Innlegg i Aftenposten om finansiering av tros- og livssynssamfunn

Tros- og livssynssamfunn finansierer seg selv

Ingunn Økland skriver i Aftenposten 7. januar at søknaden fra Helge Lurås og Ytringsfrihetsforbundet (YFO) om å få statsstøtte til sitt nystiftede livssynssamfunn kan undergrave det hun kaller «den dumsnille ordningen». YFO fyller ikke kravene til innhold som gjelder i dagens lovverk: «Et livssynssamfunn tar opp «de mer sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet» og «en felles etisk grunnholdning».

 

Dessuten skal ny lov om tros- og livssynssamfunn etter planen behandles i år. Mange av de 826 trossamfunnene Økland refererer til, blir ikke godkjent fordi de har for få medlemmer. Regjeringen ønsker nemlig å innføre en minimumsgrense for å få støtte.

Tros- og livssynssamfunnene fremmer integrering, de gir medlemmene en ramme for identiteten sin og skaper tillit og tilhørighet. Hvorfor skal barnekor, eldretreff og besøkstjenester legges ned? Offentlige midler brukes til å støtte et mangfold av kultur, sport, politiske partier og medier, selvsagt også tros- og livssynssamfunn.

 

I dag regnes støtten ut pr. hode. I Norge er over 80 prosent registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Medlemmenes egne skattepenger kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få». Medlemmene finansierer den selv.

 

Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. Søknad, organisasjon og rapportering skal sikre at det er reelle tros- og livssynssamfunn som nyter godt av ordningen. YFO er ikke et slikt samfunn.

 

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge, STL

 

Teksten som sto i Aftenposten er en forkortet utgave av innlegget.

Her kan du lese hele teksten:

 

Finansieringen av tros- og livssynssamfunn kommer fra medlemmene selv

 

Ingunn Økland skriver i Aftenposten 7.januar 2019 at søknaden fra Helge Lurås og Ytringsfrihetsfornbundet (YFO) kan undergrave «den dumsnille ordningen» med offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn, enten Lurås’ «stunt» er alvorlig ment eller ikke. Det tror jeg ikke den gjør.

 

For det første: Lurås’ YFO kommer neppe til å bli godkjent som et livssynssamfunn. YFO er en organisasjon og vil være velkommen til å søke støtte som det, men ikke under ordningen for finansiering av tros- og livssynssamfunn. Et livssynssamfunn tar opp «de mer sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet», «tar standpunkt til sentrale etiske spørsmål» og «har en felles etisk grunnholdning» kan vi lese fra arbeidet (Stortingsmeldingen) som ledet opp mot Lov om tilskudd til livssynssamfunn fra 1981.

 

For det andre: Ny lov om tros- og livssynssamfunn er under utarbeidelse og skal etter planen nå Stortinget i inneværende sesjon. Det er god grunn til å tro at mange av de 826 trossamfunnene Økland refererer til ikke blir godkjent. Ikke fordi de er «et flygende spagettimonster», «magnetismen», «YFO» eller et annet aparte samfunn som prøver å komme inn under ordningen, men rett og slett fordi de har for få medlemmer. Etter gjeldende trossamfunnslov er det ikke antallskrav for trossamfunn, og man kan i teorien være bare to personer som går sammen. I regjeringens forslag til ny lov som var på høring i desember 2017 foreslås å innføre minimumsantall som vil medføre at et stort flertall trossamfunnene ikke blir godkjent, rett og slett fordi de er for små. Dette er i hovedsak små norske frikirker som har vært her i flere hundre år.

 

For det tredje: Å finansiere tros- og livssynssamfunn er slett ikke «dumsnilt» som Økland hevder. Det er fornuftig og klokt. Tros- og livssynssamfunnene er ofte bærebjelkene i sine lokalsamfunn. Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. De skaper tillit og tilhørighet til storsamfunnet. De fremmer integrering og styrker samfunnveven. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode og er ikke forbeholdt medlemmene. Hvorfor skal barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp og besøkstjenester legges ned? Det blir følgene dersom overføringene til tros- og livssynssamfunn tas bort. I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

 

I dag er ordningen basert på medlemmene, ved at støtten regnes ut per hode. Flere enn åtte av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få». Medlemmene finansierer den selv.

 

Ny finansiering må bygge på en annerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn. Kriteriene krever søknad, organisasjon og rapportering. Det er i seg selv demokratiserende. Samtidig må det selvsagt være kriterier som sikrer at det er reelle tros- og livssynssamfunn som nyter godt av den ordningen. YFO er ikke et slikt samfunn.