Ingrid Rosendorf Joys, bilde fra Vårt Land

Likebehandling av tros- og livssynssamfunn

Hvorfor skal barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp og besøkstjenester legges ned? Det blir følgene dersom overføringene til tros- og livssynssamfunn tas bort i tråd med FrPs forslag. Menighetene er selve bærebjelken i mange lokalsamfunn!

 

Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identiteten sin. Samfunnsoppgavene de løser kommer hele lokalsamfunn til gode, og er ikke forbehold medlemmene. I den norske modellen finansierer vi et mangfold av kultur, sport, politiske partier og media med offentlige midler. Hvorfor ikke også tros- og livssynssamfunn?

 

Vi er inne i landsmøtesesongen for de politiske partienes. Alle partiene skal vedta ny tros- og livssynspolitikk i sine partiprogrammer. Framtidig finansiering må være både økonomisk og politisk bærekraftig.

 

I debatten om finansiering er det gjerne to poeng som går igjen. Det ene er at «de rause ordningene» må opphøre, og det andre er at medlemmene selv må betale for troen sin. Fire-fem milliarder kroner er selvsagt mye penger. Det tilsvarer ca. halvparten av pressestøtten og en brøkdel av det som overføres til idrett og kultur. Husk at det er langt flere som oppsøker sitt gudshus ila. helgen enn som går på fotballkamp, og det er langt flere som går til kirke enn i operaen. I dag er ordningen basert på medlemmene, idet at støtten regnes ut per hode. Ca. åtte av ti nordmenn er registrert i et tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at det er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres til den enkeltes trossamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få».

 

Kutte støtten?

Manglende demokratisk oppbygging, manglende likestilling og utøvelse av sosial kontroll er noen av kriteriene som kan føre til at støtten holdes tilbake.  STL vil advare mot for mange og for snevre kriterier. Vi må som samfunn passe på at vi ikke blir autoritære i vårt ønske om å være liberale. Vi må tåle forskjeller og ikke forby ting vi ikke liker, bare fordi vi ikke liker det. Norsk lov gjelder, men det er mulig med et mangfold av meninger og praksis innenfor den.

 

Den norske kirke (Dnk) ble et eget rettssubjekt 1. januar i år, og tok dermed et viktig skritt mot løsrivelse fra staten. I den forbindelse har Stortinget bedt om at Kulturdepartementet formulerer en ny lov på tros- og livssynsfeltet. Ytterpunktene i det politiske landskapet er FrP som vil slutte å finansiere tro og livssyn, og Krf som vil opprettholde nivået fra tidligere.

 

Ny finansiering må bygge på likebehandling

STL vektlegger at prinsippet om en aktiv og understøttende politikk basert på likebehandling må ligge til grunn for politikken på tros- og livssynsfeltet. Dette må også gjelde finansiering.

 

I 2012 ble «Likebehandlingsprinsippet» skrevet inn i Grunnloven. Det har gått fra å være et krav til å bli et prinsipp og en god indikator på om vi følger menneskerettighetene, og om vi bygger på den norske modellen der finansiering skjer uten «likes» og «dislikes». Grunnlovens § 16 lyder: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

 

Det gamle finansieringssystemet kan skrotes

Den nye loven – som skal på høring i vår – vil antakelig ikke videreføre finansieringsordningen som gjelder i dag. Loven om trudomssamfunn og ymist anna (1969) ble etablert i en tid da knappe 4 prosent stod utenfor Den norske kirke. Det bildet har nå endret seg. I dag er det nesten 30 prosent av befolkningen som ikke er medlem av Dnk, og andelen er økende. Den gamle ordningen bygget på at Dnk fikk en sum penger som så ble delt på antall medlemmer i kirken. Den stykk-prisen man da kom fram til ble så lagt til grunn for de andre tros- og livssynssamfunnene. Man har de siste årene sett absurde utslag av dette prinsippet ved at når medlemstallet i statskirken synker, så får de andre tros- og livssynssamfunnene mer penger per hode, nettopp fordi stykkprisen på kirkens medlemmer øker. De fleste vil nok se at en slik ordning verken er økonomisk eller politisk bærekraftig, spesielt i en tid der mangfoldet øker og andelen nordmenn som er medlem i Dnk synker.

 

Ny ordning

For å svare på Stortingets ønske om en ny finansieringslov på tros- og livssynsfeltet, har Kulturdepartementet utarbeidet fem foreløpige modeller. Disse strekker seg fra tilnærmet lik ordningen vi har i dag til en ordning der tros- og livssynssamfunn finansieres med medlemsavgift. Kulturdepartementet skal ha ros for å ha en svært åpen prosess rundt dette arbeidet: Aktørene på feltet har blitt informert og har kunnet komme med innspill underveis.

 

Noen avklaringer i arbeidet med ny lov knytter seg til Dnks særstilling som «Norges folkekirke». Dnk er historisk og størrelsesmessig i en særstilling. Den er tretti ganger større enn det nest største trossamfunnet og fem tusen ganger større enn de minste. De har pålagte oppgaver på vegne av fellesskapet, og de skal være landsdekkende. Det er fornuftig at fellesoppgaver holdes utenfor beregningsgrunnlaget – som det har vært gjort til nå – men poenget med å være landsdekkende virker noe søkt. De andre tros- og livssynssamfunnene er også landsdekkende i det at medlemmer som trenger betjening, bor over hele landet. Disse har heller ikke stordriftsfordelene som Dnk har.

 

Ny finansiering må bygge på en annerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.

 

Hvis nåløyet for finansiell støtte blir for lite for de ulike trossamfunnene, ender vi opp med en situasjon der minoritetene finansierer majoritetens trosutøvelse, og må hente finanser fra utlandet. Det er verken klokt, liberalt eller inkluderende.

 

Av: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL