Unge er mest positive til tros- og livssynssamfunn

En spørreundersøkelse viser at færre mener tros- og livssynssamfunn bidrar til positive verdier i samfunnet, men yngre mennesker er mer positive.

I en undersøkelse utført av Kantar på vegne av Human-Etisk Forbund, fremgår det at flere er skeptiske til tros- og livssynssamfunns bidrag til samfunnets verdier.

På spørsmålet: «Mener du de forskjellige tros- og livssynssamfunn vi har i Norge bidrar til positive verdier for det norske samfunn?», svarte 52 % «ja» i 2016. I undersøkelsen fra 2020 har denne andelen falt til 49 %.

30 % av respondentene svarte «nei». 21 % svarte «vet ikke».

Yngre mennesker er derimot mer positive. I gruppen under 45 år svarer 52 % av respondentene «ja».

Vi har en jobb å gjøre

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, mener at tros- og livssynssamfunnene selv må ta tak i dette.

– Ut ifra denne undersøkelsen er det åpenbart at vi har et arbeid å gjøre med hensyn til å formidle de bidragene norske tros- og livssynssamfunn yter til befolkningen. Først og fremst for medlemmene, naturligvis, men også for samfunnet for øvrig. Ellers er det oppløftende å se at ungdommen er mest positive. Det lover godt for det livssynåpne samfunnet i fremtiden.

Også Senaid Kobilica, fra Muslimsk Dialognettverk, mener det er oppløftende å se at ungdommen er positive.

– Ungdommen er jo fremtiden, så det er godt å se at de er positive.

Ifølge Kobilica må norske tros- og livssynssamfunn fortsette å ta godt vare på sine medlemmer, så vel som å være konstruktive og verdifulle bidragsytere til samfunnet forøvrig, så kan man håpe at det gjenspeiles i befolkningens holdninger i fremtidige undersøkelser.

Trond Enger er generalsekretær i Human-Etisk Forbund, som står bak undersøkelsen. Til Aftenposten sier han at det er hans oppfatning at den positive holdningen blant de unge skyldes større «mangfoldskompetanse»:

– Min forståelse er at unge er mer åpne for at dette feltet skal ha et mangfold. I Osloundersøkelsen så vi for eksempel at de unge er mer positive til å tilrettelegge for bønn, eller det å bære religiøse symboler, enn eldre.

Tros- og livssynssamfunnene støtter trofast opp om smitteverntiltakene – på tross av tretthet og en viss forvirring

Covid-19 tærer på noen og enhver og tros- og livssynssamfunnene er ingen unntak. Likevel slutter de aller fleste lojalt opp om de smitteverntiltak som gjelder på hvert sted. Det er likevel ikke alltid så lett å navigere i forskrifter, regler og anbefalinger.

Mange kan praktisere troen privat, men ikke alle, og for de aller fleste har trosutøvelse også en kollektiv side som er av stor betydning. Det et sterkt savn både etter fellesskapet og etter å besøke sitt gudshus.

– Vi registrerer en stadig økende slitasje etter mange uker med stengte lokaler og begrensede muligheter til å samles for å utøve sitt livssyn i fellesskap, sier generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys.

Hun koordinerer arbeidsgruppen bestående av representanter fra Norges Kristne Råd, Den norske kirke, Muslimsk Dialognettverk og STL som i går hadde et nytt møte med Barne- og familiedepartementet. God dialog med myndighetene er av stor betydning og vi opplever å bli lyttet til. Samtidig oppfordres tros- og livssynssamfunnene nå til å skriftliggjøre sine konkrete behov og oversende departementet.

STL ser det fortsatt som en viktig oppgave å være en tydelig stemme for tros- og livssynssamfunnene overfor nasjonale myndigheter i pandemien.  Spørsmål, forslag og konkrete behov og bekymringer kan meldes sekretariatet.

Bufdir og STL – sammen for barnas beste

I oktober var representanter for alle medlemssamfunn i STL samlet da Barne- og familiedepartementet sammen med Bufdir, lanserte sin ambassadørkampanje for fosterhjemsrekruttering. Siden da har fire medlemssamfunn signert ambassadøravtale og i den 27. januar holdt vi digitalt møte med Bufdir.

