Terroristene ønsker å splitte oss – vi bør vise samhold

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL

Gleden over å feire årets helligste dag ble erstattet av sorg for kristne på Sri Lanka på påskedagen 2019. Tre menigheter, to katolske og en frikirke, ble angrepet da de var samlet til bønn og gudstjeneste. At terrorister velger seg guds- og forsamlingshus som angrepsmål er dessverre ikke noe nytt. Vi så det på New Zealand forrige måned og i Pittsburgh i fjor. Kristne, muslimer og jøder ble alle rammet da de var samlet med sine trosfeller i det som for mange er det viktigste sosiale fellesskapet utover familien – menigheten.

Menighetene er svært viktige, ikke bare for enkeltindivider, men også for samfunnene de er en del av. Utover å stimulere medlemmene til etiske refleksjoner, gi dem anledning til å markere livets store stunder på en verdig måte, søke noe større enn seg selv i fellesskap med andre og tilby tilhørighet, identitet og samhold, byr det sosiale nettverket menighetene utgjør på hjelp til mange av livets praktiske utfordringer. Det er av særlig betydning i land uten en omfattende velferdsstat.

Et terrorangrep mot et guds- eller forsamlingshus er derfor et angrep rettet mot både hjertet og sjelen til dem som blir rammet. Det rammer ofrene, og lokalsamfunnet, på flere nivåer. Ikke minst rammer de tilliten grupper imellom, og selve troen på at fredelig sameksistens mellom ulike tros- og livssynssamfunn er mulig. Terroristene ønsker å skru opp konfliktnivået og spre mistenksomhet og frykt.

Det kan de kun lykkes med om vi selv tillater det. Viser vi samhold kommer de ingen vei. For å sitere Basim Ghozlan etter moskéangrepene på New Zealand: «Terroristene har ingen sjanse når vi står sammen».

Et slikt robust samhold på tvers av tros- og livssynsskiller kommer imidlertid ikke av seg selv. Å rive noe ned kan gå veldig raskt, mens det å bygge et solid fundament av gjensidig tillit og solidaritet er møysommelig arbeid som krever årelang innsats.

I tjuefem år har tros- og livssynsorganisasjonene som er organisert i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) arbeidet med nettopp det. Å bygge broer gjennom dialogarbeid, ved å ivareta både fellesinteresser så vel som rimelige særinteresser, ved å forsvare hverandre når en av oss opplever urett og ved å vise solidaritet og medfølelse når ett av våre medlemmer rammes av vold eller terror. Det er et fellesskap tuftet på toleranse for uenighet og ulikhet hva gjelder tro og praksis, men som står fullstendig samlet i oppslutningen om demokrati og likebehandling.

Når våre kristne opplever at trosfeller angripes i sine gudshus, ønsker vi å vise at vi i STL står sammen. Da muslimer forrige måned opplevde at sine trosfeller i New Zealand ble angrepet, samlet lederne i STL seg til aksjonen #tryggibønn for å demonstrere at vi står sammen på tvers av tro og livssyn når en av oss blir truet. Etter terrorangrepene i påsken er det på ny tid for å vise solidaritet på tvers av tros- og livssynskillene, denne gang med de kristne.

«Min frihet er avhengig av din frihet, og i vårt livssynsåpne samfunn skal alle kunne leve ut sin tro eller sitt livssyn uten frykt. Aksjonen #tryggibønn handler om fellesskap og solidaritet på tvers av tro», sa biskop Bernt Eidsvig da han på vegne av STL-fellesskapet hilste Islamic Culture Center (ICC) på fredagen etter terroren rammet muslimer på New Zealand.

Dessverre er det grunn til å gjenta det – denne gangen rettet mot biskop Eidsvigs og andre kristne trosfeller: Alle skal være #tryggibønn.

Foto: OKB/Kristin Svorte

Denne kronikken ble publisert i Dagen 26.4.2019 (kun papir, ikke nett).