STLs Dialogpris 2018

STLs Dialogpris ble delt ut for fjerde gang på STLs gjestebud 4. desember 2018. I år ble prisen gitt til Yousef Bartho Al Nahi, Tor Itai Keilen, Siri Marie Seim Sønstelie og Faten Mahdi Al-Husseini. De fire forteller sine historier i teaterstykket «Utafor» på Det norske teateret. Utenforskap er et dagsaktuelt tema og gjennom teaterstykket peker de fire ungdommene på en økende problem i vår samtid.

 

Du kan lese styreleder Britt Strandlie Thoresens tale og juryens begrunnelse her:

 

Det er en glede for meg å kunne overrekke STLs Dialogpris som er en pris tilegnet den eller de som har gjort/gjør seg bemerket i arbeidet med å sette fokus på å bygge ned fordommer og bygge opp kunnskap om betydningen av samarbeid i vårt uenighetens fellesskap.

 

I år går denne prisen til de fire ungdommene som forteller sin historie i forestillingen «Utafor» på Det norske teateret.

 

Jeg vil be om at de fire kommer frem: Yousef Bartho Al Nahi, Tor Itai Keilen, Siri Marie Seim Sønstelie og Faten Mahdi Al-Husseini.

 

Fire ungdommer står på scenen og forteller sin historie. Alle fire har opplevd utenforskap. To er muslimer, én er jødisk og én overlevde terroren på Utøya i 2011. Terror, ekstremisme og fordommer er del av deres historie. Teaterstykket viser ungdommenes prosess for å komme videre og begynne den viktige dialogen, med seg selv, med sitt miljø og med omverdenen. Det framstår som teater, men er virkeligheten tatt inn på scenen. Utenforskap er et dagsaktuelt tema for samfunnet, og gjennom teaterstykket peker de fire ungdommene på en viktig del av vår samtid.

Ensomhet og utenforskap oppleves av mange, og kampen mot ekstremisme og fordommer er også en kamp for inkludering. Ungdommene i forestillingen viser oss at vi alle har et ansvar, både for oss selv og for våre omgivelser. Vi må både kunne stå for våre valg, og eventuelt endre retningen i livet.

 

For STL er det viktig å oppmuntre til nettopp denne dialogen, og spesielt viktig er det at de fire ungdommene når landets ungdommer med dette budskapet. STL er et uenighetens fellesskap, hvor vi gjennom dialog og respekt for hverandres forskjeller ønsker oss et samfunn som rommer både troende og ikke-troende som likeverdige borgere. For STL er de fire stemmene deltakere i denne dialogen, og vi håper mange kan lytte til deres budskap og legge merke til deres felles opptreden på samme scene.

 

Bak stykket «Utafor» står regissør Svein Tindberg – som er her i salen. Han fortjener en stor takk for sitt inkluderende arbeid med disse modige ungdommene!

Lansering av Uenighetens fellesskap

Tirsdag 20. november lanserte Religioner.no og STL det nye prosjektet Uenighetens fellesskap. Det ble et flott arrangement med mange gjester, gode taler og presentasjon av en viktig kunnskapsressurs.

 

STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys sier dette om prosjektet: «Uenighetens fellesskap er en unik ressurs som presenterer en hel rekke religioner og livssyn. Jeg håper dette innenfra-perspektivet vil bli brukt både i skolesektoren og av andre som ønsker seg kunnskap om de ulike tros- og livssynssamfunnene i landet vårt.»

 

STLs styreleder Britt Strandli Thoresen holdt tale ved åpningen av lanseringsfesten. Hennes tale kan du lese her:

 

Imagine there’s no religion!

Tale ved STLs styreleder Britt Strandlie Thoresen

Så heldige vi er som kan synge dette høyt – vi vet at religion finnes, og vi har frihet til å tro på det vi vil, eventuelt ikke tro. I dag sang vi Imagine med et glimt i øyet og med hjelp av operasanger og kommunikasjonssjef i Norsk Lektorlag Bjørgulf Vinje Borgundvaag, akkompagnert av Kirkerådets Hans Arne Akerø ved flygelet! Takk til dere! Og som et lite tegn på vår takknemlighet, fremdeles med et glimt i øyet, gir vi dere hver sin marsipangris. Og da tenker jeg at vi har trampet inn i mye på tros- og livssynsfeltet, og spørsmålet er om grisen er rituelt slaktet, halal eller kosher – og om det er greit med julemarsipan eller ei. Mitt navn er Britt Strandlie Thoresen og jeg er styreleder i Samarbeidsrådet for tros – livssynssamfunn.

 

På vegne av våre 15 medlemssamfunn og nettforumet religioner.no ønskes dere hjertelig velkommen til å dele lanseringen av tros- og livsynsbeskrivelser i dagens Norge. Spesielt velkommen til byrådsleder Rina Mariann Hansen som har bidratt til økonomien i dette prosjektet, og til alle dere andre som skal bidra, og dere som har deltatt i å fylle ut i prosjektet Uenighetens Fellesskap!

 

Det er på sin plass med en liten refleksjon rundt den friheten vi har til å begynne lanseringen med det mange ennå mener er en provokasjon «Imagine there is no religion». Mange har kjempet bitre kamper for at vi kan både tenke det, si det, tro det og tøyse med det. I følge forsker Maja Løvland, som holder på med en studie av humor og religion, så har religiøse ledere hevdet at mennesket ikke ble skapt for å ha det morsomt, men skulle hele tiden testes gjennom hardt arbeid og bønn- så humor skulle man ha seg frabedt, men uten å lykkes.

 

Homo Ludens- det lekende menneske – er like naturlig- som tro er det for mennesket. Religioner har også blitt forsøkt utryddet og fornektet gjennom historien uten å lykkes. Vi må rett og slett forholde oss til begge deler som best vi kan. Akkurat her og nå skal vi vise frem det vi tror på med uhøytidelighet og senkede skuldre.

 

I STL falt vi for det lekende og faglige engasjementet som gutta med et varmt hjerte presenterte for oss halv annet år tilbake; nettstedet religioner.no med redaktør Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergård. Prosjektet Uenighetens Fellesskap passet vårt formål og arbeidsform; vi kjenner oss selv best, vi har skoene på, og vi må selv formidle vårt budskap om hvem og hva vi står for med respekt for oss selv og for hverandres så ulike som vi er. Med likeverd som ideal.

 

Den neste timen skal vi se resultatet av hundrevis av timer med videofilming om temaer som er viktige for både individet og storsamfunnet – med andre ord dette livet vi skal leve i felleskap.

 

Ha en fornøyelig time med vesentlig innhold! Med det gir jeg ordet videre til byråden som skal klippe snoren, deretter vil STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys geleide oss videre gjennom programmet.

 

Byråd Rina Mariann Hansen holdt tale og klippet snoren. Hennes tale kan du lese her:

 

Hilsen ved lansering av Uenighetens fellesskap

v/Byråd i Oslo, Rina Mariann Hansen

 

«La oss være enige om å være uenige» er ofte en slags resignasjon i debatter eller krangler. Eller en fallitterklæring når man ikke har klart å overbevise den andre. Men hvorfor er det egentlig det? Er det så dumt å være uenige? Uenighet er jo kjempebra!

 

Vi snakker ofte om det flotte ved et mangfoldig samfunn. Og det betyr jo ikke bare forskjellige hudfarger, språk, trosretninger eller opprinnelser. Det er noe så grunnleggende som forskjellige meninger også. Og tenk så lite interessant det ville vært om alle var enige. Ikke hadde verden gått noe særlig fremover heller.

 

Samtidig vet vi at det er en del mennesker i byen vår som er skeptiske til andre, og gjerne skeptiske til hva andre mener. Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre de ulike meningene vi har, og de ulike perspektivene vi har på livet.

 

Nettopp derfor er dette prosjektet både spennende og viktig: det kan bidra til å oppklare misforståelser og minske fordommer. Og kanskje kan vi lære noe nytt? Det er også veldig gøy at temaene er så forskjellige. Jeg tror mange av oss kan bli klokere og mer kunnskapsrike av dette.

 

Tro og livssyn er viktig for mange av oss. Det påvirker oss, og det påvirker hvordan vi lever livene våre: alene, og sammen.

 

Vi vil at tro og livssyn skal være en selvsagt del av Oslo. Derfor har vi stadfestet at Oslo skal være en livssynsåpen by. For oss handler det om at vi skal alle leve sammen, side om side, med den troen, ikke-troen eller livssynet vi har. Og at det er greit å tro på det samme, og greit om vi ikke gjør det. Vi skal ikke være redde for det andre tror, eller mener. Det skal ikke forties, gjemmes vekk, eller gjøres til helt og holdent en privatsak.

 

Vi skal ikke være nøytrale, men åpne. Vi skal ikke alltid være enige, men åpne for andres syn, tanker og meninger. Kanskje kan vi bli overrasket over hvor forskjellige vi er, og kanskje kan vi bli overrasket over hvor lite forskjellige vi er også?

 

Det er i hvert fall ikke farlig å være uenig, og i uenighet og forskjellighet kan vi finne mange slags fellesskap.

Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer med et spennende og viktig prosjekt!

 

Et skråblikk fra Åshild Mathisen,

tidligere sjefsredaktør i Vårt Land, nå kommentator i Morgenbladet

 

Kjære alle sammen,

først må jeg si at jeg umiddelbart ble begeistret for dette prosjektet. Det viser en vilje, mener jeg – til å formidle eget trossamfunn til storsamfunnet. Da bidrar dere til å fordype den offentlige samtalen om religion, og den blir bare viktigere. Men – jeg er også invitert hit for å gi et skråblikk, så etter den verbale blomsten, skal jeg utfordre dere litt også.

 

Jeg skal ta dere med til Filadelfia-kirken for et drøyt år siden. Jeg var invitert dit for å snakke om hvordan det er å stå frem som kristen i den offentlige debatten. Som daværende redaktør i Vårt Land, fremhevet jeg naturligvis avisen som en plattform for å vise frem egen trospraksis og holdninger. «Hva skal vi med aviser», spurte en da. «Vi har jo Youtube!» Han oppfordret alle i salen til å bruke sosiale medier for å få frem sitt budskap. Som redaktør var jeg forberedt på kritikk, men jeg opplevde noe verre: likegyldighet. Den unge, urbane gjengen opplevde seg stigmatiserte og marginaliserte som kristne. Og de følte ikke at de trengte de tradisjonelle mediene. Gjennom sosiale medier kunne de få frem et positivt budskap når de tradisjonelle ­mediene ikke ville.

