Innlegg

Økt mangfold trenger ikke bety mindre samhold

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Kan en ateist bli leder for en organisasjon som samler bredden av et lands trossamfunn? I de fleste land ville dette vært utenkelig. I Norge er det ikke bare mulig, det er hverdagslig.

Riktignok vakte det en del medieoppmerksomhet da Trond Enger, generalsekretær i Human-Etisk Forbund, ble valgt som ny styreleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), men innad i tros- og livssynssektoren var det ingenting oppsiktsvekkende ved dette. Han er da heller ikke den første humanetikeren som blir valgt til dette vervet – den æren tilfaller Bente Sandvig.

I nyhetsbildet blir religion ofte knyttet til konflikter. Det er naturligvis ikke uten grunn. Det blir begått grusomheter i religioners navn, og enda mer utbredt er det å utnytte religioners mobiliseringspotensial til politiske formål.

Det er imidlertid bare én side av mynten, og langt fra den fremste, men alt det gode som utrettes i religionenes navn er tilsynelatende mindre nyhetsverdig.

Det er heller ikke slik at religioner og livssyn behøver å være i konflikt med hverandre. Over store deler av verden foregår det dialog og samarbeid på tvers av tradisjoner og konfesjonsskiller. Ingen har imidlertid kommet fullt så langt som Norge på dette feltet.

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Alt da skilte denne organisasjonen seg ut ved at både minoritetene og majoriteten, Den norske kirke, ble medlemmer. Det gjorde det mulig for minoritetssamfunnene og det historisk privilegerte majoritetssamfunnet å diskutere løsninger og møtepunkter innenfor trygge rammer. Det har kommet godt med, ikke minst da man skulle skille stat og kirke.

Viktig var det også at samarbeidsrådet ikke bare omfattet trossamfunn, men også livssynssamfunn, som Holistisk Forbund og Human-Etisk Forbund. Ved å inkludere hele bredden av tros- og livssynssektoren, inkludert tradisjoner som i andre deler av verden er i åpen konflikt med hverandre, har STL fått større tyngde og troverdighet.

Dette nære og velfungerende samarbeidet er av stor nytte for tros- og livssynssamfunnene, som kan stå sammen i spørsmål av felles interesse, men også støtte såkalte «rimelige særinteresser» som angår enkeltsamfunn. Det er imidlertid i høyeste grad også nyttig for myndighetene, som kan ta i bruk trossamfunnenes autoritet og infrastruktur når deres behov samsvarer med trossamfunnenes, som nå under pandemien hvor religions- og livssynsledere har delt informasjon om smittevern og advart mot konspirasjonsteorier på 18 ulike språk.

Vi er stolte av den norske tros- og livssynsmodellen preget av løsningsorientert samarbeid, pragmatisme, solidaritet og tillit. Det kan norske politikere og det norske folk som helhet også være (mer enn 80 % av befolkningen er medlem i et av STLs femten medlemssamfunn).

Denne suksessen, som så mange opp igjennom årene har bidratt til, gir også grunn til å glede seg over fremtiden. Fremfor å frykte det økende tros- og livssynsmangfoldet i landet vårt kan man trygt slå fast at det er mulig å oppnå samhold i mangfold. Det har STL demonstrert i praksis i et kvart århundre enten lederen har vært pinsevenn, buddhist, jøde, livssynshumanist, mormoner, katolikk eller bahai.

Denne kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad den 30.5.2021 (kun papirutgaven).

Sesong for å fikse ting som ikke er ødelagt

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Å ikke fikse ting som fungerer er en god tommelfingerregel. I år er det valgår. Det betyr at det igjen er høysesong for å bryte denne regelen.  

Det skal sies at det riktig mange ting ved samfunnet vårt som fungerer utmerket. Det har mange forklaringer, og det er naturlig å peke på den norske modellen, med et tett og godt samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten og sivilsamfunnet, som en vesentlig faktor i suksessoppskriften. Det kommer alt fra idrettslag til ulike interesseorganisasjoner til gode. Politiske partier er ett eksempel, de mottar støtte på sentralt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, i tillegg til andre indirekte tilskudd, som å få dekket reisekostnader.

