Innlegg

Respekterer dere ikke Grunnloven, Amundsen og Tybring-Gjedde?

Av Ingrid Rosendorf Joys

Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde argumenterer i lørdagens Aftenposten for at vi i Norge verken skal følge Norges grunnlov eller menneskerettighetene. Det er ikke første gang det skjer, men er likevel oppsiktsvekkende. Det er regjeringens nye lov om tros- og livssynssamfunn som denne gangen vekker harme hos disse politikerne fra regjeringspartiet FrP.

I følge Amundsen og Tybring-Gjedde er loven slik at den favoriserer muslimske trossamfunn. De mener at loven heller burde sørget for at de fikk lite eller intet.

Amundsen og Tybring-Gjedde er på tynn is både juridisk og politisk. At de selv er en del av den regjeringen som nylig presenterte loven får være regjeringens eget hodebry, men jeg vil påpeke følgende:

For det første: Det er ikke slik at muslimske trossamfunn får mer enn andre. Den foreslåtte ordningen er nesten identisk med den eksisterende, og sikrer likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn. Hvis medlemstallet går ned i Den norske kirke (Dnk), får Dnk en økning per hode, og det fører til at tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk også får det.

For det andre: Det er ikke slik at en stat er pålagt å understøtte trossamfunn økonomisk. Når den likevel gjør det – som i vårt livssynsåpne samfunn – er den pålagt å likebehandle samfunnene. Dette finner sin begrunnelse i menneskerettighetene. I tillegg er det nedfelt i Grunnlovens paragraf 16 at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Det er altså ikke slik at en kan velge ut dem som passer oss eller dem vi liker. Det hører andre stater til, og de vil vi neppe sammenlikne oss med.

For det tredje: Trossamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. De legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en identitet. Ofte er trossamfunnet det viktigste fellesskapet etter familien. Samfunnsoppgaver mange av dem løser – som kvinnegrupper, norskundervisning, kor, barnetreff og så videre – kommer hele befolkningen til gode. Trossamfunnene bygger på sitt beste gode lokalsamfunn nedenfra. Det gjelder også muslimske trossamfunn. Vår norske modell bygger tillit mellom trossamfunn og storsamfunnet, og det er både sikkerhetsmessig og samfunnsøkonomisk klokt.

Amundsen og Tybring-Gjedde har dog rett i en ting, og det er at støtten kommer fra skattebetalerne. 85 prosent av oss er medlem i et tros- eller livssynssamfunn. Det er våre skattepenger, og støtten regnes ut fra antall medlemmer i det respektive -samfunnet. At det betegnes som en favorisering av muslimer, har ingen rot i virkeligheten.

Dette er en lengre versjon av et innlegg publisert i Aftenposten 05.07.2019

Nytt regelverk skal sikre tros- og livssynssamfunn de midlene de har krav på i fremtiden

Flere tros- og livssynssamfunn har hatt problemer med å rekke den årlige søknadsfristen for tilskudd. Særlig i 2019 har det vært et problem, ettersom den vanlige påminnelsen fra departementet ikke ble sendt ut i år.

Tirsdag denne uken (18.6.2019) var Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges kristne råd (NKR) i møte med Barne- og familiedepartementet for å diskutere hvordan man best kan sikre seg at tros- og livssynssamfunnene kan få de midlene de faktisk har krav på.

STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys har vært opptatt av å poengtere at de fleste tros- og livssynssamfunn i Norge blir driftet gjennom frivillig arbeid, helt eller delvis ulønnet. Derfor bør søknadsreglene være mindre rigide enn om tilskuddet kun var myntet på virksomheter med lønnede heltidsansatte.

Konsekvensene for de tros- og livssynssamfunnene som går glipp av støtten i ett år er ofte meget alvorlige. På møtet ble det derfor både diskutert om det var mulig å gi de samfunnene som har gått glipp av støtten i år en ny mulighet, samt hvordan man skal forhindre at dette skjer like ofte i fremtiden.

Departementet gjorde det klart at de tros- og livssynssamfunnene som gikk glipp av støtten i 2019 ikke vil få noen ny søknadsmulighet for inneværende år.

Det mener Dag Nygård fra Norges kristne råd er stivbeint og beklagelig.

– Jeg er skuffet over at departementet ikke ser ut til å være i stand til å erkjenne et visst medansvar for at informasjonen om endring av en nærmere 50 lang praksis ikke kan ansees tilfredsstillende ettersom ekstra mange i år har misset på fristen. Jeg mener det derfor i inneværende år hadde vært grunnlag for å bruke et visst skjønn. Jeg vil også peke på at departementets avvisning av krav som beviselig var Fylkesmennene i hende før de ville ha vært det gjennom vanlig postgang, fremstår som urimelig regelrytteri.

Mer positivt var det imidlertid at departementet var enig i behovet for å gi tros- og livssynssamfunnene bedre, tydeligere og kanskje også hyppigere informasjon om søknadskrav og søknadsfrist.

Ingrid Rosendorf Joys hadde følgende å si etter møtet:

– Det er klart vi er skuffet over at departementet tilsynelatende ikke vil være mer imøtekommende overfor de som oversatt fristen i år. Samtidig er vi glad for at departementet var så tydelige på at dette skal organiseres på en langt sikrere måte under nytt regelverk. STL var opptatt av at også i perioden fram mot at nytt system er på plass, må det sikres at tros- og livssynssamfunnene får utløst sine rettmessige midler. Det opplevde vi å bli hørt på i møtet.

 

Rigide tilskuddsregler resulterer i forskjellsbehandling

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL.

Et sikkert vårtegn har med tiden dessverre blitt at flere tros- og livssynssamfunn ikke makter å møte dokumentasjonskravene til fylkesmannen i tide til å utløse de tilskuddene de har krav på. Det er her viktig å merke seg at tilskuddet ikke er en utlysning eller søknad, men tilbakebetaling av den såkalte kirkeskatten. Det er altså midler samfunnene har krav på.

Det må naturligvis være en frist for å melde fra til myndighetene om medlemstall. Likevel registrerer Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) at reglene slik de er i dag er for rigide og ikke fungerer etter sin hensikt, som er å sørge for at de pengene medlemmene har betalt inn kommer dit de skal – til tros- og livssynssamfunnene de er samlet inn på vegne av. Det er gode grunner til å revurdere regelverket når det hvert år er slik at flere samfunn ikke klarer å møte tilskuddskravene innen tidsfristen. Særlig når man tar i betraktning at et gjennomsnittlig tros- og livssynssamfunn i Norge ofte har mer til felles med en frivillig forening enn med en profesjonell virksomhet med heltidsansatte.

De fleste norske trossamfunn baserer seg i betydelig grad på frivillighet. Mange drives utelukkende gjennom ulønnet, frivillig arbeid.

Det er både en styrke og en svakhet, men i denne sammenhengen gjør det disse samfunnene svært sårbare. Å drifte et tros- eller livssynsfellesskap ut i fra disse forutsetningene er utfordrende. Enkeltpersoner og styrer kan være helt essensielle for driften, og utskiftingen av disse, eller enda verre, sykdom og dødsfall, kan i noen tilfeller gjøre det svært vanskelig for et slikt fellesskap å komme seg på beina igjen. Særlig dersom de som tar over ikke har tilstrekkelig opplæring eller kunnskap til å eksempelvis sende inn påkrevd informasjon om medlemstall til fylkesmannen.

Samlet er det snakk om millionbeløp som aldri havner hos tros- og livssynssamfunnene de er myntet på. For mange samfunn utgjør dette det primære driftsgrunnlaget. Slik situasjonen er i dag, hvor flere ikke makter å møter kravene, synes det åpenbart at ordningen ikke er tilpasset den form for hovedsakelig frivillig basert virksomhet som de fleste tros- og livssynssamfunn altså er.

STL var i sin tid pådriver for å få på plass det nåværende systemet, men mye har hendt siden den gang. Blant annet har det skjedd store endringer knyttet til teknologi og personvern.

Nytt i år er også at man ikke lenger sender ut en påminnelse om fristen, slik man tidligere gjorde i et rundskriv som også inneholdt informasjon om dokumentasjonskravene. En slik innskjerping kan ta et nyvalgt styre, eller en nyansatt koordinator, på senga og dermed sørge for at det i verste fall ikke lenger gjenstår noe samfunn å styre eller koordinere.

Staten er ikke forpliktet til å ha en tilskuddsordning som den vi i dag har, men vi tror likevel at en slik ordning er av det gode. Dels for å sikre likebehandling av tros- og livssynssamfunn i tråd med menneskerettighetene og Grunnlovens paragraf 16, men også fordi tros- og livssynssamfunnene fyller en viktig rolle i det norske sivilsamfunnet, og betyr svært mye for mange nordmenn.

Man kan naturligvis være uenig med oss om verdien av tilskuddsordningen, men når vi nå først har en slik ordning er det viktig at den er bygget på like rettigheter og reell likebehandling. Ikke bare i teorien, men også i praksis. Når det viser seg at flere små- og mellomstore samfunn ikke får utbetalt midlene de har krav på er det på tide å vurdere tiltak for å sørge for at også de mindre samfunnene behandles i tråd med intensjonen for tilskuddsordningen.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn bistår gjerne i denne prosessen.