Direktør Mari Trommald presenterte Bufdir og barne- og familievern og forklarte både mandat, metoder og struktur tydelig. Det var også god anledning til spørsmål og kommentarer og det er tydelig at temaet engasjerer. Særlig ble det lagt vekt på betydningen av å bygge tillit mellom representanter for tros- og livssynssamfunnene og barnevernet. Det er også sentralt i STLs prosjekt BRO; barnevern-religion-oppdragelse, som vi presenterte i møtet.

Møtet tydeliggjorde at vi, tros- og livssynssamfunn i Norge, og Bufdir er ute i samme ærend og har god nytte av å samarbeide fremover. Det viser seg også i at Bufdir har innvilget økonomisk støtte til STLs prosjekt som skal gå over tre år. Vi gleder oss over muligheten til å engasjere oss enda mer på feltet, og over at barneverns- og fosterhjemstjenesten ønsker vårt perspektiv velkommen.

– Åpenhet bidrar til å nyansere bildet og god informasjon styrker tilliten i befolkningen, sier direktør i Bufdir Mari Trommald. Samarbeid og samlinger muliggjør dette.

Takk til Bufdir for tid og engasjement, for god orientering og for oppmerksomhet på vårt felt. Og takk til representanter for så godt som alle våre medlemssamfunn for engasjement og vilje til å ta dette videre i sine organisasjoner.

Vi gleder oss til det videre samarbeidet!

Samarbeid om tiltak på tros- og livssynsfeltet

Koordineringsgruppe sørger for best mulig samarbeid mellom tros- og livssynssektoren og helsemyndighetene

I november-desember var STL sammen med Muslimsk Dialognettverk, Norges Kristne Råd og Den norske kirke, i dialog med Barne- og familiedepartementet om mulige løsninger for gjennomføring av religiøse arrangement i julen. Fredag 15.01.21 var det et nytt møte der arbeidet ble tatt opp igjen. Fordi det alltid er høytidssesong i et livssynsåpent samfunn skal vi nå jobbe bredere utover våren.

Tros- og livssynssamfunnene har støttet lojalt opp om alle smittevernanbefalinger fra myndighetene. Mange har til og med lagt seg på en strengere linje enn pålagt og holdt sine forsamlingslokaler stengt for andre enn en åndelig leder og noen få assistenter siden våren 2020, for å være på den sikre siden.

Nå er det et økende behov for å kunne invitere til gudstjeneste og bønn igjen, men selvsagt inne trygge rammer. Stengte gudshus medfører ensomhet og har negativ innvirkning på psykisk helse, i tillegg til at det begrenser religionsutøvelsen og troslivet for mange.

STL har påtatt seg å koordinere arbeidet i en hurtigarbeidende gruppe som skal gi konkrete innspill til departement og helsemyndigheter om hvordan tros- og livssynssamfunnene kan tilpasse sin virksomhet for å kunne begynne en forsiktig åpning.

– Vi skal gi detaljerte beskrivelser av hvordan samlinger gjennomføres i ulike trossamfunn og hvordan godt smittevern kan opprettholdes og styrkes, sier generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys. Noe av dette er allerede omtalt i smittevernveiledere alle de involverte organisasjonene har utarbeidet, men vil nå bli sterkere fremhevet.

Joys legger til at det er naturlig at STL koordinere et slikt arbeid for å sikre at minoritetenes perspektiv får plass.

Vi gleder oss til å ta fatt på dette viktige arbeidet og til å videreføre den gode dialogen med myndighetene.

Bidra til innsamling og bevaring av minnner fra koronatiden

Norske museer samarbeider nå om å samle inn befolkningen sine minner fra livet under koronapandemien.

KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) har tidligere samarbeidet med museer om innsamling av minnemateriale. I den nye innsamlingen har de sørget for at minner knyttet til deltagelse i tros- og livssynssamfunn vil bli tatt vare på. Det er spørsmål om hva man gjorde i jule- og nyttårsfeiringen, trossamfunnenes rolle i dette, og om erfaringer fra gravferder i «koronaåret».