Hvert eneste år, men særlig når det er valg, kommer det forslag om å helt eller delvis utelukke en hel samfunnssektor fra den norske finansieringsmodellen. Det er norske tros- og livssynssamfunn som skal ut av varmen. De skal og bør finansiere driften sin på egen hånd, sies det. Sist ut var Venstre, som på sitt landsmøte vedtok å gå inn for såkalt brukerfinansiering av norske tros- og livssynssamfunn.

Hvilke konsekvenser vil det få? Det er ikke godt å si. Om man over natten skulle behandle tros- og livssynssektoren på en helt annen måte enn frivilligheten og sivilsamfunnet forøvrig, alt fra politiske partier til skolekorps, vil det utvilsomt bli et interessant eksperiment. Ikke nødvendigvis på noen god måte.

Noe av det første folk flest vil merke er at en rekke tilbud man har tatt for gitt vil bli borte, eller mindre tilgjengelig. Det gjelder naturligvis overgangsritualer, som bryllup og begravelser, som med ett vil bli mer kostbare. Naturligvis er det slik at kostnaden betales uansett, men når prisen betales av direkte av brukeren fremfor over skatteseddelen, vil det naturligvis bli dem med lavest inntekt som mest vil merke det.

Videre vil bli overrasket over hvor mange andre tilbud som blir påvirket. Alt fra kor, babysang, eldretreff og språkkurs og mye mer. Det er ikke bare private individer som vil kunne merke dette. Det offentlige etterspør tjenester fra trossamfunnene til forsvaret, helsesektoren og gravferdstjenesten som det kan bli mer krevende å møte når en viktig del av grunnfinansieringen blir borte.  

Det må sies at det å fjerne tilskuddet vil påvirke tros- og livssynssamfunnene svært ulikt. For noen, som Den norske kirke, vil det bli katastrofalt. For andre vil det være av langt mindre betydning. Eksempelvis vil det ikke påvirke Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige overhodet, gitt at de likevel ikke tar imot tilskudd de per i dag har rett på.

Det man nokså sikkert kan slå fast er at de såkalt liberale tros- og livssynssamfunnene jevnt over vil bli hardere rammet enn de mer konservative. Sistnevnte vil faktisk kunne få en oppblomstring dersom tilskuddsordningen bortfaller. I et land som USA, som kun gir indirekte støtte til trossamfunn gjennom skattefritak, styrker de «strengere» menighetene seg på bekostning av de mer liberale.

Man vil altså kunne få mer av det mange politikere hevder at de misliker. Viktigere, etter min mening, er at vi risikerer å miste noe det er vanskelig å måle verdien av, men som er unikt i verden: Det eksepsjonelt gode og harmoniske samarbeidet norske tros- og livssynssamfunn imellom, så vel som mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) feirer 25 år den 30. mai. Når vi ser tilbake på denne tiden er vi naturlig nok opptatt av alt de femten medlemsorganisasjonene, som dekker bredden av tros- og livssyns-Norge, og til sammen har over 80 % av den norske befolkningen som medlemmer, har oppnådd i fellesskap. Triumfer, som like fullt er svært viktige for de enkelte minoritetene de gjelder, som den såkalte ørekravsaken, og mer generelle, som angår alle tros- og livssynssamfunn, som det å sette sitt preg på den nye trossamfunnsloven.

Vel så viktig er de hendelsene ingen kjenner til. Potensielle konflikter som ble løst raskt og på lavt nivå, før de rakk å eskalere. Alt fordi lederne i norske tros- og livssynssamfunn har hverandres telefonnumre lagret på mobiltelefonen, og ringer hverandre når vanskeligheter oppstår.

