Villige hender og store hjerter gjør (tros- og livssyns-) Norge bedre

Av Ingrid Rosendorf Joys

«Hvert lille samfunn i Norge består av vaffelstekere, kaffekokere, fotballtrenere, besøksvenner, villige hender og store hjerter som vi ikke hadde klart oss uten», sa Kong Harald i sin siste nyttårstale. 2022 er frivillighetens år, og om man byttet ut «samfunn» med «tros- og livssynssamfunn», ville kongens utsagn fungert like godt.

Kjærlighet og omsorg forventes

Tros- og livssynssektoren er helt avhengig av frivillig arbeid. Akkurat det har vi til felles med eksempelvis idrettssektoren. Bredden av forskjellige typer frivillig innsats innen tros- og livssynssektoren er det imidlertid ikke mulig å finne paralleller til noe annet sted.

De mest kjente eksemplene på frivillighet i tros- og livssynssammenheng er naturligvis de som enten er synlige i det offentlige rom, eller som omtales i mediene. Ofte er de knyttet til en eller annen form for veldedig arbeid, som Frelsesarméens julegryter og -konserter, ahmadiyyanes fyrverkeriopprydning, eller hinduer og muslimers matleveranser til Fattighuset med veldig mye mer.

Dette er ikke bare fint for dem som blir hjulpet, men det er også viktig for trossamfunnene som hjelper, da det i de fleste tradisjoner er enten krav, eller sterke oppfordringer til å utvise kjærlighet og omsorg for sine medmennesker.

Avhengige av frivillighet

Det er imidlertid «vaffelstekerne» og «kaffekokerne» som får tros- og livssyns-Norge til å gå rundt, både på hverdager og i høytidsstunder. Og bredden av aktiviteter og tilbud som springer ut av den frivillige innsatsen er enorm. Mange kjenner til kor, seniortreff, babysang og ungdomsklubber. Mindre kjent er kanskje jobbsøkerkurs, leksehjelp, språkkurs og til og med øvelseskjøring som tilbys av ulike minoritetstrossamfunn.

At det store mangfoldet av tros- og livssynssamfunn gjenspeiles i et tilsvarende mangfold av frivillig aktiviteter er naturlig. Ett fellestrekk er imidlertid at de som regel svarer på de ulike lokale menighetenes sosiale og praktiske behov på et svært effektivt vis, slik det gjerne blir når man har fingeren rett på pulsen.

Frivilligheten er et gode, men også en nødvendighet. Selv de største tros- og livssynssamfunnene er helt avhengig av de mange frivillige rundt omkring, selv om de har råd til å holde seg med administrativt ansatte. I de aller fleste trossamfunn tar frivillige seg også av mye av det administrative arbeidet. Det er eksempelvis ikke mulig å honorere styremedlemmer i mindre trossamfunn.

De som holder tros- og livssyns-Norge i gang

Denne fullstendige avhengigheten av frivillige er noe av grunnen til at STL stiller seg skeptisk til forslag om kvotering i styrene. Man bør i utgangspunktet være takknemlig for at folk stiller opp for å utføre ulønnet arbeid i det hele tatt, fremfor avvise dem fordi de er kvinner eller menn.

Selv rådsmedlemmene i STL, som sitter med den øverste autoriteten i en organisasjon som dekker mer enn 80 % av den norske befolkningen, mottar ikke honorar av STL for dette viktige arbeidet. For mange av dem kommer dette på toppen av frivillig arbeid i sitt eget tros- eller livssynssamfunn.

De tusenvis av frivillige som holder tros- og livssyns-Norge gående gjør landet vårt rikere. Når Frivillighet Norge arrangerer frivillighetens år i 2022 skal selvfølgelig STL benytte anledningen til å hylle disse ubesungne hverdagsheltene.

Den 21. mai arrangeres Dagen for tros- og livssynsdialog over hele landet, og den 16. til 19. september inntar hele tros- og livssyns-Norge Tønsberg by. Det vil bli en fest av den sjeldne sorten med et mangfold av lyder, lukter farger og inntrykk. Alt sammen for å feire de mange villige hendene og varme hjertene som holder tros- og livssyns-Norge i gang.

Ser vi deg i Tønsberg i september?

Innlegget ble opprinnelig publisert i Utrop17.02.2022