 

Det utviklet seg derfor til noe mer enn en samtale om fremstillingen av kristne – det ble en samtale om demokratiet vårt. For dersom neste generasjon ikke anerkjenner redaktørinstituttet og den frie, mangfoldige pressen vår, har vi et demokratiproblem. Vi er alle, også religiøse mennesker, tjent med at mediene avdekker kritikkverdige forhold. Ingen av oss ønsker at fundamentalisme og ekstremisme skal vokse frem i lukkede rom uten at noen avslører, eksponerer og debatterer det. Og det kan være en tidkrevende kamp for mediene å komme inn i lukkede menigheter som ikke vil snakke. Men vi trenger å gjøre det.

 

Samtidig må mediene bære et med­ansvar for at mange føler seg apatiske i møte med mediene og lukker seg vekk fra storsamfunnet. Det gjør noe med deg når journalister bare banker på døren når de lukter noe ­negativt å skrive om. Jeg tror dette ikke nødvendigvis er så bevisst fra mediene, men at det kritiske perspektivet ofte er det letteste å gripe til. Jeg mener likevel at mediene har blitt flinkere til å vise frem nyanser, lange linjer og bruke det nysgjerrige – ikke bare det kritiske blikket i møte med religion. Det kan komme av at vi ikke lenger bare har en statskirke, en mektig majoritetsreligion som mediene skal kritisere. De møter et mangfold av trosretninger, og mange er diskriminerte og minoriteter – selv konservative kristne har gått fra å være maktfaktor til å bli minoritet.

 

Når flere kan ytre seg, blir kanskje også mediene mer ydmyke, de må legge øret til bakken for å finne ut hvordan de kan stille de riktige spørsmålene i en komplisert tid. Både nasjonalt og internasjonalt har den siste tiden blitt preget av kampen om og for sannheten. Det har handlet om informasjonskrig, fake news og konspirasjonsteorier. Mediene er ikke lenger en maktinstitusjon som alene definerer virkeligheten. Vi må innse at fortellingen om samfunnet vårt er en kamp vi alle må delta i.

 

Det kan være grunn til bekymring at mens mediene svekkes, blir vi alle våre egne redaktører. Dette prosjektet er jo nettopp noe annet enn en helhetlig fortelling om de ulike trossamfunnene, med kritiske perspektiver og motstemmer. Likevel er det en viktig fortelling, for vi trenger også innenfra-perspektivene. Så lenge vi leser dem som nettopp det – subjektive perspektiver. Og jeg tror også at det skjer noe med dere. Å fortelle om sitt livssyn, er å åpne seg mer mot verden. Det må være av det gode. En mulighet for å bygge ned fordommer og øke den gjensidige respekten – det kan føre til et mer forsonlig møte mellom dere og storsamfunnet. Kanskje får journalisten mer kunnskap for å stille sine spørsmål? Kanskje har dere øvd dere i å overvinne frykten for mediene og formidle hvem dere er?

 

Vi kan lett lures til å tro at polarisering, konflikt og splittelse dominerer samfunnet. Men vi er et mangfoldig samfunn der vi tross alt lever med og mestrer forskjellighet hver eneste dag, i mange store og små fellesskap. Det viser dere i dette prosjektet. En mangfoldig mosaikk av stemmer som inviterer inn. Det er ikke journalistikk, og utgir seg heller ikke for å være det. Det er informasjon – og det er informasjon på et område der vi trenger å vite mer.

 

For demokratiseringen av den offentlige debatten betyr også at kampen for en opplyst samtale ikke lenger bare er et ansvar for noen få.Når dere i dag lanserer dette prosjektet, ber jeg om at dere er ansvaret bevisst. For når alle har blitt sin egen redaktør, har kampen mot fordommer og polarisering blitt et grasrotprosjekt.

 

Dette er et slikt grasrotprosjekt, og jeg ønsker dere lykke til!

 

Uenighetens fellesskap finner du her:
www.religioner.no/uenighetens-fellesskap-2/

 

 

STLs Gjestebud 2018

When: 4th December 9 am – 1 pm

Where: Litteraturhuset, The House of Literature in Oslo

 

The Council for Religious and Life Stance Communities (STL) invites you to the STL Annual Seminar 2018.

 

Professor Karima Bennoune, UN Special Rapporteur in the field of cultural rights will give the keynote speech. Bennoune will address the cultural rights approach to the universality of human rights and the close interrelationship between universality and cultural diversity.

 

The Norwegian Minister of Culture, Trine Skei Grande and Dr. Srirak Plipat, Executive Director of the international NGO Freemuse for artistic freedom will join Professor Karima Bennoune in a conversation. Moderator: Researcher and Network Coordinator, Ingvill Thorson Plesner, The Norwegian Center for Holocaust and Minority Studies.

  • What can we do about restrictions on freedom and participation for women within religions?
  • How can contribution of artistic and cultural initiatives create and develop right-respecting societies?

 

The seminar is conducted in English before the break and in Norwegian after the break. No entrance fee.

 

Registration here: https://goo.gl/forms/OZKTryvKcBlKhUi22

See more in the Facebook event here: https://www.facebook.com/events/336249960500975/

 

Invitation STLs Annual Seminar 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Religiøse ledere samlet til samtale om menneskerettighetene i anledning FN-dagen!

 

 

24.oktober 2018 ble menneskerettighetenes 70-årsdag markert i regions- og livssynslederforum, og samtalen fokuserte på status for religionsfriheten nasjonalt og internasjonalt.