Tilskuddene til tros- og livssynssamfunnene bidrar til dette. Dels rent økonomisk, ved at de gir en trygghet og stabilitet, men ikke minst også fordi tros- og livssynssamfunnene, gjennom tilskuddet, er inkludert i den større norske modellen. Det virker integrerende og tillitsbyggende og gjør at norske tros- og livssynssamfunn føler et ekstra ansvar for å stille opp når myndighetene ber om det, som da behovet oppstod for å spre smitteverninformasjon til minoritetsmiljøer under koronapandemien.

I likhet med mange andre land har vi et økende tros- og livssynsmangfold i Norge, men ingen andre land i verden kan vise til en tros- og livssynsektor med samme grad av samarbeid og samhold. Ikke desto mindre forventer vi at det kommer stadig nye forslag om «fikse» på denne suksessmodellen etter hvert som valget nærmer seg.

En kortere versjon av denne kronikken ble publisert i Aftenposten den 20.5.2021. Foto krediteres Erlend Berge.

En lang vei mot likebehandling

Av Ingrid Rosendorf Joys

For 25 år siden ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) stiftet. Målet var likebehandling mellom norske tros- og livssynssamfunn. I år trådte den nye trossamfunnsloven i kraft, som langt på vei sikrer dette. Er det da lenger behov for STL?

Veien til et livssynsåpent samfunn, fra et samfunn med kun ett anerkjent trossamfunn, har vært lang. Blant milepælene er dissenterloven fra 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å utøve sin religion. I 1851 ble den såkalte jødeparagrafen fjernet fra grunnloven og i 1892 ble Det Mosaiske Trossamfund opprettet som det første ikke-kristne dissentersamfunn i landet. Da jesuittene omsider ble gitt adgang til riket i 1956 kan man argumentere for at Norge hadde oppnådd full religionsfrihet.

Frihet til å praktisere sin religion er imidlertid noe annet enn frihet fra diskriminering. I det nittende århundret var dissenterstatusen knyttet til betydelige restriksjoner. Man kunne ikke arbeide som lærere eller inneha statlige embeter.

Et historisk skritt på veien mot likebehandling kom i 1969, da det ble avgjort at staten skulle støtte alle som var medlem av et trossamfunn på en likeverdig måte.

Det har også vært tilbakeskritt. I 1995 ble det bestemt at det gamle kristendomsfaget i skolen skulle kombineres med livssynsfaget til et nytt fellesfag – uten fritaksrett. Human-Etisk Forbund, Islamsk Råd Norge, Det Mosaiske Trossamfund, Buddhistforbundet og Alternativt nettverk slo seg sammen i protest mot faget. Etter at motstanderne fikk støtte i både FNs menneskerettighetskomité og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble staten tvunget til å endre faget.

Aksjon livssynsfrihet i skolen (ALIS), demonstrerte nytten av å stå sammen i enkeltsaker på tross av store ulikheter og var en del av bakteppet for etableringen av STL i 1996.

Alt ved stiftelsen ble det tatt et valg som skulle bli avgjørende for STLs slagkraft i fremtiden. ALIS hadde vært en protest mot majoritetsreligionens privilegier. Var det da naturlig at «opponenten», Den norske kirke, ble invitert med i det nye samarbeidsrådet?

Svaret ble ja, og det resulterte i en organisasjon hvor minoriteter og majoritet møtes, og alle har én stemme uansett størrelse. At livssynssamfunn, som HEF og Holistisk Forbund, også er med i samarbeidet gjør STL mer inkluderende og mangfoldig enn tilsvarende organisasjoner i andre land.

Det at STL er en sekulær organisasjon, som ikke tar stilling til teologiske «sannheter», har gjort det mulig å inkludere Jesu Kristi Kirke og Kristensamfunnet, som ikke anerkjennes av den øvrige kristne familien, og ahmadiyyaene, som ikke anerkjennes av andre muslimer. Det gjør STL unikt.

