Lansering av Uenighetens fellesskap

Tirsdag 20. november lanserte Religioner.no og STL det nye prosjektet Uenighetens fellesskap. Det ble et flott arrangement med mange gjester, gode taler og presentasjon av en viktig kunnskapsressurs.

 

STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys sier dette om prosjektet: «Uenighetens fellesskap er en unik ressurs som presenterer en hel rekke religioner og livssyn. Jeg håper dette innenfra-perspektivet vil bli brukt både i skolesektoren og av andre som ønsker seg kunnskap om de ulike tros- og livssynssamfunnene i landet vårt.»

 

STLs styreleder Britt Strandli Thoresen holdt tale ved åpningen av lanseringsfesten. Hennes tale kan du lese her:

 

Imagine there’s no religion!

Tale ved STLs styreleder Britt Strandlie Thoresen

Så heldige vi er som kan synge dette høyt – vi vet at religion finnes, og vi har frihet til å tro på det vi vil, eventuelt ikke tro. I dag sang vi Imagine med et glimt i øyet og med hjelp av operasanger og kommunikasjonssjef i Norsk Lektorlag Bjørgulf Vinje Borgundvaag, akkompagnert av Kirkerådets Hans Arne Akerø ved flygelet! Takk til dere! Og som et lite tegn på vår takknemlighet, fremdeles med et glimt i øyet, gir vi dere hver sin marsipangris. Og da tenker jeg at vi har trampet inn i mye på tros- og livssynsfeltet, og spørsmålet er om grisen er rituelt slaktet, halal eller kosher – og om det er greit med julemarsipan eller ei. Mitt navn er Britt Strandlie Thoresen og jeg er styreleder i Samarbeidsrådet for tros – livssynssamfunn.

 

På vegne av våre 15 medlemssamfunn og nettforumet religioner.no ønskes dere hjertelig velkommen til å dele lanseringen av tros- og livsynsbeskrivelser i dagens Norge. Spesielt velkommen til byrådsleder Rina Mariann Hansen som har bidratt til økonomien i dette prosjektet, og til alle dere andre som skal bidra, og dere som har deltatt i å fylle ut i prosjektet Uenighetens Fellesskap!

 

Det er på sin plass med en liten refleksjon rundt den friheten vi har til å begynne lanseringen med det mange ennå mener er en provokasjon «Imagine there is no religion». Mange har kjempet bitre kamper for at vi kan både tenke det, si det, tro det og tøyse med det. I følge forsker Maja Løvland, som holder på med en studie av humor og religion, så har religiøse ledere hevdet at mennesket ikke ble skapt for å ha det morsomt, men skulle hele tiden testes gjennom hardt arbeid og bønn- så humor skulle man ha seg frabedt, men uten å lykkes.

 

Homo Ludens- det lekende menneske – er like naturlig- som tro er det for mennesket. Religioner har også blitt forsøkt utryddet og fornektet gjennom historien uten å lykkes. Vi må rett og slett forholde oss til begge deler som best vi kan. Akkurat her og nå skal vi vise frem det vi tror på med uhøytidelighet og senkede skuldre.

 

I STL falt vi for det lekende og faglige engasjementet som gutta med et varmt hjerte presenterte for oss halv annet år tilbake; nettstedet religioner.no med redaktør Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergård. Prosjektet Uenighetens Fellesskap passet vårt formål og arbeidsform; vi kjenner oss selv best, vi har skoene på, og vi må selv formidle vårt budskap om hvem og hva vi står for med respekt for oss selv og for hverandres så ulike som vi er. Med likeverd som ideal.

 

Den neste timen skal vi se resultatet av hundrevis av timer med videofilming om temaer som er viktige for både individet og storsamfunnet – med andre ord dette livet vi skal leve i felleskap.

 

Ha en fornøyelig time med vesentlig innhold! Med det gir jeg ordet videre til byråden som skal klippe snoren, deretter vil STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys geleide oss videre gjennom programmet.

