En lang vei mot likebehandling

Av Ingrid Rosendorf Joys

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Målet var likebehandling mellom norske tros- og livssynssamfunn. I år trådte den nye trossamfunnsloven i kraft, som langt på vei sikrer dette. Er det da lenger behov for STL?

Veien til et livssynsåpent samfunn, fra et samfunn med kun ett anerkjent trossamfunn, har vært lang. Blant milepælene er dissenterloven fra 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å utøve sin religion. I 1851 ble den såkalte jødeparagrafen fjernet fra grunnloven og i 1892 ble Det Mosaiske Trossamfund opprettet som det første ikke-kristne dissentersamfunn i landet. Da jesuittene omsider ble gitt adgang til riket i 1956 kan man argumentere for at Norge hadde oppnådd full religionsfrihet.

Frihet til å praktisere sin religion er imidlertid noe annet enn frihet fra diskriminering. I det nittende århundret var dissenterstatusen knyttet til betydelige restriksjoner. Man kunne ikke arbeide som lærere eller inneha statlige embeter.

Et historisk skritt på veien mot likebehandling kom i 1969, da det ble avgjort at staten skulle støtte alle som var medlem av et trossamfunn på en likeverdig måte.

Det har også vært tilbakeskritt. I 1995 ble det bestemt at det gamle kristendomsfaget i skolen skulle kombineres med livssynsfaget til et nytt fellesfag – uten fritaksrett. Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd Norge, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbundet og Alternativt nettverk slo seg sammen i protest mot faget. Etter at motstanderne fikk støtte i både FNs menneskerettighetskomité og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble staten tvunget til å endre faget.

Aksjon livssynsfrihet i skolen (ALIS), demonstrerte nytten av å stå sammen i enkeltsaker på tross av store ulikheter og var en del av bakteppet for etableringen av STL i 1996.

Alt ved stiftelsen ble det tatt et valg som skulle bli avgjørende for STLs slagkraft i fremtiden. ALIS hadde vært en protest mot majoritetsreligionens privilegier. Var det da naturlig at «opponenten», Den norske kirke, ble invitert med i det nye samarbeidsrådet?

Svaret ble ja, og det resulterte i en organisasjon hvor minoriteter og majoritet møtes, og alle har én stemme uansett størrelse. At livssynssamfunn, som HEF og Holistisk Forbund, også er med i samarbeidet gjør STL mer inkluderende og mangfoldig enn tilsvarende organisasjoner i andre land.

Det at STL er en sekulær organisasjon, som ikke tar stilling til teologiske «sannheter», har gjort det mulig å inkludere Jesu Kristi Kirke og Kristensamfunnet, som ikke anerkjennes av den øvrige kristne familien, og ahmadiyyaene, som ikke anerkjennes av andre muslimer. Det gjør STL unikt.

Siden opprettelsen av STL har utviklingen i retning likebehandling skutt fart. Sannsynligvis ville dette tvunget seg frem uansett, men denne prosessen kunne blitt adskillig mer konfliktfylt uten et organ hvor majoritet og minoriteter kan bryne seg mot hverandre, og peke på gode fellesløsninger.

Denne kronikken ble først publisert i Dagen den 25.5.2021. Foto krediteres Evelyn Pecori.