Siden opprettelsen av STL har utviklingen i retning likebehandling skutt fart. Sannsynligvis ville dette tvunget seg frem uansett, men denne prosessen kunne blitt adskillig mer konfliktfylt uten et organ hvor majoritet og minoriteter kan bryne seg mot hverandre, og peke på gode fellesløsninger.

Denne kronikken ble først publisert i Dagen den 25.5.2021. Foto krediteres Evelyn Pecori.

Presten, rabbineren og imamen gikk inn i en bar

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

«Presten, rabbineren og imamen gikk inn i en bar.» Slik begynner mang en amerikansk vits.

Skulle vi avslutte vitsen på norsk vis, ville den kan hende blitt litt tørr. Den vil kunne lyde noe i denne retning:

«Så fant den kristne, jøden og muslimen sammen med buddhisten, hinduisten, sikhen livssynshumanisten, holisten, siste dagers hellige, ahmadiyyaen og bahaien. De diskuterte blant annet likeverdige tjenester til borgerne i sykehjem, plass på gravlunder, tilbud i utdanningssektoren, likestilling og mye mer. I et kvart århundre har de nå arbeidet møysommelig og respektfullt sammen om felles interesser og rimelige særinteresser.»

Dersom man setter likhetstegn mellom konflikt og spenning er nok det norske tros- og livssynslandskapet temmelig kjedelig. Heldigvis. Selv om Norge blir stadig mer mangfoldig samarbeider de vidt ulike tros- og livssynsretningene både godt og nært. Det er samhold i mangfoldet.

Sånn er det ikke overalt, og det var ikke skjebnebestemt at det skulle bli slik i Norge heller. Mye av grunnen til at det er så lite gnisninger på dette feltet her til lands er at en håndfull tros- og livssynsledere fant sammen, om enn ikke i en bar, for 25 år siden og stiftet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Jubileer pleier ofte å brukes til å se tilbake på hva man har utrettet. STL har mye å vise til. Kanskje er det like viktig å benytte anledningen til å peke på alt som ikke har skjedd takket være samarbeidsrådet. Konflikter som er unngått fordi presten, rabbineren og alle de andre snakker sammen og løser utfordringer etter hvert som de oppstår, fremfor å la dem vokse og bli uhåndterlige.

Dette innlegget ble først publisert i Nettavisen den 25.5.2021. Foto krediteres Erlend Berge.

STL fyller 25 år – vil det bli et 50-årsjubileum i 2046?

Av Trond Enger, styreleder i STL, og Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) feirer sitt 25 årsjubileum i år. Vil det bli et 50 årsjubileum i 2046?

Det kan ikke tas for gitt. I en kronikk i Vårt Land (10.2.2021) presenterer religionssosiolog Pål Repstad tre mulige fremtidsscenarier for tros- og livssyns-Norge. I det mest dystre av dem øker konfliktnivået mellom ulike grupper og intoleransen vokser.

«Paraplyorganisasjonen Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble lagt ned i 2036 etter år med økte interne spenninger, og andre nasjonale fellesarenaer for religionsdialog har ikke kommet til», skriver Repstad.

Slik går det forhåpentligvis ikke. Riktignok er ikke dette scenariet så urealistisk om man ser på utviklingen i en rekke andre land, men i Norge er det grunn til optimisme. Riktignok har veien mot religionsfrihet, og etter hvert likebehandling, vært lang, men den har vært nokså stødig.

Dissenterloven av 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å praktisere i Norge, var svært viktig. Fjerningen av jødeparagrafen i 1851 var også en milepæl på veien mot religionsfrihet, selv om den frem til 1956 ble skjemmet av at jesuitter ikke hadde tilgang til riket. At det i 1969 ble besluttet at staten skulle støtte alle som var medlem av et trossamfunn på lik linje med statskirken, var et vesentlig skritt mot likebehandling.