Det har ikke vært allment kjent at de øverste religions- og livssynslederne i Norge har samlet seg til jevnlige dialog med hverandre gjennom ti år. I dette forumet har topplederne i Den norske kirke, Human-Etisk Forbund, Det Mosaiske Trossamfund, frikirkene sammen med muslimer, jøder, buddhister, katolikker, sikher, hinduer m. fl. delt tanker om felles utfordringer, fasilitert av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

 

Tros- og livssynssamfunn er viktig for sine medlemmer og storsamfunnet. Vi har skapt et forum for deling av troserfaringer, samtaler om etiske, religiøse og verdimessige spørsmål der noen av temaene har vært synet på familien, bioteknologi, egne tekster som brukes destruktivt og bærekraftig forbruk.

 

Forumet samlet seg om følgende uttalelse:

  • Vi er samlet i dag på 70-årsmarkering for menneskerettighetene, og fokuserer på tros- og livssynsfrihet (artikkel 18)
  • Menneskeverdet er grunnlaget for menneskerettighetene og noe vi her deler fra hver våre tradisjoner
  • Tros- og livssynsfriheten er bl.a forutsetningen for ytringsfrihet og forsamlingsrett
  • Religionsfriheten er i dag under press der særlig kvinner og barn lider under trangere kår
  • For oss er det viktig å understreke at menneskerettighetene er universelle og ikke kan brukes til å trumfe hverandre
  • I Norge er vi i ferd med å utvikle ny politikk for tros- og livssynsfeltet for kommende generasjoner
  • Vi som ledere for tros- og livssynssamfunn i Norge har møttes gjennom 10 år og deltatt i dialoger om hva slags samfunn og lovverk vi kan bygge et godt fellesskap på
  • Vår oppfordring et at frihetene som er kjempet fram beskyttes og styrkes i den nye loven

 

Vårt Land publiserte et intervju med noen av tros- og livssynslederne 29. oktober 2018:

https://www.vl.no/nyhet/historisk-apenhet-om-moter-1.1224057

Artikkelen er bak betalngsmur, men du kan lese her som bilde.

Ungdomslederseminar 2018

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og UngDialog arrangerer for fjerde gang ungdomslederseminar. Målet er å samle unge til diskusjon om samfunnsaktuelle tema. Tema for årets ungdomslederseminar er teknologi.

 

Dag Hareide innleder om kunstig intelligens og digitale enheter som fyller hverdagen, og genteknologi som kan forandre mennesker – hva tenker vi om det? Nayyer Ettehadulhagh innleder om vitenskap og religion. UngDialog lanser sin nye dialogøvelsesmappe! Vi får besøk av Dialogpilotene og kjører dialogøvelser.

 

Tid: 20.-21. oktober 2018
Påmelding via denne lenken: https://goo.gl/forms/igMaxxNUqmyzve9o1
Facebook-eventen: www.facebook.com/events/330013710867541/

 

Se program og mer informasjon her: Invitasjon ungdomslederseminar 2018, STL og UngDialog

Invitasjon ungdomslederseminar

Forslaget til statsbudsjett 2019

Forslaget til statsbudsjett for 2019 ble lagt fram 8. oktober, og STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, er svært glad for økningen på 2 mill. kroner som er øremerket mangfold, inkludering og bekjempelse av fattigdom.

 

«For STL betyr dette forslaget en økning på 1 mill. kroner i neste års budsjett og gode muligheter til å få gjennomført viktig arbeid. STL som rommer både majoritet og minoritet på tros- og livssynsfeltet har i mange år arbeidet på disse områdene og slutter opp om regjeringens integrasjonsdugnad. At vi nå får en økning som gjør at vi kan styrke arbeidet ytterligere, er svært oppmuntrende», sier generalsekretæren.

 

Regjeringen har også foreslått å øremerke 5 mill. kroner til utlysing av midler til dialogtiltak med mer.

 

www.regjeringen.no/no/aktuelt/mangfald-og-integrering/id2612929/

 

Foto: Terje Pedersen NTB scanpix, anledning STL på Gjestebud på Slottet, 2015

STL har fått to nye medarbeidere

Kristin Mile er ansatt i en vikarstilling som administrasjonskonsulent. Hun skal jobbe med administrasjon, kommunikasjon og faglig arbeid.

 

Kristin Mile har vært generalsekretær i Human-Etisk Forbund i 12 år og har sittet som rådsmedlem i STL like lenge. Tidligere jobbet Kristin som likestillingsombud.

 

 

Stein Villumstad er engasjert i prosjektet «Kartlegging av tros- og livssynsmangfold i Oslo» som STL gjennomfører i samarbeid med Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO).

 

Stein Villumstad har vært leder for landkontoret til Kirkens Nødhjelp i Malawi. Tidligere jobbet Stein som generalsekretær i Det Europeiske Religionslederrådet (European Council of Religious Leaders – Religions for Peace).

 

«Vi er svært glad for å ha fått med både Kristin og Stein på laget. Begge har lang fartstid fra tros- og livssynsfeltet, og representerer verdifull erfaring STL kommer til å dra nytte av. Vi ønsker Kristin og Stein velkommen!» sier STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys.

 

Foto fra human.no og kirkensnodhjelp.no

Vikariat som administrasjonskonsulent i STL

STLs administrasjonskonsulent går over i en midlertidig prosjektstilling i STL. Vi søker derfor etter en vikar for vedkommende i stillingen som administrasjonskonsulent med informasjonsoppgaver fra september 2018 til juni 2019, med mulighet for forlengelse. Stillingen er hovedsakelig administrativ og skal utøve støttefunksjoner for sekretariatet. Vi ser etter en organisert og selvdreven person til en jobb med et bredt spekter av oppgaver.

