Innlegg

Hva kan vi forvente av det nye masterprogrammet for religions- og livssynsledere?

Det nye masterprogrammet i ledelse, etikk og samtalepraksis ved Det teologiske fakultet ved UiO er historisk. Det er ikke en religionsutdanning, men et studium som blant annet tar sikte på å utstyre religions- og livssynsledere fra alle tradisjoner med den nødvendige kompetansen til å betjene behovene til ulike samfunnsinstitusjoner innenfor kriminalomsorg-, helse- og forsvarssektoren.

Bevilgningene til programmet kommer fra Stortinget, og det er regjeringen som har bestemt at Universitetet i Oslo skal tilby en slik utdanning.

Forsknings- og høyere utdanningsminster Iselin Nybø representerte regjeringen på lanseringskonferansen (11.3.2019). I videoen nedenfor kan du høre hva hun tenker om det nye masterprogrammet.

Dette studieprogrammet blir særlig viktig for Oslo, Norges mest mangfoldige by. Derfor var det naturlig for ordfører Marianne Borgen å være til stede på lanseringskonferansen.

Hva mener Borgen om Det teologiske fakultets nye studietilbud til religions- og livssynsledere?

Politiet er blant de offentlige etatene som har sett behovet for mer kompetanse om tro og livssyn. Ved Stovner politistasjon har de en egen mangfoldskontakt, Roy Cato Einarsen.

Hvilke tanker gjør han seg om det nye utdanningstilbudet?

Forsvarets personell utsettes for mange påkjenninger av ulik art. Derfor trenger også de religions- og livssynsledere som er i stand til å sørge for de åndelige og eksistensielle behovene til sine menn og kvinner i uniform. Ved siden av de tradisjonelle feltprestene fra Den norske kirke har de alt ansatt en feltimam og en felthumanist.

Vi spurte Norges første felthumanist, Ida Helene Henriksen, om hvilke behov hun tror det nye masterprogrammet vil dekke?

De fleste tilbakemeldingene fra representanter for STLs medlemssamfunn har vært positive. Den mest skeptiske har vært Atle Sommerfeldt, biskop i Den norske kirke.

I videoen nedenfor kan du høre mer om hans betenkeligheter.

Anne Hege Grung, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet ved UiO, har ledet arbeidet med utviklingen av masterprogrammet.

I videoen nedenfor kan du høre henne avklare noen misforståelser rundt masterprogrammet og svare på noen av bekymringene som ble luftet under konferansen.

Masterprogrammet i lederskap, etikk og samtalekunnskap er nytt og unikt her til lands. Derfor er det ikke underlig om mange ennå sliter med å forstå hva det egentlig går ut på, og hva som gjør det såpass viktig at både kongefamilien, regjeringen og hovedstadens ordfører valgte å være tilstede på lanseringen.

I videoen nedenfor kan du høre dekan ved Det teologiske fakultet ved UiO, Aud Valborg Tønnesen, fortelle om nettopp det.

Er du ennå ikke overbevist om at det nye masterprogrammet er viktig kan du lese generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys og spesialrådgiver Anne Senders innlegg: Ny master for tros- og livssynsledere – et samfunnsansvar.

Lenker:

 

Storslagen lansering av nytt masterprogram for religions- og livssynsledere

Mandag 11.3.2019 ble det skrevet et stykke norsk utdanningshistorie da det nye masterprogrammet i lederskap, etikk og samtalepraksis ble etablert.

Utdanningen tar sikte på å heve kompetansenivået til religions- og livssynsledere, og gjøre dem bedre rustet til å levere de tjenestene ulike institusjoner innenfor kriminalomsorg-, forsvars- og helsesektoren etterspør.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kronprins, statsråd og ordfører

Det er ikke vanlig at et masterprogram ved UiO lanseres med en representant for kongefamilien, en statsråd og hovedstadens ordfører tilstede. Det viser at det ikke er et hvilket som helst masterprogram Det teologiske fakultet har fått på plass, med hjelp fra STL og andre pådrivere. Det er store forventninger knyttet til det nye programmet, og det kom også tydelig frem i innleggene som ble holdt i universitetets Gamle festsal.

Åpningstalen ble holdt av rektor ved UiO, Svein Stølen. Spesialrådgiver i STL, Anne Sender, var konferansier. Hun påpekte at det har vært en lang vei frem til denne historiske dagen:

Det er en stor dag for alle som har jobbet for dette i snart 25 år. Mange i denne salen har for å bruke helgens definerende begrep gått femmila mange ganger.

Innleggene i den første del av konferansen ble holdt av Iselin Nybø, statsråd for forskning og høyere utdanning, Aud V. Tønnesen, dekan ved TF, Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL samt Marianne Borgen, ordfører i Oslo.

Rosendorf Joys hadde følgende å si:

–  Denne utdanningen av religiøse ledere som TF nå har etablert er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å komme dette viktige skrittet nærmere likebehandling av mennesker med ulik tro eller livssyn. Når universitetet leverer på sitt samfunnsansvar, er det nå opp til institusjonene å ta sitt ansvar. De må sørge for mangfoldskompetanse og mangfoldig tilfang av menneskelige ressurser.

Førsteamanuensis Anne Hege Grung, fortalte om masterprogrammet hun har arbeidet med ved TF, og som også Oddbjørn Leirvik har bidratt til gjennom en årrekke, og introduserte så de to internasjonale akademikerne som var tilstede på lanseringen. Professor Ataullah Siddiqui fra Markfield Institute of Higher Education i Storbritannia. og professor Su Yon Pak, fra Union Theological Seminary New York delte erfaringer fra sine respektive land.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Panelsamtale

Andre del av konferansen ble innledet med en panelsamtale bestående av representanter for STLs medlemssamfunn. Atle Sommerfeldt, som er biskop i Borg bispedømme, representerte Den norske kirke. Hans Rossiné, representerte Den katolske kirke i Norge. Egil Lothe deltok på vegne av Buddhistforbundet, Senaid Kobilica på vegne av Muslimsk Dialognettverk Norge og Trond Enger representerte Human-Etisk Forbund.

Alle var svært optimistiske og forventningsfulle til det nye studietilbudet, men Atle Sommerfeldt hadde visse reservasjoner. Han var bekymret for at det skulle utvikles en slags «chaplaincy-religion», hvor det ble tatt for gitt at om man har denne utdanningen så kan man betjene eksempelvis sjelesorgbehovene til mennesker fra helt andre tradisjoner enn ens egen.

Gruppearbeid

Konferansens siste del bestod av gruppearbeid. Konferansedeltakerne ble adskilt og jobbet i separate rom inndelt i ulike kompetansefelt som kriminalomsorg, forsvar og helse. Her fikk alle komme med innspill og dele av sine erfaringer innenfor sitt felt.

Anne Sender avsluttet konferansen med følgende ord:

Vi håper alle som har brukt tiden sin på denne historiske markeringen har fått kunnskap og mot til å ta sitt ansvar for å gå neste skritt sammen med oss.

Dersom du vil vite mer om konferansen og høre hva de ulike deltagerne mener om det nye masterprogrammet bør du følge med her på trooglivssyn.no.

Lenker:

 

 

Ny master for tros- og livssynsledere – et samfunnsansvar

Av Ingrid Rosendorf Joys og Anne Sender.

Menneskene har trodd på noe, eller noen, siden tidenes morgen. Åndelige refleksjoner, ritualer og institusjonaliserte religioner har vært med oss gjennom hele vår historie. Det er heller ingen mangel på historiske forsøk på å enten ensrette eller utrydde tro, fra både antireligiøse despoter og religiøse ekstremister. Det forrige århundrets ulike ideologier er eksempler på det – uten at disse målene ble nådd.

I følge Pew Research Institutes globale kartlegging fra 2015 tror 86 prosent av oss på noe. I Vesten vokser én av fem barn opp i interreligiøse familier – og andelen i vestlige land som ikke har tilhørighet til noen konkret trosretning vokser. I Norge utgjør den nå 15 prosent av befolkningen.

Uansett, å tro på noe er fremdeles det vanligste. Tros- og livssynsmangfoldet er kommet for å bli, og det må vi forholde oss til.

Norge har sin egen ensrettingshistorie, hvilket både frikirkene, jøder og katolikker kan bevitne, men mye har skjedd de siste 25 år. Både kirke og stat har valgt en skrittvis åpning for likebehandling, og nå er vi kommet til et punkt hvor det tilbys en master for religiøse ledere av alle valører og på helt ordinære vilkår.

STL er naturligvis klar over at for deler av det politiske landskapet er behovet for en slik utdanning basert på mistro, spesielt mot konservativ islam. Vi vet selvsagt også at trossamfunn av alle valører trenger både innsyn, utsyn og relevant kompetanse om lederskap og deltakelse i det norske samfunnet. Lederne må kunne norske lover, de formelle og uformelle spillereglene i samfunnet, lære om «de andre» og kunne bidra til å bygge det tros- og livssynsmangfoldige samfunnet.

STL har i interne kurs og åpne møter bl.a. satt kvinnesyn, radikalisering og negativ sosial kontroll på agendaen. Vi har også hentet etiske og moralske perspektiver fra egne troskilder på hvordan vi kan leve sammen i en komplisert verden, så ulike som vi er. Globalt går det feil vei. Tros- og livssynsfriheten er under press mange steder, og det er minoritetene og sårbare grupper som lider når handlingsrommet blir mindre. Konservative religiøse krefter allierer seg og hindrer spesielt kvinners tilgang til familieplanlegging, utdanning og deltakelse. Stater velger seg ut én religion og presser de andre ut, mens religionsfrihet og ytringsfrihet velges bort til fordel for lokale undertrykkende tradisjoner. Religionen blir politisert og politikken blir religionifisert, med utenforskap som konsekvens. I Norge har vi valgt en annen vei, og denne utdannelsen er et nytt skritt på veien til å få kompetanse og ansvar inn i både tros- og livssynssamfunn, offentlige tjenester og den offentlige debatten. Tros- og livssynsperspektiver har en plass i samfunnsveven. Det bygger tillit og bidrar til et trygt, godt og velfungerende samfunn.

Tusen takk til Teologisk fakultets (TF) arbeid over flere tiår med dette. Dette er ikke begynnelsen, og det er heller ikke slutten på dette arbeidet. Det er mange som har jobbet for å utvide tilbudet og tjenestene i institusjonene. Human-Etisk Forbund har vært en viktig pådriver, og ikke minst har sykehusprestene med over 100 års historie anerkjent de åndelige og eksistensielle perspektivenes betydning for mennesker i sårbare sitasjoner. Utdanningen som etableres i dag legger vekt på nettopp kompetansen i dette.

Og vi har lovverket på vår side. Å legge til rette for at tjenestemottakeren får mulighet til å praktisere, eller utøve, sin tro eller sitt livssyn, er en del av omsorgsbegrepet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven sikrer likestilling med utgangspunkt i alder, etnisitet, religion og livssyn og har forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det helhetlige menneskesynet er blitt en naturlig og integrert del av verdi- og strategidokumentene som styrer helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helseforetakene: «Et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Den enkelte forholder seg til hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige sider».

Denne utdanningen av religiøse ledere som TF nå har etablert er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å komme dette viktige skrittet nærmere likebehandling av mennesker med ulik tro eller livssyn. Når universitetet leverer på sitt samfunnsansvar, er det nå opp til institusjonene å ta sitt ansvar. De må sørge for mangfoldskompetanse og mangfoldig tilfang av menneskelige ressurser.

Tros- og livssynssamfunnene på sin side må ta sitt samfunnsansvar. De må bruke denne muligheten til å skolere sine ledere. Det holder ikke lenger å si at vi ordner det selv, nettopp fordi også mitt tros- eller livssynssamfunn inngår i et mangfoldig samfunn. Det er opp til oss alle sammen, som mennesker med ulik tro eller livssyn, å ta del i denne utdanningen.

Dette innlegget ble først publisert i Vårt Land 11.3.2019.

Lenker: