Generalsekretærens svar til Christian Tybring-Gjedde: Feil om tros- og livssynsloven

Av Ingrid Rosendorf Joys

Christian Tybring-Gjedde skriver en tekst i Klassekampen 16. juli om ny lov om tros- og livssynssamfunn som ble offentliggjort i juni. I hans tekst er det flere punkter som fortjener en kommentar.

Han skriver at dagens offentlige støtte gis per medlem og at det betyr at hvis medlemskapet i Den norske kirke (Dnk) går ned, vil de parallelt få mindre støtte. Dette er ikke tilfelle. Dnk får – både i gjeldende lov fra 1969 og den nye, Prop. 130L – en sum, ca 4,4 mrd årlig. Deretter fordeles beløpet på antall medlemmer i Dnk for å komme fram til en stykkpris de andre tros- og livssynssamfunnene skal få i støtte. Dnk får altså ikke beregnet sin støtte basert på antall medlemmer.

Tybring-Gjedde skriver videre i sitt innlegg at praksisen med at jo flere registrerte medlemmer en har, jo større økonomisk støtte får trossamfunnet, er omdiskutert. Dette stemmer heller ikke. Faktum er at telling av medlemmer er en vanlig måte å beregne støtte til medlemsorganisasjoner på. Man kjenner det for eksempel igjen fra sport, kultur og korps.

Når Tybring-Gjedde peker på at ny lov vil gi «autoritære muslimske trossamfunn rekordhøye økonomiske gevinster» og at «i et slikt perspektiv opprettholdes aktiviteten uavhengig av folks behov og ønsker», er han langt unna å tenke på fellesskapsbyggende løsninger. Å plukke ut at én gruppe, eller en subgruppe, i denne sammenhengen er bare identitetspolitikk.  Det er mange trossamfunn utenfor  Dnk. De fleste som er medlem i et minoritetstrossamfunn er kristne, ikke muslimer. Dernest er det slik at man krever aktiv innmelding i et tros- eller livssynssamfunn for å bli medlem og kunne utløse støtte. Bare om lag halvparten av muslimene i Norge er innmeldt i et trossamfunn. Aktiviteten opprettholdes altså på bakgrunn av dem som aktivt melder seg inn.

Jeg er forøvrig glad for at Tybring-Gjedde ikke har problemer med å forstå vårt ønske om å opprettholde prinsippene ved dagens offentlige økonomiske støtteordning. Det vi er ute etter å videreføre og styrke er nettopp prinsippet om likebehandling. At vi i Norge – godt hjulpet av et samlet storting – har kommet så langt at vi med basis i menneskerettighetskonvensjoner og vår egen grunnlov – paragraf 16 – kan få til løsninger der både majoritet og minoritet blir ivaretatt, sier endel om det norske samfunnet.

I 25 år har Dnk og de andre tros- og livssynsamfunnene inngått i dialog for å møte utfordringer og finne fram til gode fellesløsninger. Det felles beste har vært viktigere enn at en – sterk – aktør har fått sine særinteresser eller privilegier igjennom. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) møtes minoritet og majoritet til dialog på likefot. STL er ikke et trossamfunn eller en tros- og livssynsfrihetsorganisasjon, men en sekulær paraply som jobber med forholdene for og konsekvensen av tros- og livssynsutfoldelse i vårt samfunn.

Målet vårt er likebehandling i lov og praksis i et livssynsåpent samfunn. Det håper vi Tybring-Gjedde også vil være med og bidra til.

Innlegget ble publisert i Klassekampen 24.7.2019. Den er ikke tilgjengelig på nett.