Signalene så langt tyder på en ny lov om tros- og livssynssamfunn som STL kan leve med

Ny lov om tros- og livssynssamfunn er på vei. Lekkasjer fra den nye loven har blitt omtalt i flere medier denne uken.

I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er forventningene til den nye loven store. Den vil forhåpentligvis avklare en rekke spørsmål knyttet til saker som er viktige for STL i fellesskap, så vel som for de enkelte medlemsorganisasjonene hver for seg. Blant disse er fremtidens tilskuddsordning, livssynsbetjening i offentlige institusjoner, tilhørigordningen, gravplassforvaltning og spørsmålet om større fleksibilitet i valg av fridager knyttet til religiøse høytider.

Tilskuddsordningen

Ett av punktene i den loven som det har vært knyttet mest spenning til er naturlig nok tilskuddsordningen. Ifølge Vårt Land ser det ut til at den eksisterende ordningen i all vesentlighet vil bli videreført. Det vil si at Den norske kirke får sine behov dekket gjennom statlige og kommunale tilskudd. Deretter vil tros- og livssynssamfunn få tildelt en tilsvarende sum fra staten, basert på sine medlemstall relativt til Den norske kirkes.

Statsråden på tros- og livssynsfeltet, Kjell Ingolf Ropstad, begrunner denne løsningen slik i Vårt Land:

– Det viktige her er å skape forutsigbarhet og trygghet for Den norske kirke og andre trossamfunn. Etter høringen er det nå landet en modell som er i tråd med Grunnlovens paragraf 16, med en landsdekkende folkekirke og at andre trossamfunn skal behandles på «lik linje».

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, har følgende å si om en slik løsning:

– Det er en ordning vi kan leve med ettersom likebehandlingsprinsippet i all vesentlighet ivaretas, i hvert fall økonomisk.

Ikke alle er like fornøyd med en slik løsning. Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Trond Enger, sier til Fritanke at denne ordningen ikke vil fungere på lengre sikt fordi utgiftene vil øke for hvert år etter hvert som Den norske kirkes relative medlemstall synker.

– Den norske kirke må over på en medlemsbasert tilskuddordning som alle andre, der tilskuddene justeres automatisk ut fra hvor mange medlemmer man har, sier Enger til Fritanke.

Arbeidsfri på religiøse høytidsdager

En sak som har vært diskutert på flere av STLs rådsmøter er spørsmålet om muligheten til å ta fri på religiøse høytidsdager. Dette har vært særlig viktig for Det mosaiske trossamfunn, men også flere andre medlemssamfunn i STL har støttet kravet om en utvidelse av dagens ordning med to valgfrie dager hvor man kan ta fri for så å arbeide inn igjen timene.

Ved forrige møte (5.6.2019) samlet rådet seg om følgende uttalelse:

«STL er opptatt av at alle skal kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn. Medlemmer i noen av STLs medlemssamfunn vil måtte ha fri flere enn de lovfestede to dagene. Vi anslår at lovfestet fri inntil fire dager vil dekke de vesentligste behovene. Dagene skal kunne kreves arbeidet inn igjen.»

Det er altså ikke noe krav om ekstra fridager for arbeidstakere med religiøs minoritetsbakgrunn. Timene som brukes på religiøse høytidsfeiringer skal jobbes inn igjen.

– Å kunne feire sine viktigste høytidsdager, selv når de ikke faller på de røde dagene i den tradisjonelle norske almanakken, er naturligvis viktig for at alle fullt ut skal kunne praktisere sin tro eller livssyn i et livssynsåpent samfunn, sier Ingrid Rosendorf Joys.

Hun legger til:

– Vi håper derfor at dette spørsmålet har blitt behandlet i arbeidet med ny lov, og at det omtales. Om ikke annet fordi det vil gjøre det enklere for arbeidstakere med slike behov å komme til en ordning på individuell basis med sin arbeidsgiver.

Foto: Fra STLs møte med Ropstad i februar 2019.

Generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys tale på Human-Etisk Forbunds landsmøte

Kjære Human-Etisk Forbunds landsmøte.

Det er fint å være sammen med dere, og jeg håper dere har hatt et godt landsmøte!

Jeg vil begynne med å takke dere i Human-Etisk Forbund. Takke dere fordi dere ble med i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) allerede i 1996 da STL ble opprettet og for at dere har vært med aktivt siden.

Når jeg snakker om STL – særlig i utlandet – trekker jeg fram 3 forhold som er viktig for at STL har lykkes i sitt arbeid: 1) At majoritetstrossamfunnet (Den norske kirke) er konstruktivt med. 2) At den muslimske representasjonen er bred (sunni og shia, og nå også ahmadiyya) og at vi har humanetikerne, de ikke-troende med i fellesskapet. Det finnes som dere sikkert vet en rekke interreligiøse råd i Europa og utenfor, men de samler religiøse, og har ikke med de ikke- religiøse. Jeg vil derfor takke dere fordi dere er med. Dere har alltid stilt med representasjon på høyeste nivå – både i rådet med generalsekretær og mellomleder og med styreleder i religions- og livssynslederforum som vi for øvrig alltid har problemer med å beskrive – ikke kan vi kalle dem toppledere fordi det ikke er alle medlemssamfunn som har en slik ordning og ikke kan vi kalle dem åndelige ledere, fordi, ja HEF ikke har en slik…

