Det skal være rom for både troende og ikke troende i forsvaret

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

«Religion er et personlig anliggende, og det er på tide at det blir det i Forsvaret også.» Det skriver løytnant Stian Husby i en kronikk i NRK Ytring. Dette kan fungere som et normativt utsagn. Husby står naturligvis fritt til å mene at religion bør forvises til privatsfæren. Som et deskriptivt utsagn holder det derimot ikke mål.

Husby tar nemlig feil om han tror han har støtte i norsk lovverk for sitt syn om at offentlige institusjoner skal være religions- og livssynsfrie soner. Om han leser seg opp på offentlige utredninger som danner grunnlaget for lovverket på tros- og livssynsfeltet, vil han nokså snart oppdage at målet slett ikke er et livssynsnøytralt-, eller livssynstomt, men et livssynsåpent samfunn.

Hva er forskjellen mellom et livssynsnøytralt og et livssynsåpent samfunn?

Det kan virke som Husby ønsker seg et livssynsnøytralt samfunn, hvor religion og livssyn ikke synes i det offentlige rom, hvor offentlige institusjoner ikke forholder seg til religion og livssyn i utformingen av sine tilbud, og hvor man helst ikke sjenerer sine medborgere ved å åpent uttrykke sin tros- eller livssynstilhørighet.

Det livssynsåpne samfunnet er noe ganske annet. Her er målet at landets borgere skal få leve ut sitt livssyn, fra vugge til grav. Det offentliges oppgave er å legge til rette for at det skal være mulig.

Jeg siterer fra listen over prinsipper i NOU 2013: 1.

«Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis».

Videre lyder det: «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»

Likebehandling av religioner og livssyn er også et viktig prinsipp i det livssynsåpne samfunnet:

«Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.»

Å stille norske soldater ovenfor valget mellom å vaske latriner eller gå på gudstjeneste, fremstår ikke som noe godt eksempel på likebehandling og ikke-diskriminering, for å si det forsiktig. Slik skal det ikke være i et livssynsåpent samfunn.

Det skal likevel heller ikke være slik at religiøse som tjenestegjør i forsvaret blir nødt til å stue bort sin tro og avstå fra sin praksis, så lenge de bærer uniformen. I et livssynsåpent samfunn skal forsvaret, på lik linje med andre offentlige institusjoner, ta hensyn til at religion og livssyn er en viktig del av mange nordmenns liv.

Det at feltprestene har fått selskap av feltimamer og felthumanister er et godt eksempel på at forsvaret gjør det. Det er riktig at Norge ikke lenger har en statskirke. Det betyr ikke at vi ikke lenger har kristne, eller sikher, jøder, buddhister, hinduer, bahaier, muslimer osv.

Det er viktig at soldater som deler Husbys oppfatning av religion som noe helt privat ikke blir presset til å delta i gudstjenester. Tilsvarende håper vi han unner sine troende medsoldater å slippe å bli presset til å gi avkall på sin religiøse identitet i det de ikler seg kongens klær.