Blasfemi og ytringsfrihet

I dag (15.12.2020) var STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, på møte i UDs minoritetsutvalg. Temaet var blasfemi og ytringsfrihet. Her kan du lese generalsekretærens innlegg.

Først takk for invitasjon til dette møtet. Tematikken og timingen er åpenbart riktig.

Uten å trekke det for langt er det vel det å si at den form for terrorangrep og reaksjonene på dem vi så i Paris ikke nødvendigvis blir de siste. Dessverre. Den politiske situasjonen i mange land med dårlig ledelse og stor frustrasjon i befolkningene, har med Covid-19 på toppen økt faren for uforutsette hendelser nettopp fordi alt er i bevegelse og spiller inn på hverandre. På vårt felt kan vi si at religionen politiseres og poltikken religionifiseres med det resultat at tros- og livssynsfriheten innskrenkes, motsetningene øker og de demokratiske og legale verktøyene i kassen minsker.

FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet bekrefter at tros- og livssynsfriheten globalt innskrenkes både i statenes lovverk og praktisk utøvelse, hvilket PEW Research Center, Religion & Public Life, også stadfester med sin forskning. Det er svært bekymringsfullt fordi ytringsfriheten henger så tett sammen med religionsfriheten og de sammen utgjør kjernen i våre demokratiske samfunn. De betente debattene rundt blasfemi viser nettopp denne koblingen. Når tros- og livssynsfriheten og ytringsfriheten blir satt opp mot hverandre, gjerne på en måte der man skal velge den ene framfor den andre, eller at den ene må undertrykkes for at den andre skal blomstre, er det grunn til å være på vakt. Vi så det i Frankrike da den franske læreren Samuel Paty ble halshugget for å ha vist karikaturer av profeten Mohammed. Og vi så det i Norge da den islamfiendtlige organisasjonen SIAN tok til å brenne koranen på sin såkalte krenketurne. Til det siste er det å si at religionsfrihet ikke innebærer beskyttelse fra å bli såret. Det innebærer ikke retten til ikke å bli krenket. På den andre siden er ikke retten til å ytre seg det samme som at det er smart, klokt eller riktig å si hva som helst. Heller ikke i religionens navn.

I Norge har vi de siste 30 år valgt dialogens og samarbeidets vei. Fra myndighetenes fulle anerkjennelse i lovverket av frikirkene på 60-tallet, til erkjennelsen av at arbeidsinnvandrerne fra 70-tallet selv i større grad også identifiserte seg som muslimer, buddhister, katolske og ortodokse kristne osv.  og statens plikt til å tilrettelegge bedre for minoritetssamfunnene og deres tilhørende. 1. januar 2021 trer ny lov om tros- og livssynssamfunn i kraft som et foreløpig stoppested på å fylle – eller kanskje oppfylle – det livssynsåpne samfunn.

Vi tenker nok at STLs 25-årige historie med både majoritet og minoritet, religiøs og ikke-religiøs i samarbeid har betydd noe i denne utviklingen.

STL ble etablert i 1996 i forbindelse med at man fant sammen for å sikre en bred og representativ religionsundervisning i norsk skole. Overordnet mål for organisasjonen var å få til likebehandling i lovverket spesielt gjennom dialog med hverandre og med myndigheter. Denne samlingen på grasrotnivå av både gamle og nye samfunn gjorde at det ble et bredt saksfelt STLs råd måtte håndtere. Med stor variasjon i kunnskap om norsk lov og internasjonale menneskerettigheter ble det forsiktig «skritt for skritt»-utvikling der alle kom med og ble myndiggjort underveis. Det er grunn til å framheve at det er godt å være livssynsminoritet i Norge. Slik er det ikke alle steder, og også våre minoritetssamfunn med andre opprinnelsesland kan utfordres på sitt samarbeid med krefter i gamlelandet. STL tar gjerne en rolle for kontakt mellom UD og minoriteter her.

Litt historikk for å bli kjent med STL må til, også fordi det de siste årene synliggjør en bevisst satsing fra STL på problemstillinger som har preget samfunnsutviklingen denne perioden. Tematikken viser i tillegg at ytringsfriheten er brukt og signalene langt på vei tatt imot fra storsamfunnets side.

I 2014 etablert STL aktiviteter som kunne møte radikaliseringen som var på fremmarsj. Nasjonal konferanse for lærere i skolen om hvordan møte misbruk av religion, internopplæring med politiet i egne miljøer, frokostseminarer osv ble avholdt. Ikke minst ble STLs lokale dialoggrupper på 11 steder rundt i landet viktige partnere.

Flyktningkrisen i 2015 medførte at STL utviklet egen guide for hjelpeapparatet om hvordan leve med tro og livssyn i Norge. Vi inviterte også alle våre medlemmers ledere på medietrening med profesjonelle krefter for å bli mer kompetente deltakere i offentlige debatter.

Til vårt 20 årsjubileum i 2016 skrev en forsker ved HL-senteret rapporten «å insistere på likebehandling» – om STLs fotspor i norsk lovverk. I samarbeid med Fengselsetaten, Forsvaret og Universitetssykehusene i Oslo arrangere STL for første gang en nasjonal Chaplaincy– på norsk-konferanse om likeverdige offentlige tjenester.

2017 så forskningsprosjektet, som det første i landet, Kartlegging av tros- og livssynssamfunn i Oslo sammen med Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) dagens lys. Guideheftet vårt om å leve med tro og livssyn i Norge ble videreutviklet som ressurs under det obligatoriske introduksjonskurset for nye borgere i Norge.

Deretter ble dette utvidet til samarbeid med IMDi i 2018 om en videoserie rundt negativ sosial kontroll med religiøs begrunnelse da dette teamet frontet mediedebattene. Teologisk Fakultets 10 årlige satsing på utdanning for religiøse ledere med ikke-norsk bakgrunn, ble i 2019 utvidet til en ordinær Master i Lederskap, etikk og samtalepraksis i samarbeid med STL.

Fjoråret satte barnevernet på agendaen og STL har inngått avtale med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFdir) om pensumutvikling og kursing til videreutdanning av barneversnansatte bl.a. sammen med VID vitenskapelige høyskole. Kursing med nye partnere f.eks. Norske Kvinners Sanitetsforening har som statens nye mantra i handlingsplaner fokus på lokal integrering.

2020, koronaens år, tydeliggjorde betydningen av STL som et verdifullt nettverk og som operativ infrastruktur da livsviktig smitteverninformasjon på ulike språk og med religiøst språk og begrunnelser kunne spres raskt og effektivt.

STLs religions- og livssynsforum der alles religiøse ledere har samlet seg siden 2008 har i tillegg bidratt med innspill og refleksjoner i ulike verdispørsmål. Kulturministre, redaktører, filosofer, bioteknologirådet, osv. har ofte innledet til forumets samtaletemaer som makt og avmakt, religion og vitenskap, hva er problematisk i min religion i hellige tekster, hva er synet på den andre, tradisjoner rundt døden, FNs bærekraftmål, strategier mot fattigdom og klima og miljøengasjement osv. Forumet har i tillegg kommet med felles uttalelser etter terrorhandlinger, i forbindelse med 70-årsmarkeringen for menneskerettighetsdeklarasjonen, samt en aksjon for å få barn fra Morialeiren hjem til Norge. Ikke minst har forumet vært aktive i «tryggibønn»-aksjonene landet rundt etter terrorangrepene de siste årene, ikke minst etter moskeangrepet i Bærum.

STL har en representant i Likestillings- og diskrimineringsombudets Brukerutvalg, og samarbeider med LDO på området av felles interesse. STL sitter fast i styret for Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriterer i Norge og har for tiden styreleder der.

Vi er høringsinstans for et bredt felt fra justissektor, helse, kultur, tro og livssyn, integrering, utdanning og frivillighet, og har vært aktiv deltaker i utviklingen av handlingsplaner mot rasisme, muslimhat, antisemittisme m.fl. Vi jobber også opp mot alle politiske partiers programutvikling.

STL deltar i den offentlige debatten om tema knyttet til religion og livssyn. I rådet jobber vi for fellesinteresser og rimelige særinteresser. Det betyr at minoritetene og majoriteten ofte gir sin støtte til rettigheter eller «kampsaker» som er viktig for de få. Et eksempel på det kan være arbeidet med påbudet om å vise ørene på passfoto. Dette er en ubetydelig sak for de fleste, men for vårt lille sikh-miljø var dette av avgjørende betydning. 6 år brukte – først og fremst – sikhene selv, men også STL og andre av medlemssamfunnene på å få gjennomslag på at man ikke – som ellers i verden – skulle måtte ta av seg turbanen og vise ørene ved passkontroll. Sikkerheten ble ikke svekket, og vi som samfunn klarte å legge til rette for at en minoritet kunne leve et godt liv, tilrettelagt uten at det gikk ut over noen.

Det er mange diskusjoner som har foregått i det offentlige ordskiftet, og som STL har tatt del i. Noen ganger gjør vi det fordi noen av våre – eller feltet – er berørt. Det kan være finansiering av tros- og livssynsfeltet generelt, eller at man ønsker å frata (politisk) støtten, ofte rettet mot muslimer. Det kan være håndhilsing – ja, dere husker vel da det ennå var tillat? Da raste det en diskusjon om at Norge ble forsøkt islamifisert ved at enkelte ikke ønsket å håndhilse. Det er ikke så mye av den diskusjonen nå. Ofte er det politikere som enten har en sak de vil fronte eller score poeng på. Det kan gjerne være en hendelse og en politiker som hiver seg på, og sier at nå må «de» (minoriteten) slutte med «det». Eller nå må «vi» – storsamfunnet – kreve at «de» (minoriteten) begynner med «det».

Det siste eksempelet på en slik sak er FRPs håpløse utspill om at alle prekener i gudshus må oversettes til norsk for å forhindre ekstremisme. Jeg tror ikke jeg trenger å gjengi alle argumentene i dette forum, men kan kort slå fast at vi synes det var et autoritært forslag som mistenkeliggjorde en hel sektor, var svært kostbart og byråkratisk og rett og slett ikke traff formålet i det hele tatt.

Hvordan nevner jeg disse sakene? Jo, fordi vi tror at de medfører noen ting:

  1. Tros- og livssynselementer bør være med i en del debatter.
  2. Vi – som representerer feltet og som har ganske god greie på hva som foregår i tros- og livssynssamfunn, og som har en faglig tilnærming kan tilføre debattene noen perspektiver. Vi står med en fot i det empiriske/det levde liv og en det prinsipielle.
  3. Vi som STL står på vegne av våre medlemssamfunn sammen. Noen ganger er det viktig at det er et medlemssamfunn som går ut, ander ganger kan det være viktig at STL som paraplyorganisasjon går ut.
  4. For hver diskusjon som styrkes, svekkes, tar en ny vending osv blir vårt samfunn forhåpentlig kollektivt litt klokere.