Å ha med HEF i STL har gjort oss (og nå skal jeg sitere meg selv) sannferdige og transparente. Det er noe med å ha humanistene, dere, de ikke-troende med i dette fellesskapet som gjør oss edruelige. Vi har alltid måttet lete etter prinsipielle løsninger og faktabasert grunnlag for beslutninger. Det står seg, og kommer oss alle til gode. Og i den anledning er det på sin plass med en oppfordring: Dere har mye kompetanse som en profesjonell organisasjon. Mange av medlemssamfunnene i STL er mye mindre og mer sårbare. Flere drives utelukkende på ulønnet basis. Dette er utfordrende. Oppfordringen til dere er å by på dere selv. Også lokalt. I mange lokalsamfunn er det nettopp HEF, Dnk og kanskje en muslimsk menighet som er de som først finner sammen. Fortsett med det, del av deres kompetanse, bygg struktur og vær tålmodige. Kanskje dere kan bistå noen av dem som er mindre, kanskje dere kan samarbeide med noen av medlemssamfunnene på prosjekter av felles interesse? Å jobbe for fellesinteresser er ofte hånd i hanske med å arbeide for egne interesser.

Andelen av befolkningen som er medlem i et minoritetssamfunn eller ikke er registrert noe sted vokser på bekostning av andelen som er i Den norske kirke. Dnks egen framskriving viser at halvparten kommer til å være utenfor Dnk om 20 år – det er et bilde som allerede er en realitet i Oslo. Disse tallene er altså de som er registrert og tilhørende. Nå vet vi jo at registrene kan være mangelfulle, at noen tar for mye Møllers tran og at andre tar for lite. De 15 prosentene som ikke står noe sted, har også sine rettigheter. I Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg, som både Trond Enger og jeg sitter i, er vi opptatt av disse. Mange av dem er innvandrere som kanskje ønsker å tilhøre et sted, mens andre har et bevisst forhold til ikke å slutte seg til et tros- eller livssynssamfunn. Det er uansett ikke riktig å inkludere dem i eget bakland – de er faktisk ikke registrert.

Vi er glad for at ny lov om tros- og livssynssamfunn kommer nå. Men vi er også ganske spent. Da forslaget kom på høring høsten 2017, var det i grunnen mye å ta fatt i. I høringsbrevet stod det et målet med ny lov var å øke likebehandlingen. Dette så vi ikke så mye av i selve lovteksten. Hvordan det blir i endelig lov og stortingsmelding blir spennende å se, og vi i STL kommer til å lese teksten med argusøyne – ikke minst med fokus på hvordan dette skal implementeres. Vi stoler selvsagt på at HEF – sammen med de andre medlemssamfunnene – kommer til å ta sin rolle i det videre arbeidet.

Det går bra i Norge. Mens religionsfriheten innskrenkes over hele kloden, har minoritetene gode kår i landet vårt. Religionen som nok mange trodde skulle dø ut mot slutten av forrige årtusen, er her fortsatt, og er nok kommet for å bli. Man har jo før prøvd å utrydde religionen, uten særlig hell, men med ganske skrekkelige resultat. 86 prosent sier de tror på noe, en gud eller en kraft. Det må vi leve med, enten vi liker det eller ikke. Dette inkluderer selvsagt også Hef. Men vi skal også være på vakt for endringer på dette feltet.

Selv om tros- og livssynsfriheten er norsk lov, er den ikke uten press. Vi vet at en del politikere på den ene siden vil innføre tydelige restriksjoner på å bli registrert som et tros- eller livssynssamfunn. I ønsket om å bygge et liberalt samfunn med gode og liberale verdier, kan man ende opp med å kaste barnet ut med badevannet og ende opp med å bli illiberale i sin konsekvens. Det er klart at trossamfunn må følge norsk lov, og det må være mulig å melde seg inn og ut, uten at det får konsekvenser i for eksempel barnefordelingssaker eller arv. Men hvis trossamfunn må være slik eller slik for å komme gjennom nåløye, ja, da er vi på vei mot et trangere samfunn, et mer illiberalt samfunn.

På den andre siden er det krefter som ønsker tro og livssyn helt vekk, i alle fall hvis den er annerledes fra det kjente og kjære. Noen politikere – og redaktører – har begynt å snakke om Dnk som kulturarv og noe annet enn et trossamfunn og som trenger særlig beskyttelse på bekostning av andre. Det er heller ikke beskrivelser som bidrar til å bygge vårt livssynsåpne samfunn. Kulturarven tilhører oss alle, og er skapt av alle. Ofte har det vært en pris for minoritetene, enten det var de gudløse eller de med en litt annen Gud eller praksis. Kulturen hentet og henter også impulsene fra migrasjon, fra teknologisk nyvinning, fra kunsten, fra fagforeninger, fra idretten og fra naturen. Verdiene er ofte universelle, i alle fall ligner de til forveksling på hverandre på tvers av tro/ikke-tro og kultur – selv om de har ulik begrunnelse.

Oppgaven vi bør stå sammen om framover er nettopp å bygge det livssynsåpne samfunnet. Bygge uenighetsfellesskapet med plass til alle. Takk for HEFs fortsatte innsats på dette feltet. Og fortsatt godt landsmøte.

Foto: Erlend Berge / Vårt Land

En leder til å gråte over

Av Ingrid Rosendorf Joys.

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk skildrer i sin leder i avisen 10. mai hva som har skjedd og skal skje i Seiersten Misjonshus i Fredrikstad. Tidligere – da det var misjonshus i Misjonssambandets eie – var det «lovsang og bønn i Guds navn», det var «ære til Jesus Kristus» og det var «utallige dugnadstimer».

