Religions- og livssynslederforumsmøte i 2017. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Lovsang til skaperverket

Pavens klimabrev er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Denne kombinasjonen er også brevets styrke.

 

Innlegget ble publisert på Verdidebatten 19. juni 2017: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688666-lovsang-til-skaperverket

 

Lovsang til skaperverket

Av: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær STL

 

Søndag fylte Pavens klimabrev – Laudato Si’ – to år. Samtidig samler norske myndigheter religiøse ledere fra hele verden til etableringen av et internasjonalt regnskogsinitiativ. Det er betimelig at alle gode krefter samler seg om vår felles klimautfordring mens president Trump har trukket USA fra Paris-avtalen.

 

Pavens klimabrev ble lansert i god tid før det store klimatoppmøtet i Paris i 2015, og med dette greide han det ingen andre aktører har fått til: Å løfte klimakampen opp som et universelt tema og et moralsk anliggende. Han kobler klimakampen med den sosioøkonomiske utviklingen i verden, og setter den inn i et rettighetsperspektiv.

 

Lovsang til skaperen

Dette er første gang et brev av denne typen – en encyklika, et høytidelig uttrykk for pavens universelle læreembede – i sin helhet dedikeres til klimaspørsmål. Navnet Laudato Si’ er hentet fra den kjente Solsangen skrevet av Frans av Assisi i 1224, en lovsang til skaperen, skapningene, naturen og universet. Laudato Si betyr priset være eller lovet være, og undertittelen på pavens brev er nettopp: omsorgen for vårt felles hjem.

 

Encyklikaen Laudato Si’ har både bibelsk og moderne vitenskapelig begrunnelse, og lager derved en bro mellom det religiøse og den moderne verden. Frans er selv kjemiker, og har brukt mange vitenskapsmenn og -kvinner i arbeidet med å skrive encyklikaen. Paven støtter forskernes rolle, men det er pavens dokument. Mange bidrag er anerkjent i fotnoter, men den større visjonen i dokumentet ble formulert av paven selv.

 

Syntese

Da encyklikaen ble presentert for FN i 2015, responderte Christiana Figueres, som da ledet FNs arbeid med konvensjonen om klimaendringer, med å si at encyklikaen var en sterk kombinasjon av moral, vitenskap og politikk, og la til: «Denne kombinasjonen er like kraftfull som den er sjelden». Og det er her styrken til klimabevet ligger: Det er verken en ren teologisk uttalelse, en vitenskapelig rapport etter et politisk dokument. Den krisen paven så tydelig ser har både teologiske, sosiale, politiske og vitenskapelige elementer. Paven bekrefter forståelsen av syntesen mellom vitenskapen og troen, og han inviterer alle mennesker – troende som ikke-troende – med i den felles dugnaden han mener må til.

 

Det er de fattige som i størst grad lider under klimaendringene: tørke, flom og orkan. Alle mennesker blir berørt, men det rammer de fattige først og hardest. Tatt i betraktning at de rike landene har blitt rike med en ødelagt klode som resultat, er dette urettferdig.

 

Sosialt perspektiv

Likeledes må fellesskapet strekke seg også til kommende generasjoner. De internasjonale økonomiske krisene har på brutalt vis vist oss de skadelige virkningene ved ikke å ha et felles mål med dem som lever i dag og dem som kommer etter oss. Vi kan ikke snakke om en bærekraftig utvikling uten en praktisk politikk som tar hensyn til de neste generasjonene.

 

Paven sier: «Enten vi er troende eller ikke-troende er vi enige om at jorden i sin essens er en felles arv, hvis frukter er ment for alle. For troende blir det et spørsmål om trofasthet mot Skaperen siden Gud skapte verden for alle. Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket.»

 

Fundamentale relasjoner

Paven refererer til det bredere sosioøkonomiske og sosialetiske feltet. Med utgangspunkt i skapelsesberetningen i Genesis, peker han på relasjonen mellom gud, skaperen og skaperverket, og understreker forståelsen av at all tings væren knytter seg til disse tre fundamentale relasjonene, som igjen er knyttet til hverandre; relasjonen til Gud, relasjonen til ens neste og relasjonen til jorden.

 

Paven understreker at det økologiske forfallet henger sammen med det etiske og kulturelle forfallet. Det postmoderne mennesket blir stadig mer individualistisk, og består av en økende selvsentrert kultur med kravet/behovet for en umiddelbar behovstilfredsstillelse.

 

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket, er tre tema som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.

 

Den økologiske balansen

Mens han trekker fram det positive i at økonomisk og teknologisk framgang reduserer fattigdommen, og forlenger levealderen, peker han på at denne utviklingen ikke kan gå på bekostning av den økologiske balansen vi alle er prisgitt. Overforbruk av fossile ressurser, fører til økt tørke, flom og ekstremvær og truer blant annet matvaresikkerheten til mange mennesker, Hvis ikke mennesket slutter å ødelegge naturen, vil naturen ødelegge mennesket.

 

Han sier klima kaller oss, jorden kaller oss, og han kaller oss til å endre livsstil, produksjon og forbruk. Vi står ikke foran én økologisk krise og én sosial, vi står overfor en sosio-økologisk krise. Løsningen krever en helhetlig tilnærming.

 

Paven henvender seg til alle mennesker i klimabrevet. Han ønsker dialog med alle mennesker om vårt felles hjem, uavhengig av nasjon og religion. Alle religioner og livssyn må samarbeide, sammen med det bredere sivile samfunn, politikere og næringsliv. Alle har et ansvar, men presiserer han, det er myndighetene som bærer det største ansvaret:

 

«Hva skal de med makt, hvis det eneste de blir husket for er at de ikke brukte den da det var som mest avgjørende, uttalte han i forbindelse med utgivelsen. Dette er sterke ord, og det bør utfordre oss. Det er derfor gledelig at Norge tar ansvar og samler religiøse aktører til felles klimainnsats.