La meg avslutte med et par refleksjoner knyttet til SIANs krenketurne og våre reaksjoner. Mange av våre medlemssamfunn – muslimske som andre – var opptatt av dette. Hvordan kunne vi som tros- og livssynssamfunn best møte dette? Reaksjonene gikk på at vi ikke ville kneble ytringsfriheten, ei heller ville vi at SIAN skulle få mer oppmerksomhet enn de trengte. De religiøse lederne sa i felleskap noe om dette og ba egne medlemmer om ikke å møte opp i det som flere ganger hadde endt med sammenstøt med demonstrantene og politiet. Bakgrunnen for dette var bl.a. at Muslimsk Dialognettverk hadde oppfordret sine ungdommer til å ikke møte opp, ikke gi oppmerksomhet og la være å blåse opp betydningen av det den lille gruppen SIAN representerer.

Alle tros- og livssynssamfunnene var klare på at ytringsfriheten gjelder, at det ikke er en rettighet til å slippe å bli såret, men at man heller ikke kan kreve å ikke bli motsagt. Vi sa: la hatet stå alene og la oss finne andre måter å motarbeide SIANs budskap på. Imam Senaid Kobilica var også ærlige på at det var krefter i miljøene rundt moskeene som ville kunne utnytte situasjonen for å skape konfrontasjoner. Frustrasjonene er der og kan antennes sa han under Debatten på NRK. Det var en ærlig og modig ytring. Det var en vanskelig balansegang, og den handlet om hva det var riktig å gjøre. Det vi ikke synes var vanskelig var at vi som fellesskap av tros- og livssynssamfunn skulle stå sammen. Og det er også vår styrke. Og da tror jeg at jeg lar det være med det.

Hvordan jobber vi med ytringsfrihet og blasfemi? Vi gjør det sammen, med å lytte til hverandre, bryne oss på hverandre og ha fokus både på egen gruppe og storsamfunnet.

Foto: Evelyn Pecori

Om integrering og tro og livssyn

I dag var STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, i møte om integrering, tro og livssyn med statssekretærene Grunde Almeland (Kunnskapsdepartementet) og Erik Lunde (Barne- og familiedepartementet). Her kan du lese generalsekretærens innlegg.

Takk for denne anledningen. Jeg nøyer meg med fire korte poeng, og deretter en oppfordring på hvor innsatsen bør rettes fremover.

Pkt 1: STL er den nasjonale organisasjonen som adresserer religion eksplisitt som en komponent av betydning i en migrasjons- og integreringskontekst. At STL har et stående mandat fra tros- og livssynsmiljøene selv til både å løfte fram de positive bidragene de gir, og å peke på og kritisere negative trekk, er uttrykk for en særlig tillit og legitimitet.

Pkt 2: Tro og livssyn har stor betydning for den enkelte i seg selv, men miljøene fyller også funksjoner utover de rent religiøse. Etter familien er ofte menigheten den viktigste arenaen. For mange innvandrere er menigheten en landingsplattform for nyankomne, et sted å treffe likesinnede med tilnærmet lik bakgrunn og livssituasjon som en selv. Det er også et sted foreldre kan utforske foreldrerollen i kjent, men ny kontekst.

Pkt 3: Tros- og livssynsmiljøer kan både hemme og fremme den enkeltes integrasjon i det norske samfunnet. STL jobber mot negativ sosial kontroll i menighetene med målgrupper som religiøse ledere, kvinnegrupper, foreldre og ungdom. I høst rakk vi før koronaen igjen stengte å ha særdeles spennende workshops med unge hinduer og unge tamilske katolikker. Samlinger med både voksne, ledere i menighetene og ungdommen selv, er en solid ramme for å adressere nettopp sensitive spørsmål i trygge omgivelser, med innestemme. STL er bindeleddet mellom trossamfunnet og storsamfunnet – med kunnskap fra begge hold.

Pkt 4: Tros- og livssynssamfunnene som utgjør STL er en vital infrastruktur. Under koronaen så vi det tydelig ved at info raskt kom ut til den ytterste «nøgne ø» gjennom trossamfunnet og den religiøse lederen. Den lokale integrasjonen skjer gjennom menigheten der de nyankomne får utforsket hvordan man best kan bevare det man har med seg med det nye man kommer til. Innvandrere snakker ofte om å stå med én fot i religionen og én i det norske samfunnet. Når man står på begge bena, står man trygt – det er når man står på én fot man står i fare for å vakle eller falle.

Så – hvor må innsatsen fokuseres?: For å lykkes i integreringsarbeidet må kunnskapen om tro og livssyn bedres. Vårt informasjons- og kursarbeid bør i enda større grad omfatte kommuner, minoritetsrådgivere, politiets SLT-koordinatorer osv. Likestillings- og Diskrimineringsombudet har bedt om et samarbeid om kursing av sine ansatte og flere kommuner har signalisert behov. Vi har også et samarbeid med BUFdir og VID vitenskapelig høgskole om bidrag i etterutdanningstilbudet om minoriteter i barnevernet.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn trer i kraft ved nyttår og bekrefter det livsynsåpne samfunnet. Den målsetningen må oppfylles nettopp ved at det blir mulig å leve ut sin tro eller ikke-tro, integrert i det norske samfunnet. Da må aktører som STL vekk fra prosjektfokuset og jobbe mer langsiktig. Vi gjør det allerede, men dette kan i langt større grad gjøres med en annerkjennelse som det nasjonale ressursmiljøet vi allerede er. Også på integreringsfeltet.

