Religiøse aktører og fredsbygging – muligheter og begrensninger

Denne teksten er generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys åpningsinnlegg under arrangementet «Religiøse aktører og fredsbygging – muligheter og begrensninger«, i samarbeid med Kirkens Nødhjelp og Kirkelig Fredsplattform. 

Generalsekretær i STL, Ingrid Rosendorf Joys. Foto: Erlend Berge

Velkommen til dette seminaret og denne rapportlanseringen som skal handle om Religiøse aktører og fredsbygging – muligheter og begrensninger. Det er Kirkens nødhjelp, Kirkelig fredsplattform og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som står som arrangør og jeg er Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL.

«Hvis det ikke hadde vært for religion hadde det ikke vært krig og konflikt», hører vi noe ganger. Eller på den andre siden: «Religion er fredselskende. Religion er fred.» Begge deler er selvsagt både feil og rett. Religionen er ikke en garanti mot krig og ufred, og det er heller ikke en garanti for fred og fordragelighet. Vi vet at religion ikke så ofte er grunnen eller årsaken til konflikt. Det handler oftest om tilgang på makt og ressurser. Likevel er religion en god motivator i krig. Den kan dele folk opp i oss og dem. Og hvis man i tillegg klarer å gjøre selve krigen «religiøs» kan deltakelsen være direkte motivert av ens gudsforhold. Religion kan også være et viktig element i fredsbyggingen, det er det denne morgenen skal handle om. Men først!

Krig i Europa – med religiøs legitimering

Det er krig i Europa. Det var ikke det da denne rapporten som vi snart skal få presentert ble initiert. Det er likevel vanskelig å ikke si noe om Russlands invasjon av og krig med Ukraina når krig og religion er tema. I dag kan nemlig Russlands krig og religionens velsignelse stå som et grelt eksempel på hvordan krigen blir legitimert og faktisk guddommeliggjort av at patriark Kirill som høyeste leder i Den russisk-ortodokse kirken agerer. Han velsigner Putin, Putins kamp, hans væpnende styrker og har de siste ukene – etter massemobiliseringen av unge menn i Russland – erklært at de som dør i Ukraina-krigen på russisk side er å anse som martyr. Ganske skrekkelig og for de fleste av oss et eksempel på hvor stygt det kan være når religionen på denne måten blir misbrukt. Likevel vil jeg forutse at religion kommer til å spille en rolle også når freden skal lages. Religion har ord og teologi knyttet til mange av de elementene som må på plass i en fredsbygging: sannhet, rettferdighet, nåde, forsoning og tilgivelse. De kan vise seg å være viktige både i Ukraina og Russland og mellom dem, som de har vært det i mange andre konflikter i alle deler av verden.

Et viktig element i fredsbyggingen

Sven Thore Kloster (PhD) har på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp gjennomført en studie på temaet religiøse aktører og fredsbygging. Studierapporten lanseres på dette seminaret. Foto: Det teologiske fakultet, UiO.

Og for å lande litt mer hjemlig enn Ukraina/Russland eller andre deler i verden, skal jeg dele en liten refleksjon fra koronatiden i Norge. Vi har i alle år snakket om tros- og livssynsfelleskapet som en infrastruktur av betydning. Særlig i internasjonalt arbeid, bistand og nødhjelp har dette vært trukket fram. Hvis du skal treffe noen på den ytterste nøgne ø, er det lurt å gå gjennom kirken eller moskeen. Da finner du folkene, bortenfor hovedveier og hovedsteder. Dette var vår entydige erfaring i Norge under kovid. Ved å bruke tros- og livssynsinfrastrukturen nådde vi ut til folk med informasjon som myndighetene ellers ville hatt problemer med å nå ut med. Dette er også et viktig element i fredsbyggingen.

Vi har et spennende program foran oss, og det overlater jeg til Kirkens Nødhjelps utenlandssjef Arne Ness-Holm å kommentere mer konkret. Takk for oppmerksomheten og så ønsker jeg oss alle et par gode timer sammen.

Arrangementet ble holdt i sammenheng med lanseringen av rapporten «Religious Actors as Peacebuilders in Contexts of Violent Conflict: Jewish, Christian and Muslim Self – Understanding in Relation to Peacebuilding”, skrevet av Sven Thore Kloster.