Når vi i ettertid skal forstå hvordan denne pandemien endret vårt dagligliv, våre ritualer og religiøse fellesskap, vil en slik dokumentasjon være av stor betydning. Vi ber derfor alle som har tid og lyst om å bidra i denne minnedugnaden ved å klikke seg inn på lenken nedenfor og fortelle om sine minner fra «koronahøsten» og «koronajulen» 2020.

Her er lenken som man kan benytte for å sende inn minner: https://minner.no/tema/korona-2

En ny og historisk lov (men vil den overleve?)

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Den første januar 2021 trer den nye trossamfunnsloven i kraft. Det er et historisk øyeblikk. Det har tatt mange år å få loven på plass, men hvor lenge får vi beholde den?

Hvorfor trenger vi en ny lov?

Norge er et land i endring. Om noen skulle være i tvil kan de ta en kikk på tros- og livssynslandskapet vårt. Da lov om trudomssamfunn og ymist anna kom i 1969 var det kun 3-4 % av befolkningen som ikke var medlemmer av Den norske kirke. I dag gjelder det mer enn 30 % av befolkningen. Om lag halvparten er medlem av andre tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk, den andre halvparten er tilhørighetsløse. Denne utviklingen vil fortsette, kan hende vil den skyte fart.

Den nye loven er en konsekvens av, og et svar på, disse endringene. Den forholder seg til et Norge, med mer mangfold og økende sekularisering, best illustrert ved skillet mellom stat og kirke. For første gang er prinsippet om et livssynsåpent samfunn, hvor alle skal ha rett til å praktisere sin tro eller livssyn også i det offentlige rom, fra vugge til grav, nedfelt i lov.

Selv om loven rommer mye nytt bygger den på den norske tradisjonen med et nært samarbeid mellom det norske sivilsamfunnet og det offentlige. Det er fornuftig, etter vår mening. Å anerkjenne tros- og livssynssamfunnenes bidrag til det norske samfunnsprosjektet virker inkluderende og integrerende, og er dessuten til praktisk nytte på måter man vanskelig kan forutse før behovet melder seg. Et ferskt eksempel på det er måten norske tros- og livssynssamfunn øyeblikkelig stilte opp da regjeringen ba om hjelp til å spre kritisk informasjon om covid 19 til minoritetsmiljøer som myndighetene hadde vanskeligheter med å nå.

Norge er et globalt forbilde

Norge fremstår som et forbilde på tros- og livssynsfeltet. Visjonen om det livssynsåpne samfunnet, som den nye loven skal være med å realisere, er ikke noen svulstig floskel, eller uoppnåelig drøm. Vi vet at det er mulig. Vi har demonstrert at man kan ha et funksjonelt uenighetsfellesskap. Vi vet at det er mulig å oppnå samhold i mangfold. Det vet vi fordi vi har erfart det, blant annet gjennom et kvart århundre med samarbeid på tvers av tros- og livssynsskiller, minoriteter og majoritet, i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Vi vet også at det lar seg gjøre å ha et godt samarbeid mellom myndighetene og tros- og livssynssektoren, til tross for det økende mangfoldet. Dette er imidlertid en pågående prosess man aldri blir ferdig med, men som må arbeides videre med hver dag.

Det tette samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn og myndighetene er en særegen vei Norge tråkker opp. Globalt ser det annerledes ut. I mange land er religionsfrihet en fjern drøm. Ofte blir én religion favorisert, mens andre blir undertrykket. I de mest ekstreme tilfellene er vi vitne til kulturelle folkemord.

En langt mindre uhyggelig tilnærming er en laissez faire-holdning til tros- og livssynsfeltet. Ved å betrakte tros- og livssynsfeltet som en privatsak som myndighetene ikke skal befatte seg med. Det er naturligvis å foretrekke fremfor statlig undertrykkelse, men det synes åpenbart at faren for parallellsamfunn, som ofte blir trukket frem også her hjemme, øker med en slik modell. Det gjør det dessuten vanskeligere å løse ulike utfordringer som oppstår, eksempelvis med utenlandsk finansiering av trossamfunn. I Norge, hvor forholdet mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er preget av partnerskap og samarbeid, er dette langt lettere og faren for konflikter liten.

