Et livssynsåpent samfunn?

Generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys, snakker om det livssynsåpne samfunn med politiker Espen Andreas Hasle.

Hvordan kan Norge være et godt land å tro i? Hvordan er det å ha en tro i Norge i dag? Skal vi sette grenser for trosfriheten? Hvordan står det til med likestilling i trossamfunnene? Har Norge en aktiv, støttende religionspolitikk?

Dette er noen av spørsmålene KrFs førstekandidat Espen Andreas Hasle og generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys, svinger innom i denne samtalen som du kan se i videoen nedenfor.

Samtalen ble strømmet på Facebook den 5.5.2021 og publisert her med tillatelse fra Espen Andreas Hasle.

Regler for guds- og forsamlingshus i påsken

Vi er inne i den del av året med svært mange viktige religiøse høytider, blant annet pesach, påske og holi. Videre nærmer vi oss den islamske fastemåneden ramadan.

Ettersom vi har fått signaler om at mange er usikre på hvilke regler som gjelder for samlinger i guds- og forsamlingshus om dagen, tok vi kontakt med Barne- og familiedepartementet. De gav oss følgende avklaring:

«I tråd med covid-19-forskriften § 16b første ledd bokstav f, skal tros- og livssynshus holdes stengt i kommuner som er omfattet av covid-19-forskriftens kapittel 5A. I kommuner omfattet av kapittel 5A er det også et forbud mot arrangementer, jf. covid-19-forskriften § 16c første ledd. Det gjøres likevel unntak for begravelser, bisettelser, vielser, dåp og for samtaler mellom representant for tros- og livssynsamfunn og enkeltpersoner.

Det er viktig at tros- og livssynshus holdes stengt. Det ikke er tillatt med åpne kirker. Dette gjelder også selv om den åpne kirken ikke kunngjøres.

Covid-19-forskriften gjør unntak for samtaler mellom representant for tros- og livssynsamfunn og enkeltpersoner. Kirken kan derfor åpnes for samtaler mellom ansatte og enkeltpersoner av en sjelesørgerisk karakter og med utgangspunkt i en forespørsel om slik samtale. I forbindelse med dette kan man også tenne lys og be. Formålet er utelukkende å kunne tilby samtaler, bønn, lystenning og nattverd for enkeltpersoner.»

Og videre presisering om endring vedr dåp for kommuner som faller inn under kap 5a:

«Covid-19-forskriften er nå endret slik at det er tillatt å gjennomføre dåp i kommuner som faller inn under kapittel 5 A i covid-19-forskriften. Ved dåp kan barnet, foreldrene, prest og inntil to faddere være til stede:

§ 16c.Forbud mot arrangementer

Det er ikke tillatt å gjennomføre arrangementer, jf. § 13, med unntak av begravelser, bisettelser, vielser og dåp. Forskriften § 13a gjelder, likevel slik at det ikke kan være mer enn 30 personer til stede i begravelser og bisettelser når alle i publikum har faste, tilviste sitteplasser. Ved vielser kan brudeparet, vigsler og to vitner være til stede. Ved dåp kan barnet, foreldrene, prest og inntil to faddere være til stede.

Digitale arrangementer med maksimalt fem personer til stede, i tillegg til utøvere og annet nødvendig produksjonspersonell, er tillatt.

Forskrift om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften) – Lovdata

Departementet ber også om at den nye anbefalingen om to meter avstand tas inn i smittevernveiledere.

Husk for øvrig at dere skal følge de reglene som gjelder for deres område enten det er nasjonalt eller kommunalt, evnt regionalt. En tommelfingerregel er at den strengeste regelen trumfer. Oslo har egne regler. Se her

Vi minner om at det også oppfordres til ikke å reise utenlands.

Med det vil Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn benytte anledningen til å ønske god pesach, god holi og god påske alt etter tradisjon og tilhørighet!

Vanskelige avveininger i lokale forskrifter

Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerett. Begrensninger i religionsutøvelsen må være nødvendige og godt begrunnet.

Mange kommuner har nå en vanskelig jobb med å vedta lokale koronaforskrifter. I dette arbeidet er det flere hensyn som må veies opp mot hverandre, og det må gjøres innskrenkninger i mange grunnleggende goder og rettigheter på ulike samfunnsområder.

Ved økt mobilitet og ansamling øker smitterisikoen, og det er nettopp dette vi sammen vil unngå.

Når kommunene vurderer å forby alle arrangementer, og stenge kultur- og fritidsaktiviteter for voksne, må trossamfunnene få en særlig vurdering. Retten til å tro stopper ikke med et tent lys på kjøkkenbordet eller en stille privat bønn før leggetid. For mange er kjernen i trosutøvelsen det fysiske møtet i kirken, moskeen eller tempelet.

Det avgjørende i vurderingen av trossamfunnenes betydning, er en grunnleggende forståelse av at trosfellesskapet er inkludert i «retten til alene – og sammen med andre – utøve sin tro eller sitt livssyn».

Respekten for tros- og livssynsfriheten ligger til grunn for statens lovgivning og regulering av tros- og livssynssamfunnenes virksomhet. Enhver innskrenking av denne retten krever særlig veloverveide begrunnelser og vurderinger av tiltakets nødvendighet, saklighet og forholdsmessighet.

Vi oppfordrer kommunene til å gå i dialog med tros- og livssynssamfunnene om utformingen av lokale koronarestriksjoner. I dialog vil det kunne fremkomme forslag til hvordan tros- og livssynsfriheten fortsatt kan opprettholdes innenfor forsvarlige smittevernfaglige rammer, og hvilke alternativer som finnes til helt nedstengte gudshus.

Nasjonale myndigheter har nylig erstattet kravet om fastmonterte seter til et krav om faste, tilviste plasser. Dette bør også følges opp av kommunene som har lokale forskrifter. Et krav om faste tilviste plasser bidrar til at deltakerne holder nødvendig avstand under samlingen og forhindrer ubegrunnet forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunn sammenlignet med andre arrangører.

Vi er glade for denne endringen. I tillegg vil kravene til 1 meter avstand og anbefaling om 2 meter avstand ved allsang begrense antall deltakere i et lokale.

Ved særlig høyt smittetrykk har vi forståelse for at den beste løsningen kan være å avlyse større samlinger. Der dette skjer, er det likevel av vesentlig betydning at befolkningen kan gjennomføre religiøse handlinger som dåp, vigsel, begravelser og bisettelser, med begrenset deltakelse. Kommunene bør unngå å stenge døren til trossamfunnene helt.

I de mest krevende periodene vil det være av stor verdi at befolkningen har mulighet til å oppsøke et gudshus for en-til-en-samtale, lystenning og bønn. Vi ber derfor kommunene om å la dørene til gudshus stå på gløtt, slik også nasjonale myndigheter gjør i det strengeste lokale tiltaksnivået i covid-19-forskriften.

I løpet av 2020 ble det gjennomført titusenvis av samlinger i tros- og livssynssamfunn, og kun et fåtall kjente smitteutbrudd knyttes til disse. Det viser en ansvarlig og profesjonell sektor, som vil spille på lag med resten av samfunnet i pandemibekjempelsen, til beste for befolkningens liv og den enkeltes fysiske og mentale helse.

Signert: Ingrid Vad Nilsen. kirkerådsdirektør i Den norske kirke, Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Erhard Hermnsen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, Marit Halvorsen Hougsnæs, adm.dir. i KA – arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.

Innlegget ble først publisert i Kommunal Rapport 15. mars. 2021. Fremhevet bilde av Karl Fredrickson fra Unsplash

Et spørsmål til utenriksministeren

Vi ber om en tett dialog hva angår forfølgelse av ulike minoriteter.

