Innlegg

Sankta Coronas hjørne – videocast om religiøs praksis under koronautbruddet

Koronautbruddet, og de medfølgende restriksjonene på forsamlinger, har fått store konsekvenser for utøvelsen av tro og livssyn i Norge.

Da koronapandemien brøt ut, og det ble klart at smitteverntiltakene kom til å bli langvarige, kompenserte tros- og livssynssamfunnene raskt for dette ved å flytte mye av sin praksis over på digitale flater. Store feiringer som kristen påske og buddhistisk vesak er nå gjennomført online, og muslimer bryter nå fasten sammen til tross for at de ikke er fysisk nær hverandre.

I et innlegg i Vårt Land har STLs generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, stilt spørsmålet om hvorvidt koronautbruddet har avdekket et tidligere ukjent behov for digitale tros- og livssynstjenester:

– Digitale tilbud vil aldri kunne erstatte fysiske ritualer og samlinger, men de kan komplettere dem, skriver hun.

Professor Vebjørn Horsfjord ved Universitetet i Innlandet har fulgt norske tros- og livssynssamfunns migrasjon over til den virtuelle verden med stor interesse. Han har endog kastet seg på den digitale bølgen selv og opprettet YouTube-kanalen med det passende navnet Sankta Coronas hjørne.

Her utforsker han norske tros- og livssynssamfunns håndtering av koronautbruddet, og deres vei inn i ukjent digitalt farvann, gjennom intervjuer med tros- og livssynsrepresentanter fra STLs medlemssamfunn.

Det kommer stadig nytt innhold på kanalen som du finner her: Sankta Coronas hjørne

Vil digitale trostilbud bestå etter koronakrisen?

Av Ingrid Rosendorf Joys

Da koronapandemien kom til Norge reagerte tros- og livssynssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) raskt og kontant. De gikk lenger enn myndighetenes krav og avlyste alle samlinger i sine guds- og forsamlingshus.

Det er historisk. Og dramatisk. For mange var dette første gang man fikk et avbrudd i faste ritualer som søndagsmesse og fredagsbønn. Hvordan kan tros- og livssynssamfunn overleve uten å kunne utføre de ritualene og samlingene som utgjør selve kjernen av deres virksomhet?

Noen uker senere vet vi svaret. Svært mye av tros- og livssynsspraksisen er flyttet over på digitale flater. Dessuten har nye, heldigitale tilbud kommet til.

Imponerende kreativitet

Tros- og livssynssamfunnene har vist imponerende kreativitet og evne til nytenkning. Sosiale medier, nettsider, videomøtetjenester og andre tekniske løsninger er blitt tatt i bruk for å holde kontakten med menighetene. Medlemmer av Det mosaiske trossamfunn studerer toraen sammen på zoom, kirker strømmer gudstjenester, buddhistene skal gjennomføre en virtuell vesak-feiring og islamsk undervisning foregår på Facebook. Det har blitt opprettet virtuelle bønnevegger og lystenning med mye mer. På denne måten er det mulig å bevare fellesskap selv om man ikke kan møtes, og det er fremdeles mulig å både se og høre sine religiøse ledere. De åndelige behovene ivaretas, om enn på nye måter.

Vil tilbudene bestå?

De digitale tros- og livssynstilbudene er populære. NRK kunne melde at gudstjenestedeltagelsen i Den norske kirke har økt med utrolige 2500 prosent. Kanskje kan den bemerkelsesverdige økningen forklares med at flere søker seg til kirken i en vanskelig tid. Det er likevel også mulig at koronautbruddet har avdekket et behov etter digitale tros- og livssynstjenester som vi tidligere ikke har vært klar over.

Norge er et land med store avstander. Det er både dyrt og tidkrevende å reise til slektninger langt unna, men mange ønsker nok likevel gjerne å få med seg store øyeblikk som vielser, konfirmasjoner og annet. Kanskje vil man derfor merke en etterspørsel etter et digitalt alternativ til fysisk deltakelse ved overgangsritualer, også når det er igjen er trygt å samles? Folk blir også syke av andre ting enn covid-19, men kan være friske nok til å følge en gudstjeneste på nett, dersom tilbudet er der. De som sliter med sosial angst kan nå få dekket sine åndelige behov uten å være til stede i et guds- eller forsamlingshus.

Tilpasningsdyktige trossamfunn

Digitale tilbud vil aldri kunne erstatte fysiske ritualer og samlinger, men de kan komplettere dem. Norske tros- og livssynssamfunn har vist seg å være tilpasningsdyktige, og har funnet nye måter å bevare fellesskap og dekke åndelige behov på. Det blir spennende å se om denne oppfinnsomheten vil sette varige spor etter seg.

Dette innlegget ble publisert i Vårt Land 28. april 2020

Norske tros- og livssynssamfunn viser handlekraft og oppfinnsomhet

Koronaviruset og sykdommen covid 19 har satt sitt preg på hele det norske samfunnet den siste tiden. Tros- og livssynssamfunnene er ikke noe unntak.

Norske tros- og livssynssamfunn tok tidlig grep for å begrense smittefaren. Da helsemyndighetenes råd om å unngå samlinger på mer enn 50 mennesker gikk ut i forrige uke var det flere samfunn som først tok sikte på å gjennomføre gudstjenester og andre feiringer, men begrense forsamlingene og sørge for at medlemmene av menighetene holdt avstand til hverandre.

I stedet bestemte mange samfunn seg raskt for å gå strengere til verks enn myndighetenes anbefalinger og har avlyst alle typer tjenester i guds- og forsamlingshus. Dette er dramatisk, og for flere samfunn er det første gang man noensinne har hatt et slikt avbrudd i seremonier og gudstjenester. Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er imponert over måten medlemmene har reagert på:

– Jeg vil berømme våre medlemssamfunn for måten de har håndtert denne krisen på. Norske tros- og livssynssamfunn handlet raskt og kontant for å bidra til å begrense smittefaren. Det har innebåret å avlyse faste feiringer og samlinger for første gang i historien. Det er en demonstrasjon av handlekraft og ansvarlighet fra samfunnenes side.

Dette er også en åndelig krise

Norske tros- og livssynssamfunn har prioritert smittevern fremfor åndelige hensyn, og flere har begrunnet dette med nestekjærlighetsprinsippet. Ikke desto mindre er det utvilsomt slik at isolasjonen som følger av smitteverntiltakene kan være en belastning for mange.

– Det er fort gjort å glemme at det er aspekter utover de rent medisinske ved denne krisen. Krisen har også en åndelig og emosjonell dimensjon. Å bli frarøvet muligheten til å samles til felles feiringer skaper et stort savn hos mange, sier Ingrid Rosendorf Joys og legger til:

– Det er imidlertid oppløftende å se hvor oppfinnsomme mange av våre medlemssamfunn er med hensyn til å dekke behovet for fellesskap og åndelig påfyll gjennom moderne kommunikasjonsteknologi.

Digitale tilbud

Epidemier er ikke noe nytt, ei heller forsøke på å begrense smitten ved å hindre sosial kontakt. Det som imidlertid er nytt er de mulighetene moderne teknologi gir oss til å pleie fellesskap uten å være i fysisk nærhet av hverandre.

Norske tros- og livssynssamfunn har vært raske til å gripe disse mulighetene. Det lenkes til strømming av gudstjenester, det arrangeres tekstlesning gjennom videochatgrupper og det kommuniseres hyppig med menighetene gjennom sosiale medier.

– Det finnes naturligvis ingen fullgod erstatning for det fysiske fellesskapet man opplever i menighetene rundt om i landet. Likevel er det godt å se at mange samfunn klarer å sørge for at medlemmene ikke blir stående helt uten åndelige tilbud, sier Ingrid Rosendorf Joys.

Dersom smitteverntiltakene blir av lengre varighet kan det tenkes at man vil se en endring av vaner på en lang rekke felt. Kanskje vil en del av de digitale tilbudene i tros- og livssynssektoren bli gjort permanente?