Tros- og livssynsfeltet – en symbolpolitisk slagmark?

Vi har stor tro på den norske modellens fortrinn, og vi mener den nye trossamfunnsloven gir oss gode rammer for å videreutvikle suksessformelen i flere år fremover. Det er det likevel ikke gitt at vi noen gang får svar på.

Tros- og livssynsfeltet er et yndet sted for politikere å markere handlekraft på. Noen politikere vil vise styrke ovenfor sine velgere ved å ta oppgjør med tradisjoner og verdier som anses som gammeldagse og bakstreverske. Andre ser seg tjent med å mistenkeliggjøre trossamfunnene for deretter å foreslå tiltak mot «truslene».

Det nylige Frp-forslaget om å kreve at alle prekener som holdes i norske trossamfunn skal oversettes til norsk, er et eksempel på det.  Et slikt krav vil neppe gi noen som helst sikkerhetsgevinst. Det vil derimot være enormt kostbart, byråkratiserende og mistenkeliggjørende for en hel sektor, men utspillet resulterte i rikelig med nyhetsoppslag.  2021 er et valgår. Dersom fristelsen til å forsøke å sanke stemmer ved å markere seg i denne typen symbolsaker trumfer ønsket om å bygge videre på den norske suksessmodellen, preget av tros- og livssynsfrihet, samarbeid og tillit, kan den nye loven få et riktig kort liv.

Kronikken ble publisert i VG 30. desember 2020 (kun på papir). Foto: Evelyn Pecori.

Naivt og autoritært Frp-forslag

Forrige uke foreslo regjeringen i Danmark at prekener i danske gudshus må oversettes til dansk. Begrunnelsen var at man ønsket å motvirke ekstremisme. Norske Fremskrittspartiet hoppet på, og tok til orde for at vi også i Norge skulle kunne gjøre tilsvarende. I STL – som samler bredden av tros- og livssynsamfunnene i dette landet – synes vi at det er en dårlig ide.

Autoritært fra Frp

Dette er et autoritært forslag. Norge er ikke Kina. I vårt frie, demokratiske land trenger ikke religiøse ledere å få sitt budskap godkjent av myndighetene – heldigvis.Vi har ikke et meningspoliti. Tvert imot ser vi det som positivt at det finnes ulike meninger om mangt og meget. Vi er klar over at det finnes uenighet også om verdispørsmål, hva som er det gode liv og andre grunnleggende spørsmål, uten at det betyr at det norske samfunnet blir truet.

Trossamfunn må, i likhet med alle andre virksomheter holde seg innenfor norsk lov. Det er ingenting ulovlig ved å kommunisere på andre språk enn norsk. Det gjøres i mange andre sektorer, eksempelvis oljesektoren og universitetssektoren, uten at dette oppleves særlig truende.

Mistenkeliggjør en hel sektor

For oss som kjenner sektoren godt fremstår det som underlig å la seg skremme av minoritetsspråklige prekenholdere. Det er en urimelig mistenkeliggjøring av en viktig del av det norske sivilsamfunnet og vitner om en nokså sjokkerende mangel på forståelse av den virksomheten som finner sted her.

Mange trossamfunn har gudstjenester på andre språk. For eksempel har Den katolske kirke en rekke messer på ulike språk, den ortodokse kirke og en rekke migrantmenigheter likeså. Det er det ulike praktiske grunner til. At det prekes på mange ulike språk i Norge i løpet av en helg, handler om at vi er et mangfoldig samfunn med mennesker fra over 200 nasjoner og ulike språk. Noen har nettopp ankommet og noen er her på kortere oppdrag. At de har mulighet til å oppsøke et religiøst fellesskap som preker på deres morsmål, er en flott gode. De som blir i landet over tid, og permanent bosetter seg, får etter hvert sin religiøse betjening på norsk. Folk preker – eller snakker gjerne på det språket de behersker best fordi det er lettere, ikke fordi det er noe som skal holdes hemmelig.