Vi skriver som representanter for tros- og livssynssamfunn, humanitære- og menneskerettighetsorganisasjoner og akademiske institusjoner. Vi representerer troende fra ulike trosretninger, ateister og agnostikere. Sammen ønsker vi å uttrykke en sterk felles bekymring og oppfordrer norske utenriksmyndigheter til å sette arbeidet mot forfølgelse av religiøse og ikke-religiøse minoriteter høyt på agendaen.

Norges plass i FNs sikkerhetsråd gir Norge muligheter til å påvirke innretningen av både nye og eksisterende fredsbevarende og humanitære operasjoner i FN-regi. Sivilsamfunnsorganisasjoner kan spille en uvurderlig rolle i å drive frem inkluderende fredprosesser og forankre dem i befolkningen. Vårt arbeid er med på å dempe konfliktnivå og legge til rette for forsoning og fredelig sameksistens mellom folkegrupper i konfliktområder. Vi ber derfor om en tett dialog hva angår forfølgelse av ulike minoriteter.

Det er de seneste tiårene gjort ny forskning på feltet som viser at undertrykkelse og diskriminering av tros- og livssynsminoriteter er en av mekanismene som bidrar til økt sosial spenning og konflikt. Stater som vektlegger upartisk respekt for, og fredelig sameksistens mellom, ulike tros og livssynsgrupperinger, høster redusert konfliktnivå, større sosial stabilitet og endog økonomisk fremgang.

Norske fagmiljøer og tros- og livssynssamfunn er del av brede internasjonale nettverk med kompetanse som kan være til nytte. Den norske erfaringen med det usedvanlig bredt sammensatte nasjonale Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vekker interesse i internasjonale fora. Samarbeidet tros- og livssynssamfunn imellom og relasjonen mellom disse og myndighetene er bygd opp nedenfra. Selv om norske forhold ikke umiddelbart kan overføres til andre land, innebærer erfaringen i seg selv nyttig kunnskap som har overføringsverdi.

Nye rapporter fra ulike hold forteller oss at forfølgelse av tros- og livssynsminoriteter øker drastisk. Stater, paramilitære grupper, terrororganisasjoner, religiøse ledere og deres tilhengere forfølger sivilsamfunn, opposisjon og religiøse minoriteter ved bruk av midler som diskriminering, utestengelse, fengsling, tortur og likvidering.

Utviklingen synes å være del av en trend der respekten for menneskerettighetene svekkes generelt. Også i land som regnes som demokratiske ser vi en økende tendens til restriksjoner, diskriminering og stilltiende aksept av vold mot tros- og livssynsminoriteter.

Vi verdsetter den innsats som de siste tiårene har vært lagt ned av flere regjeringer, også den sittende, for å fremme respekten for religionsfriheten. Innsatsen målt i bevilgede beløp har økt betraktelig. Til tross for bestrebelser fra både norske og andre lands myndigheter og relevante internasjonale organer, registrerer vi altså en foruroligende negativ utvikling. Det utfordrer til en gjennomtenking av strategiene for å fremme respekten for tros- og livssynsfriheten mer generelt.

Vi vil be utenriksministeren svare på hvordan Norge vil bruke sin posisjon i Sikkerhetsrådet til å fremme involvering av tros- og livsynaktører, humanitære organisasjoner og religionsvitenskapelige og menneskerettslige fagmiljøer, der disse i felleskap kan være en ressurs i konfliktforebygging og bidra til inkluderende fredsprosesser.

Videre vil vi be utenriksministeren svare på hvordan Norge i sitt generelle menneskerettighetsarbeid vil trekke inn de samme brede allianser i møtet med den ovennevnte foruroligende utviklingen vedr. tros- og livssynsfriheten, både i bilaterale relasjoner og i internasjonale organer Norge arbeider gjennom.

