Innlegg

Snikislamisering er et stigmatiserende begrep

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Siv Jensen har valgt å gå av som partileder i FrP. Hun har dedikert 25 år av sitt liv til politikken og har mottatt hyllester fra så vel partifeller som rivaler. Det har imidlertid ikke bare vært ros å få. Blant annet har hun blitt kritisert for å mistenkeliggjøre muslimer. Innføringen av begrepet «snikislamisering» trekkes ofte frem som et eksempel på det.

I en kronikk i Vårt Land forsvarer Siv Jensen begrepet og kommer med noen konkrete eksempler på det hun mener kan betegnes som snikislamisering av Norge. Hun skriver: «For å ta noen eksempler på hva snikislamisering er kan vi vise til kravet om å vise ørene på passfoto. Dette er et krav vi hadde av sikkerhetsmessige grunner, men som ble fjernet etter krav fra muslimer.»

Det er feil. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) kjenner den såkalte øresaken særdeles godt, ettersom vi har jobbet med den i årevis. Vi vet derfor utmerket vel at ingen har arbeidet mer intenst for å få dette kravet fjernet enn våre turbanbærende sikher. De andre tros- og livssynssamfunnene i STL har stilt seg bak dette arbeidet i trygg forvissning om at det ikke gir noen vesentlig sikkerhetsmessig gevinst å vise ørene. At det ikke gir noen sikkerhetsmessig gevinst gjør at ingen andre land – heller ikke USA og England som er strenge på sikkerhet – har slike krav, og Norge har altså tatt vekk kravet med den samme begrunnelsen.

Å gi inntrykk av at ørekravet ble fjernet utelukkende på grunn av press fra muslimer er å nedvurdere sikhenes mangeårige innsats for å få fjernet påbudet. Det er riktig at også muslimer har gått inn for å fjerne kravet om å vise ørene på passbilder, men det er altså sikhene som har kjempet aller hardest for å oppnå dette, gitt at det medfører en svært stor ulempe for en langt større andel av sikhbefolkningen enn for andre minoriteter.

Frp tør der andre tier, skriver Jensen. Det er i utgangspunktet en holdning vi i STL applauderer. Vi har det såkalte uenighetsfellesskapet som ideal, og mener en frimodig meningsutveksling er en forutsetning for at et mangfoldig, livssynsåpent samfunn skal kunne fungere i praksis. Vi er ulike og har forskjellige verdier og synspunkter – dette mangfoldet må vi akseptere og tolerere.

Det innebærer å forholde seg til spørsmål vi synes er brysomme og ubehagelige. Forslag om, eller innføring av, kjønnsnøytral svømmeundervisning er ett av dem. I den mest omtale saken fra Trondheim var det imidlertid ikke religiøse bluferdighetskrav, men kroppspress som var begrunnelsen for at jentene etterspurte kjønnsdeling. Dette spørsmålet kan dermed ikke avfeies som kun et eksempel på islamske særkrav.

Det samme gjelder diettkrav. Det er ikke bare muslimer, og ei heller kun andre religioner og livssyn, som forholder seg til ulike dietter. Antallet vegetarianere og veganere vokser. Det er helt naturlig at man diskuterer mattilbudet i offentlige institusjoner. Som med alt annet vil det også dukke opp lite gjennomtenkte forslag når man diskuterer slike spørsmål. Å innføre halalmat for alle innsatte i norske fengsler er et eksempel på det. Det ville møtt motstand også blant andre trossamfunn i STL. Et slikt forslag kan man argumentere mot på en saklig måte, man trenger ikke ty til et begrep som antyder at Norge er i ferd med å bli overtatt av en minoritetsreligion, ett skritt om gangen.

Jensen hevder at Frps bruk av begrepet snikislamisering ikke bidrar til stigmatisering av muslimer. Vi kan velge å tro Jensen på at det ikke er intensjonen bak begrepet. Vi slår likevel fast, på informert grunnlag, at det er konsekvensen. Begrepet mistenkeliggjør muslimer, og gjør det på en særdeles effektiv måte.

Fjerning av ørekravet fra passforskriftene blir eksempelvis ikke omtalt som «sniksikhifisering». Krav om kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen som følge av kroppspress blir ikke brukt som et eksempel på «snikseksualisering». Når en skole velger å fjerne «jul» fra arrangementer for å inkludere barn som tilhører Jehovas Vitner blir også det kalt «snikislamisering». 

Det norske demokratiet er i realiteten et slags forhandlingsrom hvor man forholder seg til ulike krav, ønsker og behov og kommer frem til kompromisser og løsninger som alle kan leve med. Det må være mulig å delta i disse forhandlingene uten å bli mistenkeliggjort. Og det bør naturligvis være mulig å på rasjonelt grunnlag motsette seg krav og ønsker fra andre parter uten å bli mistenkeliggjort. Alle borgere har rett til å leve livene sine, innenfor norsk lov. Når noen grupper i vårt samfunn – religiøse og ikke – ønsker å leve etter andre ideal, eller andre skikker enn majoriteten, betyr ikke det at deres måte å leve på skal tres ned over ørene på andre. Det betyr simpelthen at både minoriteter og majoriteten kan leve livene sine i et åpent og liberalt samfunn. Det styrker vårt demokrati.

Jensen har lagt en fase av livet sitt bak seg, men har trolig mye mer å by på. Vi håper hun i fremtiden vil fortsette å bidra til det norske uenighetsfellesskapet, men forhåpentligvis uten å ta i bruk begreper som gjør det vanskelig for noen borgere å legge frem sine ønsker og behov uten å bli mistenkt for å ville overta samfunnet vårt. 

Foto: Evelyn Pecori.

En hilsen til våre muslimer

På vegne av alle tros- og livssynssamfunnene i STL holdt biskop Bernt Eidsvig fra Den katolske kirke en hilsen til norske muslimer under #tryggibønn-aksjonen 22.3.2019. Hilsenen kan du lese nedenfor.

Av Bernt Eidsvig på vegne av norske tros- og livssynssamfunn i STL

Vi er alle opprørt og fortvilet over terrorhandlingen som fant sted fredag den 15. mars i Christchurch, New Zealand. At mennesker – til og med små barn – samlet til bønn i sitt gudshus blir drept, berører oss alle.

Enda mer påtrengende er det når terrorhandlingen er knyttet opp til det forferdelige anslaget som ble utført i Norge den 22. juli 2011, og er begrunnet i det samme muslimhatet som den gang førte til vårt lands blodigste forbrytelse i fredstid. Og det skjer i en tid hvor mistro mot, og diskriminering av, muslimer øker i hele Europa, Norge inkludert.

Flere tros- og livssynssamfunn opplever at deres tros- eller livssynsfeller i andre land utsettes for angrep i sine guds- eller forsamlingshus. I Norge kan heldigvis de aller fleste praktisere sin tro eller sitt livssyn uten å frykte for sin fysiske sikkerhet.

Enkelte grupper i Norge opplever imidlertid at det er så mange hatefulle ytringer rettet mot deres tradisjon, og at dette går hånd i hånd med negative holdninger i befolkningen. Det gjør at et terrorangrep i utlandet også skaper frykt her hjemme.

Som Norge er New Zealand et land som ikke er i krig. Mennesker med ulik religion lever sammen, med de samme lovfestede rettigheter. Likevel opplevde New Zealand det grusomme terrorangrepet i forrige uke, og vi kan ikke overse at muslimer i vårt land opplever at det er litt mer utrygt å leve ut sin religiøsitet her hjemme. Det er sterkt beklagelig, og det er ikke slik vi skal ha det i vårt livssynsåpne samfunn.

I dagene før terrorhandlingen på New Zealand ble det offentliggjort en forskningsrapport i Norge som peker nettopp på økt diskriminering av muslimer i landet vårt. Våre politiske ledere må si tydelig fra at dette ikke er akseptabelt. Vi vet at det allerede foregår et tverrdepartementalt arbeid om en handlingsplan mot rasisme og diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag. Like viktig er det å vise motstand i ord og handling.

Når dere – våre muslimer – opplever økt frykt basert på deres religiøse tilhørighet, ønsker vi å si og vise at vi står sammen med dere. Aksjonen #tryggibønn handler nettopp om det. Vi ønsker å vise dere og omverden at vi står sammen på tvers av tro og livssyn når en av oss blir truet. Min frihet er avhengig av din frihet, og i vårt livssynsåpne samfunn skal alle kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn uten frykt. Aksjonen #tryggibønn handler om fellesskap og solidaritet på tvers av tro.

I samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er vi stolt av at vi lever i et uenighetsfelleskap. Vi anerkjenner hverandres rett til å tro og mene ulikt. Allikevel er det noe vi må enes om, og det er nettopp at alle må forholde seg til de samme demokratiske lovene og at alle har krav på de samme rettigheter demokratiet gir. Samfunnssikkerhet og tillit henger nøye sammen. Alle skal kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn uten frykt.

I dag samles vi for å vise vår solidaritet og medfølelse med dere. Da en fransk prest i 2016 ble drept mens han feiret messen, tok dere, våre muslimske venner, kontakt og uttrykte kondolanse og medfølelse med oss. En delegasjon med muslimske ledere kom på solidaritetsbesøk til St. Olav domkirke. Deres medfølelse og menneskelige støtte gjorde et sterkt og varig inntrykk på oss. I dag er det min tur til å gjengjelde gesten. Dessverre, må jeg si. Dessverre fordi terror skjer, og religiøs terror skjer. I Norge inngir det likevel håp at vi står sammen med dere i dag. Ledere fra bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge er tilstede her hos dere, nettopp for å si at i vårt land skal alle være trygg når de utøver sin religion. I vårt samfunn skal alle være #tryggibønn.

STL representerer bredden av norske tros- og livssynssamfunn med sine følgende femten organisasjoner: Ahmadiyya Muslim Jamaat Norge, Bahá’í-samfunnet i Norge, Buddhistforbundet, Den katolske kirke i Norge, Den norske kirke, Det mosaiske trossamfunn, Gurduara Sri Nanak Dev Ji, Holistisk Forbund, Human-Etisk Forbund, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Kristensamfunnet, Muslimsk Dialognettverk Norge, Norges Hindu Kultursenter, Norges Kristne Råd og Sanatan Mandir Sabha.