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Evelyn Pecori

Dette er Norge – en mangfoldig adventskalender

Julen nærmer seg og det merkes godt. Også i minoritetsmiljøene.

I det mangfoldige Norge anno 2020 er det mange måter å feire jul på, og dessuten er det flere andre høytider som feires på denne tiden av året.

I videoserien «Dette er Norge – en mangfoldig adventskalender» får du et innblikk i det rike tros- og livssynslandskapet vi har fått her til lands. Videoene vil bli lagt ut fortløpende frem til julaften 24. desember.

Videoene på YouTube vil bli tekstet fortløpende. Husk å trykke på «teksting»-knappen for å gjøre teksten synlig. Videoene blir også lagt ut på Facebook, men da uten tekst.

Videoserien er produsert med støtte fra Barne- og familiedepartementet.

Religionsfrihet er ikke ansvarsfrihet

NRK Brennpunkt har satt søkelys på ukultur i såkalte lukkede menigheter. Hvordan kan man forholde seg til dette fenomenet uten å kompromittere religionsfriheten?

Økonomisk utnyttelse av medlemmer og negativ sosial kontroll i lukkede kristne menigheter er det NRK Brennpunkt har satt seg fore å avdekke i sin nye dokumentarserie «Guds utvalde».

Dokumentarserien har skapt mye debatt. Det er sunt, mener generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys:

– At det rettes et kritisk søkelys på menigheter hvor det varsles om ukultur er en god ting. Det er imidlertid viktig at kritikken er strengt kildebasert og holder seg til fakta slik at det ikke dannes et inntrykk av en kampanje, at mediene er ute etter «å ta» minoritetsmiljøer de verken forstår eller liker.

Rosendorf Joys vil ikke kommentere hvorvidt Brennpunkt-dokumentarene oppfyller disse kravene, men påpeker at det kunne vært ønskelig om man gjorde det tydelig at kirkesamfunnene som omtales skiller seg sterkt fra andre norske kirker:

– Det er en viss fare for at slike dokumentarer kan etterlate et inntrykk av at sterk negativ sosial kontroll og ledere som beriker seg selv på menigheten er utbredt i kirke-Norge, særlig blant mer konservative kirkesamfunn. Slik er det heldigvis ikke.

Samfunnene som omtales i dokumentarserien skiller seg ut fra bredden av kirkesamfunn i Norge, både gjennom måten de organiserer seg på, men i enkelte tilfeller også teologisk.

Bør man frata dem tilskudd?

Fra politisk hold er det gjentatte ganger blitt tatt til orde for å frata samfunn som ikke lever opp til storsamfunnets krav om inkludering og likestilling tilskudd. STL har advart mot at myndighetene påtar seg rollen som «meningspoliti» og bruker tilskuddet som et verktøy for å påtvinge trossamfunnene verdier utenfra.

– Religionsfriheten er vesentlig, og den gir trossamfunn utstrakt autonomi med hensyn til hvilke normer og verdier de holder seg med. Også når disse skiller seg fra majoritetsbefolkningen, fastslår Rosendorf Joys.

Selv om trossamfunn har mye frihet, er de likevel bundet av norsk lov, slik som alle andre virksomheter her til lands. Religionsfriheten gjelder i aller høyeste grad også individer. Det vil si at individuelle medlemmer fritt må få melde seg ut av et samfunn om de ønsker det.

– Når et trossamfunn bryter loven, eksempelvis ved å bruke tvang mot medlemmer, eller å nekte dem utmelding, må det naturligvis få konsekvenser. Den nye trossamfunnsloven, med sine mer omfattende rapporteringskrav, vil gi et bedre utgangspunkt for å vurdere når en slik grense er overskredet.

Kampen mot negativ sosial kontroll vinnes ikke i mediene

NRKs dokumentarserie tar for seg svært særegne kirkesamfunn i periferien av kirke-Norge. Det betyr ikke at negativ sosial kontroll ikke er å finne også andre steder.

– At grensen mellom konstruktiv- og negativ sosial kontroll krysses, er noe som kan forekomme i alle miljøer. Autoritære ledere som misbruker sin posisjon likeså. Det må man gripe fatt i, men vår erfaring er at det gir bedre resultater om man ruster menighetene til å gjøre dette selv, snarere enn å stå utenfor og rope.

Rosendorf Joys minner om at også ledere i norske trossamfunn ønsker seg et godt miljø i sine menigheter, hvor mennesker trives og har det godt. Det trenger ikke være noen vond vilje som ligger bak fremveksten av en kultur hvor negativ sosial kontroll praktiseres. Det kan være nyttig å få hjelp utenfra til å få øye på eksempler på at velment omtanke og beskyttelse i praksis er blitt til tvang og ufrihet.

– Med støtte fra IMDI og Oslo kommune (OXLO) har STL tilbudt kurs og ressurser som tar sikte på å gi økt kunnskap om fenomenet negativ sosial kontroll i religiøse miljøer. Gjennom disse dialogbaserte kursene hjelper man menighetene til å hjelpe seg selv. Det kan være langt mer effektivt enn å stå utenfor og vifte med pekefingeren og rope, sier Rosendorf Joys.

