Snikislamisering er et stigmatiserende begrep

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Siv Jensen har valgt å gå av som partileder i FrP. Hun har dedikert 25 år av sitt liv til politikken og har mottatt hyllester fra så vel partifeller som rivaler. Det har imidlertid ikke bare vært ros å få. Blant annet har hun blitt kritisert for å mistenkeliggjøre muslimer. Innføringen av begrepet «snikislamisering» trekkes ofte frem som et eksempel på det.

I en kronikk i Vårt Land forsvarer Siv Jensen begrepet og kommer med noen konkrete eksempler på det hun mener kan betegnes som snikislamisering av Norge. Hun skriver: «For å ta noen eksempler på hva snikislamisering er kan vi vise til kravet om å vise ørene på passfoto. Dette er et krav vi hadde av sikkerhetsmessige grunner, men som ble fjernet etter krav fra muslimer.»

Det er feil. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) kjenner den såkalte øresaken særdeles godt, ettersom vi har jobbet med den i årevis. Vi vet derfor utmerket vel at ingen har arbeidet mer intenst for å få dette kravet fjernet enn våre turbanbærende sikher. De andre tros- og livssynssamfunnene i STL har stilt seg bak dette arbeidet i trygg forvissning om at det ikke gir noen vesentlig sikkerhetsmessig gevinst å vise ørene. At det ikke gir noen sikkerhetsmessig gevinst gjør at ingen andre land – heller ikke USA og England som er strenge på sikkerhet – har slike krav, og Norge har altså tatt vekk kravet med den samme begrunnelsen.

Å gi inntrykk av at ørekravet ble fjernet utelukkende på grunn av press fra muslimer er å nedvurdere sikhenes mangeårige innsats for å få fjernet påbudet. Det er riktig at også muslimer har gått inn for å fjerne kravet om å vise ørene på passbilder, men det er altså sikhene som har kjempet aller hardest for å oppnå dette, gitt at det medfører en svært stor ulempe for en langt større andel av sikhbefolkningen enn for andre minoriteter.

Frp tør der andre tier, skriver Jensen. Det er i utgangspunktet en holdning vi i STL applauderer. Vi har det såkalte uenighetsfellesskapet som ideal, og mener en frimodig meningsutveksling er en forutsetning for at et mangfoldig, livssynsåpent samfunn skal kunne fungere i praksis. Vi er ulike og har forskjellige verdier og synspunkter – dette mangfoldet må vi akseptere og tolerere.

Det innebærer å forholde seg til spørsmål vi synes er brysomme og ubehagelige. Forslag om, eller innføring av, kjønnsnøytral svømmeundervisning er ett av dem. I den mest omtale saken fra Trondheim var det imidlertid ikke religiøse bluferdighetskrav, men kroppspress som var begrunnelsen for at jentene etterspurte kjønnsdeling. Dette spørsmålet kan dermed ikke avfeies som kun et eksempel på islamske særkrav.

Det samme gjelder diettkrav. Det er ikke bare muslimer, og ei heller kun andre religioner og livssyn, som forholder seg til ulike dietter. Antallet vegetarianere og veganere vokser. Det er helt naturlig at man diskuterer mattilbudet i offentlige institusjoner. Som med alt annet vil det også dukke opp lite gjennomtenkte forslag når man diskuterer slike spørsmål. Å innføre halalmat for alle innsatte i norske fengsler er et eksempel på det. Det ville møtt motstand også blant andre trossamfunn i STL. Et slikt forslag kan man argumentere mot på en saklig måte, man trenger ikke ty til et begrep som antyder at Norge er i ferd med å bli overtatt av en minoritetsreligion, ett skritt om gangen.

Jensen hevder at Frps bruk av begrepet snikislamisering ikke bidrar til stigmatisering av muslimer. Vi kan velge å tro Jensen på at det ikke er intensjonen bak begrepet. Vi slår likevel fast, på informert grunnlag, at det er konsekvensen. Begrepet mistenkeliggjør muslimer, og gjør det på en særdeles effektiv måte.

Fjerning av ørekravet fra passforskriftene blir eksempelvis ikke omtalt som «sniksikhifisering». Krav om kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen som følge av kroppspress blir ikke brukt som et eksempel på «snikseksualisering». Når en skole velger å fjerne «jul» fra arrangementer for å inkludere barn som tilhører Jehovas Vitner blir også det kalt «snikislamisering». 

Det norske demokratiet er i realiteten et slags forhandlingsrom hvor man forholder seg til ulike krav, ønsker og behov og kommer frem til kompromisser og løsninger som alle kan leve med. Det må være mulig å delta i disse forhandlingene uten å bli mistenkeliggjort. Og det bør naturligvis være mulig å på rasjonelt grunnlag motsette seg krav og ønsker fra andre parter uten å bli mistenkeliggjort. Alle borgere har rett til å leve livene sine, innenfor norsk lov. Når noen grupper i vårt samfunn – religiøse og ikke – ønsker å leve etter andre ideal, eller andre skikker enn majoriteten, betyr ikke det at deres måte å leve på skal tres ned over ørene på andre. Det betyr simpelthen at både minoriteter og majoriteten kan leve livene sine i et åpent og liberalt samfunn. Det styrker vårt demokrati.

Jensen har lagt en fase av livet sitt bak seg, men har trolig mye mer å by på. Vi håper hun i fremtiden vil fortsette å bidra til det norske uenighetsfellesskapet, men forhåpentligvis uten å ta i bruk begreper som gjør det vanskelig for noen borgere å legge frem sine ønsker og behov uten å bli mistenkt for å ville overta samfunnet vårt. 

Foto: Evelyn Pecori.