Viktig var også etableringen av STL i 1996. Da fikk tros- og livssyns-Norge et felles organ, hvor minoritet og majoritet møttes, og arbeidet for felles interesser, så vel som rimelige særinteresser. Visjonen som vokste frem gjennom dette samarbeidet var det livssynsåpne samfunnet, hvor alle borgere fritt skal få praktisere sin tro eller livssyn, fra vugge til grav. I den nye trossamfunnsloven, som tråde i kraft i år, er dette prinsippet knesatt. Det er nok en historisk milepæl på veien mot likebehandling.

Samfunnet blir stadig mer mangfoldig

En viktig grunn til at STL har fungert så godt er at alle har nytte av dette samarbeidet. De små tros- og livssynssamfunnene har åpenbart interesse av å arbeide sammen for likebehandling og felles interesser. Det har imidlertid også Den norske kirke, det suverent største trossamfunnet. Avviklingen av statskirken ville med stor sikkerhet ha funnet sted uansett, men det hadde ikke trengt å skje såpass smertefritt som det tross alt har gjort. Den norske kirke kunne ha rygget motvillig inn i fremtiden, men i stedet har kirken valgt å holde blikket rettet fremover og hendene på rattet, slik at de har kunnet være med å styre denne utviklingen. Det har alle vært tjent med.

Norge er nemlig i endring. Antallet minoritetstroende øker. Antallet ikke-troende øker også. Human-Etisk Forbund har nå mer enn hundre tusen medlemmer, og er verdens største organisasjon for livssynshumanister. I dette stadig mer mangfoldige tros- og livssynslandskapet er det liten grunn til å tro at behovet for STL vil forsvinne. Snarere tvert om.

STL har nemlig også vært nyttig for myndighetene. Det å kunne henvende seg til ett organ, som samler bredden av både tros- og livssynssamfunn, gjør ting utvilsomt langt enklere for stat og kommune. Ikke bare gjør det kommunikasjonen mellom myndigheter og sektoren mer effektiv, men det har også gjort det mulig å mobilisere de ressursene tros- og livssynssamfunnene besitter til nytte for samfunnet. Det har vi blant annet sett under koronapandemien, hvor menigheter har bidratt til å få ut viktig smitteinformasjon på forskjellige språk.

Det offentlige må også tilpasse seg det nye mangfoldet. Det innebærer kompetanseheving på en rekke felt hvor det offentlige yter tjenester. STL bidrar i denne prosessen ved å holde kurs og utarbeide kunnskapsressurser som øker forståelsen av tro- og livsynssyn spesielt, og kulturelt mangfold generelt. Det gir nok en grunn til å tro at STL også vil få oppleve en 50-årsfeiring.

Det er imidlertid mer enn nytteverdien av STL som tilsier at organisasjonen har fremtiden foran seg. Å arbeide for samhold i mangfold, gjennom dialog, felles markeringer og arbeid med politiske og sosialetiske spørsmål, har en egenverdi. De femten medlemsorganisasjonene i STL samarbeider ikke med hverandre kun fordi det nyttig, men fordi det er rett og godt.

Det er liten tvil om at det er gunstig for landet vårt at denne holdningen er så utbredt i tros- og livssynssektoren, og at myndighetene våre er med på notene. Uheldigvis er det ikke slik overalt. Mange steder er det konflikter innad blant tros- og livssynssamfunn. I en rekke land diskrimineres eller forfølges minoriteter av myndighetene, som gjerne favoriserer én tradisjon fremfor de øvrige.

Gitt at Norge nå inntar sin plass i FNs sikkerhetsråd er det grunn til å spørre om STL-modellen kan brukes som et eksempel til etterfølgelse, eller inspirasjon, også utenfor Norge?

Ingen kan uttale seg sikkert om fremtiden, men vi føler oss nokså trygge på at det vil bli et 50-årsjubileum for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Solidaritet og konstruktivt samarbeid på tvers av tros- og livssynsskiller går nemlig ikke ut på dato.

Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land den 30.5.2021 under tittelen: 25 år med samarbeid – fordi det er rett og godt.