Dagbøker fra Jerusalem, Trond Bakkevig

«Dagbøker fra Jerusalem» av Trond Bakkevig

Boklansering av «Dagbøker fra Jerusalem» av Trond Bakkevig, 29. august 2017. Se eventen her: https://www.facebook.com/events/367994966951850

Innspill: Ingrid Rosendorf Joys, STL

Gratulerer med boken, Trond. Jeg hører bruset fra vinden i oliventrærne i Getsemane og lukten av te og tepper i gamlebyen. Jeg merker støyen av folk som krysser hverandre, fra hvert sitt til hvert sitt. Det er Jerusalem, dette.

 

Jeg liker tittelen. «Dagbøker fra Jerusalem». For det er jo det dette er. Dine dagbøker. Dine erfaringer og minner. Og du skriver godt; detaljert, oversiktlig, etterrettelig, respektfullt og kritisk spørrende. Du har nærhet, både til tema og folk, utfordringer og mulige løsninger, men har også nødvendig avstand.

 

Jeg er glad du har skrevet denne boken. Og det er tre hovedgrunner til det. For det første: Dette er et stort – kanskje det største – dialogprosjektet Norge har vært involvert i, på et slikt nivå og over så lang tid. Vi trenger å vite om det. Vi trenger å lære av det. For det andre: Du besitter så mye detaljert kunnskap som vi andre som ikke har jobbet med Jerusalem mangler. Vi får her en verdifull innsikt i både historie, samtid, konfliktlinjer og allianser. Og for det tredje: Det er et dialogprosjekt som dreier seg om en konflikt som også spiller inn på andre dialoger og er en viktig spoiler i religionsdialogen globalt og på vårt eget kontinent, ja, kanskje også i vårt eget land.

 

Jeg vil bruke mine tilmålte minutter på først å se på dine erfaringer fra dialogen i Rådet av religiøse institusjoner til Det hellige land med erfaringer fra dialogen her hjemme. Det gjør jeg først ved å gå gjennom en sjekkliste over hva vi med 20års erfaring (altså like lang som din) i den brede dialogen innenfor Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har pekt på som viktige momenter. Deretter vil jeg belyse noen erfaringer jeg har fra trepartsdialogen mellom jøder, kristne og muslimer i Norge og hvordan konfliktene i Israel og Palestina også påvirker vår dialog her hjemme.

 

Anne Sender og Jens Oscar Jensen i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn skrev for et par år siden en liste over 9 punkt i dialogen. Litt tilpasset, fungerer listen godt som analyseredskap også for ditt prosjekt.

 

Punkt 1 – For å lykkes med dialog må dialogen villes. Her hadde du åpenbart noen utfordringer. For det var kanskje ikke de religiøse lederne som tok initiativ til dialogen? Du ville dialog, og norske myndigheter, og sikkert også andre lands myndigheter ville det. Men ville partene det? Din første utfordring var kanskje nettopp å få de religiøse lederne til å ville dialog.

 

Punkt 2 – Dialogen trenger en god fasilitator. Det tror jeg du var og er. Du beskriver godt i boken hvordan du måtte utforske mange veier til Rom, eller Jerusalem da i denne sammenhengen. At du måtte bygge nettverk, som var mye større enn de involverte, og som strakk seg ut over det religiøse. Men en ting skurrer litt – du skrev at en jødisk rabbiner sa du ikke kunne representere Den norske kirke, at du måtte ta på deg hatten til et styreverv du hadde (s. 41) – dette er jo ganske utfordrende! Jeg vil gjerne at du utdyper dette med «sendeorganisasjon» og legitimitet senere.

 

Punkt 3 er også utfordrende. Dialogen må foregå i presens, i nåtid. En konkurranse i fortidens lidelser er lite fruktbart. Og historien i regionen har mye å by på i så måte. Du skriver i boken at Israel og Palestinas historie nettopp er realpolitikk. Du skriver at konfliktene i og omkring Tempelhøyden eller Haram al Sharif handler om historisk og religiøs tilknytning og eierskap og kontroll. Det handler om adgang i nåtiden basert på ens (egen) sannhet om fortiden. Jeg har sans for at du når du omtaler denne problematikken (2 steder i alle fall) sier at hvis det er slik at «på den siste dag skal alle skjønne hvordan det henger sammen», så ja, la oss vente til den siste dagen, men her og nå finne praktiske løsninger for det dennesidige.

 

Punkt 4 – Dialogen må ha et felles mål. Det henger sammen med å ville dialog. Det er kanskje lettere å samle folk hvis de ikke nødvendigvis må ville det samme, men da er vi jo ikke lengre i en dialogsituasjon, men en forhandlingssituasjon. Ditt prosjekt beskriver godt dette dilemmaet. Og vi aner at det å samles om «retten til land» og «sikkerhet» sammen med «stopp i okkupasjonen» ikke alltid er «det samme mål». Du beskriver utfordringene svært godt, blant annet i omtalen av møtet mellom Rådet og Condoleeza Rice i Jerusalem i 2007 (139): «Det er dypt sjenerende at de benytter en slik anledning til utelukkende å ivareta sitt eget perspektiv», skriver du. Jeg tolker det som et fravær av et samlet mål og et svakt eierskap til Rådet.