– Det er viktig å belyse kritikkverdige forhold i norske trossamfunn. Det er også viktig å ta et oppgjør med ukultur der man finner det. Likevel er det også på sin plass å minne om at det NRK Brennpunkt beskriver er svært langt fra den virkeligheten som preger de trossamfunnene som flertallet av den norske befolkningen er medlem av.

Foto: NRK

Solidaritetsaksjon for de berørte etter terrorangrepet i Nice

Terrorangrepet i Nice har rystet tros- og livssyns-Norge. Nok en gang har bredden av norske tros- og livssynssamfunn samlet seg bak parolen #tryggibønn.


Kort tid etter at Religions- og livssynslederforumet i STL samlet seg bak en felles uttalelse som fordømte mordet på læreren Samuel Paty, ble Frankrike på ny rammet av et brutalt angrep. Denne gangen var Notre-Dame-kirken i Nice målet for terroristene. Flere religions- og livssynsledere i STL har uttalt seg om dette angrepet, blant annet i Vårt Land:

– Alle grenser for sivilisasjon og anstendighet er overtrådt med når man skjærer over halsen av gamle kvinner, sier biskop i Oslo katolske bispedømme, Bernt Eidsvig. 

– En slik bestialsk handling er vanskelig å forstå for enhver menneske og jeg er helt lamslått etter å ha lest det som kommer frem. Kirker, moskeer, synagoger og templer skal være trygge steder, sier Senaid Kobilica fra Muslimsk Dialognettverk. 

– Dette er drap i et kirkerom, et hellig rom og det er veldig brutalt. Dette ser ut til å være et usselt angrep på troende i en kirke, sier Kristin Gunleiksrud Raaum, leder for Kirkerådet i Den norske kirke. 

– Det er viktig at alle, uansett tro og religion, står sammen i solidaritet i denne situasjonen, sier preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit. 

Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Ingrid Rosendorf Joys, er bekymret for situasjonen:

– For andre gang på kort tid har Frankrike blitt rammet av et angrep. Denne gangen i en kirke. STL vil uttrykke vår dypeste medfølelse med de etterlatte. Dette demonstrerer nok en gang at vi ennå er langt unna en verden hvor alle kan være trygge i sine gudshus, sier Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL.

Digital #tryggibønn-aksjon

Smittevernsituasjonen i Oslo er så prekær i øyeblikket at det ble avgjort at det var uforsvarlig å avholde en fysisk #tryggibønn-aksjon i sentrum av hovedstaden. I stedet har det blitt arrangert en digital #tryggibønn-aksjon. Den bestod i å legge ut bilder med emneknaggen #tryggibønn, eller ta i bruk en profilramme med denne parolen, samt det franske flagget.

Sikhene i Norge skrev:

– Vi står sammen i bønn for alle som i dag lider og for at vold i verden skal opphøre.

Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, skrev:

– Angrepet i Nice er rystende. Det er skremmende å tenke på hvor raskt en fredelig dag i en rolig kirke kan endre seg til noe så redselsfullt og tragisk. Vi føler med de pårørende og våre katolske venner i sorgen. Vi må fortsette å kjempe for en verden hvor alle kan samles i sine gudshus uten å være redd for at slike ting kan skje.

Fysiske #tryggibønn-aksjoner

Flere andre steder i landet, som Bergen, Drammen, Trondheim, Steinkjer og på Grorud, ble det også avholdt fysiske solidaritetsaksjoner. Blant annet har lokale muslimske organisasjoner flere steder laget en ring rundt kirker. Nidaros-biskop Herborg Finnset skrev følgende takkehilsen på sin facebookvegg:

– På Steinkjer og i Trondheim ble kirkegjengere i dag møtt av muslimer som hadde slått ring om kirkehusene. De ville markere støtte til og omsorg for sine kristne søsken. Et vakkert og rørende uttrykk for støtte og samhold på. Takk!

I Bergen ble det arrangert et solidaritetstog fra Bergen Moské til St. Paul-kirken.

– Vi vil vise solidaritet med ofrene, men også sende et sterkt signal til lokalsamfunnet om at vi står sammen mot hat og vold, sier Birgit van der Lans, organisasjonssekretær i STL Bergen.

Aktuelle lenker:

Adresseavisen: I dag samlet byens muslimer seg rundt Nidarosdomen
Bergens tidende: 13 ulike trossamfunn samlet i markering
Bergensavisen: Prester og imamer står sammen mot terror



 

Ikke overbevist om at veganisme er et livssyn

STLs generalsekretær svarer Arild Tornes fra Norsk Vegansamfunn

Av Ingrid Rosendorf Joys

Da jeg ble intervjuet av Vårt Land angående Norsk Vegansamfunns søknad om å bli registrert som livssynssamfunn stilte jeg spørsmål ved om det var riktig å betegne veganismen som et livssyn, eller om det var mer riktig å betegne det som en livsstil.

Det reagerer veganer Arild Tornes på. Forståelig nok, gitt at Norsk Vegansamfunn (NVS) ønsker å søke om tilskudd til tros- og livssynssamfunn, og har planer om å finansiere sin virksomhet på denne måten.

Formålet til NVS, å ekskludere «alle former for utnyttelse av og grusomhet mot dyr for mat, klær eller andre formål», er utvilsomt idealistisk. At Vegan Society omtaler veganisme som en «philosophy and way of life» er også vel og bra, men jeg stiller meg likevel tvilende til om betegnelsen livssyn er den rette på en organisasjon som Norsk Vegansamfunn.

