Trenger vi religionsdialog?

Av Ingrid Rosendorf Joys

«Hvor viktig synes du det er at det finnes frivillige organisasjoner som jobber spesielt for dialog mellom religiøse miljøer?»

Spørsmålet ble stilt til nesten to tusen deltakere i befolkningsundersøkelsen Frivillighetsbarometeret. 44 prosent svarte at det er viktig eller svært viktig. 17 prosent mente det er lite viktig eller svært lite viktig.

Det er oppløftende tall. Følgende ord ble hyppigst brukt til å beskrive hvorfor religionsdialog var viktig: toleranse, tillit, integrering, kunnskap, dialog, forståelse, brobygging, samarbeid, respekt, kommunikasjon. Det er ord medlemssamfunnene i STL, som har bedrevet religionsdialog i snart et kvart århundre, kan nikke gjenkjennende til.

Tros- og livssynsdialog er ikke å sitte i sirkel og synge Kumbaya

De som var negative til religionsdialog valgte disse ordene: ateist, krangel, privat, bortkastet, unødvendig, utdatert, splid. Dette, sammen med det faktum at 33 prosent av respondentene ikke har tatt stilling til betydningen av religionsdialog, tyder på at vi har et godt stykke opplysningsarbeid foran oss.

Ord som «ateist» og «utdatert» kan nok vise til forestillingen om at religioner snart vil forsvinne. Det har man hevdet i et par århundrer nå, men verden er fremdeles overveldende religiøs. Selv i vårt sekulariserte hjørne av kloden er godt over åtte av ti av nordmenn medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Videre er det verdt å nevne at også verdens største organisasjon for livssynshumanister, Human-Etisk Forbund, deltar i dialogen.

At religionsdialog er «bortkastet» eller «unødvendig» er en oppfatning vi er takknemlig for at ikke mange deler. Tros- og livssynsdialogen i Norge handler ikke om religiøse ledere som sitter i en sirkel og synger Kumbaya My Lord. Konkrete spørsmål diskuteres, ofte med betydning for en stor andel av befolkningen og storsamfunnet generelt. Den nye trossamfunnsloven er ett eksempel.

Uvurderlig i krisesituasjoner

Å bygge tette relasjoner over tid har også vist seg å være uvurderlig når uforutsette vanskeligheter oppstår. Da H.K.H. Kronprinsen møtte et knippe tros- og livssynsledere i forrige måned spurte han imam Senaid Kobilica om han trodde koronapandemien hadde brakt oss nærmere sammen, eller ført til større utfordringer.

Kobilica svarte at det nettopp er i krisetider man høster gevinsten av mangeårig dialogarbeid. Eksempler på det er 22. juli-angrepene, fjorårets angrep på al-Noor moskeen, eller nå i koronakrisen, hvor tros- og livssynssamfunnene kunne bistå myndighetene i arbeidet med å få livsviktig informasjon raskt ut til ulike miljøer på en rekke språk.

Nytteverdien av dialogarbeidet må altså også vurderes ut fra de krisene man unngår fordi man, som Kobilica sa til kronprinsen, «alltid kan ta en telefon til andre religiøse ledere når et problem oppstår».

Å kunne ta en telefon til tros- og livssyns-Norge

Det er nyttig også for myndighetene. Et apokryft, men ofte brukt sitat av Henry Kissinger lyder: «Who do I call if I want to speak to Europe?» Det kunne vært like håpløst å komme i rask kontakt med tros- og livssyns-Norge, men slik er det faktisk ikke. Takket være at det gjennom mange år med dialogarbeid er bygd opp en infrastruktur i form av STL og et klima av tillit og samarbeidsvilje i tros- og livssynssektoren, kan våre myndigheter faktisk ta en telefon til tros- og livssyns-Norge.

Likeverd og aksept

Dialogarbeidet er altså av praktisk nytte for myndighetene og allmennheten, det er konfliktdempende og man kan mobilisere tros- og livssynssamfunnenes ressurser i krisetider. Dialogarbeid har imidlertid en verdi langt utover det praktiske.

Religionsdialogen handler også om verdier som likeverd og toleranse. En betydelig del av religionsdialogen kretser rundt spørsmålet om likebehandling. Norge har beveget seg fra å være et relativt homogent samfunn, også på livssynsfronten, til et samfunn preget av stort mangfold. En slik utvikling har sine utfordringer, men arbeidet med å sikre likebehandling også på tros- og livssynsfeltet er kommet langt. Blant annet fordi majoritetstrossamfunnet, Den norske kirke, har deltatt i dialogprosessen helt fra starten av.

Likeverd og likebehandling er ikke rent etiske eller juridiske spørsmål. Det handler også om å føle seg verdsatt og akseptert på lik linje med majoriteten. Et menneskes tros- eller livssynstilhørighet er en viktig del av ens identitet. De siste ukene har vi hørt mange vitnesbyrd fra mennesker som opplever å ikke bli ansett som likeverdige borgere fordi de skiller seg ut fra majoriteten gjennom sitt utseende. Ens tros- eller livssynstilhørighet er ikke alltid like synlig, men det er like fullt vondt å oppleve at ens religiøse praksis eller tro ikke anses som likeverdig majoritetens.

Denne montasjen gir et bilde av hvordan et Dialogens hus i Oslo kan se ut dersom ideen blir realisert. Bildene i montasjen er tatt av STL og våre medlemssamfunn.

Dialogens hus i Oslo

Likebehandling kommer ikke over natten, og det kommer ikke av seg selv, men vi er på vei. Gjennom dialogarbeidet har vi unngått mange potensielle konflikter underveis. Snarere befinner vi oss i en positiv spiral hvor dialogarbeidet på ulike nivåer fører til et ønske om stadig mer samarbeid. Det er et stort gode. Både for tros- og livssynssamfunnene selv, men også for samfunnet i sin helhet.

Dialogarbeid er imidlertid en kontinuerlig prosess uten ende og det er alltid mulig å bli enda bedre. Tros- og livssynsutvalget utnevnt av Oslo kommune foreslo å gjøre gamle Deichman hovedbibliotek til et Dialogens hus. Foruten å være et dialogsenter kunne det løst de lokale tros- og livssynssamfunnenes praktiske behov for seremonilokaler. Her kunne turbandagen avholdes, human-etiske velkomstseremonier arrangeres, frikirkelig dåp, holistisk konfirmasjon og mye mer.

Et slikt bygg kan bli en fysisk manifestasjon av det nære og unike samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn i Norge. Et symbol på at det er fullt mulig å ha et fruktbart og konstruktivt samarbeid selv om man har ulike referanser og verdensbilder.

Vi kan være stolte av å ha valgt dialogens vei i Norge. På tros- og livssynsfeltet kan vi slå fast at det er typisk norsk å velge samarbeid, respekt og likeverd. Det nyter vi alle godt av. Selv dem som ikke mener religionsdialog er viktig.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land (21.7.2020). Foto: Evelyn Pecori.