 

Arbeidsoppgaver:

  • skrive referater
  • bidra til skriving av søknader og rapporter
  • følge mediebildet med oppdateringer, nyhetsbrev, profileringsarbeid og kommunikasjon på e-post, STLs nettside og sosiale medier
  • lage høytidskalender og legge ut informasjon om høytider på STLs nettside og sosiale medier
  • oppdatere STLs nettside, kontaktliste, post- og aktivitetslister og STLs arkiv
  • logistikkoppgaver rundt STLs arrangementer

 

Ønskede kvalifikasjoner:

  • høyere utdanning
  • erfaring fra administrasjon, nettverks- og informasjonsarbeid
  • erfaring med WordPress og kommunikasjonsarbeid
  • erfaring fra og kompetanse på minoritets-/ tros- og livssynsfeltet
  • god politisk teft på tros- og livssynsfeltet

 

Vi tilbyr:

  • et meningsfylt arbeid på et felt som har økende offentlig oppmerksomhet
  • et dynamisk og mangfoldig miljø
  • fleksibel arbeidstid

 

Administrasjonskonsulenten inngår i et sekretariat på tre personer med kontorer i Rådhusgt 1-3, Oslo. Lønn etter avtale. Oppstart så snart som mulig i september 2018.

 

Vi oppfordrer særlig personer med minoritetsbakgrunn om å søke stillingen. Søknaden med CV sendes innen 31. august 2018 til stl@trooglivssyn.no. For mer informasjon kontakt STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys: ingrid@trooglivssyn.no, 40215132.

 

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en dialog- og interesseorganisasjon som samler bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge. STL feiret sitt 20års jubileum i 2016 og har 15 medlemssamfunn. STL jobber politisk for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene og dialogisk for mer kunnskap om og kjennskap til de ulike tros- og livssynssamfunnene.

 

Last ned stillingsutlysning her.

Lansering: STLs nye nettside

STLs nye nettside er lansert!

Målet med den nye nettsiden er å få et mer moderne uttrykk og økt tilgjengelighet. Den nye nettsiden har informasjon om STLs politiske arbeid, rapporter, høringssvar, arrangement og prosjekter.

 

Se STLs nye kalenderfunksjon her: www.trooglivssyn.no/kalender Informasjon om høytider og arrangementer blir oppdatert løpende. Se STLs nye bildearkiv her: www.trooglivssyn.no/bildearkiv

 

 

 

Seminar om religion og barnevern i Tromsø

STL i samarbeid med STL Tromsø, Alnor Moské og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved UiT arrangerte et seminar om religion og barnevern 5. juni i Tromsø. Vi ser frem til videre arbeid med denne gruppen.

 

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL, sa blant annet «Vi må unngå utenforskap og alenegang, vi trenger innsyn og utsyn i hverandres grupper. Vi trenger de vennlige korreksene et felleskap tilbyr. Vi trenger også at folk kommer i arbeid og bidrar til felleskapet. Dette får vi best til hvis vi lykkes i å integrere, snakkes samen, forhandle, legge til rette, men også kreve, være tydelig og rydde i kultur og ukultur, negativ sosial kontroll og berettiget valg av andre verdier enn de vi er vant til

 

Les Joys sitt innlegg her:

 

Innlegg seminar om religion og barnevern

Av: Ingrid Rosendorf Joys, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for anledningen til å delta på dette viktige møtet!

 

Mitt navn er Ingrid Rosendorf Joys og jeg er generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, en paraplyorganisasjon som samler bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge til dialog og arbeid for likebehandling. Blant våre medlemmer finnes Den norske kirke, Den katolsk kirke, frikirkene, muslimene, jødene, buddhistene, hinduene, sikhene, bahaiene, holistene, mormonene, kristensamfunnet og Human-Etisk Forbund. Det finnes lokale STL-grupper i et økende antall byer, inkludert her i Tromsø.

 

Jeg vil i min tilmålte tid si noe om hva som står på spill i det at vi nå skal bygge et mangfoldssamfunn i Norge. Jeg vil si noe om utfordringene og STLs rolle i det. Jeg vil dernest si noe om hva STL kan bidra med til ulike institusjoner og hvilken rolle vi spiller overfor tros- og livssynssamfunnene og hva vi kan bidra med i deres arbeid. Til slutt vil jeg peke på et par utfordringer som jeg håper dere kan være med å kaste lys på i løpet av tiden vi er sammen.

 

Først:

Pew Research Center – et anerkjent amerikansk forskingssenter – kartla i 2015 første gang globalt om folk trodde på noe; en gud, en kraft ol. Resultatet viste at 86% definerte seg som troende. Selv om vi i Norge er blitt sekularisert over årtier, og andelen som oppgir at de ikke tror på Gud er langt større enn de som oppgir å tro på Gud (46 versus 34 prosent), er det globalt sett vanligst å tro på noe, en gud eller en kraft. Våre nye landsmenn som kommer fra mer enn 200 land, har mest sannsynlig en tro og enda viktigere: de har en praksis, religiøs og kulturell. Og sett fra en institusjons synspunkt som for eksempel Barnevernet, er det nettopp praksis som er interessant.   I Norge er 70% av befolkningen medlem av Den norske kirke, mens 15% er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn og 15% er ikke medlem noe sted. De to siste kategoriene vokser på bekostning av den første.