Signert av:

Geir Hønneland, generalsekretær, Den norske Helsingforskomité,

Sandra Petersen, daglig leder, Det norske menneskerettighetsfond

Dagfinn Høybråten, generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Erhard Hermansen, generalsekretær, Norges Kristne Råd

Lena Larsen, prosjektleder og Kathrine Raadim, leder, Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO,

Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder, Raftostiftelsen

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Ed Brown, generalsekretær, Stefanusalliansen

Morten Askeland, generalsekretær, Åpne dører

Dette innlegget ble først publisert i Dagbladet 19. mars 2021.

Historisk første møte i interrimstyret for STL Oslo

Det kan kanskje synes underlig at Norges største by ikke har en egen lokal dialoggruppe tilknyttet STL. Vel, det er i ferd med å endre seg.

Den 18. mars ble det avholdt et historisk interrimstyre for STL Oslo.

Det har vært flere forsøk på å starte et STL Oslo tidligere. I en kartlegging av tros- og livssynsmangfoldet i Oslo for noen år siden fant KIFO ut at det var over 200 menigheter i byen. Det ble deretter gjennomført en spørreundersøkelse blant tros- og livssynssamfunn i byen, med spørsmål om man ønsket å delta i tros- og livssynsdialog. De fleste respondentene svarte at det var ønskelig.

STL Oslo er også ønsket av Oslo kommune. For to år siden satt kommunen ned et utvalg som skulle se på en helhetlig tros- og livssynspolitikk for kommunen. Det resulterte i rapporten «Tro det eller ei», som ikke er politisk behandlet ennå.

Koronapandemien har demonstrert at det er nødvendig for kommunen å ha en kontaktflate ut mot tros- og livssynssamfunnene i hovedstaden. Man har behov for en møteplass hvor man kan bli kjent, diskutere ulike spørsmål, og ha en beredskap for å løse saker hvis de oppstår. Ikke minst blir det viktig i forbindelse med den nye tros- og livssynslov som trådte i kraft 1. januar, med de kompleksiteter det medfører.

STL Oslo er allerede i gang med møter med bydelene Grünerløkka, St. Hanshaugen, Søndre Nordstrand, Gamle Oslo og Alna. Målet er å få til et samarbeid mellom bydelene og STL hvor tros- og livssynssamfunn i hver bydel kan få informasjon om ny tros- og livssynslov, korona, samt hva bydelen gjør og kan tilby.

Interimsstyret består av:

Arshad Jamil                           Muslimsk Dialognettverk / Islamic Culture Centre, styreleder

Anne Anita Lillebø                 Den norske kirke, studentprest, bispedømmerådsmedlem

Kuddithamb Vamatheve         Norges Hindu Kultur Senter, styreleder

Baard Thalberg                       Human-Etisk Forbund, styremedlem Oslo lokallag

Anne Mari Schiager Topland Frikirken, pastor Oslo Storbymenighet og nasjonal nestleder

Ny dialoggruppe i Møre og Romsdal

STL Møre og Romsdal ble stiftet 12. mars, som den ellevte lokale dialoggruppen tilknyttet STL. Ålesund moské var vertskap for stiftelsesmøtet, som samlet representanter fra Den katolske kirke, Den norske kirke, Human-Etisk Forbund (HEF) og Møre og Romsdal Islamske Dialognettverk (MRID).

MRID er en sammenslutning av flere muslimske trossamfunn i fylket. Adventistkirken var også med i forberedelsene, men deltok ikke under selve møtet. STL Møre og Romsdal håper flere tros- og livssynssamfunn i fylket ønsker å bli medlemmer.

Initiativet til gruppen kom fra Human-Etisk Forbund. I et leserinnlegg i Romsdal budstikke skriver fylkesleder Inger Slinning:

«Vi trenger mer gjensidig forståelse og respekt mellom de ulike tros- og livssynssamfunn, og færre tilfeller av at sunn kritikk ender som hatefulle ytringer, ikke minst i sosiale medier. Det å møtes i et samarbeidsråd vil være en god start.»

