanlig. Katolske messer, buddhistiske bønner, muslimsk Koran-undervisning, baptisters lystenning og bahai-vigsel er noe av det som filmes og deles på nett. Kirkens SOS jobber på spreng for å dekke økende etterspørsel etter noen å snakke med. Nattverdsfeiring på nett, virtuelle bønnevegger, lystenning og daglige andakter er eksempler på nye tilbud. Folk får se sitt kirkerom eller tempel og «møte» sin prest og kjenne på tilhørighet. Slik dekkes åndelige behov på nye måter og fellesskap opprettholdes på tross av at man ikke kan møtes.

Påskefeiringen som vi nylig har lagt bak oss er et godt eksempel. Utover feiring på nett ble det også flere steder arrangert drive in-gudstjenester hvor man trygt kunne samles i egne biler. Nå står ramadan for døren og norske muslimer gjør seg klar til å kunne oppmuntre hverandre under en krevende faste, selv om de ikke kan samles fysisk. Også buddhistenes vesak-feiring blir spesiell og historisk: Verdens første online-feiring av Buddhas fødsel.

Vil innovasjonene gjøres permanente?

Har norske religioner og livssyn flyttet inn i den virtuelle verden for å bli? Norge er et land med store avstander. Kanskje vil man merke en etterspørsel etter et digitalt alternativ til fysisk deltakelse ved overgangsritualer som for eksempel bryllup, også når det er igjen er trygt å samles? Fysiske ritualer og samlinger vil naturligvis aldri kunne erstattes av digitale tilbud, men de kan vise seg å bli et nyttig komplement.

Enkelte ting kan verken avlyses eller flyttes over på nett, eksempelvis begravelser. Mange har egne gravferdsritualer som ikke kan etterleves i disse dager. Det kjennes ekstra tungt når man ikke kan samle familie, venner og kjente til deltakelse ved livets slutt – og heller ikke bruke de kjente og kjære seremoniene og ritualene. Også her viser likevel tros- og livssynssamfunn at beskyttelse av liv og ansvar for de levende går foran tradisjoner og ritualer.

Håp og fellesskap

I den store sammenhengen kan det kanskje se ubetydelig ut, men fellesskap som opprettholder håpet og troen på at vi sammen skal komme gjennom krisetider, er viktig. Med sin handlekraft og oppfinnsomhet viser landets tros- og livssynssamfunn at de er en del av det store «vi» og tar del i den nasjonale dugnaden. Sammen bidrar de til å bevare håpet om at vi som samfunn skal komme oss gjennom krisen noenlunde intakt.

Det inkluderer å beholde den høye graden av tillit som preger det norske samfunnet, og som viser seg så nyttig i en nasjonal dugnad som denne. Gjennom et kvart århundre med dialogarbeid har tros- og livssynssamfunnene i STL bygget tillit til hverandre, og til myndighetene. Vi har tidligere sagt at dette er både samfunnsøkonomisk fornuftig og sikkerhetspolitisk klokt. Det bevises nå.

Denne kronikken ble publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2020

Foto: Evelyn Pecori

Vil digitale trostilbud bestå etter koronakrisen?

Av Ingrid Rosendorf Joys

Da koronapandemien kom til Norge reagerte tros- og livssynssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) raskt og kontant. De gikk lenger enn myndighetenes krav og avlyste alle samlinger i sine guds- og forsamlingshus.

Det er historisk. Og dramatisk. For mange var dette første gang man fikk et avbrudd i faste ritualer som søndagsmesse og fredagsbønn. Hvordan kan tros- og livssynssamfunn overleve uten å kunne utføre de ritualene og samlingene som utgjør selve kjernen av deres virksomhet?

Noen uker senere vet vi svaret. Svært mye av tros- og livssynsspraksisen er flyttet over på digitale flater. Dessuten har nye, heldigitale tilbud kommet til.

Imponerende kreativitet

Tros- og livssynssamfunnene har vist imponerende kreativitet og evne til nytenkning. Sosiale medier, nettsider, videomøtetjenester og andre tekniske løsninger er blitt tatt i bruk for å holde kontakten med menighetene. Medlemmer av Det mosaiske trossamfunn studerer toraen sammen på zoom, kirker strømmer gudstjenester, buddhistene skal gjennomføre en virtuell vesak-feiring og islamsk undervisning foregår på Facebook. Det har blitt opprettet virtuelle bønnevegger og lystenning med mye mer. På denne måten er det mulig å bevare fellesskap selv om man ikke kan møtes, og det er fremdeles mulig å både se og høre sine religiøse ledere. De åndelige behovene ivaretas, om enn på nye måter.

Vil tilbudene bestå?

De digitale tros- og livssynstilbudene er populære. NRK kunne melde at gudstjenestedeltagelsen i Den norske kirke har økt med utrolige 2500 prosent. Kanskje kan den bemerkelsesverdige økningen forklares med at flere søker seg til kirken i en vanskelig tid. Det er likevel også mulig at koronautbruddet har avdekket et behov etter digitale tros- og livssynstjenester som vi tidligere ikke har vært klar over.

Norge er et land med store avstander. Det er både dyrt og tidkrevende å reise til slektninger langt unna, men mange ønsker nok likevel gjerne å få med seg store øyeblikk som vielser, konfirmasjoner og annet. Kanskje vil man derfor merke en etterspørsel etter et digitalt alternativ til fysisk deltakelse ved overgangsritualer, også når det er igjen er trygt å samles? Folk blir også syke av andre ting enn covid-19, men kan være friske nok til å følge en gudstjeneste på nett, dersom tilbudet er der. De som sliter med sosial angst kan nå få dekket sine åndelige behov uten å være til stede i et guds- eller forsamlingshus.

Tilpasningsdyktige trossamfunn

Digitale tilbud vil aldri kunne erstatte fysiske ritualer og samlinger, men de kan komplettere dem. Norske tros- og livssynssamfunn har vist seg å være tilpasningsdyktige, og har funnet nye måter å bevare fellesskap og dekke åndelige behov på. Det blir spennende å se om denne oppfinnsomheten vil sette varige spor etter seg.

Dette innlegget ble publisert i Vårt Land 28. april 2020

Restilskudd lokalt dialogarbeid STL

STL lyser ut restmidler på kr. 95 000,- til lokalt dialogarbeid i 2020. Søknadsfrist er 31. mai, midlene skal brukes i høsthalvåret.

Formålet med tilskuddet er å gi støtte til ulike typer lokalt samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn som bidrar til å fremme forståelse og respekt på tvers av tros- og livssynsgrenser. Det gis tilskudd til drift og prosjekt. Grunnet en positivt økning av arbeid i de lokale dialoggruppene har STL de siste årene hovedsakelig støttet drift og ny-oppstartede fora og prosjekter. Prosjekter relatert til dagens korona-situasjon og/eller dokumentasjon av korona-tiltak og digitalisering av tros- og livssynssamfunn er også støtteverdige.

Last ned retningslinjer for tilskudd til lokalt dialogarbeid STL her

Last ned søknadsskjema for tilskudd til lokalt dialogarbeid, STL her

Last ned rapporteringskjema for tilskudd til lokalt dialogarbeid, STL her

Digital #tryggibønn-aksjon i solidaritet med sikhene

En gurdwara i Kabul er blitt rammet av et blodig terrorangrep. STL vil oppfordre alle til å respektere smitteverntiltakene, men i stedet vise sine solidaritet på sosiale medier, under emneknaggen #tryggibønn.

Sikher i Afghanistan er tallmessig få. Dagens angrep, som ifølge afghanske myndigheter kostet 25 mennesker livet, er derfor et hardt slag mot denne minoriteten.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, hadde følgende å si etter nyheten om angrepet:

– Utbruddet av en global pandemi var ikke nok til å hindre terrorister fra å rette et blodig angrep mot en gurdwara i Kabul. Terroren rammet en liten og sårbar minoritet i landet. Vår sympati og medfølelse går til ofrene og deres familier, så vel som til våre egne sikher her hjemme, og deres trosfeller verden over.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ønsker å oppfordre våre medlemssamfunn, og alle andre, til å vise sin solidaritet med ofrene, såvel som våre egne sikher.