Hinduer, sikher, buddhister, muslimer og andre som har sin opprinnelse utenfor Norge bruker i større og større grad norsk som språk i for eksempel administrasjon og styrearbeid. Også i liturgien brukes norsk stadig oftere. Det er en helt naturlig prosess som ikke trenger å påskyndes ved tvang.

Dyrt, byråkratisk og ødeleggende

Svært mye av arbeidet som legges ned i tros- og livssynssektoren er frivillig og ulønnet. Et slikt krav om oversettelse av prekener vil være en stor påkjenning med minimal – om noen – sikkerhetsgevinst. Å pålegge en ortodoks prest, som jobber som bussjåfør uken igjennom, å oversette søndagsprekenen sin – fordi noen politikere har fått for seg at den kan inneholde et hatbudskap – er en urimelig belastning.

Det er flere enn 800 tros- og livssynssamfunn i Norge. De har til sammen flere tusen menigheter som igjen holder tusenvis av gudstjenester. Hver uke. Hvem skal organisere oversettelsen fra tusenvis av gudshus hver uke? Hvem skal betale dette? Et slikt byråkrati oppleves overveldende og kostnaden svimlende.

I overkant naivt forslag

Ekstremisme er PSTs område. Finnes det mistanke om trossamfunn som dyrker ekstreme holdninger gir det mer mening å sende noen dit, eventuelt med tolk, for å lytte til prekenen. Det er i overkant naivt å tro at noen pliktskyldig vil oversette og sende et inkriminerende hatbudskap inn til myndighetene.

Ellers er det slik at vi fra og med nyttår får en ny lov om tros- og livssynssamfunn som vil gjøre det enklere for myndighetene å føre tilsyn med menighetene. Det har tros- og livssynssamfunnene selv ønsket velkommen. Tros- og livssynssamfunnene tåler tilsyn, ønsker innsyn og trenger utsyn. Det de ikke trenger er mistenkeliggjørende forslag som overhodet ikke treffer.

Trossamfunn er allierte, ikke fiender

Trossamfunn i Norge er ikke foretrukne arnesteder for ekstremisme. Tvert imot er trossamfunnene viktig i arbeidet mot ekstremisme. Eksempelvis er de viktige integreringsarenaer. Ekstremistene er ikke først og fremst å finne i organiserte trossamfunn, de opptrer utenfor åpen organisert aktivitet. De henter ikke sine impulser fra åpne prekestoler, men fra lukkede rom og fra internett.

Når det er sagt er det mye som kan gjøres i trossamfunn før folk blir radikalisert og ekstreme. Trossamfunnene gjør et godt stykke arbeid med å gjenkjenne hemmere og fremmere i utviklingen av gode og trygge menigheter som både skal være et positivt sted for medlemmene, og være en del av sitt lokalsamfunn. Dette er et viktig arbeid som motvirker radikalisering.

Et annet viktig redskap i arbeidet mot radikalisering er å legge til rette for fellesarenaer, som STL. Å bli eksponert for andre verdisyn og holdninger i et uenighetsfelleskap er positivt. Det blir man gjennom STL og flere av de gode kursoppleggene vi har eller deltar i. Her er ikke minst Teologisk Fakultets «kurs for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn» et viktig tiltak. Politiet gjør også en viktig jobb med å ha god kontakt med trossamfunn, og er fullt kapable til å plukke opp eventuelle varsler fra eller om menigheter.

Norge er i tet på inkludering

Et siste argument som har vært framført for dette dårlige forslaget er at Danmark er langt foran Norge når det kommer til «håndtering» av minoriteter. Dette er å snu det hele på hodet. Norge er helt i teten i arbeidet med å inkludere både minoritet og majoritet i «det store norske vi». Det bygger samfunn. Det gir trygghet.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land den 18. desember 2020. Foto: Evelyn Pecori.