Dialog står sentralt i arbeidet til den nystiftede gruppen, og kommer til å legge vekt på å bli kjent med hverandre og hverandres tro. Stiftelsesmøtet ønsker å se på muligheten for å arrangere en «religionenes dag», og informere om heftet «Ord til trøst» til ulike helseinstitusjoner i fylket.

– Møre og Romsdal er et av de største områdene i landet som ikke har en STL-gruppe, og det er flott at det har kommet et lokalt initiativ for å dekke behovene på Nordvestlandet, sier Alasdair McLellan, som er ansvarlig for å følge opp lokale grupper hos STL nasjonalt. Han legger til:

– Det livssynsåpne samfunnet må realiseres lokalt, og da er vi avhengige av lokale initiativ. Derfor håper vi at det også dannes lokale dialoggrupper enda flere steder i landet.

Stiftelsesmøtet valgte Geir Sakseid (Den norske kirke, Møre bispedøme) til styreleder. Andre medlemmer i styret er Harald Abdel Rehman Solar (MRID), Gunnhild Barstad Løvold (Den norske kirke, Ålesund menighet) og Kari Svisdahl (HEF). Varamedlemmer er Josef Benchi (MRID) og Inger Slinning (HEF).

Snikislamisering er et stigmatiserende begrep

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Siv Jensen har valgt å gå av som partileder i FrP. Hun har dedikert 25 år av sitt liv til politikken og har mottatt hyllester fra så vel partifeller som rivaler. Det har imidlertid ikke bare vært ros å få. Blant annet har hun blitt kritisert for å mistenkeliggjøre muslimer. Innføringen av begrepet «snikislamisering» trekkes ofte frem som et eksempel på det.

I en kronikk i Vårt Land forsvarer Siv Jensen begrepet og kommer med noen konkrete eksempler på det hun mener kan betegnes som snikislamisering av Norge. Hun skriver: «For å ta noen eksempler på hva snikislamisering er kan vi vise til kravet om å vise ørene på passfoto. Dette er et krav vi hadde av sikkerhetsmessige grunner, men som ble fjernet etter krav fra muslimer.»

Det er feil. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) kjenner den såkalte øresaken særdeles godt, ettersom vi har jobbet med den i årevis. Vi vet derfor utmerket vel at ingen har arbeidet mer intenst for å få dette kravet fjernet enn våre turbanbærende sikher. De andre tros- og livssynssamfunnene i STL har stilt seg bak dette arbeidet i trygg forvissning om at det ikke gir noen vesentlig sikkerhetsmessig gevinst å vise ørene. At det ikke gir noen sikkerhetsmessig gevinst gjør at ingen andre land – heller ikke USA og England som er strenge på sikkerhet – har slike krav, og Norge har altså tatt vekk kravet med den samme begrunnelsen.

Å gi inntrykk av at ørekravet ble fjernet utelukkende på grunn av press fra muslimer er å nedvurdere sikhenes mangeårige innsats for å få fjernet påbudet. Det er riktig at også muslimer har gått inn for å fjerne kravet om å vise ørene på passbilder, men det er altså sikhene som har kjempet aller hardest for å oppnå dette, gitt at det medfører en svært stor ulempe for en langt større andel av sikhbefolkningen enn for andre minoriteter.

Frp tør der andre tier, skriver Jensen. Det er i utgangspunktet en holdning vi i STL applauderer. Vi har det såkalte uenighetsfellesskapet som ideal, og mener en frimodig meningsutveksling er en forutsetning for at et mangfoldig, livssynsåpent samfunn skal kunne fungere i praksis. Vi er ulike og har forskjellige verdier og synspunkter – dette mangfoldet må vi akseptere og tolerere.

