Morderiske forbilder

Norge er et lite land med kun litt over fem millioner innbyggere. Like fullt er det flere nordmenn som utmerker seg i en slik grad at mennesker verden over lar seg inspirere til å følge deres eksempel.

Fotballgale barn i andre land drømmer om å bli som Erling Braut Haaland eller Ada Hegerberg, musikkglade ungdommer idoliserer Aurora eller Kygo, og håpefulle sjakktalenter beundrer Magnus Carlsen.

Det er ikke alle norske forbilder vi kan være stolte av. I nyere tid har Norge også fostret menn som inspirerer massemordere og terrorister.

Det så vi senest et eksempel på i forbindelse med drapene i Buffalo i New York. En attenårig amerikansk mann myrdet ti mennesker og skadet tre andre. I et dokument lister drapsmannen opp sine forbilder i kampen for den hvite rase. To av de såkalte «frihetskjemperne» er nordmenn.

Den unge amerikanske massemorderen er ikke alene om å beundre de morderiske forbildene fra Norge. På nettsider som 4chan og 8chan hylles særlig 22. juli-terroristen som et eksempel til etterfølgelse. Manshaus når ikke helt opp i dette makabre heltehierarkiet, hvor suksess måles i antall mennesker man klarer å myrde.

Høyreekstremismen angår i høyeste grad tros- og livssyns-Norge. 22. juli-terroristen var motivert av muslimhat, og angrepet i 2019 ble rettet mot en moské. Trusselen fra høyreekstreme er også én av grunnene til at Det mosaiske trossamfunds synagoge gis politibeskyttelse.

Vi har derfor tatt opp temaet ekstremisme i en rekke sammenhenger. I mai har ekstremisme vært tema for et to dager langt seminar på Utøya, så vel som på STL Religions- og livssynslederforum.

Høyreekstremisme er ikke den eneste trusselen vi må være oppmerksomme på, religiøs ekstremisme er også et problem.

Norske trossamfunn har så langt vært forskånet fra å oppleve at mennesker med en eller annen form for tilknytning til deres menighet har begått terrorhandlinger på norsk jord.

Vi bør likevel være beredt på at det en gang kan skje. Vi vet at religiøst aktive nordmenn har vært involvert i terrorangrep og ekstreme bevegelser i utlandet.

Av den grunn gir det mening å anse tros- og livssynssamfunn som et ledd i førstelinjen i den norske terrorberedskapen. Oussama Tlili, forstander i Kongsberg Moské, er blant dem som har vært nærmest en slik situasjon.

Mannen som drepte fem mennesker i Kongsberg, var innom moskeen ved en håndfull anledninger, selv om det skulle vise seg at det var psykisk lidelse og ikke religiøs ekstremisme som utløste angrepet.

Sammen med Manshaus’ stemor, Ellen Ihle-Hansen, har Tlili delt sine førstehåndserfaringer med ledere og nøkkelpersoner i tros- og livssynssektoren.

Å få lytte til dette, og forestille seg selv i en lignende situasjon, kan føre til at dem som eventuelt opplever noe tilsvarende i fremtiden gjenkjenner faren på et tidlig tidspunkt, og gjør valg som kan berge mange liv.

Beredskap er viktig, og utsatte trossamfunn i Norge har fått hjelp fra myndighetene til å sikre sine gudshus. Forebygging er imidlertid minst like viktig. Hvordan kan man hindre at ekstremisme slår rot i første omgang?

Det er ingen enkel sak, men det synes åpenbart at tros- og livssynssektoren ikke kan toe sine hender for ansvaret og overlate det hele til politiet og myndighetene.

Det finnes flere gode tiltak for å hindre fordommer og hat fra å feste seg i unge sinn. Dialogpilotene og henholdsvis jødiske- og muslimske veivisere er gode eksempler på det.

At det er mulig å finne vers i de ulike tradisjonenes hellige skrifter som kan misbrukes til å rettferdiggjøre ekstreme handlinger er ubehagelig, men like fullt et faktum som vi ikke kan feie under teppet.

Religiøse ledere i STL velger å selv presentere eksempler på det vi kaller «vanskelige vers» fra sin egen tradisjon, altså skriftsteder som brukes til å rettferdiggjøre vold og undertrykking. Versene må tolkes, kontekstualiseres og diskuteres, men det nytter ikke å overse dem.

Religions- og livssynsledere som våger å snakke åpent og selvkritisk om de vanskelige spørsmålene, engasjerte ungdommer som reiser rundt for å bryte ned fordommer, og dialog og samarbeid på tvers av religions- og livssynsskiller er forebyggende.

Hvor mange angrep vi eventuelt blir spart for vil vi imidlertid aldri få vite.

Vi lever i en tid hvor religion blir brukt til mobiliserings- og legitimeringsformål, ikke bare av ekstreme grupperinger, men også av autoritære stater. Verden trenger forbilder også på tros- og livssynsfeltet.

Med fare for å fremstå som lite ydmyk vil jeg hevde at Norge er et godt land å la seg inspirere av.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i VG den 26.05.2022

Forsidebilde av Robert Rønning/NRK