Vi må «makse» menneskerettighetene

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Ytringsfrihetskommisjonen hadde den 30. november et møte med representanter fra tros- og livssyns-Norge for å innhente innspill til sitt arbeid med å gjennomgå ytringsfrihetens kår i landet vårt. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og våre medlemssamfunn satte pris på denne anledningen til å uttale oss om ytringsfrihet, som er en sentral rettighet, særlig for minoritetssamfunn, samt å få muligheten til å sette den i sammenheng med det vi mener er en nært beslektet rettighet, religionsfrihet.

Under press

Dessverre ser vi ofte at nettopp ytringsfrihet og religions- og livssynsfrihet blir satt opp mot hverandre. Vi så det i Frankrike da den franske læreren Samuel Paty ble halshugget for å ha vist karikaturer av profeten Mohammed. Og vi så det i Norge da en islamfiendtlig organisasjon brant Koranen på sin såkalte krenketurne. Til det er det bare å si at religionsfrihet ikke innebærer beskyttelse fra å bli såret eller krenket. Og det er mennesker, ikke høyere makter, som trenger vern. På den andre siden er ikke retten til å ytre seg det samme som at det er smart, klokt eller riktig å si hva som helst. Likevel: for tros- og livssynssamfunn – og særlig for minoriteter – er ytringsfriheten noe vi må hegne om. Det er ikke mulig å tenke seg vår eksistens eller utvikling uten at ytringsfriheten holdes høyt. Det betyr også at vi må tåle at ting blir ytret som vi er uenig i, eller som vi blir såret av.

Ny lov i 2021

Globalt er menneskerettighetene under press. Stadig flere land innfører restriksjoner på religionsfeltet. Også folkelige aksjoner mot tros- og livssynsminoriteter blir stadig vanligere. Det er minoriteter og svake grupper som for eksempel kvinner som lider mest når det sivile rommet innskrenkes. I Norge har vi valgt en annen vei. Minoritetene og majoriteten har funnet sammen for å bygge storsamfunnet på en inkluderende måte. Fra 1. januar 2021 trer den nye trossamfunnsloven i kraft. Den legger til rette for det livssynsåpne samfunnet der tro og livssyn ønskes velkommen i samfunnet, og der en fritt skal kunne ikke bare tro, men også praktisere sin tro alene eller sammen med andre i full offentlighet. I dette ligger det selvsagt at det må være innenfor norske lover, inkludert menneskerettighetene. Religionskritikk er selvsagt innenfor dette, og dissidenters og «frafalnes» rettigheter likeså.

Friheter

Man hører ofte at menneskerettighetene står mot hverandre, for eksempel kvinners rettigheter og religionsfriheten, eller ytringsfriheten og religionsfriheten. Det er en forenklet forståelse av menneskerettighetene. Tvert imot er de der alle sammen for å sikre det gode og frie livet til innbyggerne. Det er ikke sånn at man kan tenke at vi dropper kvinnerettighetene, men vi opprettholder religionsfriheten. Hvordan blir da kvinners religionsfrihet? Man må oppfylle alle menneskerettighetene, eller «makse» dem som FNs tidligere spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet Heiner Bielefeldt sier. For å ha et fritt samfunn må alle menneskerettighetene respekteres og de må selvsagt gjelde for alle.

Det er mennesker, ikke høyere ­makter, som trenger vern – Vår Herre klarer seg selv.

Innlegget var på trykk i Vårt Land 8. desember 2020.

Foto Evelyn Pecori.

To nye medarbeidere styrker STLs bånd til lokale dialoggrupper

STLs sekretariat har fått to nye medarbeidere som begge vil bidra til å bygge bånd mellom STL sentralt og lokale dialoggrupper. Alisdair McLellan kommer fra STL Bergen for å vikariere som rådgiver, mens Djamel Selhi har fått i oppgave å etablere en ny dialoggruppe i hovedstaden.

Fra STL Bergen til STL sentralt

Alasdair McLellan har bakgrunn som økonom og historiker, og kommer fra en rådgiverstilling i STL Bergen, hvor han før var frivillig i mange år. Blant prosjektene McLellan har arbeidet med i Bergen var kartlegging av byens tros- og livssynsbredde, en veileder om forsamlingslokaler og å legge til rette for at lokale menigheter kan bidra mer i samfunnssikkerhet og beredskap.