Nå – etter at det er solgt til en muslimsk menighet – blir det «taktfast knefall for avguden Allah» og det blir «forbannelser mot kristne». Dette er – skriver Selbekk i tittelen – et «[b]edehussalg til å gråte over».

Jeg synes Selbekks ordvalg er problematisk. Det er kraftige og polariserende ord, og de brukes i en tid der vi heller trenger samhold og fellesskap, også på tvers av religiøse skiller. Tros- og livssynsfriheten er en fundamental menneskerett. Det gjelder selvsagt også muslimer. Den religionsfriheten som kristne misjonærer har vært avhengig av – eller har jobbet for å ha – når de har vært i andre land på misjon, må definitivt også gjelde hjemme i Norge. Og den må gjelde alle.

At religionsfriheten ikke gir frihet fra religionskritikk er en selvfølge. Det er også helt forståelig at man kan være lei seg for at et gudshus som engang var vitalt ikke lenger er det, og man kan være lei seg for at man må selge eller overdra et gudshus til andre.

Det som er problematisk med denne lederen er at Selbekk bruker et språk som egner seg best til å splitte folk i «oss» og «dem». Denne gangen er det «oss – de gode kristne» og «dem – de avgudsdyrkende muslimene».

Det er ugreit at en leder i en avis bruker sin stilling og spalteplass til å trykke frykt-ord og kamp-ord. Begreper som «fremmed gud» og «falsk profet» er bare egnet til å splitte. Uttalelser som «[d]er det tidligere ble bedt til Gud i Jesu Kristi navn, skal forsamlingen nå taktfast og synkront falle på kne for avguden Allah.

Der lovprisningen av Jesus Kristus, Guds enbårne sønn en gang lød, skal nå Koranenes forbannelser mot de som tror at Gud har en sønn, uttales fra talerstolen» kan også mobilisere. Ord er handling. I religionsdialogen er vi ikke alltid enig.

Forutsetningen for den institusjonaliserte tros- og livssynsdialogen er nettopp uenighet. Uenighetene er ofte helt reelle og grunnleggende – religionen spiller på de fineste og dypeste strengene hos mennesker. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) kaller vi denne dialogen «nødvendighetsdialogen».

«Nødvendig» fordi det er ved å snakke sammen og utforske egne og andres synspunkt, vi kan bygge samfunn sammen, på tvers av uenigheter. I denne dialogen brukes det ofte innestemme, og vi unngår demoniserende og splittende retorikk. Dette – og ikke minst betydningen av at vi får til en slik dialog i samfunnet vårt – vet Selbekk godt. Derfor er det lederen i avisen 10. mai som er til å gråte over.

Dette innlegget ble først publisert i Dagen (papir og nett) 22.5.2019.

Foto: Erlend Berge/Vårt Land.

Generalsekretærens svar til Gunnar Stavrum: Å kutte ut tilskuddene til tros- og livssynssamfunn er ingen god idé

I en kronikk med tittelen: «Jo færre som går i kirken, desto flere millioner til islamske trossamfunn», tar Gunnar Stavrum et oppgjør med den nåværende tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn.

Det er veldig bra at Stavrum interesserer seg for tilskuddsordningen, og han har helt rett i at det på sikt vil bli utfordringer ved dagens modell som før eller siden må løses. Det er imidlertid også flere upresise påstander i kronikken som må korrigeres.

Tittelen i seg selv er misledende på to punkter. For det første stemmer det ikke at tilskuddsordningen er knyttet opp mot antall mennesker som møter opp i kirken. Den måles ut i fra antall medlemmer.

Videre antyder tittelen at det primært er islamske trossamfunn som tjener på den nåværende ordningen, hvor Den norske kirkes økonomiske behov, uavhengig av medlemstall, dikterer størrelsen på tilskuddet. Det bør opplyses om at av de ca. 15 % av befolkningen som tilhører tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke (Dnk), er over halvparten medlem av andre kristne samfunn. Kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke (Dnk) mottar derfor betydelig mer i tilskudd enn islamske trossamfunn. Human-Etisk Forbund mottar forøvrig også større tilskudd enn noe enkelt islamsk trossamfunn.

Stavrums forslag er enten å fjerne alle tilskudd, og la trossamfunnene sørge for finansieringen helt på egenhånd, eller å fryse utbetalingene på dagens nivå, kun justert i tråd med prisstigningen.

Stavrum foretrekker den første løsningen: «Mitt forslag for å spare disse milliardene er enkelt og greit å kutte all offentlig støtte til trossamfunn. Det er en privat sak hva du tror på, og medlemmene kan finansiere driften selv.»

Det vil sikkert glede Stavrum å høre at det alt i dag langt på vei er slik at medlemmene av tros- og livssynssamfunnene finansierer driften. Dagens ordning er basert på medlemstall, og støtten regnes ut per hode. Det innebærer at det primært er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres tilbake til samfunnene de tilhører. Om lag 85 % nordmenn er medlem av et trossamfunn, så det blir naturlig nok betydelige summer av det.

Stavrum har naturligvis rett i at det er en privat sak hva folk tror på. Heldigvis. På samme måte som et engasjement innenfor kultur- eller idrettsfeltet er en privat sak. Tilskuddene til tros- og livssynssamfunn er kun en brøkdel av hva som overføres til idrett og kultur.

Man kan naturligvis mene at det ikke er statens oppgave å samle inn penger på vegne av ikke-statlige organisasjoner gjennom skatteseddelen og dele ut midler igjen, men vi har nå engang tradisjon for denne typen løsninger i Norge og Norden.

Ønsker man å bryte med denne modellen i tros- og livssynssektoren bør man i det minste reflektere litt over hva man kan risikere å gå glipp av dersom man velger å gå inn for en, i norsk sammenheng, så utradisjonell finansieringsmodell for tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynssamfunn handler ikke bare om tro, selv om det naturligvis er svært viktig. De utgjør også sosiale ressurssentre som medlemmene har stor nytte og glede av på en lang rekke måter. Mange tros- og livssynssamfunn tilbyr tjenester som barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp, språkopplæring og besøkstjenester. Her stimuleres man til etisk refleksjon, man får et felleskap, en ramme rundt identiteten sin og kan feire livets store øyeblikk, eller få støtte når livet butter imot.  Her utvikles tillit, solidaritet og empati, og man tar ofte også tak i destruktive trekk ved egen kultur. Tros- og livssynssamfunn yter altså tjenester som er meget viktige for svært mange mennesker, også for ikke-medlemmer. Tros- og livssynssamfunn er samfunnsbyggende institusjoner.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) synes det er bra at Stavrum interesserer seg for tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn. Det er allerede vedtatt av Stortinget, og nedfelt i Grunnloven, at Norge skal være et livssynsåpent samfunn hvor alle skal kunne praktisere sin tro, eller sitt livssyn. Det ligger fast. Hvordan vi best kan legge til rette for dette er derimot noe som både kan og bør diskuteres.

Det inkluderer spørsmålet om hvilken finansieringsløsning som best kan sikre like rettigheter og lik behandling for norske tros- og livssynssamfunn.

Dette innlegget ble først publisert i Nettavisen 10.5.2019.

Generalsekretærens svar på Vårt Lands lederartikkel: Det er likebehandling som er fremtiden

Vårt land tar på lederplass til orde for at vi i Norge skal rangere våre trossamfunn i en A- og en B-kategori. De advarer oss alle – og i særdeleshet frikirkene – om at likebehandling vil «utarme den norske kirkes arbeid (…)». Og videre at uten Den norske kirkes påvirkning vil det oppstå et vakuum i det norske samfunnet som «vil kunne endre vår kultur og vårt menneskesyn på en måte ingen kristne med gangsynet i behold vil være glad for».

Dette er sterke ord. Noen land tar til orde for at bare én religion, eller én variant av en religion er akseptert. Begrunnelsen går gjerne på at dette er nødvendig for å bevare samfunnet og hindre ytre påvirkning, ikke ulikt argumentasjonen i Vårt Lands leder. Vanligvis vil vi ikke sammenlikne oss med disse landene. Det finnes mange land som fungerer greit uten Den norske kirke (Dnk) som bærebjelke. Det norske samfunnet har hatt Dnk som deler av reisverket i 500 år. Det er likevel ikke slik at det er Dnk alene som er reisverket, eller som er enegarantisten for den norske kulturarv. Kulturarven eies og påvirkes av bl.a. kulturlivet og kunsten, av fagforeninger og frivilligheten – ikke minst kvinnebevegelsen – og av idretten og naturen. Likeverd og små forskjeller mellom høy og lav er et resultat av et samspill disse kreftene imellom.

Kulturen er i konstant endring. Den påvirkes av samfunnet: av migrasjon, teknologisk nyvinning, globale trender, sosioøkonomiske forhold og ytre påvirkning. Når samfunnet endres, vil kulturen endres. Endring er ikke ensbetydende med forfall.

Trond Bakkevig, som leder Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg sier det slik: «Staten er for alle, mens kirken er for dem som ønsker å høre til». Det samme kan vi si om kulturarven. Vår kulturarv er for alle, og er skapt av alle. Ofte har det vært med en pris for minoritetene. Kulturen skal fortsatt skapes, nå i et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Vårt land knytter kristne verdier tett opp til Dnk. Med tanke på fremskrivningene av medlemstall i Dnk lover det i så fall dårlig for kristne verdier her til lands. Heldigvis kan gode verdier finne sin begrunnelse og forankring i kristendommen mer generelt, så vel som i andre religioner eller livssyn. Statsminister Erna Solberg la i sin nylige samtale i Trefoldighetskirken med preses i Dnk, Helga Haugland Byfuglien, vekt på nettopp det. De verdiene som mange kristne vil betegne som «kristne» vil muslimer betegne som «muslimske», jøder som «jødiske» og endog ikke-troende som «humanistiske». Mange av dem vil man også finne i Menneskerettighetserklæringen og vil således bli betegnet som «universelle». Det framstår som underlig at Vårt Land knytter verdiene så tett opp til finansieringen av tros- og livssynssamfunn, og at en diskriminering av halvparten av befolkningen er noe man rett og slett må tåle for at en folkekirke med manglende oppslutning skal kunne holde stand.

Det går heldigvis bra i Norge. Mens religionsfriheten innskrenkes over hele kloden, har minoritetene gode kår i landet vårt. Dette er også takket være Dnks insistering på likebehandling sammen med resten av STL. Dette er ikke minst vesentlig når enkelte tar til orde for «oss» og «dem»-tenkning, når identitetspolitikken tar overhånd og ett konkret trossamfunn blir trukket frem som mørtelen som holder samfunnsstrukturen sammen, som i VLs lederartikkel. Deri ligger det også en trussel om at det kan få alvorlige konsekvenser for landet vårt dersom Dnk skulle bli behandlet som et hvilket som helst annet trossamfunn.

Mennesker har mange identiteter og skal ikke bli redusert til den ene. Når «deres identitet», «deres religion eller livssyn» blir satt opp mot «våre kristne verdier» eller «vår kristne kulturarv», er det grunn til å være på vakt – det bygger ikke pluralistiske samfunn, det splitter. Vi har for øvrig alle et ansvar for å imøtegå destruktive trekk i egen religion og tilhørende kultur.

Støtten til trossamfunn handler først og fremst om støtte til religiøse aktiviteter. Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identitet og er en arena for utvikling av empati og solidaritet. Samfunnsoppgavene de løser kommer ofte i tillegg til gudstjenester og undervisning, og kommer hele lokalsamfunn til gode (barnekor, eldretreff, norskundervisning, ungdomsklubber og kvinnelag), og er ikke forbeholdt medlemmene. Dette gjelder mange tros- og livssynssamfunn og inngår i vår felles kultur. At Vårt Land mener at minoritetene må finansiere majoriteten, er et feilskjær. Det kan selvsagt ikke være slik at noen er likere enn andre – det vil i så fall være en endring i menneskesyn i landet vårt.

Ny finansiering må bygge på en annerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

Vi vil bli mer, ikke mindre, mangfoldige i tiårene som følger.

Dette innlegget ble publisert i Vårt Land13.5.2019.

Beredskap i tros- og livssynssamfunn: Det handler om å skape trygghet og minimere skade

2019 har vært preget av hendelser som er egnet til å spre utrygghet blant norske tros- og livssynssamfunn. Det har vært rettet terrorangrep mot mennesker samlet i bønn i muslimske, kristne og jødiske gudshus. Brannen i Notre-Dame i Paris var dessuten en uhyggelig påminnelse om hvor raskt en ødeleggende katastrofe av denne typen kan utvikle seg.

Torsdag 2. mai inviterte derfor politiet til et  til et informasjonsmøte på politihuset i Oslo om sikkerhet for tros- og livssynssamfunn. Der ble de fremmøtte representantene tros- og livssynssamfunnene informert om dagens trusselbilde og fikk informasjon om brannsikkerhet, terrorsikring og ambulanseprosedyrer med mer.

Spesialrådgiver i STL, Anne Sender, var tilstede på møtet og var imponert over arrangementet:

–  110 tros- og livssynsledere møtte opp og fikk blant annet forsikringer om tett tilstedeværelse rundt moskeene av politiet i ramadantiden som starter denne uken. Politiet på sin side var klare på at de forventet at lederne nå startet med beredskapsplaner og treninger som politiet ville både bistå med, men også følge opp i løpet av høsten, forteller Sender.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Økt sikkerhetsbevissthet skaper trygghet

Roy Cato Einarsen forteller at politiet alt hadde begynt å tenke tiltak for å styrke beredskapen i tros- og livssynssamfunn etter terrorangrepene på New Zealand. I lys av senere hendelser ble dette utvidet fra terrorberedskap til å gjelde alt fra en brann, til å eksempelvis håndtere en situasjon hvor et medlem av menigheten får et illebefinnende og trenger medisinsk hjelp.

– Det handler om å være i forkant og forebygge, sier Einarsen. – Målet er dels å øke trygghetsfølelsen, og dels å minimere skaden ved eventuelle hendelser, fastslår han.

Einarsen forteller at de gjennom dette initiativet bygger på erfaringene fra blant annet 22. juli-angrepene og forskningen som er gjort i senere år. Noe opplysningsmateriale foreligger allerede, men dette skal samles og struktureres til nytte for alle norske tros- og livssynssamfunn.

Generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys, er takknemlig for politiets initiativ.

– Det er veldig positivt at politiet tar på alvor den utryggheten som kan bre seg i kjølvannet av slike tragiske hendelser som vi har vært vitne til de siste månedene. Det er dessuten prisverdig at politiet er i forkant av begivenhetene og kommer med dette initiativet før en eventuell hendelse inntreffer.

Foto av Notre-Dame: Levrier Guillaume. Foto fra møtet om sikkerhet: Anne Sender og Stovner politikontor.

Les politiets sikkerhetstips her: Samling hos politiet 2019 pdf

Solidaritetshilsener fra norske politikere etter angrepene på Sri Lanka- #tryggibønn

Tale av Erna Solberg

Denne messen, og flere samlingsstunder som har vært avholdt denne uken, kan forhåpentlig bidra til å gi trøst. Til å hjelpe alle gjennom denne vanskelige tiden. Samlingene viser også samhold, støtte og styrke i et mangfoldig religiøst og etnisk felleskap blant nordmenn med bakgrunn fra eller tilhørighet til Sri Lanka.

Angrepene rammet hele Sri Lanka, ja og verden langt utenfor. Det er en nasjonal tragedie. Jeg har håp om at alle srilankere nå vil stå samlet og fordømme vold mot alle grupper i samfunnet.

Sri Lanka har lange tradisjoner for fredelig sameksistens mellom trossamfunn. Innsatsen for forsoning, interreligiøs dialog og brobygging vil fortsette å være svært viktig. Nordmenn med bakgrunn fra Sri Lanka og landets støttespillere kan spille en sentral rolle i dette arbeidet.

Samtidig må verdenssamfunnet fortsette å støtte opp om fredelig utvikling og forsoning i landet. Norge har et langt og nært forhold til Sri Lanka. Vi vil fortsette vår støtte til Sri Lanka for å bygge et samfunn basert på

fredelig sameksistens mellom ulike folkegrupper og trossamfunn.