 

Professor Jonathan Fox, hovedtaler på STLs Gjestebud i oktober 2017, presenterte funn fra sin globale sammenlignende studie om status for religionsfriheten i perioden 1990-2008. Hele 597 trossamfunn var definert og sjekket mot 29 indikatorer, inkludert friheten til ikke å tro eller tilhøre.

 

Faktum er at siden 1990 har tros- og livssynsfriheten blitt innskrenket. Tros- og livssynsfriheten er under press over hele kloden. Det blir stadig flere land som har restriksjoner på religion, restriksjonene blir sterkere, og de blir oftere håndhevet. Det er minoritetene som lider mest når handlingsrommet blir trangt. Kvinners situasjon blir verre, og religionspolitikken blir sauset sammen med identitetspolitikk og symbolpolitikk. Det siste ser vi i økende grad også i Norge. De politiske partiene kan nærmest kappes om å snakke om «norske verdier», kisten kulturarv osv.  Den skremmende utviklingen globalt er likevel at de gruppene som vokser hurtigst internt i de store verdensreligionene er de mest ultra-ortodokse, ytterliggående selverklærte rene, hvorav mange, ikke alle, aksepterer vold i forsvar for troen.

 

Det er med andre ord et broket landskap globalt og nasjonalt å bevege seg i når vi i år skal forsøke å få en felles forståelse av roller, behov og grenser i utarbeidelse av ny tros- og livssynspolitikk i Norge. Denne konferansen må også ses i den sammenhengen.

 

Etter 500 år med statskirke, ble Den norske kirke selvstendig 1.1 2017. I den anledning – og som en konsekvens av at Norge har gått fra å være et homogent samfunn på tros- og livssynsfeltet – til å bli et mangfoldssamfunn med en rekke religioner og livssyn representert – får vi en ny lov om tros- og livssynssamfunn. Loven var som sikkert mange vet på høring før jul, og skal behandles av stortinget våren 2019 sammen med en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Loven og stortingsmeldingen kommer på et betimelig tidspunkt: Da vi fikk forrige lov på tros- og livssynsfeltet i 1969 var det 3% som ikke stod i statskirken – nå er det som jeg sa i sted 30%. Og hvis vi kikker inn i glasskulen – som sosiolog liker jeg å gjøre det – vil vi i 2040 være ca. 6,3 milloner, en økning på over 20% fra 2016. Innvandrere utgjør per 2016 ca. 4% av befolkningen og vil øke til ca. 27%.

 

Sosiologien og framskrivning av demografien tilsier at de som faktisk er medlem eller definerer seg til en bestemt tro vil bli tydeligere og flere. Religion står på den offentlige agenda innenfor mange samfunnsområder og både den enkelte og det offentlige må blir mer bevisst plikter og rettigheter. Det gjelder selvsagt også for politi, skole, barnevern, helsevesen, fengsel osv.

 

Nå står vi ved et veiskille. Vi bør velge det livssynsåpne samfunnet med god plass til ulikhet, ja til uenighet. Men vi – alle borgerne i landet – må følge spillereglene, rettstaten, demokratiet og menneskerettighetene.

 

Dernest:

Hva har STL å bidra med til institusjonene, til politiet, barnevernet, til skolene? Jeg vil si, ganske mye. STL er den eneste nasjonale plattformen som samler tros- og livssynssamfunnene til dialog og arbeid for likebehandling. Ikke i kraft av å være en religiøs organisasjon, det er vi nemlig ikke. Vi er derimot en sekulær plattform som jobber med og eies av de ulike tros- og livssynssamfunnene. Vi gjør dette fordi vi – og da mener jeg fellesskapet av tros- og livssynssamfunn i Norge – mener at det handler om å tilrettelegge for borgerne. Det handler om menneskene, deres iboende verdi og deres menneskerettigheter. Norge som nasjon har forpliktet seg på menneskerettighetene, sågar gitt dem forrang i forhold til egen lovgivning. Vi tror at mangfold er positivt, og at selv om man ikke ønsker mangfold, selv om man ikke liker hverandre, må man håndtere det. Mangfoldet er her. Du kan gjerne mislike meg fordi jeg er kvinne, bergenser eller katolikk, men du må tåle meg. Jeg har rettigheter og vårt felles samfunn har godt av at vi får til vårt mangfold på best mulig vis. Vi må unngå utenforskap og alenegang, vi trenger innsyn og utsyn i hverandres grupper. Vi trenger de vennlige korreksene et felleskap tilbyr. Vi trenger også at folk kommer i arbeid og bidrar til felleskapet. Dette får vi best til hvis vi lykkes i å integrere, snakkes samen, forhandle, legge til rette, men også kreve, være tydelig og rydde i kultur og ukultur, negativ sosial kontroll og berettiget valg av andre verdier enn de vi er vant til.

Apropos å komme i arbeid: blant somaliske kvinner i Oslo er arbeidsdeltakelsen så lav at den bare blir slått av enklaver på Oslo vest. Mens de på Oslo vest kaller det et verdivalg, kalles det at somaliske kvinner ikke jobber for…ja, et ganske annet ord.