Vi kan imidlertid ikke lenger samles fysisk, slik vi gjorde ved de tre #tryggibønn-aksjonene i 2019. Smitteverntiltakene må respekteres.

Derfor oppfordrer vi i stedet alle som ønsker å vise sin solidaritet om å gjøre det ved å legge ut et bilde, eller en kort video, hvor de holder en plakat med teksten: #tryggibønn.

Den kan du legge ut i kommentarfeltet til facebookarrangementet: Digital #tryggibønn-aksjon i solidaritet med våre sikher.

Om den legges ut på egne sider, eller private facebookvegger, kan man tagge Gurduara Sri Nanak Dev Ji og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Det gjør man ved å skrive @ før navnet på organisasjonen. Da blir oppdateringen synlig for oss.

Husk smitteverntiltakene: Ikke oppsøk en gurdwara. Ikke samle dere i større grupper for å ta bilder.

Konfirmasjoner utsettes

Konfirmasjonsfeiringen er vårens høydepunkt for svært mange norske femtenåringer. I år må ungdommene smøre seg med tålmodighet.

Koronaviruset har ført til at de fleste fysiske samlinger er avlyst i norske tros- og livssynssamfunn. Nå er det klart at heller ikke konfirmasjonene vil gå som planlagt.

Det var Den norske kirke som var først ute med å annonsere at konstituert preses i Bispemøtet Atle Sommerfeldt og direktør i Kirkerådet Ingrid Vad Nilsen anbefalte å utsette konfirmasjonene til høsten. I en pressemelding kommer biskop Sommerfeldt med følgende kommentar:

– Vi ønsker å åpne kirkerommene våre så snart som mulig, men vi vet ikke hvor lenge denne spesielle situasjonen vil vare. For mange er konfirmasjon en stor familiebegivenhet, og jeg har forståelse for at dette er krevende.

Human-Etisk Forbund fulgte opp ved å sende ut følgende beskjed til vårens konfirmanter og deres foresatte:

«Vi vet at konfirmasjonsdagen er en stor begivenhet for hovedperson, familie og venner. Det har vi stor forståelse for. Vi velger nå, gitt utviklingen i koronasituasjonen, å avlyse for å skape forutsigbarhet for konfirmantfamiliene».

En av fem konfirmanter velger humanistisk konfirmasjon. Hvor lenge de humanistiske konfirmasjonene blir utsatt er ennå ikke avgjort.

Den katolske kirke i Norge har avgjort å utsette sine konfirmasjoner til over sommeren. Biskop i Oslo Katolske Bispedømme, Bernt Eidsvig har følgende å si til Trooglivssyn.no:

– Dette er første gang konfirmasjoner er utsatt på ubestemt tid og offentlige messer er avlyst. Vårt instinkt er å samles til gudstjeneste, men nå gjør vi det motsatte. Det er et dilemma, men folks helse må få prioritet, og vi søker andre måter å fylle de åndelige og religiøse behov.

Eidsvig påpeker at håpet er å gjennomføre konfirmasjonene på høsten, men at man uheldigvis må være forberedt på ytterligere utsettelser avhengig av situasjonen.

Situasjonen for konfirmanter i kirke-Norge i sin helhet er usikker, ifølge generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen:

– Det er usikkert om alle våre kirkesamfunn kommer til å utsette konfirmasjonene til over sommeren, men det vil nok bli klart de nærmeste ukene. Vi er klar over at konfirmasjonene betyr mye for mange unge gutter og jenter, men det er også helt vesentlig at norske kirkesamfunn gjør sitt ytterste for å bidra til smittebegrensningen.

Hermansen mener at slik situasjonen er kan det se ut til at alle konfirmasjoner blir utsatt.

Illustrasjonsfoto: Bo Mathisen