Dette arbeidet ligger foran oss. Men her og nå handler det om å gi seg tid til å sørge. Til å minnes dem som mistet livet. Til å støtte dem som overlevde og som skal reise seg igjen. Det er tid for å ta vare på hverandre.

Dette var et utdrag fra talen. Den kan leses i sin helhet her.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hilsen fra Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre

Første påskedag betyr håp for kristne over hele verden. Så var det likevel blytunge nyheter vi fikk søndag morgen. Terrorangrep på Sri Lanka, over 350 mennesker drept, mange av dem barn.

Vi kan bare ane omfanget av smerten hos de etterlatte, av lidelsen hos de skadde, av fortvilelsen hos alle rundt. Jeg vil uttrykke dyp medfølelse med alle som er rammet. Takk til Oslo katolske bispedømme og medarrangørene for at dere markerer solidaritet og medfølelse, i beste tradisjon, med nestekjærlighet og innlevelse.

Jeg vil uttrykke overfor våre medborgere som har bånd til Sri Lanka, at vi står sammen med dere. Vi kjenner så altfor godt til sorgen som treffer en hel nasjon når terroren rammer. Til utryggheten som setter seg i kroppen. Til sjokket over at det finnes mennesker blant oss som er i stand til å utføre noe så grufullt.

IS har påtatt seg ansvaret for terrorangrepet. Som på New Zealand en måned tidligere var det rettet mot troende – tre av målene var kirker. Kanskje var det nettopp håpet som brakte folk til kirken denne første påskedagen. Nå er det vår oppgave å vise ekstremistene at de aldri skal få ta fra oss håpet. De som tar i bruk terror mot uskyldige sivile, må møtes med fasthet, og gode krefter på tvers av landegrensene må samle seg for å bekjempe ondskapen.

Så er det også dette: I ord og handling skal vi verne om troen på og engasjementet for en bedre verden. Arbeide enda hardere for fred. Slå ring rundt våre urokkelige verdier om nestekjærlighet og frihet. Og ta vare på håpet. Det skylder vi alle dem som mistet det første påskedag.

Hilsen fra tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad

Påskemorgen – den kristne jubeldagen – våknet vi til tragiske nyheter om at det har vært angrep på kirker og hoteller i Sri Lanka. En terror så grusom at det knapt finnes ord.

I dag står landets tros- og livssynssamfunn sammen for å vise sin støtte til verdens kristne og for å aktivt markere retten til å praktisere sin tro eller sitt livssyn i trygghet.

Mine tanker og dypeste medfølelse går til alle som er rammet av dette grufulle angrepet, til hele folket på Sri Lanka, og til de kristne på Sri Lanka som særlig var et mål for terroren.

For en knapp måned siden var også tros- og livssynssamfunn i Norge samlet i en felles markering. Markeringen fant sted utenfor Islamic Cultural Centre-moskeen i Oslo og var en støtte til verdens muslimer, etter de grusomme ter

rorangrepene på New Zealand.

Det at terrorister nok en gang angriper troende som er samlet i fellesskap og takknemlighet til Gud, vekker sorg, bekymring og avsky. Trosfriheten står under sterkt press flere steder i verden. Hat nører opp under hat. Polariserende krefter i hele verden prøver å vende folk mot hverandre.

Takk til alle dere som i stedet jobber for kjærlighet, dialog og toleranse. Takk til Samarbeidsrådet for tros og livssynssamfunn og alle medlemsorganisasjonene for deres iherdige kamp for å bygge opp det som terroristene prøver å rive ned: Et samfunn bygget på gjensidig anerkjennelse og respekt, der vi alle kan være trygg i bønn (#tryggibønn).

Hilsen fra byrådsleder Raymond Johansen og ordfører Marianne Borgen i Oslo

Det var med vantro og sjokk vi fulgte nyhetene fra Sri Lanka første påskedag.

Påskefreden ble brutt av de forferdelige angrepene som tok liv av 250 uskyldige mennesker. Mange som er til stede her i kveld er rammet av terroren.

Våre tanker går til dem og deres nærmeste på Sri Lanka. Alle mennesker, uavhengig av hvilken religion de bekjenner seg til, skal være trygge når de er i bønn og gjennomfører sine troshandlinger.

For noen uker siden var det muslimer på New Zealand som ble rammet. Det er fullstendig uakseptabelt. Sånn skal vi ikke ha det.

I Oslo bor det mennesker med 200 ulike nasjonaliteter, fra alle tros- og livssynssamfunn. Alle som bor i Oslo skal være trygge, sammen skal vi verne om det livssynsåpne samfunnet.

 

Terroristene ønsker å splitte oss – vi bør vise samhold

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Gleden over å feire årets helligste dag ble erstattet av sorg for kristne på Sri Lanka på påskedagen 2019. Tre menigheter, to katolske og en frikirke, ble angrepet da de var samlet til bønn og gudstjeneste. At terrorister velger seg guds- og forsamlingshus som angrepsmål er dessverre ikke noe nytt. Vi så det på New Zealand forrige måned og i Pittsburgh i fjor. Kristne, muslimer og jøder ble alle rammet da de var samlet med sine trosfeller i det som for mange er det viktigste sosiale fellesskapet utover familien – menigheten.

Menighetene er svært viktige, ikke bare for enkeltindivider, men også for samfunnene de er en del av. Utover å stimulere medlemmene til etiske refleksjoner, gi dem anledning til å markere livets store stunder på en verdig måte, søke noe større enn seg selv i fellesskap med andre og tilby tilhørighet, identitet og samhold, byr det sosiale nettverket menighetene utgjør på hjelp til mange av livets praktiske utfordringer. Det er av særlig betydning i land uten en omfattende velferdsstat.