Særlig gjelder dette i en norsk kontekst. Vi har et rikt sivilsamfunn i Norge, hvor mange gode formål understøttes gjennom ulike former for organisasjonsstøtte fra det offentlige. Den ordningen NVS ønsker å komme inn på har imidlertid en helt særegen historie. Den kan spores tilbake til tiden da vi hadde en statskirkeordning i Norge og det ble krevet inn kirkeskatt fra alle borgere. Ettersom det var urimelig at medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn skulle betale for driften av Den norske kirke, ble denne kirkeskatten betalt tilbake til de samfunnene de selv tilhørte.

Med denne bakgrunnen i mente er det interessant å lese leder av NVS, Kristne Flunes, kommentar i Aftenposten:

– For dem som synes at veganisme er noe veldig nytt og ukjent, tenker jeg at det at det kalles et livssyn, kan bidra til å gjøre det enda mer fremmed. Derfor er det viktig at folk forstår at det ikke er slik at når man er veganer, kan man for eksempel ikke være kristen.

Her fremgår det tydelig at det ikke er urettferdigheten ved at eksempelvis buddhister og sikher skal finansiere driften av Den norske kirke fremfor sitt eget trossamfunn som er motivet for å søke om tilskudd. Tvert om er det viktig for å Flunes å stadfeste at man kan være medlem i NVS og like fullt tilhøre en annen tro.

Allerede her begynner det å skurre litt i forståelsen av NVS som et livssynssamfunn. Vi kan sammenligne med de tros- og livssynssamfunnene jeg kjenner best, medlemmene av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Noe trossamfunn er det åpenbart ikke, i motsetning til de fleste av STLs medlemmer. Da gjenstår våre to livssynssamfunn, Human-Etisk Forbund og Holistisk Forbund.

Hva angår vegansamfunnets moralske fundament synes det å være omfattende nok. Det er ikke vanskelig å se at det å skulle tillegge alle dyr noenlunde samme verdi som mennesket har implikasjoner på nesten alle samfunnsfelt og alle samfunnsplan.

For at NVS skal kunne høre hjemme i den norske familien av tros- og livssynssamfunn er det imidlertid noen andre ting som også bør være på plass. Eksempelvis forholder alle våre medlemmer seg til det guddommelige eller åndelige på et vis. Human-Etisk Forbund gjør også det. Helt siden opprettelsen av HEF i 1956 har forbundet vært til for nordmenn som ikke vil ha noe med troen på det guddommelige å gjøre. For å sitere fra Norsk humanistmanifest 2007: «Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter.» Også Holistisk Forbund forholder seg til en åndelig dimensjon. For å sitere fra deres vedtekter: «Holisme innebærer en erkjennelse av at alt er forbundet og er en del av samme åndelige virkelighet».

En annen sentral dimensjon ved norske tros- og livssynssamfunn er ritualene. For våre trossamfunn er dette åpenbart svært viktig, men det bør minnes om at dette er tilfellet også for våre to livssynssamfunn. Faktisk var arbeidet med å få på plass borgerlig konfirmasjon som et alternativ til det originale kristne overgangsritualet noe som pågikk i flere år før opprettelsen av Human-Etisk Forbund. Også Holistisk Forbund tilbyr sentrale overgangsritualer, men det er viktig å minne om at disse kommer i tillegg til et yrende mangfold av åndelig praksis blant de individuelle medlemmene.

Norsk Vegansamfunn må gjerne etablere en rituell praksis i etterkant av å bli registrert som livssynssamfunn, men det oppleves da noe påtatt sammenlignet med HEF, som vokste ut av arbeidet med et overgangsrituale, og Holistisk forbund, som består av svært praksisorienterte medlemmer.

Det er ikke én enkelt mangel som gjør at jeg er skeptisk til hvorvidt Norsk Vegansamfunn hører hjemme hos oss, men summen av manglende eksklusivitet, rituell praksis og en tydelig stillingtagen til åndelige spørsmål. Videre synes vegansamfunnet å vektlegge politisk aktivisme i en grad som minner mer om ideelle organisasjoner utenfor tros- og livssynssektoren.

Det norske sivilsamfunnet er fullt av idealistiske organisasjoner som kjemper for de sakene de opplever som viktig. Ofte så viktige at de blir både «en filosofi og en levemåte». Det er med på å gjøre Norge til et av verdens beste land å leve i. Det er likevel ikke naturlig at de alle skal betegne seg som livssynssamfunn. Jeg vil ikke nedvurdere veganernes ektefølte engasjement, men jeg er samtidig skeptisk til å viske ut skillet mellom tros- og livssynssamfunn og øvrige organisasjoner.

Jeg er altså fremdeles ikke overbevist om at Norsk Vegansamfunn hører naturlig hjemme hos oss i tros- og livssynssektoren spesielt, men de har åpenbart en plass i det bredere norske sivilsamfunnet generelt.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert i Vårt Land (27.10.2020). Foto: Evelyn Pecori.

Felles uttalelse fra Religions- og livssynslederforumet i STL: Religionsfrihet forutsetter ytringsfrihet

Religions- og livssynslederforumet i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har samlet seg bak en felles uttalelse i forbindelse med mordet på den franske læreren Samuel Paty.

Uttalelse
«Vi fordømmer det bestialske drapet på en skolelærer i Frankrike. Vold, uavhengig av ideologi og religion, kan aldri forsvares som svar på ytringer. Lærere har ansvar for å utruste barn og unge til å forstå og håndtere konflikter, og de må trygt kunne undervise om krevende tema uten å frykte for sitt liv eller sin helse.

Religionsfrihet og ytringsfrihet henger nært sammen. Globalt er begge disse friheter nå under press og utviklingen går i negativ retning.

Det livssynsåpne samfunnet vi har valgt i Norge bygger på rettstat og menneskerettigheter, og i respekt for hverandres tradisjoner håndterer vi dagens utfordringer. Vi bygger gode holdninger gjennom å tåle saklig kritikk.

Vi ønsker å stå for samhold i mangfold og vise respekt både for hverandre, for kunnskap og våre friheter. Våre tanker går til alle dem som sørger over ugjerningen.»

Bakgrunn for uttalelsen
Det brutale drapet på Samuel Paty er dypt tragisk på et personlig plan, men denne typen ugjerninger kan også få store konsekvenser for hele samfunn som følge av frykten de skaper. Det gjelder også tros- og livssynssamfunn, ettersom religionsfrihet og ytringsfrihet henger nært sammen.

I store deler av verden blir minoriteter av troende og ikke-troende forfulgt for å gi uttrykk for sitt livssyn. At religiøse ekstremister begår denne typen angrep kan brukes, og blir brukt, som et påskudd til å redusere religionsfriheten.

Senaid Kobilica er hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia-Hercegovina og styreleder i Muslimsk Dialognettverk:
– Drapet på læreren var et angrep på menneskeheten og demokratiet. For oss muslimer er det også et angrep på islam, fordi grusomheten begås i islams navn. I fellesskap er det mulig å bekjempe ekstremismen og terroren. Skal vi lykkes med det må muslimer slutte å spille offerkortet når slikt skjer, og i stedet løfte debatten til et høyere nivå.

Joav Melchior er rabbiner i Det mosaiske trossamfunn:
– Når slike ondsinnede angrep finner sted må man ikke falle for fristelsen til å dele ut kollektiv skyld. Det er farlig. Det er drapsmannen som har ansvaret for ugjerningen, ikke alle dem han hevder å representere. Likevel har vi alle et ansvar for å se kritisk på egne tekster og tradisjoner for å motarbeide slike holdninger og handlinger blant oss.

Bernt Eidsvig er biskop i Oslo Katolske Bispedømme:
– Samuel Paty fremstår som en samvittighetsfull lærer som gjorde jobben sin og forsøkte å ruste elevene til å håndtere utfordringene som et mangfoldig samfunn byr på. Tilsvarende har religions- og livssynsledere et ansvar for å gang på gang slå fast at voldsbruk er fullstendig uakseptabelt som et svar på krenkelser.

Tom Hedalen er styreleder i Human-Etisk Forbund:
– Samfunnet vårt blir mer, ikke mindre, mangfoldig med årene. Norske ungdommer trenger lærere og andre autoritetspersoner som hjelper dem til å leve med uenighet og tåle å bli støtt. Kun slik kan vi klare å leve og blomstre i det uenighetsfellesskapet som et livssynsåpent samfunn i praksis er.

Om Religions- og livssynslederforumet i STL
Følgende religions- og livssynsledere sitter i Religions- og livssynslederforumet i STL: Olav Fykse Tveit, preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Bernt Eidsvig, biskop i Oslo Katolske Bispedømme, Tom Hedalen, styreleder i Human-Etisk Forbund, Senaid Kobilica, imam og styreleder i Muslimsk Dialognettverk, Joav Melchior, rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund, Manirathana Thero fra Buddhistforbundet, Berit Hagen Agøy, styreleder i Norges Kristne Råd, Zahoor Ahmad, leder i Ahmadiyya Muslim Jama’at Norge, Gurmel Singh Bains fra Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji, Kari Bansal, styreleder i Holistisk Forbund, Katlinn Clavier fra Baha’í-samfunnet i Norge, Kristine Høiland, prest i Kristensamfunnet, Surinder Nath Joshi, leder i Sanatan Mandir Sabha, Tarjei Pedersen, stavspresident i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Spørsmål om uttalelsen kan rettes til:
Ingrid Rosendorf Joys
Telefon: 402 15 132
E-post: ingrid.rosendorf.joys@trooglivssyn.no

Ledig stilling: Vikariat i STL

Vikariat i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL)


STL søker etter en vikar i 100% stilling i kalenderåret 2021 for vår rådgiver som går ut barselpermisjon. Stillingen består av økonomi, oppfølging av lokale dialoggrupper, rekrutteringsarbeid og andre oppgaver i sekretariatet. Vi ser etter en organisert og selvdreven person, som er teknisk anlagt og har praktisk erfaring fra dialogarbeid.

Arbeidsoppgaver:
• Økonomi (50%); føring av bilag og kontering, oppfølging av budsjett, drift- og prosjektregnskap, bidra til søknader og rapporter
• oppfølging og styrking av arbeidet i lokale dialoggrupper inkl. saksbehandling ved tilskudd til lokalt dialogarbeid og arrangering av to nasjonale samlinger
• rekrutteringsarbeid
• andre oppgaver i sekretariatet


Ønskede kvalifikasjoner:
• høyere utdanning
• erfaring med økonomistyring og regnskapsprogram
• erfaring med dialogarbeid og kunnskap om tros- og livssynsmangfoldet i Norge
• erfaring fra administrasjon, nettverks- og informasjonsarbeid


Vi tilbyr:
• et meningsfylt arbeid på et felt som har økende offentlig oppmerksomhet
• et dynamisk og mangfoldig arbeidsmiljø
• fleksibel arbeidstid
• lønn etter avtale, gode pensjonsordninger med pensjon fra første krone

Vikariatet inngår i et sekretariat på 7 personer med kontorer i Rådhusgt 1-3, Oslo. Oppstart 1. januar 2021 frem til 31.12.2021.

Vi oppfordrer særlig personer med minoritetsbakgrunn om å søke stillingen. Søknaden med CV sendes innen 18. november 2020 til stl@trooglivssyn.no. For mer informasjon kontakt STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys: ingrid@trooglivssyn.no, 40215132.

STL er en dialog- og interesseorganisasjon som arbeider for likebehandling av tros- og livssynssamfunn i lov og praksis. STL representerer bredden av tro og livssyn i Norge ved våre 15 medlemssamfunn.

Last ned stillingsutlysningen her:

Al-Noor-moskeens håndtering av terrorangrepet imponerer

Eksemplarisk, er ett av ordene som blir brukt for å beskrive Al-Noor-moskeen i Bærums håndtering av den vanskelige situasjonen etter terrorangrepet 10. august 2019.

Al-Noor-moskeen i Bærum har hatt en krevende tid siden terrorangrepet 10. august 2019. I går (14.10.2020) gav de styret i STL en befaring av moskeen. Her fikk styret en beskrivelse av hendelsene den dagen, og fikk presentert planene for 10. august-senteret til minne om angrepet.

Generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys sier hun er imponert over måten de har håndtert angrepet på.

– Når man blir utsatt for et slikt angrep er det mange måter å reagere på. Al-Noor-moskeen har valgt å strekke ut hendene til storsamfunnet og bruke den grufulle erfaringen til å styrke fellesskapet.

Rosendorf Joys sier også at hun synes planene fremover, blant annet arbeidet i Stiftelsen 10. august og samarbeid med HL-senteret, virker spennende.

Senaid Kobilica (Muslimsk Dialognettverk) var et av STL-styremedlemmene som besøkte Al-Noor-moskeen i går. Kobilica var leder av Islamsk Råd Norge da 22. juli-angrepene ble utført i 2011. Han mener Al-Noor-moskeens gode håndtering av fjorårets angrep minner mye om det som hendte da.

– Når det kommer til hvor eksemplarisk moskeen har håndtert situasjonen, under og etter terrorangrepet, minnet jeg alle som var tilstede om måten vi muslimer håndterte 22. juli og terrorangrepet til Anders B. Breivik.

Kobilica forteller at norske muslimer da var svært oppmerksom på hvordan de uttalte seg, at det viktigste var å vise solidaritet til de etterlatte og ikke falle for fristelsen til å dele ut noen form for kollektiv skyld. Skylden, den ligger hos terroristen.

– Angrepet ble utført av noen som har et navn og etternavn.

Kobilica er glad for at Al-Noor-moskeen fulgte de samme prinsippene da de ble angrepet i fjor. 

– Jeg er stolt av det. Og jeg er stolt av det arbeidet som er gjort av norske religions- og livssynsledere gjennom flere tiår og som gjør at vi handler på denne måten. Som det sies: Man høster det man sår. Slik er det med oss i Norge nå, vi høster fruktene av 25 års dialogarbeid.

Koronapandemien har avdekket flere utfordringer på gravferdsfeltet

Av Anne Sender

Det halvårlige møtet i Norsk forening for gravferdskultur ble avholdt i september der aktører fra hele feltet av aktører er med fra begravelsesbyråer, steinindustrien, Den norske kirke, STL, kommune, departement, LO m.fl. Koronatiden hadde synliggjort flere både gamle og nye problemstillinger.

Gravferd uten seremoni og uten kjent seremoni ser ut til å være en voksende trend. Dette kan være en konsekvens av koronapandemien og urner som ble «satt på vent» grunnet begrensninger på antall personer i seremoni. Færre seremonier kan også ses i sammenheng med generell samfunnsutvikling og tanker om at man ikke ønsker å belemre etterlatte praktisk og økonomisk.

Utfordringer knyttet til ulik kulturell og/eller religiøs bakgrunn, brutte relasjoner i familier, samt flere som ikke har tilhørigheter til noe trossamfunn, har skapt nye behov for både gravferd og -plasser. Kolumbarium, gravplasser ute i naturen, askespredning er nå tilgjengelig. Siste tilbud på gravferdsmarkedet er å sende asken til Nederland for å omgjøre asken til diamanter.

Kommunenes ansvar for å betjene alle borgere og tilby nøytrale seremonilokaler som er store nok, har vært en kampsak for både Human-Etisk Forbund og STL i mange år. Koronasituasjonen avdekket også for liten kapasitet og manglede oversikt over den nasjonale kremasjonskapasiteten. Utfordringen har sammenheng med at krematoriene mangler et nasjonalt styringsorgan. Mange gravplassforvaltninger har opplevd å havne på siden av kommunenes beredskapsarbeid. Det er også problematisk at lovverket ikke definerer hvor ansvaret for båreromskapasiteten ligger. Flere byråer hadde selv tatt ansvar og bygget egne kjølerom.

Erfaringene er at denne situasjonen ikke kan møte en ny pandemi på en tilfredsstillende måte.

Foto av Bärbel Miemietz.