 

Punkt 5 – tjener på at man finner gjenkjennelse i den andres følelser. Her tenker jeg at prosjektet med Code on Holy Sites var positivt. Man kan gjenkjenne smerten i at ens hellige sted eller hellige bok blir vandalisert. Det samme poenget kan brukes om studien av israelske og palestinske bøker. Kunne de ulike religionene gjenkjenne smerten den andre hadde i at de var fraværende i hverandres bøker?

 

Punkt 6 – Dialogen handler om minoritetenes mulighet til å jobbe med demokratiske midler. Litt omskrevet kan vi si at det å samles, med en likevekt, gir rom for nettopp det.

 

Punkt 7 – Tros- og livssynsdialogen tjener på opplæring i menneskerettighetene, der religionsfriheten forsvares. En klar forståelse av at mine rettigheter er avhengig av alles rettigheter er nyttig og nødvendig. Jeg kunne ønske du kunne kommentere litt på det etterpå, Trond – hvordan spiller en slik forståelse inn i en kontekst som er så asymmetrisk på mange nivå og på begge sider som den er i Israel og Palestina?

 

Punkt 8 – handler om at alle skal inviteres med for at ikke nye polariseringer skal vokse fram. Du er inne på dette flere ganger når du snakker om hvem som bør inviteres inn, og du skriver helt mot slutten at det ikke blir fred om ikke Hamas og Islamsk Jihad bringes inn i samtalene (s. 257). Og her er vi inne på et stort dilemma. Skal alle inviteres inn for å hindre polariseringen eller spoleringen? Hva med den legitimitet man gir ved at de ulike blir invitert til bordet, de som kanskje likevel polariser og spolerer?

 

Punkt 9 – handler om institusjonaliseringen av dialogen på deltakernes egne premisser. Her er din historie litt annerledes fordi den var villet utenfra og ovenfra. Kanskje er det en svakhet, men kanskje var det nødvendig nettopp for å få de representative partene i tale og ikke «bare noen som ville vel». For mens grasrotinitiativ åpenbart har sine styrker, ser vi jo at flere av grasrotdialogene i Europa og utenfor ikke har noen innvirkning utover deltakerne hvis dialogen utelukkende er på grasrotnivå og ikke har verken representativitet eller legitimitet.

 

Det var de 9 punktene med erfaring fra vår hjemlige dialog i Norge applisert på dialogen i Israel og Palestina. Du står selvsagt fritt til å kommentere på dem alle, men spesielt de tre siste punktene, altså om opplæring i menneskerettighetene og utfordringene med asymmetri mellom jøder, muslimer og kristne. Videre om hvem som skal inviteres inn og hvordan det virker på polarisering vs. legitimering og det siste om institusjonaliseringen av dialogen, om eierskap som du flere ganger berører (s. 214) og top-bottom vs. grasrotinitiativ. Og kanskje kan du si noe om dette med utfordringen med ikke ha/ha en klar sendeorganisasjon.

 

Så helt til slutt – en liten sving innom effekten konflikten i Israel og Palestina har på vår dialog i Norge. I 2012 gikk jøder, kristne og muslimer sammen og dannet dialog- eller trialiggruppen Abrahams barn, eller Abrahams forum som den etter hvert kom til å hete. I denne dialogen ble det merkbart at Israel/Palestina-konflikten var elefanten i rommet. Gruppen bestemte seg derfor at de skulle reise til Israel og Palestina: Se selv og erfare sammen det som skjer. Vi dro avgårde i 2013, til Jerusalem, til Bethlehem, til Gaza og til Hebron. Det ble en krevende tur. Vi hadde svært ulikt utgangspunkt og svært ulikt kunnskapsnivå om regionen. Vi så det samme, men opplevde det svært forskjellig. På engelsk kan man si: Vi looked at the same thing but saw differently. Vi opplevde møtene med Hamas i Gaza forskjellig, vi opplevde gjennomgangen gjennom checkpoint ved Bethlehemsporten forskjellig, vi opplevde å gå gjennom gatene i Jerusalem forskjellig. Og det var vanskelig å snakke om det, det var vanskelig å bli enig om hvilke ord man kunne bruke. Jeg kjenner meg dog godt igjen i din beskrivelse i boken der du sier at de kristne på et vis er i en midtposisjon (s. 113); de kjenner den palestinske hverdagen og den jødiske bibel, skriver du og et annet sted skriver du at de kristne kunne føle seg nærmere den jødiske tenkningen. Det var sånn flere av oss kristne i delagasjonen også tenkte.

 

Så ble vi klokere av å reise sammen tre religioner til Israel og Palestina? Jeg vet ikke. Denne dialoggruppen opplevde i alle fall at det var svært vanskelig å fortsette da vi kom tilbake, og det handlet om flere av de punktene du omtaler i boken: Du beskriver gjennomgående dilemmaene knyttet til å holde lav profil på ting eller kunne holde folk ansvarlig når de sa noe eller talte med to tunger som religiøse ledere ofte blir beskyld for (s. 40). Synes baklandet at det er greit at vi snakker sammen? Blir dialogen en sementering av en asymmetri som finnes der allerede? Hvem er vi når vi drar på tur sammen, når vi møtes, enten i Rådet ditt eller i dialoggruppen vår – er vi bare oss selv eller representer vi våre respektive sammenhenger.

 

Jeg gir med der, og ser fram til dine refleksjoner på mine refleksjoner, Trond!