 

Byråd Rina Mariann Hansen holdt tale og klippet snoren. Hennes tale kan du lese her:

 

Hilsen ved lansering av Uenighetens fellesskap

v/Byråd i Oslo, Rina Mariann Hansen

 

«La oss være enige om å være uenige» er ofte en slags resignasjon i debatter eller krangler. Eller en fallitterklæring når man ikke har klart å overbevise den andre. Men hvorfor er det egentlig det? Er det så dumt å være uenige? Uenighet er jo kjempebra!

 

Vi snakker ofte om det flotte ved et mangfoldig samfunn. Og det betyr jo ikke bare forskjellige hudfarger, språk, trosretninger eller opprinnelser. Det er noe så grunnleggende som forskjellige meninger også. Og tenk så lite interessant det ville vært om alle var enige. Ikke hadde verden gått noe særlig fremover heller.

 

Samtidig vet vi at det er en del mennesker i byen vår som er skeptiske til andre, og gjerne skeptiske til hva andre mener. Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre de ulike meningene vi har, og de ulike perspektivene vi har på livet.

 

Nettopp derfor er dette prosjektet både spennende og viktig: det kan bidra til å oppklare misforståelser og minske fordommer. Og kanskje kan vi lære noe nytt? Det er også veldig gøy at temaene er så forskjellige. Jeg tror mange av oss kan bli klokere og mer kunnskapsrike av dette.

 

Tro og livssyn er viktig for mange av oss. Det påvirker oss, og det påvirker hvordan vi lever livene våre: alene, og sammen.

 

Vi vil at tro og livssyn skal være en selvsagt del av Oslo. Derfor har vi stadfestet at Oslo skal være en livssynsåpen by. For oss handler det om at vi skal alle leve sammen, side om side, med den troen, ikke-troen eller livssynet vi har. Og at det er greit å tro på det samme, og greit om vi ikke gjør det. Vi skal ikke være redde for det andre tror, eller mener. Det skal ikke forties, gjemmes vekk, eller gjøres til helt og holdent en privatsak.

 

Vi skal ikke være nøytrale, men åpne. Vi skal ikke alltid være enige, men åpne for andres syn, tanker og meninger. Kanskje kan vi bli overrasket over hvor forskjellige vi er, og kanskje kan vi bli overrasket over hvor lite forskjellige vi er også?

 

Det er i hvert fall ikke farlig å være uenig, og i uenighet og forskjellighet kan vi finne mange slags fellesskap.

Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer med et spennende og viktig prosjekt!

 

Et skråblikk fra Åshild Mathisen,

tidligere sjefsredaktør i Vårt Land, nå kommentator i Morgenbladet

 

Kjære alle sammen,

først må jeg si at jeg umiddelbart ble begeistret for dette prosjektet. Det viser en vilje, mener jeg – til å formidle eget trossamfunn til storsamfunnet. Da bidrar dere til å fordype den offentlige samtalen om religion, og den blir bare viktigere. Men – jeg er også invitert hit for å gi et skråblikk, så etter den verbale blomsten, skal jeg utfordre dere litt også.

 

Jeg skal ta dere med til Filadelfia-kirken for et drøyt år siden. Jeg var invitert dit for å snakke om hvordan det er å stå frem som kristen i den offentlige debatten. Som daværende redaktør i Vårt Land, fremhevet jeg naturligvis avisen som en plattform for å vise frem egen trospraksis og holdninger. «Hva skal vi med aviser», spurte en da. «Vi har jo Youtube!» Han oppfordret alle i salen til å bruke sosiale medier for å få frem sitt budskap. Som redaktør var jeg forberedt på kritikk, men jeg opplevde noe verre: likegyldighet. Den unge, urbane gjengen opplevde seg stigmatiserte og marginaliserte som kristne. Og de følte ikke at de trengte de tradisjonelle mediene. Gjennom sosiale medier kunne de få frem et positivt budskap når de tradisjonelle ­mediene ikke ville.