Et terrorangrep mot et guds- eller forsamlingshus er derfor et angrep rettet mot både hjertet og sjelen til dem som blir rammet. Det rammer ofrene, og lokalsamfunnet, på flere nivåer. Ikke minst rammer de tilliten grupper imellom, og selve troen på at fredelig sameksistens mellom ulike tros- og livssynssamfunn er mulig. Terroristene ønsker å skru opp konfliktnivået og spre mistenksomhet og frykt.

Det kan de kun lykkes med om vi selv tillater det. Viser vi samhold kommer de ingen vei. For å sitere Basim Ghozlan etter moskéangrepene på New Zealand: «Terroristene har ingen sjanse når vi står sammen».

Et slikt robust samhold på tvers av tros- og livssynsskiller kommer imidlertid ikke av seg selv. Å rive noe ned kan gå veldig raskt, mens det å bygge et solid fundament av gjensidig tillit og solidaritet er møysommelig arbeid som krever årelang innsats.

I tjuefem år har tros- og livssynsorganisasjonene som er organisert i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) arbeidet med nettopp det. Å bygge broer gjennom dialogarbeid, ved å ivareta både fellesinteresser så vel som rimelige særinteresser, ved å forsvare hverandre når en av oss opplever urett og ved å vise solidaritet og medfølelse når ett av våre medlemmer rammes av vold eller terror. Det er et fellesskap tuftet på toleranse for uenighet og ulikhet hva gjelder tro og praksis, men som står fullstendig samlet i oppslutningen om demokrati og likebehandling.

Når våre kristne opplever at trosfeller angripes i sine gudshus, ønsker vi å vise at vi i STL står sammen. Da muslimer forrige måned opplevde at sine trosfeller i New Zealand ble angrepet, samlet lederne i STL seg til aksjonen #tryggibønn for å demonstrere at vi står sammen på tvers av tro og livssyn når en av oss blir truet. Etter terrorangrepene i påsken er det på ny tid for å vise solidaritet på tvers av tros- og livssynskillene, denne gang med de kristne.

«Min frihet er avhengig av din frihet, og i vårt livssynsåpne samfunn skal alle kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn uten frykt. Aksjonen #tryggibønn handler om fellesskap og solidaritet på tvers av tro», sa biskop Bernt Eidsvig da han på vegne av STL-fellesskapet hilste Islamic Culture Center (ICC) på fredagen etter terroren rammet muslimer på New Zealand.

Dessverre er det grunn til å gjenta det – denne gangen rettet mot biskop Eidsvigs og andre kristne trosfeller: Alle skal være #tryggibønn.

Foto: OKB/Kristin Svorte

Denne kronikken ble publisert i Dagen 26.4.2019 (kun papir, ikke nett).

 

Solidaritet og samhold etter terrorangrepene på Sri Lanka

Nok en gang er mennesker samlet til bønn blitt angrepet i sine gudshus. Denne gangen var det kristne i Sri Lanka som ble rammet.

Påskedagen er å regne som den helligste av dagene i kirkekalenderen. Det var neppe tilfeldig at de ekstreme muslimske terroristene på Sri Lanka valgte nettopp denne dagen for sine angrep mot tre kristne forsamlinger, to katolske- og én protestantisk menighet.

I Norge har det alt vært flere markeringer for å vise solidaritet med de kristne på Sri Lanka, så vel som alle de andre som ble rammet av angrepene i det majoritetsbuddhistiske landet som har en stor hinduisk minoritet, samt et betydelig antall muslimer og kristne.

Blant annet kom tamilske hinduer og buddhister til den katolske messen i St. Johannes menighet på Bredtvedt samme dag som terrorangrepene fant sted. Der var også spesialrådgiver i STL, Anne Sender, som har et nært og varmt bånd til Sri Lanka etter å ha vært i landet som våpenhvileobservatør da borgerkrigen raste på øya.

Hun hadde følgende å si etter messen.

– Det var sterkt å dele den katolske gudstjenesten med srilankesere, både hindu-tamiler og buddhister, som samlet seg i Bredtvedt kirke i kveld. Alle er medlemmer i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge, og vi står sammen med dem nå som nå er rammet av vold og ødeleggelse i landet sitt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tisarana Sri Lanka Buddhistforening inviterte andre påskedag til en sympatimarkering med sorgbearbeiding og velsignelsesseremoni for bombeofrene. Representanter for alle Sri Lankas fire største religiøse tradisjoner, buddhister, hinduer, muslimer og kristne, var tilstede i Karma Tashi Ling buddhistsenter.

Bhante Manirathana, ledende munk i Oslo Vihara, hadde følgende erklæring å komme med i forkant av seremonien:

«La oss komme sammen og tenne lys i solidaritet med alle som er rammet av denne tragedien, alle som har mistet livet, alle som har mistet noen av sine kjære og alle som ble såret eller er pårørende til de skadde. Disse onde og feige voldshandlingene har som eneste hensikt å så splid blant oss, derfor er det viktig at vi står sammen, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn».

Styreleder i STL, Britt Strandli Thoresen, var tilstede på seremonien. Hun holdt en hilsen på vegne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, hvor hun vektla behovet for at alle femten medlemsorganisasjoner står sammen i slike stunder. Strandli Thoresen hadde følgende å si i etterkant av seremonien:

– Det var en vakker og verdig markering for de berørte – drepte og sårede og deres familier. Tempelet var fullt – voksne og barn viste sin respekt i bønn, ved å tenne lys og gjennom stille ettertanke.

