Om skyld versus ansvar

Av Ingrid Rosendorf Joys og Torgeir Tveter

Den 25. mars inviterte Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Stavanger til et seminar med tittelen «Ensomme ulver». Ett av spørsmålene som ble diskutert var: «Kan man stille fellesskapene til ansvar for hva enkeltpersoner gjør?»

Det er et godt og aktuelt spørsmål. Like aktuelt er spørsmålet om hvorvidt det er riktig å holde enkeltpersoner ansvarlig for handlingene til fellesskap av ekstremister som hevder å tilhøre samme tro eller ideologiske tradisjon.

I begge tilfeller er svaret nei. I hvert fall om det å bli stilt til ansvar er ensbetydende med å bli tildelt skyld for ekstreme handlinger begått av andre. På den annen side er det ikke unaturlig at både individer og miljøer påtar seg et særlig ansvar for å bekjempe og forebygge ekstremisme innenfor tradisjonen man selv står i.

Kollektiv skyld

Ett aktuelt eksempel på utdeling av kollektiv skyld er behandlingen etniske russere i diaspora opplever. Også her i Norge har det vært flere eksempler på trakassering av russere i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina.

Det er altså ikke bare religiøse som opplever å bli tildelt kollektiv skyld for ugjerninger begått av andre. Flere trossamfunn, men særlig jøder og muslimer, kjenner godt til dette fenomenet. Da tros- og livssynssamfunnene i STL fordømte den russiske invasjonen i Ukraina i en historisk fellesuttalelse var de tydelige på at vanlige russere ikke skal klandres for Putin-regimets beslutning om å overfalle nabolandet, og at russere bosatt i Norge må vernes mot hets og trakassering.

Det har heldigvis mange andre også gjort, inkludert statsminister Jonas Gahr Støre. Det er godt. Vi i STL skulle gjerne sett like kontante reaksjoner på hets av norske jøder etter israelske militæroperasjoner eller hets av muslimer i Norge etter terrorangrep utført av jihadister i utlandet.

Ikke skyld, men ansvar

Å være uten skyld for andres handlinger utelukker ikke å påta seg ansvar for å motarbeide og forebygge ekstremisme. De høyreekstreme terroristene som stod bak angrepene i 2011 og 2019 opererte alene. Likevel er det ikke slik at de har suget alle ideene som motiverte dem til ugjerningene fra eget bryst. Det er heller ikke riktig at såkalte ensomme ulver ikke er del av noe fellesskap, selv om disse ofte er av den digitale sorten.

Det samme gjelder tros- og livssynssamfunn. Vi vet altfor godt at det er fullt mulig å hente inspirasjon fra religiøse tekster for å rettferdiggjøre ekstreme handlinger. Det skjer. Og på samme måte som høyreekstreme sprer sine farlige tanker på nettet, er det også der mange religiøse ekstremister sprer sitt giftige budskap. Derfor er det naturlig at tros- og livssynssamfunn tar ansvar for å imøtegå ytringer som kan vitne om ekstremt tankegods og varsle dersom man anser noen for å utgjøre en mulig fare.

Vår erfaring fra trossamfunn i det norske samfunnet er at de beskytter godt mot ekstremisme. De er obs på problemstillingene, og frykter konsekvensene, både på mikro- og makroplan. Ekstreme religiøse ledere på nett, nett-imamen eller nett-presten, kan komme med de radikale og enkle løsningene nettopp fordi de befinner seg på nett. Den lokale religiøse lederen er først og fremst opptatt av å være hyrde for flokken sin.

Slik som i Stavanger der den enkelte menighet inngår i et lokalsamfunn med andre interesser, andre religioner og andre verdier, som man eksponeres for og må forholde seg til. Da handler det om å bygge det gode buddhistiske miljøet på Storhaug, den gode muslimske møteplassen på Stokka eller det gode kristne fellesskapet på Madla.

Trussel mot hele samfunnet

Ekstremisme og terror er en trussel mot hele samfunnet, som alle må bidra til å motvirke. Tros- og livssynssamfunnene har først og fremst ekspertise og autoritet innenfor sine respektive tradisjoner. Det er naturlig at de gjør sin forebyggende innsats mot ekstremisme der.

Tros- og livssynssamfunnene tar dette ansvaret. I mai samarbeider tros- og livssynssamfunnene i STL med Utøya-senteret om å arrangere et to dager langt seminar om religion og ekstremisme. Her vil det bli delt erfaringer fra religiøse ledere som har opplevd å bli oppsøkt av mennesker med ekstreme tolkninger, i noen tilfeller kombinert med psykiske problemer, noe som er en usedvanlig farlig miks. Det vil også bli en gjennomgang av versene fra ulike hellige skrifter som oftest blir misbrukt av ekstremister.

Det er ikke sikkert at det er mulig å gardere seg mot alle angrep fra enslige terrorister, særlig de som først og fremst henter sine farlige ideer fra virtuelle fellesskap. Det som derimot er sikkert er at Norges evne til håndtere disse angrepene styrkes av at mangfoldet av tros- og livssynssamfunn her til lands samarbeider om forebygging, og står sammen i solidaritet når et angrep rammer oss.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Stavanger Aftenblad den 14.03.2022

 

Forsidebilde av Hanne Marie Solbø