 

STL består av et råd med representanter fra de 15 medlemssamfunnene. Det gjør at vi sitter på et helt unikt nettverk. Vi har legitimitet i spørsmål på tros- og livssynsfeltet blant annet fordi vi har holdt på med dette i snart 25 år, siden lenge før dette ble hot and heavy. Vi har også troverdighet internt og eksternt i det at vi er representative – vi samler hele bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge. Det er rådet som bestemmer, og det består av representanter fra eierorganisasjonene. I tillegg til rådet har vi også et forum for religions- og livssynslederne, det vil si topplederne, de religiøse lederne i medlemssamfunnene. De møtes jevnlig og deler erfaringer og utfordringer. Det har vært en del medieinteresse for dette forumet fordi det er såpass unikt, men de har foreløpig ønsket å ha de interne og lavmælte samtalene. I tillegg finnes det lokale STL-grupper i en rekke norske byer og et ungdialognettverk vi samarbeider med.

 

STL er også det nasjonale ressurssenteret som jobber med tros- og livssynsfeltet. Vi merker en stadig økende interesse fra det offentlige, fra politikere, departement, institusjoner, organisasjoner og media. Ikke minst har vi jobbet mye de siste par årene med helsevesenet (sykehus, sykehjem), forsvaret og kriminalomsorgen. Når det gjelder sykehjem blir den aldrende befolkning også mer mangfoldig. Kanskje trenger de livsynsbetjening fra sitt livssyn, og ikke sykehus/ sykehjemspresten? En sykehusprest i Trondheim sa det slik: før trodde jeg at jeg kunne snakke med alle mennesker, nå skjønner jeg at ikke alle vil snakke med meg. Når det gjelder fengsel, kan det handle om bønnetider, mat osv.

 

Barnevernet

I barnevernet er tro og livssyn ingredienser. De overlapper eller kanskje krasjer med foreldreretten, barnerettigheter osv. Dette har mange kjent på. I tillegg er det i en del miljøer i Norge og i naboland skepsis, historier og bent fram løgner om barnevernet. Religion strekker seg over nasjonale grenser. Historier fra Norge kan finne resonans i historier fra andre land. Barnevernet er avhengig av tillit for å kunne gjøre jobben sin. Forskningsrapporten «Frykten for barnevernet – En undersøkelse av etniske minoritetsforeldres oppfatninger» tegner et annet bilde enn tillit. Tre tema som ble trukket fram er: 1) Barnevernet tar barn; 2) Barnevernet går ikke i dialog med foreldrene; og 3): Barnevernet diskriminerer. Den tilliten tror jeg man kan opparbeide seg med å snakke med trossamfunnene. Involvere trossamfunnene, informere trossamfunnene. Dette bør være et pågående arbeid, et vedvarende arbeid, og det bør rette seg både nasjonalt og lokalt. I møte med minoritetsfamilier er tolketjenester et must. Ingen kan snakke om de aller vanskeligste tema, der de opplever at det aller kjæreste står på spill i en fremmed kontekst på et fremmed språk.

 

I alt dette er religionen til stede, og den forsvinner ikke selv om man unnlater å håndtere den. Berøringsangsten som vitterlig er tilstede i mange sektorer i samfunnet er med på å svekke integreringen. Vi i Norge må ønske likebehandling, ville inkludering, praktisere integrering, legge til rette for romslighet – for hverandre så ulike som vi er. Tradisjoner må sees, møtes, konfronteres, og brukes konstruktivt i skolen, i helsetjenestene i kriminalomsorgen, i justissektoren og i barnevernet.

 

Barnevernet treffer familier i sårbare øyeblikk. I det møte må likeverd etterstrebes. Mens «ikke alt kan gjøres i religionenes navn», er det heller ikke slik at «ingenting kan gjøres i religionenes navn».

 

Og vi vet at det ikke er lett å komme til Norge, dette verdens beste land å bo i. Kåret en rekke ganger i den globale rangeringen foretatt av The Legatum Institutt i London. Når man i tillegg – som man kunne lese i avisene forrige uke – får vite at et flertall av nordmenn mener at norsk kultur er overlegen annen kultur, er det ikke nødvendigvis lett å bli integrert. For hva er vel integrering? I media hører vi ofte politikerne si at innvandrerne må innrette seg «det norske» og de må «følge norske verdier». Er det å bli integrert eller er det å bli assimilert. På hvilke områder er det helt greit å være helt forskjellig, og på hvilke området «må man enten internalisere gjeldende oppfatning eller i alle fall spille etter gjeldende spilleregler. Jeg antar at dette er problemstillinger dere som jobber enten i skole, politi eller barnevern opplever jevnlig.

 

Vår jobb er å legge til rette for at mangfoldet skal fungere så godt som mulig. Vi kaller det ofte nødvendighetsdialog, nettopp fordi det ikke er noe vi gjør fordi vi er så snille og greie, men fordi det er den eneste farbare vei.

 

Så hva kan vi tilby til tros- og livssynssamfunnene?

