Innlegg

Liv foran ritualer

Av Ingrid Rosendorf Joys

Koronaviruset har satt hele Norge i unntakstilstand. I både sosiale- og tradisjonelle medier får man høre eksempler på religiøse miljøer som ikke tar tilstrekkelig hensyn til smittevern. Det er derfor verdt å minne om hvor kontant tros- og livssynssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) reagerte da utbruddet ble kjent, samtidig som de på oppfinnsomt vis har klart å opprettholde en rekke tilbud på tross av isolasjonstiltakene, og dessuten har innført en rekke helt nye, digitale tjenester.  

Tosidig samfunnsoppdrag

Allerede dagen før myndighetene varslet strenge tiltak valgte en rekke moskeer å stenge, og da de offisielle tiltakene var et faktum kom umiddelbart beskjeder om avlyste gudstjenester og annet. Mens puber og restauranter fremdeles holdt åpent, ble det slutt på samlinger i kirkene, moskéene, templene og synagogen.

Mange av tros- og livssynssamfunnene samler medlemmer av ulike nasjonaliteter. De har spilt en vesentlig rolle i å få ut offisiell informasjon til grupper det er utfordrende for myndighetene å nå. Dels på egen hånd, og dels gjennom blant annet informasjonsvideoer laget av STL.

De fleste tros- og livssynsmiljøene har en diakonal side, et omsorgsarbeid som både omfatter egne medlemmer og andre. Menigheter og forsamlinger over hele landet har mobilisert, og utvidet, sitt apparat for alle som trenger praktisk hjelp, ekstra omsorg og kontakt i disse dager. Et eksempel er sikher og hinduer som lager mat til de trengende.

Oppfinnsomhet og nye tilbud

Tro og livssyn tilbyr retning, håp og trøst, særlig når krisen rammer med dødelig sykdom, arbeidsledighet, og økonomisk utrygghet. Dessuten er miljøene viktige sosiale arenaer som bidrar til fellesskap, samhold, praktisk hjelp, samtale og læring. Mange tilbyr også fritidsaktiviteter som speider, kor, babysang, kvinnegrupper, samtalegrupper, ungdomsgrupper og lignende. Det merkes godt når slike tilbud innstilles.

Tros- og livssynssamfunnene har vist imponerende kreativitet og vilje til nytenkning. Som de fleste andre virksomheter, har de tatt i bruk sosiale medier, nettsider og andre tekniske løsninger for å nå sine medlemmer. Strømming av gudstjenester på Facebook, eller Tora-lesning på Zoom, var utenkelig for noen uker siden, Nå er det helt vanlig. Katolske messer, buddhistiske bønner, muslimsk Koran-undervisning, baptisters lystenning og bahai-vigsel er noe av det som filmes og deles på nett. Kirkens SOS jobber på spreng for å dekke økende etterspørsel etter noen å snakke med. Nattverdsfeiring på nett, virtuelle bønnevegger, lystenning og daglige andakter er eksempler på nye tilbud. Folk får se sitt kirkerom eller tempel og «møte» sin prest og kjenne på tilhørighet. Slik dekkes åndelige behov på nye måter og fellesskap opprettholdes på tross av at man ikke kan møtes.

Påskefeiringen som vi nylig har lagt bak oss er et godt eksempel. Utover feiring på nett ble det også flere steder arrangert drive in-gudstjenester hvor man trygt kunne samles i egne biler. Nå står ramadan for døren og norske muslimer gjør seg klar til å kunne oppmuntre hverandre under en krevende faste, selv om de ikke kan samles fysisk. Også buddhistenes vesak-feiring blir spesiell og historisk: Verdens første online-feiring av Buddhas fødsel.

Vil innovasjonene gjøres permanente?

Har norske religioner og livssyn flyttet inn i den virtuelle verden for å bli? Norge er et land med store avstander. Kanskje vil man merke en etterspørsel etter et digitalt alternativ til fysisk deltakelse ved overgangsritualer som for eksempel bryllup, også når det er igjen er trygt å samles? Fysiske ritualer og samlinger vil naturligvis aldri kunne erstattes av digitale tilbud, men de kan vise seg å bli et nyttig komplement.

Enkelte ting kan verken avlyses eller flyttes over på nett, eksempelvis begravelser. Mange har egne gravferdsritualer som ikke kan etterleves i disse dager. Det kjennes ekstra tungt når man ikke kan samle familie, venner og kjente til deltakelse ved livets slutt – og heller ikke bruke de kjente og kjære seremoniene og ritualene. Også her viser likevel tros- og livssynssamfunn at beskyttelse av liv og ansvar for de levende går foran tradisjoner og ritualer.

Håp og fellesskap

I den store sammenhengen kan det kanskje se ubetydelig ut, men fellesskap som opprettholder håpet og troen på at vi sammen skal komme gjennom krisetider, er viktig. Med sin handlekraft og oppfinnsomhet viser landets tros- og livssynssamfunn at de er en del av det store «vi» og tar del i den nasjonale dugnaden. Sammen bidrar de til å bevare håpet om at vi som samfunn skal komme oss gjennom krisen noenlunde intakt.

Det inkluderer å beholde den høye graden av tillit som preger det norske samfunnet, og som viser seg så nyttig i en nasjonal dugnad som denne. Gjennom et kvart århundre med dialogarbeid har tros- og livssynssamfunnene i STL bygget tillit til hverandre, og til myndighetene. Vi har tidligere sagt at dette er både samfunnsøkonomisk fornuftig og sikkerhetspolitisk klokt. Det bevises nå.

Denne kronikken ble publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2020

Foto: Evelyn Pecori