Av Ingrid Rosendorf Joys

Norge har nylig fått en helt ny tros- og livssynslov som skiller seg fra den globale trenden – i positiv forstand.

Der andre stater i stadig større omfang velger seg ut en religion som får privilegier i lovs form, og samtidig innskrenker rettighetene til de andre, har Stortinget slått fast at vårt samfunn er et livssynsåpent samfunn der likebehandling av ulike troende og ikke-troende skal gjelde, understøttet av staten.

Loven omhandler hvordan staten skal legge til rette for at tros- og livssynsdimensjonen i folks liv skal få rom i utdanningsløpet, i Forsvaret, om du er på sykehus, bor på institusjon, virker i kulturfeltet eller trenger en bestemt begravelsesplass.

Det å være en minoritet innebærer at man kan trenge litt mer tilrettelegging for å kunne få tilgang til det samme som majoriteten ofte tar for gitt. Lov og praksis må være slik at majoriteten ikke overkjører minoritetene, mens minoritetene på sin side ikke trer sine særegenheter ned over hodet på majoriteten.

Det har vært en lang vei, men samtidig har Den norske kirke (Dnk) gått veien sammen med oss «andre» de siste 25 år. De så at tradisjonsargumentet måtte gi plass og inkludere likebehandlingsprinsippet.

STL startet i 1996 med 6 samfunn. I dag teller vi 15 ulike samfunn og representerer hele bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge: ulike kristne retninger, hinduer, sikher, muslimer, jøder, bahaier, buddhister m.fl.

Gjennom årene har STLs medlemssamfunn, sammen med myndighetene, tatt grep i utfordringer knyttet til ekstremisme og radikalisering, konspirasjonsteorier, negativ sosial kontroll, barnevernsproblematikk og mye mer. Det er et pågående arbeid, men vi beveger oss hele tiden i riktig retning.

Sivilsamfunnet i Norge har mange aktører og fyller veldig ulike roller som er viktige i folks liv. Tro og livssynssamfunn har sin spesielle rolle og skal ha sin plass i dette landskapet. Med den nye loven er vår rolle klarere, og vi «andre» er tydeligere og mer positivt inkludert i det store, norske Vi.

Dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 30 april 2020.

Foto: Evelyn Pecori