Noen av punktene fra i sted, gjelder også her. Men noen tillegg kan nevnes. STL er en vaktbikkje. Vi følger med og spiller inn, når vi ser at det trengs. Og det trengs ofte. Vi opplever en stadig økende sammensausing av identitetspolitikk, populisme, enkeltsakspolitikk, integreringspolitikk og tros- og livssynspolitikk. Mens politikerne mer og mer bruker tros- og livssynspolitikken som middel til å oppnå noe på et annet felt, fastholder vi at tros- og livssynspolitikk er et eget sektorovergripende saksfelt som selvsagt tapper inn på de ovennevnte. Et eksempel er da familie- og kulturkomiteen tok opp kvinner i trossamfunn, var STL den eneste instansen som meldte seg til å komme å si vår mening. Vi var skeptisk til forslag som handlet om å holde tilbake penger om man ikke fikk 40% kvinnerepresentasjon i styrer ++. Vi – og et overveldende flertall av trossamfunnene – ønsker selvsagt kvinner i styrene og at kvinners stilling skal styrkes, men mener at et slikt krav ikke er veien å gå. For det første – dette er skattebetalernes penger (altså trossamfunnets egne medlemmers penger), ikke milde gaver fra staten. For det andre – hvis man kommer med et slikt krav risikerer man at man mister kontakt med de som ikke oppnår støtte. Vi trenger både innsyn og utsyn til tros- og livssynssamfunnene. Vi vil ikke ha tros- og livssynssamfunnene ned i kjellerne og vi vil minimere utenlandske tilskudd som gjerne kommer med bundet mandat. Og sist, men ikke minst – vi tror det finnes bedre måter for å legge til rette for kvinners deltakelse enn et påbud. Og som et PS: man kan ikke forby ting, bare fordi man ikke liker det. Det er ikke et åpent demokrati verdig. Forresten: forslaget i komiteen falt.

 

I sånne sammenhenger som beskrevet over, opererer vi som en klassisk interesseorganisasjon. STL jobber med fellesinteresser og rimelige særinteresser, og det betyr at vi også går inn i enkeltsaker som for eksempel sikhenes problem med å ta av turbanen i passkontrollen, jødene og muslimenes praksis med omskjæring av guttebarn og humanistenes ønske om å bli inkludert når man snakker om religion (og livssyn, da).

 

Jeg tror det er riktig å si at vi er en vesentlig partner i å rydde i debatten. Hva handler om hva. Hva trenger vi forbud mot, og hva kan det jobbes med på andre måter.  Da media slo stort opp at «muslimer nekter å servere svinekjøtt», gikk vi i rette med dem. Det viste seg raskt at de aller fleste muslimer som har jobber der servering av svinekjøtt kan inngå, ikke har problemer med dette. Media hadde funnet en student som sa at hun ikke ville gjøre det. Vi snakket også med trossamfunnene og forklarte at man ikke kan nekte å servere svinekjøtt hvis det inngår i jobben, men det viser seg at de aller fleste finner gode løsninger på det. Mange synes det er uproblematisk og de som for eksempel jobber på store sykehus kan ved en god dialog bytte til seg andre oppgaver. Det er i praksis ikke et stort problem. Et annet eksempel som for så vidt ikke har vært diskutert i rådet, så det for stå for min egen regning, er siste ukes forslag fra AP om å forby barn i barnehage å bruke niqab. Jeg har ikke truffet noen som synes barn i barnehage skal bruke niqab (muslimer som ikke-muslimer), men jeg har heller aldri hørt om noen barn i barnehage som har brukt niqab. Skal vi forby noe som ikke finnes? Bønnerop! Jeg tror dette er politisk populisme på sitt verste. FrPs innvandringspolitiske talsmann sa at han ville forby bønnerop fra minareter og da han ble gjort oppmerksom på at det ville være brudd på menneskerettighetene, all den tid kirkeklokker fikk ringe, sa han at han blåste i menneskerettighetene. STL svarte ham kontant i media og fikk mye oppmerksomhet for det.

 

Som dere hører er det en viktig rolle for STL å følge med og holde politikerne ansvarlig for sine utspill. Noen tros- og livssynssamfunn greier det fint selv, de er store og har stor administrasjon, men de små har ikke ressurser. Dessuten er det en god ting å stå sammen – på tvers av tro og livssyn. Min religiøse frihet, og ikke bare religiøse, men rett og slett frihet, avhenger av din frihet.

 

Vi har etter nesten 25 års eksistens opparbeidet oss gode relasjoner til offentlige myndigheter og andre institusjoner. Dette kan hjelpe trossamfunn som har noe de sliter med. Vi jobber for å gjøre rommet for religion og uenighet større, og for å sikre forutsigbare rammer – også økonomisk. Til tros- og livssynssamfunnene er det viktig å huske på at vi eies av dere. Det er deres representanter som styrer STL, topplederen deres sitter i vårt religions- og livssynsforum og vi har nettverk over hele landet.

 

Når der er sagt, er det ikke slik at vi er blinde for religionens destruktive sider. Disse adresserer vi internt og eksternt. Vi har blant annet mange åpne møter og offentlige debatter om nettopp kvinnenes stilling i trossamfunn. Hva er teologi – hva er kultur eller ukultur? Hva er juss og hva er moral? Forskjellen er at når vi tar opp dette, er det tros- og livssynssamfunnene selv som gjør det, og ikke en offentlig instans fra utsiden. Det gir noen senkede skuldre. Dette heftet – Å leve med tro og livssyn – er et eksempel på det. Det bør brukes av både tros- og livssynssamfunn og offentlige instanser. Vi kommer gjerne også og legger til rette for samtaler knyttet til tema som tas opp i heftet, som allerede noen trossamfunn i Tromsø har benyttet seg av.

 

Da har jeg 3 utfordringer til dere alle sammen:

Hvor – helt konkret – butter det mellom religionsfrihet og barnerett, mellom barnerett og foreldrerett og mellom religionsfrihet og kvinnerettigheter?

 

Hvordan får vi styrket kvinnenes stilling slik at de kan bli best mulig mødre for sine barn i en ny norsk virkelighet?

 

Hvordan styrke mennene så de blir best mulig fedre og ektefeller?

 

Jeg ser fram til resten av dagen – takk for oppmerksomheten!