Koronakommisjonens manglende forståelse

Av

«Hvorfor er ikke ivaretagelsen av trosutøvelsesretten viktig nok til å påkalle Koronakommisjonens oppmerksomhet?» Dette betimelige spørsmålet ble stilt av Vårt Lands journalist på pressekonferansen 26. april hvor Koronakommisjonens andre rapport ble presentert. Svaret var forstemmende:

«Vi har måttet avgrense temaene våre ut ifra der vi tror det er mulig å hente læringspunkter for krisehåndtering for myndighetene og for samfunnet.»

Dette lover slett ikke godt for fremtidens krisehåndtering sett med tros- og livssynssektorens øyne.

Under pandemien var muligheten for å praktisere sin religion eller sitt livssyn sterkt begrenset

Ikke én eneste setning

Koronakommisjonens to rapporter teller til sammen rundt 900 sider. I den første rapporten ble innbyggernes tros- og livssynsfrihet viet knappe tre setninger. I den andre rapporten var det ikke rom for én eneste setning. Det er fristende å spørre om ikke kommisjonen har tatt inn over seg at det livssynsåpne samfunn er et knesatt prinsipp og et politisk ønske i Norge, eller om de er ukjent med at tros- og livssynsutøvelse er beskyttet av menneskerettighetene, og som sådan del av norsk lov.

Omkring 80 prosent av Norges befolkning er medlem i et tros- eller livssynssamfunn. Dette gir rammer og ritualer for store livshendelser, retning i hverdagen og trygghet i kriser. Under pandemien var muligheten for å praktisere sin religion eller sitt livssyn sterkt begrenset – i perioder langt sterkere begrenset enn andre tilbud og aktiviteter det er naturlig å sammenlikne med.

Da kommisjonens første rapport ikke inkluderte noe om religions- og livssynsutøvelse, henvendte vi oss til dem, både i åpent brev og direkte henvendelse. Vi fikk også utarbeidet en juridisk betenkning av advokatfirmaet Wiersholm om hvordan pandemitiltakene rammet troendes menneskerettigheter. Notatet peker nettopp på at de som ønsket å samles for å utøve sin tro eller sitt livssyn ble utsatt for urimelig forskjellsbehandling sammenlignet med deltakere i kulturinstitusjoner som kinoer og teatre med hensyn til antall besøkende som kunne være tilstede. Så langt vi kan se, er imidlertid heller ikke denne del av grunnlaget for kommisjonens arbeid.

Fulgt smittevernreglene til punkt og prikke

Tros- og livssynssamfunnene har vært tålmodige og lojale ovenfor myndighetene under pandemien. Ikke bare har vi fulgt smittevernreglene til punkt og prikke, men også stilt vår infrastruktur til disposisjon for myndighetene slik at de har kunnet nå ut med informasjon til minoritetsgrupper.

Når kommisjonens rapport beklager at ikke innvandrerorganisasjoner ble trukket inn tidlig i denne prosessen, stemmer ikke det helt. En rekke tros- og livssynssamfunn har medlemmer med bakgrunn fra mange ulike land. Tros- og livssynssamfunnene bidro dermed helt konkret til å nå også innvandrere og andre som ikke så lett tar til seg informasjon via andre kanaler. «Min far leser ikke norske aviser og ser ikke på NRK, men informasjon gitt via STL har han tillit til», var det en som understreket i ett av de mange møtene med ulike grupper og det offentlige i løpet av pandemitiden.

Vi har erfart hvor belastende det er for våre medlemmer å ikke kunne oppsøke sine guds- og forsamlingshus

Å utøve tro er en menneskerett

Det er forskjell på gudshus og kinoer. Kanskje har tros- og livssynsmiljøene vært i overkant tålmodige og latt ønsket om å bistå myndighetene i denne vanskelige tiden trumfe retten til trosutøvelse?

Når Koronakommisjonen avfeier spørsmålet fra Vårt Lands journalist med behovet for å prioritere, vitner det nemlig om en manglende forståelse av tros- og livssynsfrihetens særskilte rettsvern. Å få dekket behovet for kinounderholdning er ingen menneskerett. Å få utøve sin tro eller sitt livssyn er en menneskerett. Menneskerettighetene er ikke et koldtbord der man kan velge de rettene man foretrekker og avstå fra de andre.

Tros- og livssynssektoren har nemlig lært svært mye under pandemien. Vi har erfart hvor belastende det er for våre medlemmer å ikke kunne oppsøke sine guds- og forsamlingshus. Vi har lært hvor raskt en menneskerettighet som tros- og livssynsfriheten kan bli skjøvet til side. Vi har også lært noe om hvilke ressurser vår samfunnssektor rommer, og hva vi kan utrette når vi står sammen. Dette er blant de læringspunktene kommisjonen kunne tatt med seg.

Kanskje har tros- og livssynsmiljøene vært i overkant tålmodige og latt ønsket om å bistå myndighetene i denne vanskelige tiden trumfe retten til trosutøvelse?

Nye kriser vil komme

Vi vil anbefale myndighetene å bruke «Notat om begrensninger i tros- og livssynsfriheten under Covid 19-pandemien» som et supplement i det videre arbeidet med å ta lærdom fra pandemihåndteringen.

Nye kriser vil komme. Tros- og livssynssamfunn i Norge vil også da bidra til gode løsninger i samarbeid med myndighetene. Og med pandemierfaringene friskt i minnet vil vi, og forhåpentligvis også norske myndigheter, stille med et skjerpet blikk for begrensninger på religions- og livssynsfriheten.

Opprinnelig publisert i Vårt Land 28.04.2022.

 

Forsidebilde av Alf Simensen/Vårt Land