Lang vei frem mot en verden hvor alle er trygge i bønn

Da to muslimske forsamlinger i New Zealand ble rammet av terrorangrep tok Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn initiativ til en solidaritetsaksjon som fikk emneknaggen #tryggibønn. Det ble da ytret bekymring for at det ville bli behov for #tryggibønn-aksjoner også i fremtiden.

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, er rystet over terrorangrepene.

– På vegne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vil jeg uttrykke vår medfølelse med de rammede for terrorangrepene, samt solidaritet og støtte til våre kristne, sier Ingrid Rosendorf Joys.

Også Rosendorf Joys mener at det dessverre er grunn til å frykte at man vil oppleve flere angrep av denne typen.

– Det er ingen tilfeldighet at kirker, og andre guds- og forsamlingshus, regelmessig rammes av terror. Ved å velge slike mål retter terroristene et angrep mot hjertet av et fellesskap forent av en tro- eller et livssyn, så vel som mot et symbol på noe enda større. For dem som har som mål å splitte og skape frykt, hat og mistro i en befolkning er det å angripe noe som betyr så mye for så mange mennesker et effektivt virkemiddel. Veien frem mot en verden hvor alle er trygge i bønn er derfor lang, og må tas ett skritt om gangen gjennom samhold og solidaritet tros- og livssynssamfunn imellom.

Førstkommende fredag (26.4.2019) vil det bli avholdt rekviemmesse i St. Johannes kirke på Bredtvedt.

Rigide tilskuddsregler resulterer i forskjellsbehandling

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL.

Et sikkert vårtegn har med tiden dessverre blitt at flere tros- og livssynssamfunn ikke makter å møte dokumentasjonskravene til fylkesmannen i tide til å utløse de tilskuddene de har krav på. Det er her viktig å merke seg at tilskuddet ikke er en utlysning eller søknad, men tilbakebetaling av den såkalte kirkeskatten. Det er altså midler samfunnene har krav på.

Det må naturligvis være en frist for å melde fra til myndighetene om medlemstall. Likevel registrerer Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) at reglene slik de er i dag er for rigide og ikke fungerer etter sin hensikt, som er å sørge for at de pengene medlemmene har betalt inn kommer dit de skal – til tros- og livssynssamfunnene de er samlet inn på vegne av. Det er gode grunner til å revurdere regelverket når det hvert år er slik at flere samfunn ikke klarer å møte tilskuddskravene innen tidsfristen. Særlig når man tar i betraktning at et gjennomsnittlig tros- og livssynssamfunn i Norge ofte har mer til felles med en frivillig forening enn med en profesjonell virksomhet med heltidsansatte.

De fleste norske trossamfunn baserer seg i betydelig grad på frivillighet. Mange drives utelukkende gjennom ulønnet, frivillig arbeid.

Det er både en styrke og en svakhet, men i denne sammenhengen gjør det disse samfunnene svært sårbare. Å drifte et tros- eller livssynsfellesskap ut i fra disse forutsetningene er utfordrende. Enkeltpersoner og styrer kan være helt essensielle for driften, og utskiftingen av disse, eller enda verre, sykdom og dødsfall, kan i noen tilfeller gjøre det svært vanskelig for et slikt fellesskap å komme seg på beina igjen. Særlig dersom de som tar over ikke har tilstrekkelig opplæring eller kunnskap til å eksempelvis sende inn påkrevd informasjon om medlemstall til fylkesmannen.

Samlet er det snakk om millionbeløp som aldri havner hos tros- og livssynssamfunnene de er myntet på. For mange samfunn utgjør dette det primære driftsgrunnlaget. Slik situasjonen er i dag, hvor flere ikke makter å møter kravene, synes det åpenbart at ordningen ikke er tilpasset den form for hovedsakelig frivillig basert virksomhet som de fleste tros- og livssynssamfunn altså er.

STL var i sin tid pådriver for å få på plass det nåværende systemet, men mye har hendt siden den gang. Blant annet har det skjedd store endringer knyttet til teknologi og personvern.

Nytt i år er også at man ikke lenger sender ut en påminnelse om fristen, slik man tidligere gjorde i et rundskriv som også inneholdt informasjon om dokumentasjonskravene. En slik innskjerping kan ta et nyvalgt styre, eller en nyansatt koordinator, på senga og dermed sørge for at det i verste fall ikke lenger gjenstår noe samfunn å styre eller koordinere.

Staten er ikke forpliktet til å ha en tilskuddsordning som den vi i dag har, men vi tror likevel at en slik ordning er av det gode. Dels for å sikre likebehandling av tros- og livssynssamfunn i tråd med menneskerettighetene og Grunnlovens paragraf 16, men også fordi tros- og livssynssamfunnene fyller en viktig rolle i det norske sivilsamfunnet, og betyr svært mye for mange nordmenn.

Man kan naturligvis være uenig med oss om verdien av tilskuddsordningen, men når vi nå først har en slik ordning er det viktig at den er bygget på like rettigheter og reell likebehandling. Ikke bare i teorien, men også i praksis. Når det viser seg at flere små- og mellomstore samfunn ikke får utbetalt midlene de har krav på er det på tide å vurdere tiltak for å sørge for at også de mindre samfunnene behandles i tråd med intensjonen for tilskuddsordningen.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn bistår gjerne i denne prosessen.