Foruten økonomistyring, blir en sentral del av stillingen å arbeide med dialoggruppene rundt omkring i landet.

– Det er spennende å kunne være med å utvikle en organisasjon som spiller en stadig viktigere rolle i samfunnsutviklingen. Å forme det livssynsåpne samfunnet er noe som må skje over hele landet, og de lokale dialoggruppene er nøkkelen til god samhandling mellom myndigheter og menigheter der folk bor, sier McLellan.

McLellan vikarierer for Irene Incerti-Thery, som går ut i foreldrepermisjon.

Ny dialoggruppe: STL Oslo

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har fått en ny prosjektkoordinator i 100 % stilling fra 4. januar 2021. Djamel Selhi skal jobbe for å opprette en lokal STL-gruppe, med fast og varig struktur, som skal være et bindeledd mellom kommunen og tros- og livssynsmangfoldet i Oslo kommune. I dette arbeidet baserer han seg på KIFO-rapporten «Bidrar trosmangfoldet til «parallellsamfunn»?», så vel som rapporten «Tro det eller ei. Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo», utarbeidet av Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg.

Djamel Selhi er utdannet som lærer og har jobbet i mange år på Lutvann skole. Han har også jobbet som daglig leder i moskeen Det Islamske Forbundet der han jobbet med informasjon, dialog og nettverksbygging. I 2020 var han medlem av Oslo tros- og livsynsutvalg. 

– Jeg har et sterkt engasjement for dialog og gleder meg til å komme i kontakt med de mange tros- og livssynssamfunnene vi har i vår by. Sammen skal vi jobbe med å skape en god dialog og samarbeid mellom kommunen, innbyggere og oss i tros- og livssynsgruppene, forteller Selhi.

Dialogprisen 2020 tildeles Dialogpilotene

STLs dialogpris 2020

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) deler annen hvert år ut en pris til en person eller organisasjon/institusjon som over tid har utmerket seg ved å arbeide for økt forståelse og respekt mellom ulike tro- og livssynssamfunn i Norge, og som gjennom dette arbeid har bidratt til å bryte ned fordommer og øke dialog, kontakt og samhandling mellom disse.

Årets vinner er Dialogpilotene.

Begrunnelse

Prisvinneren i 2020 har på fem korte år greid å etablere et åpent dialogstudium på Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Unge voksne mellom 19-30 år får gjennom teori og praksis utviklet ferdigheter til å jobbe i skole og ungdomsmiljøer med identitet, dialog og konflikt. Verktøy som kan forbygge og løse opp i misforståelser og fordommer, og utvikle en konstruktiv dialog i og mellom grupper som har stort kulturelt krysspress av identiteter og religion, er i fokus. ‘

Tiltaket har vokst ut av erfaringene som Kirkelig Dialogsenter har gjennom sitt eget arbeid med å fremme interreligiøs dialog i kristne menigheter. Behovet for en felles dialogutdanning med deltakere fra ulike ståsteder var utgangspunktet for Dialogpilotene.

Samarbeidet mellom eierne av Dialogpilotene – Islamic Cultural Center, Human-Etisk Forbund, Tauheed Islamic Centre, Minhaj-ul-Quran International Norway og Kirkelig Dialogsenter – er i seg selv et dialogprosjekt. Det er en plattform STL kjenner seg igjen i.

Dialogpilotenes arbeid inn i skoler er et viktig bidrag for økt forståelse og kunnskap om religion, livssyn og identitet.

STLs begrunnelse ligger først og fremst i det at Dialogpilotene fremmer forståelsen for både faget dialog og verktøyet som allment nyttig.

Digital prisutdeling

Dialogprisen blir normalt delt ut på STLs årskonferanse. I år var det av naturlige grunner ikke mulig. Prisen ble derfor delt ut på videomøtetjenesten Zoom. Prisutdelingen kan du se i videoen nedenfor.

Lenker: