En ny og historisk lov (men vil den overleve?)

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Den første januar 2021 trer den nye trossamfunnsloven i kraft. Det er et historisk øyeblikk. Det har tatt mange år å få loven på plass, men hvor lenge får vi beholde den?

Hvorfor trenger vi en ny lov?

Norge er et land i endring. Om noen skulle være i tvil kan de ta en kikk på tros- og livssynslandskapet vårt. Da lov om trudomssamfunn og ymist anna kom i 1969 var det kun 3-4 % av befolkningen som ikke var medlemmer av Den norske kirke. I dag gjelder det mer enn 30 % av befolkningen. Om lag halvparten er medlem av andre tros- eller livssynssamfunn utenfor Dnk, den andre halvparten er tilhørighetsløse. Denne utviklingen vil fortsette, kan hende vil den skyte fart.

Den nye loven er en konsekvens av, og et svar på, disse endringene. Den forholder seg til et Norge, med mer mangfold og økende sekularisering, best illustrert ved skillet mellom stat og kirke. For første gang er prinsippet om et livssynsåpent samfunn, hvor alle skal ha rett til å praktisere sin tro eller livssyn også i det offentlige rom, fra vugge til grav, nedfelt i lov.

Selv om loven rommer mye nytt bygger den på den norske tradisjonen med et nært samarbeid mellom det norske sivilsamfunnet og det offentlige. Det er fornuftig, etter vår mening. Å anerkjenne tros- og livssynssamfunnenes bidrag til det norske samfunnsprosjektet virker inkluderende og integrerende, og er dessuten til praktisk nytte på måter man vanskelig kan forutse før behovet melder seg. Et ferskt eksempel på det er måten norske tros- og livssynssamfunn øyeblikkelig stilte opp da regjeringen ba om hjelp til å spre kritisk informasjon om covid 19 til minoritetsmiljøer som myndighetene hadde vanskeligheter med å nå.

Norge er et globalt forbilde

Norge fremstår som et forbilde på tros- og livssynsfeltet. Visjonen om det livssynsåpne samfunnet, som den nye loven skal være med å realisere, er ikke noen svulstig floskel, eller uoppnåelig drøm. Vi vet at det er mulig. Vi har demonstrert at man kan ha et funksjonelt uenighetsfellesskap. Vi vet at det er mulig å oppnå samhold i mangfold. Det vet vi fordi vi har erfart det, blant annet gjennom et kvart århundre med samarbeid på tvers av tros- og livssynsskiller, minoriteter og majoritet, i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Vi vet også at det lar seg gjøre å ha et godt samarbeid mellom myndighetene og tros- og livssynssektoren, til tross for det økende mangfoldet. Dette er imidlertid en pågående prosess man aldri blir ferdig med, men som må arbeides videre med hver dag.

Det tette samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn og myndighetene er en særegen vei Norge tråkker opp. Globalt ser det annerledes ut. I mange land er religionsfrihet en fjern drøm. Ofte blir én religion favorisert, mens andre blir undertrykket. I de mest ekstreme tilfellene er vi vitne til kulturelle folkemord.

En langt mindre uhyggelig tilnærming er en laissez faire-holdning til tros- og livssynsfeltet. Ved å betrakte tros- og livssynsfeltet som en privatsak som myndighetene ikke skal befatte seg med. Det er naturligvis å foretrekke fremfor statlig undertrykkelse, men det synes åpenbart at faren for parallellsamfunn, som ofte blir trukket frem også her hjemme, øker med en slik modell. Det gjør det dessuten vanskeligere å løse ulike utfordringer som oppstår, eksempelvis med utenlandsk finansiering av trossamfunn. I Norge, hvor forholdet mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er preget av partnerskap og samarbeid, er dette langt lettere og faren for konflikter liten.

Tros- og livssynsfeltet – en symbolpolitisk slagmark?

Vi har stor tro på den norske modellens fortrinn, og vi mener den nye trossamfunnsloven gir oss gode rammer for å videreutvikle suksessformelen i flere år fremover. Det er det likevel ikke gitt at vi noen gang får svar på.

Tros- og livssynsfeltet er et yndet sted for politikere å markere handlekraft på. Noen politikere vil vise styrke ovenfor sine velgere ved å ta oppgjør med tradisjoner og verdier som anses som gammeldagse og bakstreverske. Andre ser seg tjent med å mistenkeliggjøre trossamfunnene for deretter å foreslå tiltak mot «truslene».

Det nylige Frp-forslaget om å kreve at alle prekener som holdes i norske trossamfunn skal oversettes til norsk, er et eksempel på det.  Et slikt krav vil neppe gi noen som helst sikkerhetsgevinst. Det vil derimot være enormt kostbart, byråkratiserende og mistenkeliggjørende for en hel sektor, men utspillet resulterte i rikelig med nyhetsoppslag.  2021 er et valgår. Dersom fristelsen til å forsøke å sanke stemmer ved å markere seg i denne typen symbolsaker trumfer ønsket om å bygge videre på den norske suksessmodellen, preget av tros- og livssynsfrihet, samarbeid og tillit, kan den nye loven få et riktig kort liv.

Kronikken ble publisert i VG 30. desember 2020 (kun på papir). Foto: Evelyn Pecori.