 

Det utviklet seg derfor til noe mer enn en samtale om fremstillingen av kristne – det ble en samtale om demokratiet vårt. For dersom neste generasjon ikke anerkjenner redaktørinstituttet og den frie, mangfoldige pressen vår, har vi et demokratiproblem. Vi er alle, også religiøse mennesker, tjent med at mediene avdekker kritikkverdige forhold. Ingen av oss ønsker at fundamentalisme og ekstremisme skal vokse frem i lukkede rom uten at noen avslører, eksponerer og debatterer det. Og det kan være en tidkrevende kamp for mediene å komme inn i lukkede menigheter som ikke vil snakke. Men vi trenger å gjøre det.

 

Samtidig må mediene bære et med­ansvar for at mange føler seg apatiske i møte med mediene og lukker seg vekk fra storsamfunnet. Det gjør noe med deg når journalister bare banker på døren når de lukter noe ­negativt å skrive om. Jeg tror dette ikke nødvendigvis er så bevisst fra mediene, men at det kritiske perspektivet ofte er det letteste å gripe til. Jeg mener likevel at mediene har blitt flinkere til å vise frem nyanser, lange linjer og bruke det nysgjerrige – ikke bare det kritiske blikket i møte med religion. Det kan komme av at vi ikke lenger bare har en statskirke, en mektig majoritetsreligion som mediene skal kritisere. De møter et mangfold av trosretninger, og mange er diskriminerte og minoriteter – selv konservative kristne har gått fra å være maktfaktor til å bli minoritet.

 

Når flere kan ytre seg, blir kanskje også mediene mer ydmyke, de må legge øret til bakken for å finne ut hvordan de kan stille de riktige spørsmålene i en komplisert tid. Både nasjonalt og internasjonalt har den siste tiden blitt preget av kampen om og for sannheten. Det har handlet om informasjonskrig, fake news og konspirasjonsteorier. Mediene er ikke lenger en maktinstitusjon som alene definerer virkeligheten. Vi må innse at fortellingen om samfunnet vårt er en kamp vi alle må delta i.

 

Det kan være grunn til bekymring at mens mediene svekkes, blir vi alle våre egne redaktører. Dette prosjektet er jo nettopp noe annet enn en helhetlig fortelling om de ulike trossamfunnene, med kritiske perspektiver og motstemmer. Likevel er det en viktig fortelling, for vi trenger også innenfra-perspektivene. Så lenge vi leser dem som nettopp det – subjektive perspektiver. Og jeg tror også at det skjer noe med dere. Å fortelle om sitt livssyn, er å åpne seg mer mot verden. Det må være av det gode. En mulighet for å bygge ned fordommer og øke den gjensidige respekten – det kan føre til et mer forsonlig møte mellom dere og storsamfunnet. Kanskje får journalisten mer kunnskap for å stille sine spørsmål? Kanskje har dere øvd dere i å overvinne frykten for mediene og formidle hvem dere er?

 

Vi kan lett lures til å tro at polarisering, konflikt og splittelse dominerer samfunnet. Men vi er et mangfoldig samfunn der vi tross alt lever med og mestrer forskjellighet hver eneste dag, i mange store og små fellesskap. Det viser dere i dette prosjektet. En mangfoldig mosaikk av stemmer som inviterer inn. Det er ikke journalistikk, og utgir seg heller ikke for å være det. Det er informasjon – og det er informasjon på et område der vi trenger å vite mer.

 

For demokratiseringen av den offentlige debatten betyr også at kampen for en opplyst samtale ikke lenger bare er et ansvar for noen få.Når dere i dag lanserer dette prosjektet, ber jeg om at dere er ansvaret bevisst. For når alle har blitt sin egen redaktør, har kampen mot fordommer og polarisering blitt et grasrotprosjekt.

 

Dette er et slikt grasrotprosjekt, og jeg ønsker dere lykke til!

 

Uenighetens fellesskap finner du her:
www.religioner.no/uenighetens-fellesskap-2/