Det innebærer å forholde seg til spørsmål vi synes er brysomme og ubehagelige. Forslag om, eller innføring av, kjønnsnøytral svømmeundervisning er ett av dem. I den mest omtale saken fra Trondheim var det imidlertid ikke religiøse bluferdighetskrav, men kroppspress som var begrunnelsen for at jentene etterspurte kjønnsdeling. Dette spørsmålet kan dermed ikke avfeies som kun et eksempel på islamske særkrav.

Det samme gjelder diettkrav. Det er ikke bare muslimer, og ei heller kun andre religioner og livssyn, som forholder seg til ulike dietter. Antallet vegetarianere og veganere vokser. Det er helt naturlig at man diskuterer mattilbudet i offentlige institusjoner. Som med alt annet vil det også dukke opp lite gjennomtenkte forslag når man diskuterer slike spørsmål. Å innføre halalmat for alle innsatte i norske fengsler er et eksempel på det. Det ville møtt motstand også blant andre trossamfunn i STL. Et slikt forslag kan man argumentere mot på en saklig måte, man trenger ikke ty til et begrep som antyder at Norge er i ferd med å bli overtatt av en minoritetsreligion, ett skritt om gangen.

Jensen hevder at Frps bruk av begrepet snikislamisering ikke bidrar til stigmatisering av muslimer. Vi kan velge å tro Jensen på at det ikke er intensjonen bak begrepet. Vi slår likevel fast, på informert grunnlag, at det er konsekvensen. Begrepet mistenkeliggjør muslimer, og gjør det på en særdeles effektiv måte.

Fjerning av ørekravet fra passforskriftene blir eksempelvis ikke omtalt som «sniksikhifisering». Krav om kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen som følge av kroppspress blir ikke brukt som et eksempel på «snikseksualisering». Når en skole velger å fjerne «jul» fra arrangementer for å inkludere barn som tilhører Jehovas Vitner blir også det kalt «snikislamisering». 

Det norske demokratiet er i realiteten et slags forhandlingsrom hvor man forholder seg til ulike krav, ønsker og behov og kommer frem til kompromisser og løsninger som alle kan leve med. Det må være mulig å delta i disse forhandlingene uten å bli mistenkeliggjort. Og det bør naturligvis være mulig å på rasjonelt grunnlag motsette seg krav og ønsker fra andre parter uten å bli mistenkeliggjort. Alle borgere har rett til å leve livene sine, innenfor norsk lov. Når noen grupper i vårt samfunn – religiøse og ikke – ønsker å leve etter andre ideal, eller andre skikker enn majoriteten, betyr ikke det at deres måte å leve på skal tres ned over ørene på andre. Det betyr simpelthen at både minoriteter og majoriteten kan leve livene sine i et åpent og liberalt samfunn. Det styrker vårt demokrati.

Jensen har lagt en fase av livet sitt bak seg, men har trolig mye mer å by på. Vi håper hun i fremtiden vil fortsette å bidra til det norske uenighetsfellesskapet, men forhåpentligvis uten å ta i bruk begreper som gjør det vanskelig for noen borgere å legge frem sine ønsker og behov uten å bli mistenkt for å ville overta samfunnet vårt. 

Foto: Evelyn Pecori.

Sammen for effektiv vaksinering

Vaksinering er beste vei tilbake til en normalhverdag, og det er viktig å nå bredt ut. Siden romjulen 2020 har vaksineringen mot Covid-19-viruset pågått i Norge. Ikke så fort som mange skulle ønske, men det går fremover. Alle beboere på sykehjem er vaksinert, veldig mange helsearbeidere likeså, og nå beveger man seg videre nedover i aldersgruppene.

STL deltar i samtaler om hvordan vi som samfunn kan nå flest mulig med oppfordring om å la seg vaksinere. I gårsdagens (3.3.2021) møte med FHI, Helsedirektoratet og IMDi, fikk STL, MDN og IRN anledning til å vise hva vi gjør og samtidig gi innspill til hvilken kunnskap vi trenger for å kunne bidra til å spre god og sannferdig informasjon. STLs kampanje #etstikkforfellesskapet skapte begeistring og vi ser for oss å intensivere denne. I dette arbeidet er det viktig at religions- og livssynsledere bidrar med riktig informasjon og til å avkrefte myter om vaksiners innhold og mulige bivirkninger.

Følg med på STLs nettsider og på våre sosiale medier. Lik og del artikler, lenker og kampanjer som legges ut. Slik spiller du og ditt miljø en viktig rolle i arbeidet for effektivt smittevern og vaksinering!

Les mer om vaksinene her.

Et bilde sier mer enn tusen ord

Dette innlegget ble skrevet før lettelsene i smittevernrestriksjonene ble annonsert fredag 19. februar. Det er mao. et uttrykk for hvordan situasjonen var før disse lettelsene.

Av Religions- og livssynslederforumet i STL

Et bilde kan si mer enn tusen ord. Mange religiøse nordmenn kjenner på et dypt åndelig savn i disse dager. Ingenting kan formidle det mer effektivt enn bildet av en kvinne som i vintermørket kneler foran de lukkede dørene til St Olav katolske domkirke i Oslo.

Om man ikke selv er aktiv i et tros- eller livssynssamfunn kan det være vanskelig å forstå hvor viktig det er å kunne ta del i ens tradisjons mest sentrale ritualer, så vel som i fellesskapet som utøver dem.

Det snakkes mye om behovet for å holde ulike treningstilbud åpne av helsemessige årsaker. Det er naturligvis svært viktig. Mennesker har imidlertid andre behov enn de fysiske. Deltagelse i jevnlige ritualer er viktig for medlemmenes åndelige velferd. Det å bli nektet muligheten til å ta del i ritualer, som i noen tilfeller er en plikt så vel som et gode, er en stor belastning.

Denne åndelige deprivasjonen har vart så lenge at mange troende nå befinner seg på bristepunktet. Tros- og livssynssamfunnene har lojalt fulgt helsemyndighetenes smittevernråd. De har bidratt til koronadugnaden på en rekke måter. Ved å dele ut mat, å spre informasjon til minoritetsspråklige miljøer, motvirke konspirasjonsteorier, oppfordre sine medlemmer til å teste- og vaksinere seg, og ved å hjelpe folk til å holde ut.

Oppfinnsomheten har vært stor. Mange ritualer har blitt flyttet over til den digitale sfæren, flere nye tilbud har kommet til. I det lange løp er imidlertid slike erstatningstilbud utilstrekkelige. Religioner og livssyn praktiseres i fysiske fellesskap. Det kommer man ikke utenom.

De siste signalene fra myndighetene er oppløftende. Det snakkes om oppmykninger og mer logiske regler. Det er positivt. Norske guds- og forsamlingshus er ofte romslige og mulighetene for god kontroll av de besøkende er tilstede i minst like stor grad som i andre kulturinstitusjoner som har kunnet motta flere ganger så mange gjester.

Tros- og livssynssamfunnene er ansvarlige og vil sørge for at smittevernet kommer først. Nå er det likevel på tide å slippe kvinnen på bildet, så vel som våre mange andre troende, inn i sine kjære guds- og forsamlingshus igjen. 

Signert av: Ola Fykse Tveit (preses i Den norske kirke), Bernt Eidsvig (biskop i Oslo katolske bispedømme), Manirathana Thero (Buddhistforbundet), Senaid Kobilica (Muslimsk Dialognettverk), Joav Melchior (Det mosaiske trossamfunn), Zahoor Ahmad (Ahmadiyya muslimsk trossamfunn Norge, Berit Hagen Agøy (Norges Kristne Råd), Gurmail Singh Bains (Sikhsamfunnet), Kari Bansal (Holistisk forbund) Tarjei Pedersen (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige), Kristine Høiland (Kristensamfunnet), Surinder Nath Joshi (Sanatan Mandir Sabha).

Bildet av kvinnen som kneler utenfor kirken er tatt av Josef Ottersen.