Trossamfunn tar tak i negativ sosial kontroll

Av generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys og prosjektkoordinator Niels Fredrik Skarre

Å få barna ut i skisporet er en kamp mange norske foreldre har vært igjennom. Hvorfor skal man på død og liv tvinge barna til å legge fra seg spillkonsollen og snøre på seg skiskoene?

Svarene vil være like varierte som foreldrene, men trolig vil de inkludere ønsket om å gi barna gleden av å være ute i naturen, etablere vaner man anser som sunne for både kropp og sjel, lære barna ferdigheter som kan tjene dem godt gjennom livet og pleie fellesskap med så vel familie som andre turgjengere.

Kanskje minnes man at man selv måtte utsettes for et visst press for å komme seg ut i skiløypen da man var ung.

Ikke all sosial kontroll er negativ

Begrepet sosial kontroll klinger dårlig i manges ører. Det er derfor nødvendig å minne om at sosial kontroll i seg selv ikke er noe negativt. Snarere tvert imot. Mennesket er et flokkdyr og det å leve sammen er umulig uten ulike former for sosial kontroll. Studier har vist at Norge er ett av de landene i verden som har de strengeste sosiale normene, uskrevne regler for adferd. Det kan nok ha sine ulemper, men også klare fordeler. Det høye tillitsnivået vi nyter godt av her til lands er ett eksempel på det.

Negativ sosial kontroll er noe annet. Dette begrepet betegner situasjoner hvor den sosiale kontrollen blir skadelig og bryter med den enkeltes rettigheter. Negativ sosial kontroll kan forekomme i familien, eller større fellesskap, eksempelvis en menighet. Tvangsekteskap er et mye omtalt eksempel på det første, forbud mot å benytte seg av stemmeretten sin på det andre.

Negativ sosial kontroll kan forekomme i alle typer fellesskap. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er vi naturligvis særlig opptatt av å bekjempe fenomenet slik det manifesterer seg i tros- og livssynsmiljøer. Det er her vi har vår spisskompetanse og troverdighet og en unik grad av tillitsbasert innpass.

Trossamfunn er selv opptatt av negativ sosial kontroll

Alle miljøer må i varierende grad forholde seg til grenseoppgangen mellom konstruktiv- og negativ sosial kontroll. Ofte er dette likevel mer krevende for minoriteter, særlig de som har bakgrunn fra andre land. Det skyldes simpelthen at de har flere sett med normer å forholde seg til, iblant i gjensidig konflikt med hverandre. Det er derfor ikke overraskende at minoritetsmiljøene står i første rekke med hensyn til å etterspørre kursene og ressursene STL siden 2016 har utviklet med støtte fra IMDi og Oslo kommune (OXLO).

STLs tilnærming er ikke aksjonistisk, men prosessorientert. Å endre en praksis tar tid og må gi rom for å reflektere over egne valg og handlinger. Stemmene til dem som rammes av negativ sosial kontroll må løftes frem. For å fullt ut forstå utfordringene og få til varige løsninger må likevel også foreldre- og menighetsperspektiver bli belyst.

Det er legitimt å ønske at ens egne barn skal få ta del i det fellesskapet og den praksisen man selv har opplevd som verdifull i sitt eget liv. Det er også naturlig å ønske å skjerme sine barn fra innflytelser og aktiviteter som oppleves som uheldige eller skadelige.

Best når endringen kommer innenfra

Dersom kritikk utenfra oppfattes som kunnskapsløs og dømmende, framfor informert og konstruktiv, kan det resultere i at grupper lukker seg. Det er svært uheldig. Reelle, varige endringer oppnår man best ved at de involverte partene selv tar grep for å motvirke usunt press og virkemidler som kan betegnes som negativ sosial kontroll. En slik mentalitetsendring er vanskelig å oppnå med makt.

En pakistansk far, i FAFOs studie «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll», har skjønt det:

«Hvis jeg er interessert i gode valg fra dem (barna), så må jeg tune opp dømmekraften deres – det nytter ikke bare å fortelle dem hva som er rett og galt. Det funker ikke i Norge».

Denne erkjennelsen av at tvang og formaninger i beste fall gir kortvarig gevinst er ikke bare nyttig for foreldre som vil at barna skal treffe riktige valg. Trossamfunnene bør ha samme holdning overfor sine tilhengere, og myndighetene gjør klokt i å prioritere positive virkemidler med langvarig effekt i bekjempelsen av negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøene.

Mange foreldre kommer heldigvis til den samme konklusjonen som den pakistanske faren om at den lange, holdningsendrende veien lønner seg. I hvert fall om man ønsker at barna skal fortsette å velge skisporet framfor skjermen også når de fritt kan velge selv.

Kronikken ble først publisert i Vårt Land 5.9.2020